Unge om internett: «Der hvor jeg er mest meg selv»

Dette er hva mange barn og unge sier om internett: Det er «Der hvor jeg er mest meg selv». Elisabeth Staksrud er undervisningsleder på Institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo, og sier at vi kan betegne barn og unges forhold til sosiale medier som et kjærlighetsforhold.

Astrid Sandsmark er programleder for bacheloren Ungdom, Kultur og Tro (UKT) på Menighetsfakultetet og spaltist på Tro24.

Noen voksne ville sikkert si at det ligner mer på et avhengighetsforhold. Staksrud er ikke enig.

Hun sier «Et kjærlighetsforhold er noe intimt. Det gir et rom hvor man kan dele seg selv med noen – få lov å vise hvem man egentlig er, være sårbar, men allikevel verdifull» (Staksrud 2013: 31).

Delingskultur

Det er altså mye bra i barn og unges bruk av internett. Det er en arena de ofte mestrer bedre enn vi voksne. De bruker nettet til så mangt: informasjon, lekser, underholdning, relasjonsbygging og kommunikasjon.

Les også: Sosiale medier, ungdom og kropp

Det er så tydelig en del av hverdagen de ikke klarer å skille ut. Delingskulturen er helt integrert i deres hverdag. Det er en forlengelse av dem selv som de på ulike måter er avhengig av. Nettet via mobil, PC eller brett er en helt naturlig arena hvor mye av det sosiale skjer.

Men som på alle andre arenaer er dette et sted hvor barn og unge kan være stygge med hverandre, og de oppsøker eller blir oppsøkt av destruktive krefter.

To av tre er ikke klar over at barna blir mobbet

Jeg har vært på Diakonikonferansen 2015, og der jeg hørte Elisabeth Staksrud snakke om dette temaet. Og jeg, som mor og ungdomsleder, kan bli mørkredd av mindre.

Staksrud kunne da fortelle meg at jeg gikk inn i de klassiske generasjons- og kjønnsrollemønstre i møte med nye medium.

Les også: Kirken kan skape bærekraftige ungdomsmiljø

Vi voksne i Norge har vært konservative i møte med nye medium, og der mor har tatt den mest skeptiske rollen, mens far er mer åpen og utforskende i møte med nye medium og «duppeditter».

Hun kunne også fortelle oss at i Norge er det flere barn og unge som opplever mobbing på nett enn i andre europeiske land. Og vi som voksne er ikke klar over dette: To av tre norske foreldre til barn som bli mobbet på internett, vet nemlig ikke om mobbingen.

Kan ikke værne for risiko

Det er lett for foreldre å gå inn i de klassiske generasjonsrollemønstrene i møte med ny teknologi. Her er noen tips til hvordan du bør forholde deg til unges nettbruk:

Ikke «skru av» eller blokker steder og sider, eller si at barn og unge ikke får tilgang til dem. Hvis vi som voksne truer med dette, vil de ikke komme og fortelle når de opplever ubehagelige ting på nett. Vi må gi våre unge evne til å mestre og håndtere den risikoen som nettbruken medfører. De trenger håndteringskompetanse - det kan enten være fatalistisk/passiv, kommunikativ eller proaktiv. Det er disse to siste vi må øve sammen med barna våre på.

Det er alltid forskjell mellom risiko og skade. Vi kan ikke verne våre barn fra all risiko, men hjelpe de til å håndtere den. Derfor er klimaet hjemme i forhold til nettbruk veldig viktig.

Tilgi på nett

Vi må spørre våre barn og unge «hvordan har du det på internett», akkurat som vi ønsker at de unge skal fortelle om hvordan de har det på skolen.

Så må vi la de unge selv definere hva som er mobbing. Det er deres opplevelse som bestemmer. Vi må så være beredt å høre hva som har skjedd, selv om dette kan være svært ille. Hvis datteren kommer hjem og sier at «halve klassen har sett et bilde av puppene mine», er det viktig å reagere konstruktivt, ikke bli sint og si at dette har vi jo snakket om: Du skal ikke ta bilder av deg selv naken og legge ut eller dele på nett.

Vi må sammen med våre barn trene på håndteringskompetansen, og finne kommunikative og proaktive måter å reagere etter noe slikt har skjedd.

En annen side av nettet er at det er nådeløst. Har du først gjort noe du ikke skulle, er det lite tilgivelse å få. Det blir stående til «evig tid».

En utfordring: kan vi lære våre barn å tilgi på nett?

For dere som ønsker mer, kan jeg anbefale Elisabeth Staksrud (2013) sin bok: Digital mobbing. Hvem, hvor, hvordan og hvorfor – og hva kan voksne gjøre ?