Til alle. Fra den ene.

Tekstverkstedet

2. Søndag i treenighetstiden

av Maria Bjørdal, prest i Storsalen menighet.

De er ord som blir for harde, kanskje for flate uten koret, uten sangen. Salme 67 åpner med en enkel inskripsjon og instruks i vers 1. Den skal vi undersøke: «Til korlederen. Til strengespill. En salme. En sang.»

Til korlederen. Bønnene skal synges av en flokk. Å si «alle folk skal prise deg» alene, det er tungt. Koret av mennesker som står sammen letter byrden. Der kan du stå støtt og synge, håpe og tro. Individet klarer ikke å bære budskapet alene, men fellesskapet gjør det mulig.

Den ultimate musiker

For salmen har et refreng. Det vokser på deg. «Folkene skal prise deg, Gud...» Først én gang, så en gang til. «Folkene» blir til «alle folk». Det må repeteres. Salmene mater oss tålmodig med en virkelighet vi ikke ser ennå. En dag vil alle mennesker prise Gud. Det ikke virker som hele verden kan bli opptatt av Gud. Men en annen virkelighet bryter inn for den som ber med koret.

Til strengespill. Kong David må ha vært den fullkomne singer-songwriter. Han spilte harpe så Saul fikk lindring fra åndene som plaget han. Han var gammeltestamentets ultimate bilde på en musiker. Salmenes bok tilskrives han. Om bønnene mister motet på vei ut av munnen, blir de båret av sangen, av instrumentene. Det var Davids arv.

Salmene er poesi

For musikken gir nåde. Da farmor mistet ordene sine, kunne hun fortsatt synge. Mange har opplevd det. I salme 67 fylles versene med bønn om nåde og velsignelse, med ønske om ledelse, hjelp og rettferdig dom. Mellom versene smettes det taktfaste refrenget inn. Det har troen på at Gud er for alle, ikke bare for Israel. Denne salmen bærer misjonens drøm, at Gud skal gjøres kjent.

En salme. Salmene er poesi. De åpner en virkelighet som bare kan skapes. Ja, poesi betyr «jeg skaper». Innholdsmettede ord, bilder som gjentas og fordypes, det kjennetegner Bibelens poesi. Men regler for rytmen klarer ingen å finne ut av. De blir ikke enig om datering heller. Noen hendelser spores tilbake til Israels historie, men så mye av innholdet er tidløst.

‘Han skal vokse’

Evigheten kommer oss i møte i salmene. Frustrerte rop om hjelp avløses av fullstendig tillit. Lokale bønner om godt vær og fredelige tider går over i kosmiske lovprisninger, hele verdens tilbedelse. Det er som når Gud strekker ut hånda og rører ved Adams finger i taket på Det sixtinske kapell. Gud og mennesket skaper en ny virkelighet.

En sang. Det er mulig at det finnes én sang for alle mennesker. Er det en bønn om at Du hjelper meg, at det går oss godt. Salme 67 er også bønn for høstens avling. De siste versene er kuttet ut i søndagens tekst, men forteller om det. Kanskje er det en sang som Gud synger tilbake? Jeg vil deg godt. Det skal lyse fra mitt ansikt for deg. Og du skal få være med på noe enda større.

«Han skal vokse, jeg skal avta», sa døperen Johannes om Jesus. Hans egen sang smeltet sammen med Guds. Det kan bli til én sang. Fra oss alle. Til den ene.

BIBELTEKSTEN

Gud være oss nådig og velsigne oss,

Gud la sitt ansikt lyse for oss!

Da skal din vei bli kjent på jorden,

din frelse blant alle folkeslag.

Folkene skal prise deg, Gud,

alle folk skal prise deg!

La folkeslag glede seg og juble,

for du dømmer folkene med rettferd

og leder folkeslagene på jorden.

Folkene skal prise deg, Gud,

alle folk skal prise deg!

Salme 67,2-6