‘Menighetsbladet er ingen prekestol’

– Hva gjør man med den lange bibeltimeaktige andaktsspalten der presten eller menighetens pensjonerte hobbyteolog boltrer seg, kommunikasjonsrådgiver Helge Værland?

– Den bør legges ned. Et menighetsblad er ikke en tradisjonell prekestol, det er en informasjonskanal.

– Hvor lang kan en andakt være?

– Må et menighetsblad ha en andakt? Jeg er ikke så sikker på det. Film er best på kino, sier vi, og kanskje også andakter og forkynnelse er best i kirken eller på bedehuset. Dessuten har prester og andaktsholdere mer dreis på å snakke enn på å skrive.

– Hvorfor er andakter ofte så kjedelige?

– Det er fordi de ofte er for pretensiøse. Ordet andakt betyr «noe å tenke på». Andakten er derfor ikke en teologisk utgreing, men en temmelig enkel og hverdagslig affære. Den trenger slett ikke være forfattet av en teolog, men kanskje av den reflekterte og skriveføre i menigheten? Om innholdet kan knyttes til folks liv og hverdag i lokalmiljøet, er dessuten sjansen for å nå gjennom til leseren langt større.

– Hva gjør man med diktet som er skrevet av menighetens poet?

– Dikt er fine greier, men også menighetsbladet er i sin fulle rett til å refusere. Likevel vil jeg ikke avvise at det i enkelte menigheter og lokalsamfunn finnes strålende poeter og ordsjonglører som gjerne kan få plass i et menighetsblad.

– Hva gjør man med reportasjen fra babysangsamlingen der arrangementets ivrigste deltaker er referent og hennes ni måneder gamle datter det viktigste intervjuobjektet?

– Det høres i hvert fall ut som en svært krevende journalistisk utfordring. Jeg foreslår en annen sjanger: Et hyggelig bilde med en kort, inviterende tekst som forklarer og hva en babysamling innholder og hva foreldre og poder kan få ut av dette.

– Hva gjør man med den faste tosideren der menighetsrådets hobbyornitolog eller hobbybotaniker forteller om sine siste grensesprengende oppdagelser?

– Fuglekjenneren, ornitologen, kan kanskje forklare hvorfor ikke spurver faller til jorden uten at Gud vet om det? Men jeg tror ikke slike spalter bør være noe satsningsområde for et menighetsblad.

– Hva gjør man med listene over alle som er fødte, døpte, døde, vigde, konfirmerte, forlovede eller har rund dag?

– Slike lister og spalter er trolig blant de mest leste. Det oppleves nært. Det er vel derfor også Vårt Land bruker temmelig mye plass på den type stoff?

– Hva med å trykke hele jule-, påske- eller pinseevangeliet på forsiden sammen med en koselig tegning?

– For de fleste leserne er bibel- tekster temmelig fremmede, og de oppleves neppe som en invitasjon til å lese bladet. Men det er samtidig en viktig oppgave for menigheten å forklare hva høytidene betyr. Kanskje det kan skje på en annen måte?

– Hvilke feil er de verste?

– Jeg tror den generelle feilen er at menighetsbladene i første rekke henvender seg til aktive kirkegjengere. Et slikt blad er menighetens bredeste informasjonskanal og når ofte ut til hele lokalsamfunnet. Dette må gjenspeiles i kommunikasjonen. La menighetsbladet bli en inspirerende informasjonskanal. Evangelisering bør forbeholdes andre arenaer og kanaler.

– Hvilket navn liker du best av «Hyrdingrøysta», «Kyrkjekontakten», «Vannposten», «Be og Hør» og «Menighetsblad for Ålgård, Gjesdal, Oltedal og Dirdal, + Bærland Menighet»?

– «Be og hør» var jo fiffig! Sterke assosiasjoner til den kulørte presse, men i hvert fall et forsøkt på noe annerledes enn «Menighetsbladet». For øvrig er det ikke uvanlig at menigheter samarbeider om å utgi et blad. Jeg forstår at storebror Ålgård på Jæren har tatt en rekke menigheter under sine bladvinger. At Bærland aller nådigst har havnet med, sånn helt til sist, kan tenkes å ha sammenheng med at menigheten ikke har egen kirke, men holder til i samfunnshuset.

– Hva mener du Menighetsblad for «Ålgård, Gjesdal, Oltedal og Dirdal, + Bærland Menighet» burde hete?

– Dette området av landet er preget av sauehold, men jeg skal likevel ikke foreslå «Hyrden» av den grunn. Derimot kunne bladet hete «Kyrkjeneset». Dette stedsnavnet i Gjesdal er urgammelt og et sagn antyder at det kan ha stått en kirke her. Selv var jeg redaktør for et menighetsblad på Majorstuen i Oslo for mange år siden. Kirken lå i bydelens sentrale gate Kirkeveien. Navnet på menighetsbladet sa seg vel nesten selv. Navnet signaliserte både geografisk nedslagsfelt, avsender og innhold.

– Hvordan planlegger man et menighetsblad?

– En menighet kan gjerne kopiere tradisjonelle mediers måte å planlegge en utgivelse på. Kalenderen er en viktig støttespiller: Hva skjer? Når og hvor? Det er dessuten fint å benytte de andre spørreordene: Hvem, hvordan og hvorfor. Husk også at en redaksjonskomité ikke trenger å skrive alt stoffet selv. Bruk gjerne ressurspersoner i lokalsamfunnet – skriveføre unge, for eksempel.

– Hva er en god tittel?

– En tittel bør være så beskrivende som mulig. Når koret har vært på tur, kan vi for eksempel finne titler som dette: «Kortur til Snåsa». Det forteller ikke så mye, og tittelen inspirerer ikke til lesning. Hva skjedde på Snåsa? Hvem sang de for, og hvor? «Ten Sing fikk taket i samfunnshuset på Snåsa til å løfte seg» kunne kanskje vært en mulig tittel.

– Hva er en dårlig tittel?

– Den som bare beskriver at jorden er rund og at hunder har fire ben. Det vet vi fra før.

– Hva er en ingress?

– Det er innledningen på teksten – og skal oppsummere hva du får lese i artikkelen (den såkalte brødteksten). En ingress er interessevekkeren. Ha spørreordene i bakhodet når du skriver den. Noen ganger fungerer det best å skrive den til slutt – og i sammenheng med tittelen.

– Hvor lang skal den være?

– Et par korte setninger er ofte mer enn nok. Noen ganger er den ene gode setningen den aller beste ingressen.

– Hvis du skal velge deg ut én person å skrive for, hvem er det?

– Jeg tror det er lurt å tenke seg unge voksne som hovedmålgruppe. Et tradisjonelt menighetsblad makter neppe å fenge de yngste, men kan likevel være en inngangsport til andre og mer målrettede informasjonskanaler.