Nyheter

Hva er likheten mellom kristenlivet og epletreet?

Naturen kan lære oss om åndelig vekst, skriver Geir Otto Holmås.

Av Geir Otto Holmås

I hagen hjemme står et gammelt, høyreist epletre. I år har det blomstret i sin aller mest storslåtte prakt. Det nådde sitt klimaks akkurat under pinsen. I noen intense dager er det som om treet suger til seg all oppmerksomhet som hagens sanselige stormøye. Men så er det slutt. Kronbladene faller sakte og legger seg på bakken som et uventet minne om vinterens hvite teppe. Støvbærerne blir brune og griffelen skrumper inn i en fremskutt høst. Borte er duften av rose, borte er insektenes sverming, borte er alt som var en lek for sansene. Resten av sommeren må treet nøye seg med rollen som uteplassens neglisjerte statist.

Livet sprenger seg fram

Naturen er en bemerkelsesverdig lærer for det åndelige livet. Mange har opplevd en Åndens blomstringstid da Gud kom med sin berøring, sterkt og overveldende. Guds kjærlighet ble noe en erfarte – kanskje for første gang. En smakte de himmelske kreftene. Ikke sjelden kommer en slik personlig pinse når en er ung. For noen er det som en indre revolusjon. For andre skjer det mer dempet og stille. Men uansett er det, som med epletreets blomstring, underets tid. Gjennom det som er herlig og kraftfullt sprenger livet seg frem og legger kimen for Åndens vekst og modning.

Les Erling Rimehaugs kommentar: Den anonyme ånd

Nevrotisk ungdomsjakt

Ofte snakker vi om det åndelige livet som om det å blomstre er det normale. Kanskje er det derfor mange blir rystet når veksten skifter ham. I noen kristne miljøer kan mantraet «Mer av Gud!» skjule en binding til blomstringstidens spektakulære Guds-opplevelser. Vår tids nevrotiske jakt på evig ungdom har sine paralleller i troslivet.

Modningstiden er ytre sett lite imponerende. Underveis kjennes den gjerne både uendelig lang og bortkastet – en slags dødens treningsleir. Men paradoksalt nok er det slik vi når frem til det som gir virkelig liv. Kristenlivets vekst skjer ikke gjennom eteriske himmelreiser. Den går alltid veien om ens eget hjerte. Vi må inn i smertens rom og barndommens irrganger, vi må våge møtet med tilværelsens og sjelens motsigelsesfulle krefter. Men der er vi ikke overlatt til oss selv. Selv om det ikke nødvendigvis kjennes slik, lever blomstringens kraft transformert videre. Forutsetningen for at sommerens veksttid med vekslende sol og regn skal bli til modning, er at vi fortsetter å trekke saft fra treets stamme og røtter.

Målet er kjærligheten

Hvorfor fører Gud oss gjennom dette? Blomstringen har en egenverdi, men det endelige målet er likevel frukten. Målet er kjærligheten som gir seg selv hen, til Gud og til mennesker. For å bli i stand til å elske slik må vi bli fri fra oss selv. En forankret innsikt i at livets mening er mer enn bienes sverming, er derfor en viktig del av selve modningen. Skal kirken bli til liv for verden, må vi både kjenne dypet i smerten og ha sluppet taket i oss selv. Bare slik kan Kristus ta form i oss.

Ta hensyn til syklusene

Jeg ønsker meg menigheter og fellesskap som tar hensyn til den åndelige vekstsyklus. Jeg ønsker meg menigheter og fellesskap som både fremmer blomstringens begeistring og modningens kamp, smerte og stille glede. Det er en vanskelig balansekunst, men jeg er sikker på at det er mulig.

Om jeg ikke tar feil, blir årets eplehøst av det usedvanlige slaget. Når tiden er der og frukten slipper grenene, skal vi invitere til en frodig dugnad rundt treet.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter