Religion

Følte seg ikke hjemme i norske menigheter

Hun har sunget kristne sanger siden hun var syv, er pastordatter, er vokst opp i en kirke der man beveger seg lite og hun liker å hekle. Alt lå til rette for at Priscilla Kito kunne gli lett inn i en norsk kirke.

– Jeg følte meg ... jeg vet ikke ordet på norsk ... useless. Ubrukelig, sier Priscilla Kito fra Kongo.

Det var følelsen hun fortsatt satt med tre år etter hun kom til Norge i møte med norske kirker. Kirken hun er vant til fra Kongo og Frankrike har lært henne at å være del av en kirke innebærer å ha en tjeneste i menigheten også.

– Jeg fikk ikke noen tjeneste i kirkene jeg gikk i, sier hun.

I kjelleren i en stor villa i Rælingen bor hun med mannen og de to jentene sine. I det ene hjørnet av leiligheten står en symaskin og noen heklede luer.

– Jeg ville bare jobbe i kirken, uansett hva det skulle være: Vaske, lage mat, eller aller helst synge.

Lovsang

Hele sin bevisste levetid har hun sunget - og like lenge har hun stått foran i kirken og ledet andre i lovsang. Helt til hun flyttet til Norge. Da sluttet hun å synge.

Vil du fortsatt lede lovsang?

Å ja! Det er nesten drømmen min. Jeg venter fortsatt, men tenker at det kanskje ikke er Guds tid enda. Den riktige tid kommer, da jeg skal lede lovsang i kirken igjen.

Les også: Den veldig norske kirke

I de kirkene hun har gått i til nå, ser hun at de fleste som leder lovsang har et år på en musikklinje bak seg.

– Det er kanskje sånn det er, at man må ha noe mer enn bare en stemme for å kunne lede lovsang, sier Kito.

Må gå i kirken

Før hun kom til Norge var hun vant til kirker med fast opplegg flere ganger i uken.

Hvorfor er det viktig for deg å gå i en kirke?

Jeg er oppvokst i en kirke, kommer fra en kristen familie og foreldrene mine var pastorer. Jeg hadde ansvar for lovsang i kirken i Kongo og Frankrike. Helt siden jeg var syv år har jeg hatt en oppgave i kirken.

– Det er ikke et alternativ for meg å ikke gå i en kirke, sier Priscilla.

«Jeg vil ikke være en innvandrer som bor i Norge, og ikke vet hva som skjer i landet. Jeg vil kjenne Norge, og kjenne kulturen. Derfor går jeg til norske kirker»

– Priscilla Kito, Kongo

I Norge opplever hun imidlertid at det ikke er like lett å føle seg hjemme i kirkene.

– Du er velkommen til å sitte og høre og sånt på møtet, men ikke mer enn det.

Ville det ikke vært lettere å gå i en kongolesisk menighet?

– Vi begynte i en kongolesisk menighet, men der snakker de fransk, og jeg vil ikke gå i en kirke som snakker fransk når jeg bor i Norge. Jeg vil ikke være en innvandrer som bor i Norge og ikke vet hva som skjer i landet. Jeg vil kjenne Norge, og kjenne kulturen. Derfor går jeg til norske kirker, sier hun.

Men hun følte seg ikke inkludert i noen av menighetene.

– Noen ganger ble jeg bare hjemme i noen uker, fordi jeg visste ikke hvor jeg skulle gå, sier Kito.

Det høres kanskje ikke så alvorlig ut for nordmenn, der 12 prosent sier at de går i kirken oftere enn én gang i måneden, men for Kito var det annerledes.

– Det føltes som en ørken, sier Kito.

Greit, men ikke hjemme

Etter to og et halvt år i Norge, og syv forskjellige menigheter; Den norske kirke, ulike bedehus og Filadelfia Oslo, der hun gikk lengst, prøvde hun å gå i Oslo Kristne Senter Romerikskirken (OKS Romerikskirken).

– Og der følte jeg sånn: «hjem!», sier hun og klapper én gang i hendene.

– Her kan jeg være.

«Det er ikke et alternativ for meg å ikke gå i en kirke»

– Priscilla Kito, Kongo

Det første møtet med OKS Romerikskirken var gjennom en kvinnegruppe.

– Da er det kanskje litt lettere for kvinner og komme inn i en gruppe.

– Hva var forskjellen på tidligere kirker og OKS Romerikskirken?

– Du kan føle deg bra i kirke, at det er greit å gå her, men ikke sånn «åh, her er jeg hjemme». Og det er en forskjell. Jeg hadde det veldig bra i Filadelfia, og følte at jeg fikk masse når jeg gikk dit, men jeg fikk ikke gi noe tilbake. Jeg hadde med meg barna i Den norske kirke, men der var folk kanskje litt... jeg vet ikke... gamle?

Det kan nok stemme for noen kirker, ja.

– Men da jeg gikk til OKS Romerikskirken følte jeg at jeg hørte hjemme der, og nå kjenner jeg folk der.

Hva skal til for at du føler deg hjemme i en kirke?

– Jeg trenger en kirke hvor jeg kan si at jeg kjenner folk, og føler meg som en del av gruppa. Og jeg trenger å kunne ha en oppgave og tjene, ikke bare få ting i kirken, sier hun.

Tips til norske menigheter

Må ikke alle som går i en kirke også ta initiativ?

Jeg trodde helt til nå at kirken også skulle ta litt ansvar for å inkludere folk i kirken, nå er det jeg som må ta initiativ. Kanskje var det jeg ikke gjorde før, og derfor jeg ikke kom inn i menigheten.

Les også: Slik gjør du menigheten din innvandrervennlig

Hva bør norske menigheter gjøre?

Å ha noen i kirken som sier «hei, takk for sist», det kan gjøre at mange føler seg hjemme. Og spørre «er det noe du vil gjøre i kirken», så kan de som kommer avgjøre om de ønsker det, eller bare ønsker å besøke kirken, sier Kito.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Religion