Etterlyser Gud i nasjonalsangene

Etter litt betenkingstid kommer professoren på «Fagert er landet» også. Når Kongesangen, med sitt «Gud sign vår konge god», er en versjon av den engelske nasjonalsangen fra 1741, og «Ja, vi elsker», som er innom Gud i det sjuende verset, aldri er blitt vedtatt som nasjonalsang, virker uansett den sakrale og kirkelige innflytelsen i den musikalske nasjonsbyggingen etter 1814 syltynn.

– Hvorfor er det blitt slik?

– Det virker som jo lenger vekk fra Roma og det katolske man kommer, jo mindre viktig blir Gud og det kristelige for de nasjonsbyggende sangene. Vi ser det ikke minst her i Norden.

For Norges del henviser Aarebrot til Det norske Selskab i København på 1700-tallet, som med alle dets norske teologistudenter, hadde mer sans for å skrive drikkeviser.

– Også «For Norge, Kiempers Fødeland» var en slik drikkevise, skrevet av teologistudenten, og senere biskopen Johan Nordahl Brun. Salmediktere som Thomas Kingo og Petter Dass skrev for det meste om norsk hverdagsliv, sier den 67 år gamle professoren og foredragsholderen.

LES OGSÅ: Hurra for 17. mai!

Klart skille. Da Frank Aarebrot åpnet konserten Norske stemmer 1814-2014 i Bergen domkirke 10. mai, snakket han om kormusikkens rolle i norsk nasjonsbygging. Til Vårt Land forteller mannen med ei kone som er kordirigent, men som selv aldri har vært aktiv sanger ut over noen øvelser med Langhaugen gymnaskor, også om andre musikkformer som har formet nasjonen Norge. Men utvalget er altså begrenset.

– I Norge og resten av Norden har vi med vår lutherske arv hatt et klart skille mellom den sakrale og den verdslige musikkens virkeområder. For de katolske landene er det snakk om en helt annen historie, hvor troen og kirkehistorien er en gjennomgående og sentral del av de nasjonale sangene.

Aarebrot nevner også et eksempel på at de to kirkesamfunnene har inspirert hverandre på dette området.

– I Sachsen i Tyskland, hvor kampen mellom lutheranere og katolikker pågikk for fullt på 1600-tallet, oppstod det en konkurranse om å lage de beste nasjonale sangene.

LES OGSÅ: Prest: Bunaden skaper forskjeller

Mannskorbevegelsen. Fart på den nasjonalromantiske sangskrivningen som sådan, mener Aarebrot det først ble da populære Ole Bull på 1820-tallet-tallet spilte folkemusikk som Halfdan Kjerulfs «Brudeferden i Hardanger» og hans egen «Myllarguten», så intet øye var tørt.

Mannskorbevegelsen, med sine karakteristiske hvite luer, og klassikere som «Rett som ørnen stiger» og «Olav Tryggvason» kom tiåret etter.

– De bragte den nasjonalromantiske arven videre, selv om historikeren Sverre Steen i 1860 oppsummerte betydningen deres med at «de sikkert har vært til stor glede, i det minste for seg selv», humrer Aarebrot.

Mannskorene lot seg uansett ikke stoppe: 17. mai 1964 var det 24 mannssangere som sang «Ja, vi elsker» for første gang offentlig, på Eidsvoll under Grunnlovens 150-årsjubileum.

– Særlig fra 1880 til unionsoppløsningen i 1905, var mannskorbevegelsen stor, synlig og hørbar, ikke minst gjennom sine jevnlige landsstevner. Likevel har den norske korpsbevegelsen vært vel så viktig som mannskorene for den norske nasjonsbyggingen. «Gammel jegermarsj» er bare ett eksempel, sier Frank Aarebrot.

SE VIDEO: Johanne (12) skal grunnlovs-rappe for tre kongehus

Begivenheter finner sanger. I nyere tid har Aarebrot registrert at det har dukket opp flere nasjonsbyggende sanger, ofte i viseform. Det er likevel ikke slik at sanger skrevet for bestemte anledninger, slår an.

– Sangene må «treffe» noe. Derfor er det heller slik at store nasjonale begivenheter finner sine sanger. Slik «Norge i rødt hvitt og blått» først ble skrevet i begynnelsen av okkupasjonen, og opprinnelig var tiltenkt en plass i en revy, men fikk et voldsomt gjennomslag da 2. verdenskrig var slutt. Ole Paus' «Vårt lille land» ble nesten en liten ny nasjonalsang etter 22. juli-tragedien.

Aarebrot sier det som oftest er nasjonale traumer som føder nasjonale sanger. Og ikke bare i Norge.

– Det er ingen tilfeldighet at land som har vært undertrykt av kommunismen i 70 år, har fått et vell av flotte salmer som inspirerer både land og folk.

Aarebrot trekker også frem Erik Byes «Det gikk en kjempe gjennom landet», som var ment som en hyllest til Alf Prøysen. Senere synes han sangen er blitt mer som en nasjonalsang å regne.

– «Kjempen» det synges om oppfattes nok nå mer et symbol på den norske væremåten og beskjedenheten, enn mennesket Alf Prøysen.