Bilde 1 av 5

Med piggene ute

Piggtråden var ment å gjerde inne dyr. Nå brukes den i Europa for å holde mennesker ute.

Reportasje

Det vanskeligste valget jeg noensinne har tatt var foran piggtrådgjerdet, forteller Yohannes Kaleab Tesfagergish.

Han flyktet fra Eritrea i 2009. I fem-seks timer løp han til rytmen av sin egen pust. Ved grensen til Sudan så han den, kveilet sammen i store, runde virvler over et gjerde. Når vinden suste, hørte han piggtråden rasle i takt. Først da innså han at han var et menneske på flukt.

LES OGSÅ: Italia lar flyktninger rømme

Skade folk

Første gang Tesfagergish møtte et piggtrådgjerde, var på skolen. De høye murene med piggtråder på toppen skulle forhindre at barna dro fra skoleområdet. Hvis han ville skulke, måtte han hoppe over gjerdet. Slik lærte han at piggene ikke gjorde så vondt som han hadde fryktet.

– Piggtrådgjerder er en maktdemonstrasjon. De er ment å virke avskrekkende og er laget kun for å skade folk. De dreper jo ikke, forteller Tesfagergish.

En sterkere strøm av flyktninger har ført til at lange remser med piggtråd har blitt kveilet ut i Europa de siste årene. Ungarn bygget i fjor et 175 kilometer langt piggtrådgjerde på grensen mot Serbia. Det er i underkant av avstanden mellom Oslo og Lillehammer med bil. Bulgaria og Hellas har satt opp piggtrådgjerder mot grensen til Tyrkia.

– Vi har nettopp revet murene i Europa. Vi kan ikke begynne å bygge nye, uttalte EU- kommisjonens talskvinne Natasha Bertraud da byggeplanene til den ungarske muren ble kjent.

Men piggtråden var ikke tiltenkt mennesker. Opprinnelig var piggtråden ment som et landbruksredskap.

LES OGSÅ: Ungarn stenger flyktningene ute

Oppfinnelsen

I 1873 tok den amerikanske bonden Joseph Glidden patent på sin nye oppfinnelse. En ståltrådline med innflettede pigger var utmerket til å inngjerde dyr. Piggene skar igjennom skinnet på enhver som måtte forsøke å passere. Frem til da hadde man brukt tornete busker for å holde dyrene sine på sitt beiteområde. Men buskene var både dyre og tidkrevende. Den billige og effektive piggtråden ble derfor kjapt populær. Og det tok ikke lang tid før den ble brukt på mennesker.

Piggtråden har blitt brukt til å inngjerde indianerområder i USA, i skyttergravene under første verdenskrig, i nazistenes konsentrasjonsleirer under 2. verdenskrig og til å dele Tyskland under Den kalde krigen.

Etter hvert ble den også et symbol. I dag bruker flere organisasjoner­ piggtråden som et kjennetegn for sitt arbeid.

LES OGSÅ: Sinte dansker huser flyktninger

Piggtråd i logoer

Amnesty International­ er kanskje den mest kjente. I sin logo er et stearinlys­ omkranset av et stykke piggtråd. Designsjef i Amnesty International, Matthew Haigh, forklarer at logoen deres står for håp.

– Piggtråden representerer urett og undertrykkelse. Stearinlyset representerer håpet. Selv om piggtråden omringer stearinlyset, skinner stearinlyset sterkt og flammene stikker over piggtråden, sier han.

Den internasjonale, kristne organisasjonen Åpne dører har også piggtråd som en av sine symboler. De bruker piggtråden for å symbolisere forfulgte kristne over hele verden i dag.

LES OGSÅ: Frykter flyktninger

Symbol

– Piggtråden gjenkjenner vi i dag som et symbol som gir assosiasjoner til krig, undertrykkelse­ og totalitære regimer­, forklarer Mattias Ekman­, postdoktor ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk ved Universitetet i Oslo.

For at en bruksgjenstand som piggtråd skal bli et symbol, forklarer Ekman, må den ha vært synlig i formidlingen av dramatiske eller omveltende hendelser. Vi husker piggtråden i bildene fra 1. verdenskrigs skyttegraver, 2. verdenskrigs konsentrasjonsleire og fluktforsøkene fra det delte Berlin. De fleste av oss kan ikke la være å fremkalle disse kollektive minnene når vi ser TV-bildene fra piggtrådgjerder som skal hindre migranter fra å komme til Europa i dag.

– En gjenstand blir ikke et allmenngyldig symbol før det får oppmerksomhet og blir sirkulert i media. Derfor er også offentlighetens bevisstgjøring av bruken av gjenstanden sentral for symboldanning, sier Ekman.

LES OGSÅ: Flukta mot Europa stoppar her

Sukker og salt

Tilbake til piggtrådgjerdet i Eritrea i 2009. Yohannes Kaleab Tesfagergish hadde ikke planlagt å flykte fra landet den dagen. Han hadde blitt sendt i arbeidsleir etter å ha blitt anklaget for å ville stikke av fra militærtjenesten.

I arbeidsleiren viste det seg at en gruppe av de innsatte hadde lagt en fluktplan. Tesfagergish var ikke en del av dette, men en dag smalt det. Hele leiren kokte av alarmskudd og løpende vakter da det ble oppdaget at en gruppe innsatte hadde flyktet. Tesfagergish tenkte at dette var hans sjanse – og løp i motsatt retning.

– Av en eller annen grunn drakk jeg et glass vann med sukker og salt den morgenen. Det skal gi og holde ekstra godt på energi. Det var som om underbevisstheten­ min visste at jeg ville trenge det akkurat den dagen, forteller han.

Til slutt sto han foran piggtrådgjerdet. Han inspiserte­ det nærmere, og så noen busker som muligens kunne­ holde­ noen av ståltrådene nede. Han husket hvordan han hadde­ hoppet over gjerdet på 
skolen.

Solen var i ferd med å gå ned. Tesfagergish tok noen skritt bakover, løp alt han kunne og tok sats. I bakgrunnen hørtes geværskudd. Piggtråden hektet seg inn i klærne og huden. Men den klarte ikke å stoppe 
ham.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Reportasje