Meninger

Med et smil

«De smilte til oss». Mottakelsen på Storskog er hva syriske Firas husker best fra flukten.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

KOMMENTAR: Jeg møtte Firas Aoun på to turer i Syria for 10-15 år siden – en av dem sammen med kollega Johannes Morken. Jeg fikk kontakt med ham via en kjenning i Amman i Jordan, som hadde merket seg de interessante spørsmålene studenten fra Damaskus hadde sendt inn til en kristen radiostasjon.

Firas viste seg å være både vennlig, tjenestevillig og kunnskapsrik, og stolt over å kunne vise fram landet sitt.

Han forklarte engasjert om kileskrift og eldgamle kulturer fra den gang nordmenn levde i steinalderen. Han tok oss med til de pastellfargende husene som kloret seg oppover fjellsida i den kristne byen Maloula, der vi hilste på folk som snakket aramaisk.

Vi besøkte klosteret i Sednaya, der muslimske kvinner ba foran ikonet av jomfru Maria. Vi møtte ungdommer som røykte vannpipe i kløften der den hellige Tekla skjulte seg for forfølgerne.

LES OGSÅ: Den glemte tragedien

Han tok meg med på ungdomskveld i kirken, og lærte meg hvordan man skulle opptre i hammam. Han spilte arabisk lutt og serverte yndlingsretten sin: Ertestuing med youghurt.

Vi sto oppe på fjellet over Damaskus om kvelden, og så mønsteret av lys under oss. Grønne lys i minaretene, røde i kirketårnene minnet om at Syria var en mosaikk av ulik tro.

Krigen.

Men det Syria som han lærte meg å bli glad i, det finnes ikke lenger. I vår er det fem år siden opprøret mot Assad startet, det som etter hvert ble til en borgerkrig og så en krig der islamistiske grupper fikk stadig sterkere feste. Syria ble et kaos av vold, bomber og motsetninger mellom religiøse grupper.

LES OGSÅ: Moskva og Damaskus

Jeg lurte ofte på hvor Firas var blitt av. I november fikk jeg en melding på Facebook fra asylmottaket i Oppdal. Han hadde med seg kone og en datter på fire år.

Da jeg spurte ham hvordan flukten hadde vært, nevnte han straks de norske grensevaktene på Storskog. «De smilte til oss, spurte om vi frøs og ga oss tørt tøy», sa han. Det hadde overrasket ham.

Men hvorfor skulle de ikke smile til ham? Han er en vennlig og positiv kar, som vi kommer til å få mye glede av. Familien har alt fått venner i menigheten i Oppdal, der Firas har meldt seg til tjeneste. De har god utdannelse i yrker der det burde være lett å få jobb. Norge blir ikke fattigere, men rikere av å ta mot dem.

Vellykket.

Det er viktig å ikke bare se problemene, men også mulighetene.

– Tyskland har alltid tjent på vellykket innvandring, både økonomisk og samfunnsmessig, sa kansler Angela Merkel i sin nyttårstale.

Spørsmålet er hvordan innvandring kan bli vellykket. Det er selvsagt ikke alle som er så lette å integrere som Firas og familien hans. Ingen må late som om det kommer til å gå lett å få så stor innvandring som vi nå opplever til å bli vellykket.

LES OGSÅ: Erna viste Merkel-takter

Derfor er det nødvendig å begrense omfanget av oppgaven. Det er en vanskelig balansegang mellom å prøve å hindre at det kommer for mange og samtidig ta mot og integrere de som har krav på det. Men både for vår og flyktningenes skyld er det avgjørende at vi ikke gaper over for mye.

Nærområdene

FNs høykommissær for flyktninger sier i et intervju nå ved nyttår at det var halveringen av matrasjonene i flyktningleirene i vår som satte den store flukten i gang.

Vi skulle ha hjulpet mer i nærområdene, ingen tvil om det. For det er den fortvilte situasjonen der som fikk dem til å komme hit – ikke Angela Merkel og andre som ønsket dem velkommen.

LES OGSÅ: Folkevandringstid

Det er situasjonen i Syria og områdene omkring som er årsaken til at det kommer så mange – ikke at vi tar godt imot dem. Den uverdige europeiske konkurransen om å ha dårligst vilkår betyr noe for hvilke land de velger, men det betyr ytterst lite for hvor mange som kommer.

Et smil

Flyktningene har ikke skylden for at det er mange andre som benytter seg av muligheten som oppsto da Europa mistet kontrollen med grensene. Det går heller ikke an å skyve behovene i nærområdene foran seg som begrunnelse for ikke å ta mot de som har krav på beskyttelse. Det var for øvrig først da det kom mange hit at det oppsto et krav om hjelp til nærområdene.

Uansett er det viktig at de som er kommet hit, ikke møtes med skepsis og mistenksomhet. Vi må møte dem med et smil.

Les mer om mer disse temaene:

Erling Rimehaug

Erling Rimehaug

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Meninger