Får skyldfølelse av dobbelt forventningspress

– Det er viktig med kunnskap om enslige mindreårige asylbarn som vil hjelpe familien i hjemlandet. Menneskene som er i kontakt med barna, både de som jobber på omsorgssentrene og lærerne på skolen, må være bevisst den situasjonen og konflikten barna lever i, sier Thale Skybak, seksjonsleder i Redd Barnas Norgesprogram.

Ifølge en fersk studie strever unge asylsøkere under 15 år med å få aksept for sitt ønske om å hjelpe familien sin i hjemlandet økonomisk. Forskningsprosjektet er et samarbeid mellom UiO og Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS).

Forskningen tar for seg gutter, og det er ofte forventet av dem, som eldste mann igjen, at de skal hjelpe til å forsørge mor og søsken når de drar til et annet land. Dette er en måte de kan «gjøre seg eldre på» som man ikke er vant til i Norge.

– Selvfølgelig tenker de på familien sin og ønsker å hjelpe dem. Men det er viktig at det å gi penger ikke skal gå utover skolegangen eller dem selv. Og at de ikke får skyldfølelse hvis det skjer. Det forutsetter at de har trygge voksenpersoner rundt seg som kan veilede, sier Skybak.

LES OGSÅ: Enslige mindreårige i Finland

Krevende

Forskningsresultatene viser viktigheten av at voksenpersoner forstår og aksepterer guttenes ønske om å bistå familien. De må gjøre det klart for guttene hvordan de best kan ta ansvar for familien sin. Guttene kan gjøre det ved å ta utdanning før de får seg en jobb, noe som bedre kan ruste dem til å støtte familien økonomisk i fremtiden.

Kristen Giggi Langfeldt, leder ved Ringerike omsorgssenter for barn, vet at det kan være krevende å akseptere guttenes ønske om å støtte familien sin.

– Vi tilhører en annen kultur, og vi ønsker ikke at våre barn skal ha ansvar for eller føle et ansvar for å ta vare på oss voksne. Men vi prøver å få innsikt i hva de tenker når de kommer, selv om vi aldri vil komme til bunns i det, sier han.

– Hvorfor er det så vanskelig?

– Man kan aldri bli hundre prosent norsk når man er født og oppvokst i et annet land, og derfor vil vi aldri helt forstå den kulturelle koden til disse barna. Derfor er viktig at vi møter dem der vi tror de befinner seg når de kommer, selv om det ikke e helt slik vi ville forholdt oss til norskfødte barn.

Barna går og bærer på mye, og selv om omsorgspersonene følger barna 24 timer i døgnet, er det langt fra alt guttene deler med dem, forteller Langfeldt.

LES OGSÅ: Historisk mange enslige mindreårige asylsøkere til Norge

Forventninger

På omsorgssenteret har de ikke erfaring med mange som ønsker å sende penger hjem til familien. Likevel er Langfeldt godt kjent med at forventningene om å skulle hjelpe, henger igjen hjemmefra.

– Når en familie sender gutten sin av gårde, forventer de noe tilbake. Det er generelt to grunner til at de drar. Enten å få seg en utdanning og en jobb for å tjene penger som kan sendes. Eller det kan være fordi familien ikke ser noen fremtid for barna der de er, og ønsker å gi dem en mulighet ved å la dem dra til Europa, sier Langfeldt.

Han understreker at det ikke er barna som har bestemt seg for å reise, men at de styres av familien som har sendt dem.

– Barna er små, og de er langt unna fra sin vante kultur. Det kan oppleves som tøft å skulle ha et slikt oppdrag hengende over seg, sier han.

Likevel tror Langfeldt at håpet om å få bli, er mer fremtredende enn spørsmålet om å sende penger hjem.

– Vi må huske at forutsetningen for å sende penger hjem er at man får oppholdstillatelse i Norge, sier han.