Skal vi huske det onde?

«Vi må huske Auschwitz og alt det symboliserer fordi vi tror at til tross for fortiden og dens redsler, er verden verdig til å frelses. Og frelse, som forsoning, kan bare finnes i å minnes», sa Elie Wiesel i-den tyske Riksdagen, på femtiårsdagen for Krystallnatten.

Slik tenker Wiesel, og slik tenker de fleste i vår tid. Og når det gjelder den ytterste ondskap som Holocaust representerer, er det kanskje slik at glemselen er den største faren. Det finnes knapt noen holocaustforsvarere, men det finnes holocaustfornektere.

Men stemmer det at frelsen ligger i å huske det onde? Teologen Miroslav Volf har analysert og vurdert Wiesels påstand i boken The end of Memory. Remembering rightly in a violent world.

Gammel urett. Volf har sin bakgrunn fra Kroatia. I det tidligere Jugoslavia er problemet snarere at man husker for mye av fortidens ondskap og overgrep. Minnene om gammel urett brukes som begrunnelse for ny urett, ikke som utgangspunkt for forsoning.

Det kan ikke uten videre stemme at frelsen ligger i å huske. Vi må spørre hvordan vi kan huske rett, hevder Volf.

Da han avtjente sin militærtjeneste i-det daværende Jugoslavia, ble Volf innkalt til en rekke forhør av den militære sikkerhetstjenesten. Som sønn av en pinsepastor, teologistudent og gift med en amerikansk kvinne, ble han betraktet som en mulig fare for det kommunistiske rikets sikkerhet.

Han ble ikke utsatt for vold eller tortur, men for psykologisk utspekulerte metoder som bidro til å bryte ned personligheten, og som ga ham problemer med angst og manglende selvrespekt. Kaptein G, som han kaller forhørslederen, ble hans onde ånd. Kapteinen invaderte hans personlighet, og ble værende der lenge etter at det kommunistiske regimet var brutt sammen.

Denne personlige opplevelsen bruker Volf gjennom hele boka. Hvordan skal han forholde seg til minnet om Kaptein G? Skal han prøve å glemme, eller kan han huske på en måte som er hel-bredende? Ikke bare det: Som kristen har han en befaling fra Jesus om å elske sine fiender. Hvordan skal han kunne elske kapteinen?

Bedre å glemme? Å huske det onde, er å holde sårene åpne. Er det ikke bedre å glemme det? spør Volf innledningsvis.

Han svarer at en viktig grunn til at vi trenger å huske, er behovet for å sette merkelappen på det onde, anerkjenne at noe har skjedd som ikke skulle skje.

Bare å glemme det onde, er en dobbel urett. Først selve den uretten som skjedde, dernest uretten ved å bare la det passere, skriver han. Ofrene for urett har krav på at sannheten kommer fram, og at overgriperne får sitt pass påskrevet. Det har med rettferdighet å gjøre.

Å bare glemme og legge bak seg, er også en form for usannhet. Da blir livet videre et liv i løgn, med fortrengte hemmeligheter sydende under overflaten. Skal vi kunne bli fri, må vi altså huske.

Gjenta historien? Så sies det at vi må huske det onde, for at vi skal kunne sørge for at det ikke skjer igjen. Men det er et tveegget sverd, mener Volf. Altfor ofte ender det opp med ny urett. De som prøver å bygge et forsvar for å sikre seg mot å rammes på nytt, kan lett komme til å gjøre det på bekostning av andre. Gårsdagens ofre blir morgendagens overgripere.

Å huske er heller ikke nok for at ofrene skal helbredes. Hvis det jeg husker er at jeg er et offer for urett, blir det min identitet. Da vil jeg ikke få noen hel personlighet, jeg vil være bundet av uretten.

Å huske er altså ikke frelsende og frigjørende i seg selv. Det er nødvendig å undersøke hvordan vi skal huske. Å huske rett, er Volfs tema.

Å huske sant. Første krav til å huske rett, er å huske sant. Det er ikke noe trivielt krav. Når vi vet hvordan den menneskelige hukommelse fungerer, så vet vi at vi aldri husker helt korrekt det som skjedde. Minnet er en tolkning av begivenhetene. Noen vil derfor hevde at det er galt å snakke om sannhet når det gjelder historie. Men Volf mener at det er å blande sammen å besitte sannheten med å søke sannheten.

Kravet til den som skal huske ondskap og urett, er å være villig til å gjøre sitt beste for å søke sannheten om det som skjedde. Det kan slå begge veier: Både i en vilje til å ta inn over seg ondskapen i hele sin gru uten å fortrenge noe, men også i viljen til å prøve å se det større bildet og ikke demonisere sine motstandere.

Volf demonstrerer dette ved å analysere sitt eget minne om det kaptein G gjorde mot ham. Kanskje var det ikke personlig ondskap som fikk ham til å handle slik kanskje han var forblindet eller tvunget av systemet? Likevel mener Volf det viktig å holde fast ved at det er objektivt sant at kapteinen var en overgriper som gjorde uakseptable ting, som han står personlig til ansvar for.

Vi må kjenne sannheten for å kunne bli satt fri fra de psykiske skadene overgrep har ført med seg, skriver Volf.

Å huske helbredende. Men det er ikke nok å huske sant. Det gjelder også å huske på en måte som fremmer helbredelse.

Det handler for det første om å integrere den onde hendelsen i den større fortellingen om våre liv, slik at det ikke blir hele sannheten om oss. Selve hendelsen kan være fullstendig meningsløs. Men den behøver likevel ikke ta vekk all mening fra livet vårt.

Dette handler om å finne en ny identitet, en identitet som ikke er bestemt alene ut fra det overgrepet som rammet oss.

For Volf som kristen teolog ligger det en stor mulighet for helbredelse i overbevisningen at vi har vår identitet i Gud, i at han har skapt oss og villet oss. Det er ikke hva mennesker gjør med oss, som bestemmer hvem vi er.

Det er nettopp fordi overgrepene ikke berører kjernen i vår identitet at vi kan være effektive i oppgaven med å integrere minnet i livshistorien vår, skriver han.

Endelig trenger vi å få en ny framtid, en framtid som ikke er styrt av det som har hendt med oss, men som er åpen for nye muligheter.

Lære av historien. Å huske rett handler også om å trekke lærdommer av det vi husker. Men det er ikke så klart hva vi har å lære av historien. Det blir lett til at vi bruker historien til å begrunne og rettferdiggjøre handlinger som egentlig har helt andre beveggrunner.

Altfor ofte skjer det at vi trekker lærdommer på en måte som tramper rettferdigheten under foten og blåser til konfliktens ild snarere enn å fremme rettferdighet og fred, skriver han.

For å finne veiledning til å trekke de rette lærdommer, går teologen til de to store fortellingene i Bibelen: Israels vei fra Egypt til det lovede land, og Jesu lidelses-historie.

Israels historie er ikke bare historien om et folk som ble undertrykket og terror-isert i Egypt det er også historien om et folk som ble satt fri og fikk en ny framtid. Beretningen lærer oss altså at Gud vil rettferdighet for ofrene.

Men samtidig er det en beretning om Guds straff over overgriperne i dommen som rammet så vel egypterne som de andre folkene som stred mot Israel. Dette er derfor en fortelling som kan brukes til å rettferdiggjøre hevn, også kollektiv straff som rammer både skyldige og uskyldige.

Tilgivelse. Derfor må vi lese den i lys av fortellingen om Jesu lidelse og død, sier Volf. Der ser vi at Gud ikke nøyer seg med å la rettferdigheten skje fyllest han ønsker også forsoning og fornyet fellesskap med synderen, og har selv gjort det som er nødvendig for at det kan skje.

Forsoning og gjenopprettet fellesskap må derfor være det endelige målet også i forhold til den ondskap og de overgrep vi utsettes for.

Og da kommer vi ikke utenom tilgivelse. Det er et vanskelig punkt for alle ofre. Miroslav Volf kan ikke holde ut tanken på at Gud har tilgitt kaptein G.

Jeg må innrømme at denne tanken opprører meg. Korset er en skandale for meg også, det kolliderer med min rettferdighetssans, skriver han.

Men dersom han skal kunne tro at Jesus døde for Miroslav Volf, så må han også være død for kaptein G.

Forsoning. Tilgivelse, sier Volf, betyr at jeg setter de som har gjort galt mot meg fri fra deres skyld. Vi må være villige til å tilby tilgivelse. Så blir spørsmålet om den andre vil ta mot gaven.

For at vi skal kunne gi dem tilgivelsen, må ugjerningsmenn innrømme at deres handlinger nettopp var ugjerninger, de må ta avstand fra dem og, så sant det er mulig, forsøke å gjøre godt igjen. Om de ikke gjør det, betyr ikke det at vi skal trekke tilbudet om tilgivelse tilbake. Men det vil bety at vi må utsette iverksettelsen, skriver Volf.

Det endelige målet med å huske ugjerninger, er nemlig forsoning. Den kan komme når tilgivelse både er tilbudt og mottatt.

Huske for alltid? Dersom vi virkelig kommer så langt at vi har tilgitt og er forsonet skal vi da fortsatt huske på det onde?

For å svare på det spørsmålet, tar Volf en omvei om den nye himmel og jord som Gud skal opprette. Vil saligheten være salighet dersom vi der skal huske det onde som skjedde oss? Volf sammen med en rekke kirkefedre og Dante mener at hvis himmelen skal være fullkommen, så kan vi bare huske det gode.

Han trekker, sammen med Kierkegaard, parallellen til Gud: Han har kastet våre synder bak sin rygg og ser dem ikke mer. Det betyr ikke at de slutter å eksistere, men at de ikke lenger er innen syns-feltet.

Dommedag. Men denne glemselen forutsetter at det har vært en dom. Domme-dag er helt nødvendig for å kunne realisere den fulle forsoningen.

For at nåden skal kunne settes i verk, må to ting skje: Menneskers synd mot Gud og nesten må bli brakt fram i lyset i all sitt velde, og syndere må settes fri fra syndens skyld.

Dommedag vil nå sitt mål når alle offer for ugjerninger får sin rettferdige oppreisning, når ugjerningsmennene oppgir alle sine forsøk på å rettferdiggjøre seg og erkjenner sine synder og dermed settes fri.

Da vil både gjerningsmann og offer se hverandre slik Kristus ser dem, han som er dommeren full av barmhjertighet, skriver Volf.

Huske for å tilgi. Denne visjonen om Guds framtid viser oss hva som er Guds gode hensikt for oss. På denne siden av dommedag, i ondskapens verden, er det grenser for hvor langt vi kan komme i å realisere den.

Så lenge ugjerningsmennene fortsetter å være ugjerningsmenn og ikke er brakt foran den endelige dommer, må vi huske det de har gjort. Minnet er en dom i fravær av en offentlig dom dommedag inkludert. Men når kristne som tar troen alvorlig husker det onde, så vil målet likevel være tilgivelse og forsoning. Vi husker slik at vi kan tilgi, skriver han.

Her og nå vil full forsoning sjelden skje, og det skal sjelden skje. I en verden martret av ondskap, trengs minnet om ugjerningen som et verktøy for rett-ferdighet og som et skjold mot urettferdighet. Men ethvert skritt mot forsoning vil, i all sin ufullstendighet, være et skritt mot den kommende verden av fullkommen kjærlighet. Minnet om det onde lever på håpet om å bli overflødiggjort. Bare de som til sjuende og sist er villige til å gi slipp på minnet om det onde, kan huske det onde på rett måte rett.

Vanskelig og frustrerende. Men om dette er god teologi, er det mulig i praksis? Som en slags test på sine egne tanker prøver Volf til slutt å forestille seg hvordan han kunne møte kaptein G og prøve å bli forsonet med ham.

Selv i fantasien viser det seg å være en frustrerende og vanskelig vei, og han makter ikke å forestille seg en full forsoning der de kan få et virkelig fellesskap med hverandre.

Han husker fortsatt kapteinens ugjerninger. Men han håper han nå har kommet litt lenger i å huske dem på en rett måte.