Nyheter

Vil inn i ekstremistenes grums

Hadia Tajik tror man reagerer sterkere på hatefulle ytringer, når man selv har opplevd å bli tatt som gissel for religionen sin.

De siste ukers terrorhandlinger i København og Paris, samt halshugginger utført av IS, har fått flere samfunnsdebattanter til å skrike opp om å «ta et oppgjør med islams voldsforherligelse».

Stortingsrepresentant og favorittkandidat til Aps nestlederverv, sier i stedet: «velkommen etter»:

– Jeg synes diskusjonen i blant blir underlig. Selvfølgelig må man diskutere hvordan muslimske tekster har blitt brukt, og blir brukt, for å legitimere vold. Samtidig er det verdt å minne om at dette ikke er noen ny diskusjon for mange muslimer. Noen av oss har holdt på med det en stund, for å si det sånn! Men det er hyggelig at flere vil være med!

LES OGSÅ: – Jeg er ikke muslim-light

Både i moskeen og lunsjpausen

Kvinnen som i 2012 ble Norges første muslimske statsråd ler hjertelig, og understreker at hun uansett er glad for at diskusjonene når offentligheten.

– Det er utelukkende positivt at flere vet at diskusjonen finnes, og at de ser at det finnes sterke meningsbærere som er muslimer, og tar sterk avstand fra å bruke islam for å legitimere ekstremisme. Det at vi ser flere norske, muslimske stemmer i offentligheten handler også om at en større del av generasjonen som er født i Norge av innvandrede foreldre, endelig er «voksen nok» til å bære diskusjonen, sier hun.

Tajik mener man både har et spesielt ansvar, og en autoritet og legitimitet, til å ta konfrontasjoner internt, når man tilhører en religion. Likevel bør det ikke fremstilles som at muslimer er de eneste som er egnet til å ta de diskusjonene, synes hun.

– Å ta oppgjør med ekstreme holdninger er et samfunnsansvar som er mye større enn de enkelte religiøse miljøene. Hører vi folk si ekstreme og hatefulle ting, må vi jo si at dette er ikke greit. Enten det er i moskeen eller i lunsjpausen.

LES OGSÅ: – Ingen politiker fortjener mistenkeliggjøring for sin tro

Konfrontasjon krever kunnskap

Her ser hun utvikling av religionsforståelse som viktig:

– Skal man konfrontere noe, må man vite hva man skal konfrontere. Hvis man skal klare å manøvrere i en verden som består av mange ulike religioner og overbevisninger, må man vite hvor dyptgripende religion kan være i folks liv.

Men man trenger ikke sette seg ned og lese alle mulige, religiøse tekster, mener hun:

– Å være i stand til å forstå andre religioner handler mest om egen innstilling, ikke om hvor mange bøker man har lest. Det holder langt at man er åpen i møtet med folk. Men jeg mener også det er en viktig oppgave for skolen, sier hun.

For Tajik er det fullt mulig å være troende, og samtidig kritisk til å opprette mange flere religiøse privatskoler.

– Jeg er dypt kritisk til at det skal vokse fram mange flere privatskoler med utgangspunkt i religion. Det handler om at vi skal leve sammen, på tvers av de erfaringer og religioner vi har. Og et av stedene man virkelig får lært seg å leve sammen på tvers av ulikhet er jo skolen.

Betyr det at man i den norske skolen også bør besøke moskeer og synagoger, og ikke bare kirker?

– Ja, jeg har et helt avslappet forhold til det der. Selvsagt skal det være greit hvis foreldrene til barna ikke ønsker det, men det er klart at det å oppsøke kirker, synagoger og moskeer gir en bedre religionsforståelse. Når man får gått rundt i de ulike gudshusene, sett hva slags ritualer de bruker, stilt spørsmål. Da blir det ikke lenger noe fullstendig fremmed.

LES OGSÅ: Verdien av religiøs bagasje

Hørte «jøde» som skjellsord

En slik forståelse er viktig for å kunne konfrontere ekstremistiske holdninger og religiøst baserte fordommer, mener Tajik. Som når noen bruker «jøde» som skjellsord.

Flere undersøkelser har vist at «jøde» er et vanlig skjellsord i norske skolegårder. Også i kommunen Tajik vokste opp i.

– Jeg husker jeg en gang hadde en samtale med en jente jeg kjente. Hun hadde sagt om en person at «Han er jo jøde». «Er han?» spurte jeg. Hun sa at «jeg mener jo ikke noe vondt med det, men når jeg sier ordet jøde så sier jeg jo at de er litt dumme». Men vi visste jo begge to at dette egentlig er feil. Jøde er ikke et skjellsord.

– Er det ikke utfordrende å våge å ta det opp om noen bruker «muslim» eller «jøde» som skjellsord?

– Jo. Særlig for barn som må stå i denne situasjonen. For meg er det et veldig tydelig voksenansvar å ta avstand fra det, og å formidle tydelig hvilke verdier vi står for som samfunn. Av og til klarer vi ikke ta konfrontasjonen når det utspiller seg. Men det er lov å ta det opp når man har tenkt seg om og.

Hun understreker at hun selv også var et barn da hun opplevde dette, og vil ikke skryte på seg den store konfrontasjonen. Men selve samtalen og ubehaget husker hun godt.

– Gjør din identitet som muslim deg mer var når noen bruker religiøse skjellsord?

– Jeg skjønner hva du mener, men er ikke dette en refleks som alle har? Jeg tror at alle forstår at det er galt, og at de som ikke har en religion selv også skjønner at det ikke er akseptabelt. Men det er klart: Når man har personlige erfaringer som gjør at man vet hvor ille det kan være at religionen din blir brukt mot deg, får man et større behov for å konfrontere det. Man reagerer sterkere når man selv har opplevd å bli tatt som gissel for religionen sin.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Ytringsfundamentalist

Selv om hun reagerer på fordomsfulle skjellsord, er hun opptatt av at alle ytringer skal frem. Tajik er omtalt som «ytringsfrihets-fundamentalist», og forsvarte Fritt Ords tildeling av midler til Peder Nøstvold, kjent som bloggeren Fjordman:

– Vi vet at Peder Nøstvold var blant inspirasjonsgrunnlaget for ideologien til gjerningsmannen bak en av de forferdeligste kriminelle handlingene som har foregått på norsk jord i vår moderne historie, 22. juli. De ytringene han står for er ikke bare ytringer vi ikke liker, det er også ytringer vi tar sterkt avstand fra. Men nettopp derfor har vi en plikt som samfunn til å bli konfrontert med det han står for. Skal man ta et oppgjør med den ideologien og virkelighetsforståelsen, er vi nødt til å se på det skitne og det grumsete, det verdigrunnlaget og ytringene gjerningsmannen hentet inspirasjon fra, sier Tajik.

Hun trekker paralleller til terrorangrepene i København og Paris: Den samme viljen til å få ekstreme holdninger fram i lyset gjelder her.

LES OGSÅ: Hadia Tajik støtter Fritt Ord-stipend til Fjordman

Guds fred i kirken

Selv har hun god erfaringsbakgrunn for å tilrettelegge for religiøs forståelse. Som rådgiveren hennes sier: «Jeg har aldri vært så mye i kirken som når jeg har jobbet for en muslim»

Lista over kirker de har besøkt det siste året er lang: Frikirka i Fredrikstad, Den norske kirke i Sarpsborg, Nidaros kirke, Byåsen kirke, og Vor Frues kirke i Trondheim – og så videre.

– En av tingene jeg setter pris på når jeg er i kirken, er det øyeblikket de ønsker hverandre Guds Fred. Det er noe veldig gjenkjennbart over den formuleringen. Også innenfor Islam, hilser man på hverandre ved å hilse hverandre Guds fred. Det er det Salam aleikum handler om.

Hun tar det ikke for gitt at nettopp hun, som andregenerasjonsinnvandrer fra Pakistan, født og oppvokst i Bjørheimsbygd i Strand i Rogaland, skulle bli invitert til å holde alt fra andakter til appeller rundt om i norske kirker.

– Jeg syns det er ganske gjestfritt at man går såpass bredt ut at man inviterer en muslim til en gudstjeneste. Men jeg er nok ikke så interessant som privatperson. Kirken sender henvendelsen fordi jeg har et politisk verv. Og tilfeldigvis har den religionen jeg har, sier Tajik selv om saken.

Under samtalene har hun delt erfaringer som hvordan det var å vokse opp som muslim på et lite sted på Sørvestlandet. Eller hun snakker om ekstremisme, ytringsfrihet, integrering og flerkultur – det hun kaller «de overordnete spørsmålene som dominerer samfunnet i dag».

LES OGSÅ: Tajik kaller blåblå innsats «ordrik og svak»

Solidaritet og tro

Tajik ser tydelig betydningen av å bringe religiøs kompetanse i politikken – og å trekke politisk erfaring inn i gudshusene.

– Det å være sosialdemokrat og å være troende er ganske sammenfallende. Begge deler handler om solidaritet, og både kristendom, islam og andre verdensreligioner handler om det. I de samtalene vi har i kirken, er jeg forhåpentligvis i stand til å si noe om de politiske spørsmålene, men også om de tros- og livssynsspørsmålene vi står overfor som samfunn, sier Tajik.

– Samtidig skal forestillingen om Arbeiderpartiet som religionsfiendtlig parti visstnok leve i beste velgående blant enkelte velgere. Har Ap historisk sett vært for lite flinke til å høre på religiøs erfaring?

– Jeg ser at vi ved mange korsveier ikke alltid har klart å formidle hvor sterk positiv kraft tro kan være i enkeltmenneskers liv, og hvor stor positiv kraft kristent solidaritetsarbeid har hatt for utviklingen av det velferdssamfunnet vi har i dag.

Hun trekker fram hvordan kristne, religiøse organisasjoner som Kirkens Bymisjon og Blåkors fantes lenge før det fantes en velferdsstat:

– De la mye av grunnlaget for den tenkningen som er allment akseptert i dag, om velferdstjenester som vi ikke bare mener er de frivillige organisasjonenes ansvar. Den anerkjennelsen mener jeg det har tatt litt tid å komme til.

Har du opplevd det slik?

– Jeg tror du finner eksempler på begge typer standpunkt i Arbeiderpartiet. Vi har Ap-stemmene som distanserer seg veldig, både fra kirken som institusjon, og fra ideen om religion som frigjørende kraft for enkeltmennesket. Samtidig finner du også dette diametralt motsatte standpunkt, om at tro og solidaritet hører sammen. Det handler om å stille opp for de som trenger det.

– Er det konfliktfylt mellom disse leirene innad i Ap?

– Jeg tror at det å ha såpass mange ulike standpunkter representert i partiet, også gjør at man får gjenspeilt den samfunnsdebatten som fins der ute. På sitt beste, når den type standpunkter får brynt seg på hverandre, øker det partiets samlede forståelse for hva som er hverdagen for folk.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter