‘Sentrum finnes ikke lenger’

– Det fremstilles som helt ukontroversielt at KrF, Venstre og Sp utgjør sentrum i norsk politikk. Jeg ønsker meg en diskusjon om hva sentrum er og om det er rimelig å bruke betegnelsen om disse tre, sier Torstein Ulserød.

Rådgiveren i den borgerlige, liberale tankesmien Civita, drøfter temaet i VG-kronikken Maktens sentrum og i et nytt Civita-notat.

Splittelse. Ulserød spør seg om det er rimelig å snakke om et særegent fellesskap mellom de gamle sentrumskameratene. I notatet har han gått gjennom en del saker der de tre partiene er splittet. Vårt Land skrev tidligere denne måneden at Venstre og KrF i økende grad spiller solo i verdispørsmål. Siden regjeringsskfitet har de gamle vennene barket sammen om reservasjonsrett, «børsbarnevern» og familiens plass i Grunnloven.

– Venstre har stadig oftere kalt seg «borgerlig» de siste årene. KrF insisterer derimot på «ikke-sosialistisk». I for eksempel arbeidslivspolitikken ligger Venstre til høyre for Høyre, ja til og med til høyre for Frp. Sp og Venstre ikke vil ha noe med hverandre å gjøre. Da må partiene spørre seg om denne sentrumsideologien, eller sentrumsfellesskapet, er det viktigste for dem, sier Ulserød.

Hestehandelspartier. I kronikken skriver Civita-rådgiveren at det hele tiden blir «kommunisert at lojaliteten til henholdsvis Ap og SV på den ene siden og H og Frp på den andre, er begrenset og midlertidig – og i alle fall betinget».

Alle sentrumspartiene har sitt utspring i Venstre og de såkalte motkulturene – avholds- og målsak, samt den kristne lekmannsbevegelsen. Opp gjennom årene har ulike politikere heist sentrumsfanen, sist ute var Anne Enger Lahnstein og Kjell Magne Bondevik på 1990-tallet. Da virket også EU-saken samlende.

Ulserød mener de motkulturelle sakene til en viss grad kan fungere som markører for en samlende sentrumsideologi. Men substansen i denne er nok kraftig overdrevet, ifølge ham.

Snarere enn å fungere modererende på fløypartiene, kjennetegnes de selvutnevnte sentrumspartiene ved at de hestehandler seg til gjennomslag i enkeltsaker det egentlig ikke er flertall for, skriver Ulserød i kronikken.

Midten i politikken. Dermed må man spørre seg hvor midten i politikken ligger maktpolitisk sett, mener Civita-rådgiveren.

– Det rimelige vil være å plassere det et sted mellom Ap og Høyre. Men i sakene de tre sentrumspartiene prioriterer å få gjennomslag for, er det i alle fall ikke rimelig å si at de representerer en mellomposisjon. Tvert imot er de ofte så langt fra en mellomposisjon man kan komme, sier Ulserød.

Han trekker fram KRLE-faget og reservasjonsretten for KrF sin del, og ostetollen til Senterpartiet, som gode eksempler.

Ulserød ser heller ikke at de inntar noen særegen mellomposisjon i den økonomiske politikken.

– Det er bred enighet blant alle partiene om en liberal markedsøkonomi kombinert med en bred og omfattende velferdsstat, sier han, og legger til:

– Bevisbyrden ligger på KrF, Venstre og Sp. De bør forklare bedre hvorfor det er rimelig å si at de utgjør sentrum i norsk politikk. Det kravet bør også stilles til politiske kommentatorer som ofte helt ukritisk bruker dette sentrumsbegrepet.

Moderatorparti. Vårt Land tar Ulserød på ordet og stiller fylkesleder i Oslo KrF, Erik Lunde, til veggs. Lunde er også leder i Kristendemokratisk forum.

– Gir det mening å snakke om et felles sentrum i dag?

– Nei. Ideologisk har det blitt mer og mer tydelig at det ikke finnes noen felles sentrumsideologi, selv om sentrumspartiene i mange saker har dannet en felles front.

– Hvorfor det?

– Særlig Venstre har tatt flere skritt bort fra sentrum og rendyrket sin liberale ideologi.

Lunde avviser at sentrumspartiene er hestehandelspartier.

– I budsjettforhandlingene modererer KrF regjeringen nettopp slik Ulserød mener er karakteristisk for et sentrumsparti. Så vil vi som alle andre ha våre hjertesaker, svarer Erik Lunde.

Selv om sentrum er dødt, er KrF selve sentrumspartiet, mener han.

– Opphavet til begrepet den tredje vei er kristendemokratisk. KrF vandrer denne veien mellom kapitalisme og liberalisme på den ene siden, og sosialisme og kollektivisme på den andre, også i praktisk politikk. Da er det helt naturlig at vi kaller oss et sentrumsparti. I den tredje vei ligger det også et menneskesyn og syn på hvordan makt fordeles i samfunnet.

– Hvorfor tror du Ulserød i den borgerlige, liberale tankesmien Civita tar opp dette?

– Å representere en sentrumsposisjon er viktig for alle partier, fordi det ofte er der politikken flertallet ønsker finnes. Det er sikkert noen som mener at de tre sentrumspartiene har for mye innflytelse, og som kanskje ser seg tjent med å gjøre noe med det.