Reiste seg da Kyrkjebø sang: «Her er ditt vern mot vold»

Susanne Sundfør slo de første tonene på flygelet. Det kunne minne om bølgene som slår, langs den norske kysten, og var kanskje et varsel om bølgene av følelser, både gode og vonde, som skulle komme. Hun satt der og sang om «mitt lille land», «et lite sted, en håndfull fred slengt ut blant vidder og fjord».

De satt der. Noen i sivilforsvarets uniform. Politifolk. Redningsfolk. Kvinner i fargerike drakter med slør på hodet. Menn i hvite skjorter. Med slips, uten slips. Barn. De klappet etter sanger og lesning. Mørke hender, lyse hender, sterke, eller fine. De satt på hver sine klappseter i Oslo Spektrum. De satt der med hver sine bølger på innsiden. Mange måtte fram med noe hvitt for å tørke tårene. Noen la armen rundt for å trøste. Noen ganger slo bølgene så hardt at de hulket.

Ny bevissthet. Kong Harald talte, og sa at nå er ordene nesten brukt opp. Han takket statsministeren, regjeringen og departementene for trygg, nasjonal forankring i en unntakstilstand. «Som nasjon skal vi ta denne tiden med oss i våre hjerter. At vi er vekket til en ny bevissthet om hva som virkelig betyr noe for oss», sa kongen, og var ikke uberørt.

Karpe Diem slo fast at vennene deres ser ut som en boks med Non-Stop, men at de aldri har følt seg så norske som nå. Så kom skuespilleren Sofie Gråbøl med en hilsen fra Danmark i form av dikt skrevet av Klaus Rifbjerg. Hun trakk trådene til da danskene samlet penger til havregryn til Norgeshjelpen, «fordi de sultede der oppe». Nå ville de sende håp og kjærlighet, et broderkyss, et håndtrykk.

Disse som gir. Åge Aleksandersen sang «Lys og varme», og det ble tørket flere tårer før Anders Baasmo Christiansen leste Jens Bjørneboes dikt «De seirende»: «Disse som gir, eier mer enn de har, og tingene blir fler enn de var. Dette er seier».

Så tok bølgene tak igjen, med Jarle Bernhoft som sang «Stay with me» og A-ha som stilte med «Stay on these roads». Det rev og slet i noen brenninger da Bjørn Eidsvåg sang «Eg ser», og «Eg har gjort død til liv for deg».

Stående applaus. Så ble navnene lest opp. 77 navn til 77 bilder. Mange tørket tårene da. Noen hulket. Noen måtte følges ut. Da programleder Haddy N'jie annonserte Jens Stoltenberg, brøt applausen fram, lenge og kraftig. Han rundet av med å si at «Vi trenger deg, uansett hvor du bor, uansett hvilken Gud du tilber. Hver og en kan ta ansvar, vokte friheten. Det er vårt vern mot vold». Da reiste hele salen seg til stående applaus, før de omsider inntok klappstolene igjen.

Vern mot vold. Så kom Sissel Kyrkjebø og sang «Til ungdommen», sterkt og klart, slik vi kjenner henne. Da hun rundet av første vers med spørsmålet: «Hva skal jeg kjempe med, hva er mitt våpen?», begynte det å klapre i stoler helt bakerst. Det spredte seg som en bølge, og der sto vi. Bak Kyrkjebø bød Spektrum på bilder fra Norges fjorder, fjell og vidder. Hun sang. Vi sto der. «Her er ditt vern mot vold, her er ditt sverd: troen på livet vårt, menneskets verd».

• LES OGSÅ ERLING RIMEHAUGS KOMMENTAR: «Det var mange bevegende øyeblikk i den nasjonale minneseremonien. Men det vondeste og sterkeste var alle ansiktene til ofrene».