Norge fikk hemmelig fredshjelp

Med bistandsarbeideren Petter Skauen og diplomaten Arne Aasheim som tilretteleggere, spilte Norge en sentral rolle da Guatemala fikk fredsavtale i 1996. Den endte 36 år med borgerkrig.

– Å involvere de militære i fredsarbeidet er noe av det smarteste og mest konstruktive Norge gjorde, fikk vi høre fra Guatemalas øvrige venneland etterpå, sier Arne Aasheim, en av fredsarkitektene.

Hvordan Norge klarte det, har ikke vært kjent før nå. Kunststykket involverer dekknavn, en tidligere Mossad-agent og den guatemalanske jøden «Supermann».

Krise

Siden 1960 hadde venstreorientert gerilja slåss mot skiftende militærregimer i det mellomamerikanske landet. Undertrykkelsen fra den hvite eliten var massiv. I den blodigste perioden på begynnelsen av 80-tallet ble mer enn 200.000 mennesker drept. Urbefolkningen av indianere ble hardest rammet.

I 1993 var fredsprosessen i krise. President og pinsevenn Jorge Serrano hadde prøvd seg på et internkupp ved å oppløse nasjonalforsamlingen. Geriljaen, URNG, trakk seg fra fredsforhandlingene. Hvordan skulle Norge få fredssamtalene i gang igjen?

– Vi sa at «vi må snu alle steiner i bekken», forteller Skauen.

Han var ansatt i Kirkens Nødhjelp, men hyret av Utenriksdepartementet til fredsarbeidet.

Etter hemmelige forhandlinger med bistand fra Norge, hadde Israel og palestinske ledere signert den første Oslo-avtalen samme år. Statssekretær Jan Egeland i Thorbjørn Jaglands regjering ringte nå til «mine venner i utenriksledelsen i Israel», viseutenriksminister Yossi Beilin og utenriksråd Uri Savir, som hadde vært hovedforhandler i Oslo. Egeland og Beilin hadde fått et godt forhold i arbeidet med Oslo-avtalen. Norge hadde hjulpet Israel og ba nå om hjelp tilbake.

Følg oss på Facebook og Twitter!

To statsborgerskap

Guatemala og Israel hadde nære forbindelser siden det mellomamerikanske landet var det første som anerkjente Israel som stat i 1948, og det første landet som opprettet ambassade i Israel.

– Det israelsk nærværet i Guatemala er massivt. Da Guatemala trengte kunnskap om hvordan de kunne isolere indianere, formidlet Israel kontakt med apartheidregimet i Sør-Afrika, som sendte 3-400 militære rådgivere til Guatemala. De hadde erfaring med å opprette bantustan, reservater for svarte, sier Petter Skauen.

Verstingene

Hensikten med å involvere Israel var å bearbeide høyresiden i Guatemala, ikke minst hæren. De militære hadde i praksis vetorett i forhandlingene, ifølge Jan Egeland.

– Vi trengte å snakke med verstingene, med torturistene, de som hadde blod på hendene, sier Skauen.

– Vi kunne ikke moralisere og utelukke noen i bestrebelsene hvis vi skulle få resultater, poengterer Arne Aasheim spesialrådgiver og leder for Latin-Amerikaseksjonen i utenriksdepartementet (UD) på den tiden.

Derfor ønsket de også kontakt med næringslivstoppene. I Guatemala omtales de som «den parallelle makt». Denne gruppen var ikke overbevist om at fred var veien å gå, selv om de var med i myndighetenes delegasjoner i fredsprosessen.

– De var ikke så lette å ha med å gjøre, sier Aasheim.

Kodenavn

Israel svarte ja på Jan Egelands henvendelse. De ville hjelpe og skulle sende den som visste mest om Mellom-Amerika.

Petter Skauen avtalte å hente en mann med navn «Lopez» på Fornebu. Hans virkelige etternavn var Hadas, forteller Skauen. Selv 20 år etter er han forsiktig med å oppgi mannens fulle identitet. Hadas hadde bodd flere år i Guatemala der han arbeidet for Mossad, Israels etterretningstjeneste.

Begge gangene han kom til Oslo høsten 1993 mellomlandet han i Brussel der han byttet identitet.

I tradisjonell spionstil opererte de involverte med dekknavn. Petter Skauen fikk kodenavnet «El gran mandarin», Den store mandarin, et uttrykk som brukes om solen. Fredsmakker Arne Aasheim ble kalt «El embajador», Ambassadøren. Han skulle senere bli ambassadør i nettopp Guatemala.

Både Skauen og Aasheim kan i dag smile av det hemmelige spillet for 20 år siden, men den gang var det alvor. Hvorfor skulle dette være hemmelig? Det er et godt spørsmål, mener Jan Egeland og tenker seg om:

– Jo, Israel spilte en kontroversiell rolle i Guatemala. De foretrakk diskresjon. Det var uklart hva de kunne og ville bidra med, og dessuten visste de ikke konsekvensene av å bli involvert. Men det ville ikke blitt noen krise om kontakten med Israel ble kjent, sier Jan Egeland.

Han peker på at flere tiltak i fredsarbeidet var uoffisielle. Verken geriljaen eller regjeringssiden visste hva Norge gjorde for å påvirke den andre parten.

Ti verstinger

Israelske «Lopez» og «El gran mandarin»-Skauen fant fort tonen og ble enige om å sette opp hver sin liste over «verstingene» i Guatemala, både militære og sivile. De hadde ti personer felles.

Disse ville Norge bearbeide for fred. Men først måtte de møte en nøkkelperson som kunne godkjenne strategien.

I dagboken sin har Skauen notert at han henter mannen med kodenavn «Supermann» 1. desember 1993, klokka 11.15 på Fornebu, fra et fly som kommer fra Tel Aviv. «Lopez» kommer klokken 16.30, på sitt andre norgesbesøk.

«Supermann» er forretningsmannen og jøden Mario Permut.

– Han hadde en voldsom makt, sier Jan Egeland.

Som så mange i Guatemalas overklasse har han dobbelt statsborgerskap – guatemalansk og israelsk. Permut har i Guatemala vært involvert i våpenfabrikken som produserte israelske Galil-gevær, solgt sikkerhetssystemer og vært advokat for flere som har drevet med lyssky virksomheter, ifølge Skauen. I flere år har han også sittet på regjeringens side i fredsforhandlingene.

De to utlendingene møter Skauen, Aasheim og Jan Egeland på Theatercafeen i Oslo samme kveld.

– Permut var så vanskelig at vi måtte ta ham sammen, sier Petter Skauen.

Permut godkjenner strategien om å involvere hærens folk og invitere dem til Norge.

Lyktes

Bak-kanalen via Israel lyktes. Norge fikk kontaktene de trengte for å bearbeide hæren og næringslivet. I begynnelsen av 1994 kom den første delegasjonen av militære til Norge, før OL på Lillehammer.

En av dem var Otto Perez Molina, som i dag er president i Guatemala. Da var han hærsjef i landet. Tidligere tjenestegjorde han i hærens brutale spesialstyrker, kaibiles, og var sjef for militærets etterretning.

Molina spilte en viktig rolle da partene ikke ble enige om et viktig punkt helt på slutten av forhandlingene.

– Vi var nesten i mål da geriljaen pakket koffertene, klare til å dra. Hva gjør vi?, sier Petter Skauen.

Han ringte Otto Perez Molina og sa at nå hadde han sjansen til å bli helt om han løste floken. Det ble Molina. Hærsjefen instruerte regjeringsdelegasjonen til å akseptere vilkårene, og fredsavtalen var i havn.

Ikke redning

Når Jan Egeland får spørsmål om hvor avgjørende Israels rolle var, vil han ikke overvurdere det som skjedde.

– Hjelpen fra Israel var ikke avgjørende og reddet ikke fredsprosessen. Det var en av flere spennende ting Norge gjorde på det tidspunktet. Ingen andre var villig til å påvirke partene, til å være kreativ og ta risiko, sier han.