– Nå må vestlig liberalisme byttes ut

Alexander Dugin er imidlertid ikke Putins tjener. Han er en høyst selvstendig tenker. Det er ingen tvil om at han tiltenker Russland en viktig rolle i kampen mot liberalismen. Men han er mye mer enn en russisk nasjonalist. Han har aspirasjoner om å forme en ny politisk ideologi, som han kaller «Den fjerde politiske teori», og som skal være en utfordrer til liberalismen.

De tre foregående ideologiene han sikter til, er de som dominerte det forrige århundre: Kommunismen, nazismen og liberalismen.

«En avgjørende hendelse i menneskehetens historie», sier Dugin om jernteppets fall i 1990. Med kommunismens nederlag sto liberalismen alene tilbake som den eneste gyldige ideologi – det Fukuyama har kalt slutten på historien.

Dugin vil imidlertid ikke akseptere at dette skal være slutten. «Liberalismen er absolutt ond», erklærer han. Derfor vil han utforme en ideologi som kan slå liberalismen tilbake.

Frihet

Kjernen i liberalismen, sier Dugin, er at individet er alle tings mål. Alle autoriteter som gjør krav på å representere en felles sannhet, må vike. Privat eiendomsrett er hellig, og markedsrelasjonene er de eneste som teller. Rase, folkeslag og religion godtas ikke som samfunnsmessige kategorier.

Frihet er dessuten et nøkkelbegrep, men for liberalistene er dette kun den negative frihet, det som på engelsk heter «liberty». Dugin setter den i motsetning til «freedom», det som er hensikten med friheten, nemlig friheten til noe.

– Hva vi skal med friheten, er for liberalistene en privatsak. Der er de tause, skriver Dugin.

Med marxismens fall i 1990 går liberalismen over fra å være ideologi til å være skjebne. Det finnes ikke noe alternativ. Den blir en ubevisst, selvinnlysende og instinktiv sannhet. Det forandrer liberalismen. Den går over til å være post-liberalisme.

– Gjennom den stadige frigjøringen av mennesket fra alt som ikke er mennesket (slik som alle ikke-menneskelige og over-individuelle verdier og idealer), må mennesket til slutt frigjøres fra seg selv, skriver han. I post-liberalismen oppløses individet i en ironisk samling av roller, mennesket blir hva det eier og det virtuelle overtar for det reelle.

Globalisering, industrialisering, ødeleggelse av miljøet, nedriving av nasjonale og religiøse fellesskap og tradisjoner og amerikansk dominans over verden, er de ondene Dugin mener følger av liberalismen.

Nazismen

For å kjempe mot liberalismen, er de allerede nedkjempede ideologiene kommunisme og nazisme ubrukelige, mener Dugin. Det må skapes en ny ideologi. Men denne nye ideologien må ta opp i seg elementer fra alle tre.

Både nazismen og kommunismen har vist seg å være farlige ideologier, som har undertrykt og ødelagt mennesker. Men det er ikke farlig å ta elementer fra dem og bruke dem til å forme den fjerde ideologien, mener Dugin. Mest ser han ut til å kunne hente fra nazismen, hvis den renses for rasisme.

– Uten rasisme er nasjonalsosialismen ikke lenger nasjonalsosialisme, verken teoretisk eller praktisk, men blir harmløs og fri for gift, skriver han.

Ethnos (folkeslagene) – er den viktigste verdien han vil hente fra nazismen.

– Ethnos er den viktigste verdien i Den fjerde politiske teorien som et kulturelt fenomen, som et fellesskap av språk, religion, dagligliv, deling av ressurser og målsettinger, en organisk enhet skrevet inn i et landskap der de passer, skriver han.

Men i motsetning til nazistenes teori om én overlegen rase, setter Dugin alle folkeslags likeverd. Han mener det er rasistisk å hevde at noen samfunn er bedre enn andre. Det er et av de sentrale aksiomer i Den fjerde teori.

Dermed ender han opp med en svært vid forståelse av rasisme. Han mener den amerikanske verdensdominansen er rasistisk. Rasistisk er det å mene at vestlig demokrati er bedre enn andre samfunnsformer. Det er også troen på framskrittet, fordi den er diskriminerende mot de som levde før oss.

Marxismen

Fra marxismen vil Dugin hente dens kritiske potensiale.

– Marxismen er enormt nyttig når det gjelder å avsløre mekanismene av fremmedgjøring og mystifisering som liberalismen bruker til å begrunne sitt herredømme og bevis på at den er korrekt, skriver Dugin. Men han vil rense vekk historisk materialisme og økonomisk determinisme, som førte til ødeleggelse av religion og tradisjoner.

Selv hos hovedfienden liberalismen mener Dugin å finne nyttige elementer, nemlig idéen om frihet.

– Frihet er den største verdien i Den fjerde teori, siden den sammenfaller med dens energiske kjerne. Forskjellen er at vi snakker om menneskets frihet, ikke individets, skriver han.

Liberalismens frihetsbegrep er i virkeligheten totalitært, mener han.

– Det er bare villig til å akseptere små mennesker, det beskytter ikke menneskerettighetene, men små menneskers rettigheter. Det lille mennesket kan få lov til hva som helst, fordi det på tross av sine ønsker, ikke er i stand til å gjøre noe, skriver han.

– Om vi avviser marxismen og nazismen, må vi også avvise liberalismen. Den er like utdatert, grusom, menneskefiendtlig som de to andre. Liberalismen er ansvarlig for like mange historiske forbrytelser som fascismen (Auschwitz) og kommunismen (Gulag), skriver Dugin.

Konservatismen

Alle de tre gamle ideologiene er knyttet til ideen om framskritt og utvikling, og de ser modernisering som en sentral verdi. Derfor må Den fjerde teori fundamentalt avvise denne idéen, mener Dugin.

– I stedet for å søke modernisering og vekst, skulle vi orientere oss i retning av balanse, tilpasning og harmoni, skriver han. I stedet for vekst, må vi søke liv. Og livet består både av vekst og fall, av skapelse og ødeleggelse.

Dermed gjenstår én politisk ideologi som ikke er knyttet til det moderne og troen på framskrittet: Konservatismen.

Konservatisme kan forstås som ekte tradisjonalisme. Det vil si en konservatisme som kritiserer alt i det moderne prosjektet, og søker tilbake mot det førmoderne. Islamistene og de fundamentalistiske protestantene i USA er eksempler fra vår tid, som Dugin ikke har så mye til overs for. Derimot har han mye godt å si om de russisk-ortodokse gammeltroende.

– De fornekter framskrittet. For dem er tid tilbakeskritt, og det moderne mennesket ofrer til djevelen.

Den liberale konservatismen mener Dugin derimot ikke duger. Det er en konservatisme som setter på bremsene, som vil gå langsomt fram, som vil ha utvikling, men ikke revolusjon.

– De protesterer ikke mot de tendensene som utgjør modernitetens essens, sier han.

Revolusjonære

Den fjerde teorien kan imidlertid ikke bruke noen av disse betydningene av konservatisme. Det må en tredje form for konservatisme til, som Dugin gir det paradoksale navnet revolusjonær konservatisme.

– Revolusjonære konservative vil ikke bare bremse utviklingen, som de liberalkonservative, heller ikke vende tilbake til fortida som tradisjonalistene, men trekke roten til det onde ut fra verdensstrukturen, å avskaffe tiden som destruktiv kvalitet i virkeligheten og gjennom det fullbyrde en slags hemmelig, ikke-selvinnlysende hensikt hos Guddommen selv, skriver Dugin – ikke direkte krystallklart.

En nøkkel til hva dette betyr ligger i den tyske filosofen Heidegger, som Dugin er en stor beundrer av – han sier selv at det Heidegger skrev i årene 1933 – 45 er det som inspirerer mest.

Heidegger snakket om en spesiell begivenhet, Ereignis, som skulle komme i historiens mørkeste timer, og som skulle forene ren eksistens (Sein) med eksistens i verden (Dasein).

– I sentrum av Den fjerde teori, som dens magnetiske senter, ligger banen til den kommende Ereignis, som vil inkarnere den trimfurende tilbakekomsten for Sein, skriver Dugin,.

Eurasianismen

En mer praktisk-politisk tilnærming til Dugins konservatisme er Eurasianismen, som Dugin er mest kjent i Vesten for – til tross for at den ikke er utformet av ham. Han startet i 2002 et parti som heter Det Eurasiske partiet, som vil samle under russisk ledelse de landene som ikke er i allianse med USA.

– For Eurasianismen er modernitet noe spesielt bare for Vesten. Den betrakter Vestens kultur som et lokalt og midlertidig fenomen, og bekrefter et mangfold av kulturer og sivilisasjoner som sameksisterer til ulike tider i en syklus, skriver han.

Andre kulturer, som den russiske, kinesiske, indiske og islamske må ikke søke å etterligne Vesten, men må bygge på sine egne verdier.

– Distanse fra vestlig kultur er å omfavne i et blikk alle moderniteter og si et fundamentalt nei til dem alle, sier han.

Derfor må det føres et korstog mot USA, som er liberalismens sterkeste festning. USA er ikke lenger en nasjon, men en verdensregjering, det er ikke lenger nok å være alliert med USA, men man må la USAs liberalisme gjennomtrenge hele samfunnet, mener Dugin. Dette korstoget er ikke en sak for Russland alene. Men Russland har mistet sin identitet og trenger en ny ideologi. Det er derfor Den fjerde teori er så viktig for Russland.

Endetiden

Det er ikke bare i konservativ ideologi og Heideggers filosofi Dugin finner inspirasjon til en slik ny teori. Også religion, tradisjon og familie er viktige. For Den fjerde teori er ikke Gud død. Dette markerer teologiens tilbakekomst, sier Dugin. De rasjonalistiske elementene i religion som har blitt introdusert de siste hundreårene, kan vi se bort fra.

– Ikke bare kan vi ta ombord igjen de høyeste over-mentale symbolene fra troen, men vi kan også ta imot de irrasjonale aspektene ved kultus, riter og legender som har forvirret teologene i de siste tider, skriver Dugin.

Dugin har ikke utformet Den fjerde teorien, bare vist hva som skal være rammene for den. Når det gjelder hva den betyr i praksis, sier han at oppgaven er å sørge for at endetiden kommer.