Det sier Bernt Aardal, forsker ved Institutt for samfunnsforskning,
Det som har skilt 1. mai-parolene fra andre ytringer, var at man fikk demonstrert at mange sto bak dem. Slik kan man si at meningsmålingene har overtatt noe av den samme posisjonen, sier Aardal til Vårt Land.
Setter agenda. 1. mai-paroler har alltid vært en politisk markering som har fått en ekstra tyngde gjennom antallet personer som har stilt seg bak dem og gått i tog.
Men det er flere tiår siden arbeiderbevegelsens høytidsdag hadde sin gullalder. I dag er det gjerne meningsmålinger som setter agenda for den politiske debatten i Norge, samtidig som den politiske debatten er preget av at beslutningstakerne viser til meningsmålinger som korresponderer med egne standpunkt.
Med meningsmålingene kan man også si noe mer om hvor representativt et krav kan være, sier Aardal.
Mindre forpliktende. Men det er ikke slik at 1. mai-paroler og meningsmålinger er likestilte, mener valgforskeren og statsviteren.
Å gi et svar i en meningsmåling er mye mindre forpliktende enn å stille seg bak en 1. mai-parole og gå i tog. Du får et sterkere engasjement og ikke minst markeringen av fellesskap. Meningsmålingene kan ofte bli mer fragmenterte deler av en offentlighet. Å manifestere et politisk budskap gjennom en 1. mai-markering kan fortsatt ha en viktig rolle i den offentlige debatten, sier Aardal.
Lytter politikerne til de budskap som kommer frem i 1. mai-parolene?
Det vil nok variere litt. Det har vært en kamp om 1. mai som arbeidernes dag. I forbindelse med EU-striden på 90-tallet, ble det litt rabalder rundt 1. mai. De som var lengst på venstresiden protesterte mot at de fra andre partier skulle blande seg inn. Det finnes også andre eksempler på at partier som ikke har hatt noen tradisjonell tilknytning til arbeiderklassen har ønsket å delta i 1. mai-tog, og blitt møtt med motstand. 1. mai er etter hvert blitt en blanding av en politisk og kulturell markering fra venstresiden, og hvor mye 1. mai betyr politisk, kan variere en del.
Var 1. mai død?. Om 1. mai har utspilt sin rolle, har vært en problemstilling i mange år, ettersom oppslutningen rundt 1. mai-togene er blitt mindre.
For mange virker det fremmed å vifte med røde flagg og synge internasjonalen. Klasseappellen har mindre gjenklang i dagens samfunn. På den måten kan man si at 1. mai har utspilt sin rolle. Men man skal likevel ikke se helt bort fra den, for det skjer fortsatt politiske markeringer som kan få etterspill. Det er omtrent som 17. mai. Noen vil si at det er en overlevning som ikke lenger har noen mening. Men plutselig ser man at det dukker opp debatter i tilknytning til dagen, slik som spørsmålet om en person med minoritetsbakgrunn skal kunne gå først i toget, sier Aardal.
Ikke fremtidsløs. Hva skal til for å gjenreise 1. mai?
I den grad man bygger på en tradisjonell klasseappell, er det vanskelig å se for seg at man kan få tilbake til 1. mai slik det var for mange tiår siden. Men jeg tror at man vil fortsette å feire dagen i mange år fremover, og jeg har tro på at det vil dukke opp saker som vil mobilisere arbeiderklassen, men også få politisk betydning i Norge.
Hvilken levetid gir du da 1. mai?
Det aner jeg ikke. Jeg kan ikke spå om fremtiden, sier Bernt Aardal.
