Nyheter

Gleden ved ondskap

Drives ugjerningsmenn av ideologi eller følelser? Er handlingene produkt av et sykt sinn eller kalkulerende ondskap? Eller er det bare pliktfølelse som ligger bak?

Når ufattelig ondskap utføres, som i massakre og folkemord, spør vi alltid etter hvor ondskapen kommer fra. Det eksisterer en folkelig forestilling om onde mennesker. Men etter rettssaken mot Adolf Eichmann, «det tredje rikes sjefsbøddel», for 50 år siden, er han blitt forklaringsmodellen: Den følelseskalde og grå byråkraten som utfører ordre fordi plikt er hans fremste dyd. Den onde finnes ikke, bare vanlige mennesker som gjør det som blir forventet av dem.

Men en gjerningsmann som opptrer alene, som Anders Behring Breivik, passer ikke inn i dette mønsteret. Det er ingen gruppelojalitet som driver ham, det er ingen som har gitt ham ordre, han har ingen som pisker ham fram i felles blodtørstighet.

Den norske filosofen Arne Johan Vetlesen har tidligere gitt ut bøker om ondskap. Nå har han kommet med en artikkelsamling som er preget av refleksjonene etter erfaringen 22. juli 2011: Studier i ondskap. Boken ble presentert på Litteraturhuset i Oslo sist onsdag, der Vetlesen var gjest sammen med forfatteren Lars Petter Sveen, aktuell med boka Guds barn.

Ond og gal

Var Breivik gal eller ond? Var han drevet ideologi, eller var det krefter i ham selv som drev ham til handlingene? Kunne han stilles til ansvar? Debatten omkring rettssaken var sterkt preget av et enten/eller.

Vetlesen mener at det ikke er nødvendig å velge mellom disse forklaringene, men at alle kan være gyldige på samme tid. Ideologien, teorien om den store konspirasjonen som skal føre til at muslimene tar makten i Europa, ga Breivik en forklaringsramme for de tapsopplevelsene han ellers ikke kunne håndtere – og dessuten en strategi for å ta kontroll. Samtidig stengte han seg ute fra verden og andre erfaringer på en måte som endte opp i en form for galskap. Det finnes et punkt der galskap og ondskap møtes, konkluderer Vetlesen i boka.

Men samtidig påpeker han at Breivik er «en av oss», et produkt av vårt samfunn og vår kultur.

– Han vokste opp i nyliberalismens Norge. Han ville bli en selfmade man, en gründer. Han legemliggjør en tidsånd. Men han har ikke noe sted å gå med det at han ikke lykkes. Hva tilbyr samtidskulturen for muligheter til å bearbeide slike erfaringer uten å skape negativt selvbilde? spurte Vetlesen på Litteraturhuset.

Dermed blir Breivik et typisk eksempel på at vi kan plassere ondskapen utenfor oss, og dermed kan vi tro at vi kan utrydde det.

Sveen sa at han i sin bok nettopp ville få fram det tvetydige, at det onde og gode finnes i oss alle. Han påpekte at i populærkulturen, som for eksempel i dataspillene, har man en forestilling om at man kan utrydde det onde ved å utrydde noen andre. Det ser vi også i utenrikspolitikken.

– Men det er umulig å utrydde ondskapen. Den er en del av oss som vi må kjempe mot, sa Sveen.

Sadisme

Vetlesen er i boka kritisk til den rådende oppfatning av ondskap som handlinger som utføres følelsesløst ut fra pliktfølelse og lojalitet. Han retter blant annet søkelyset mot den gleden ved å drepe og fornedre andre som mange ugjerningsmenn viser. Sadismen finnes i kildematerialet både fra Holocaust og fra massakrene på Balkan og i Rwanda, men er stort sett blitt ignorert i analysene, mener Vetlesen.

– Kulden som personifiseres av skrivebordsmorderen Eichmann, utelukker ikke et sadistisk element, det at man ikke bare anser lidelsene som påføres millioner av ofre som et nødvendig onde, men som det høyeste gode, skriver han.

Mange beskriver den oppløftede, euforiske, stemningen som gjerningsmennene kommer i når de har deltatt i overskridende handlinger – som drap av barn og mishandling og fornedrelse av forsvarsløse, der de går ofte langt ut over den rent effektive drepingen.

– Sadismen kommer fram i gleden over å ta kontroll over menneskelivets offererfaring, over egen smerteutsatthet, ved å flytte den over på en annen, skriver Vetlesen.

Han mener gledesrusen skyldes en opplevelse av egen livskraft i kontrast til ofrenes svakhet og forsvarsløshet.

– Å drepe denne delen av en annen, den delen som viser en dyptliggende sårbarhet og avhengighet, blir en måte å bekrefte igjen og igjen, at man fjerner denne delen også hos seg selv. Det er en grunnleggende sammenheng mellom aggresjon rettet mot andre og mot en selv, skriver Vetlesen, og påpeker at både Breivik og SS-folk beskriver drepingen som en prøvelse de selv må utstå. De er ikke opptatt av ofrenes lidelse, men av sitt eget ubehag, som de må herde seg for å ikke bli påvirket av.

Svakhet

Helt grunnleggende blir derfor hvordan vi oppfatter svakhet. Når vi står overfor den hjelpeløse andre – er da vår grunnleggende impuls at vi må beskytte den andre, eller at vi kan overvinne den andre?

For drapsmennene framstår svakhet som en begrunnelse for at den andre ikke har livets rett, men fortjener å bli utryddet.

– At ofrene reagerer på nedslaktingen med passivitet og ikke-vold, oppfattes av drapsmennene som nok et bevis på at ofrene ikke fortjener å leve, skriver Vetlesen.

Men den naturlige reaksjon på svakhet og sårbarhet skulle jo være en impuls om beskyttelse. Det er slik vi vanligvis reagerer i møte med spedbarn, syke eller druknende. Vår naturlige reaksjon på lidelse er at den må lindres.

Dermed ser vi at dette tross alt handler om en ideologisk posisjon, nemlig vårt syn på svakhet, og på menneskeverdet. Kjernen i nazistisk ideologi er menneskenes grunnleggende ulikhet, at noen er verdige til å leve og ufolde seg, og at andre ikke er det. Det er ideologien som gir gjerningsmennene mulighet til å utfolde sin sadisme, fordi den naturlige impulsen til beskyttelse er blitt gjort irrelevant gjennom ideologien.

Plikt

Vetlesen stiller seg i motsetning til den rådende oppfatning innen forskningen, at det ikke var ideologien som motiverte de nazistiske drapsmennene, men en pliktfølelse overfor den gruppen man tilhørte og handlingsreferansene som der var etablert.

«Vanlige mennesker er i stand til å gjøre hva som helst for å bevare tilhørigheten til egen gruppe», er påstanden fra denne forskningstradisjonen. Den underbygges ikke bare av beretningene fra Holocaust, men også fra nyere overgrep, slik som amerikanernes ydmykelse av fanger i Abu Graib-fengslet i Bagdad.

Dessuten begrunnes den ut fra mer kontrollerte eksperimenter - som Milgrams og beslektede forskere – som synes å vise at vanlige folk kan påføre andre ondskap dersom de opplever at det er hva som forventes av dem fra gruppen de tilhører og fra overordnede.

Konsekvensen blir at ideologisk motivasjon skyves i bakgrunnen, mens oppmerksomheten rettes mot lydighet, gruppelojalitet og autoritetstro. Autonomi blir da en illusjon – våre handlinger styres av det miljøet vi har tilhørighet i. Det som avgjør om vi krysser linjen mellom ondt og godt, er ønsket om å være «innenfor» og ikke «utenfor».

Ideologi

Det som preger grupper som utfører overgrep og ugjerninger, er at det etableres radikalt annerledes handlingsrammer. Det å drepe blir godt, det å undertrykke medfølelse blir et uttrykk for sann karakter. Men nettopp for å etablere en slik handlingsramme, trengs det ideologi, påpeker Vetlesen.

– Gjerningsmennene ville ikke ha gjort, ville ikke ha funnet mening i det de gjør, hadde det ikke vært for ideologien, skriver Vetlesen.

At ideologien er blitt implisitt i miljøets handlingsrammer og derfor ikke tematiseres eksplisitt, betyr ikke at den har mistet sin relevans.

Dessuten har denne forskningen oversett elementet av sadisme, av personlig følelsesmessig engasjement, hos de som utfører ugjerningene, mener Vetlesen. Selv i de kontrollerte eksperimentene kan man observere en glede, en opprømthet, over å ha tillatelse til å påføre andre lidelse, sier han.

Forskerne har i for stor grad godtatt påstanden fra SS-menn om at de utførte handlingene effektivt og følelsesløst, at de så det som en jobb som skulle utføres best mulig, selv om den var en personlig belastning. Dette var den offisielle SS-ideologien, som ble forfektet av Heinrich Himmler, men det må ikke forveksles med virkeligheten, påpeker Vetlesen.

Grusomhet

De effektive drapsmenn som uten personlig engasjement utfører en nødvendig jobb, er en oppdiktet fortelling som ikke stemmer med virkeligheten, mener han.

– Det som roper på forklaring, er hvorfor eksessiv og sett utenfra ikke-nødvendig grusomhet forekommer gang etter gang, skriver Vetlesen. Det gjelder ikke bare Holocaust, men også massakrene på Balkan og i Rwanda.

– Volden klarte seg ikke uten, og skjedde ikke uten sadisme: Den var gjennomsyret av sadisme kombinert med og oppildnet av maktrus, konkluderer han – og ser en klar kobling nettopp til ideologien.

– Overmenneskemoralen gir et frirom for utagering av en ikke-innrømmet og som sådan tabuisert sadisme, påpeker han, og kritiserer at den pliktdimensjonen og offerviljen for den «gode sak» som preger gjerningsmennenes selvpresentasjon, er blitt overtatt av forskerne.

– Det balanseres ikke av offerets ståsted, fra hvilket innslag av sadisme og perversjon er åpenbart, ingen påstand, men en erfaring, skriver Vetlesen og ironiserer over påstanden om manglende autonomi hos de som struttende av allmakt kunne la det gå ut over andre.

Martyr eller morder

Man usynliggjør dessuten de som bekreftet autonomien ved å nekte å være med på ugjerningene.

– På samme måte vil Anders Behring Breivik i sitt speil heller se en martyr som var villig til å ofre all snever egeninteresse for å redde sitt folk fra undergangen, enn en barnemorder av usleste sort. Ja, hvorfor se sine menneskelige laster og moralske karakterløshet i hvitøyet når man kan velge, og for all ettertid tviholde på, at det var dyder en manifesterte og at formålet var edelt? avslutter Vetlesen sin bok.

Les mer om mer disse temaene:

Erling Rimehaug

Erling Rimehaug

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter