Forstå hvor antisemittismen kommer fra

«Hatet lyser ut av øynene hans når han snakker om Israel!»

Den sterke påstanden om Kåre Willoch kom fra forfatter Mona Levin etter en debatt i TV 2 nylig. De hadde diskutert antisemittisme i Norge, og Levin beskyldte den tidligere statsministeren for å være jødehater. «Du finner ikke én jøde i Norge som ikke mener det samme», uttalte hun.

[ Se også Willch og Levin diskutere på NRK Dagsnytt 18! ]

Det er ikke tvil om at Kåre Willoch har en viss intensitet når han er engasjert. Og det er han når han uttaler seg om konflikten mellom israelerne og palestinerne.

Det finnes gode grunner til det. Når Willoch beskriver opprettelsen av staten Israel, siterer han ofte forskningen til Benny Morris. Den israelske historikeren rystet sine landsmenn da han for noen år siden gikk grundig gjennom nyåpnede israelske arkiver. Han dokumenterer minst et dusin voldtekter og drap av palestinske jenter under krigen i 1948. Han beskriver et 20-talls mindre og større massakrer, der mellom 800 og 900 sivile og krigsfanger ble drept. Og han beskriver hvordan 700.000 palestinere dels ble jaget, dels ble skremt, bort fra sine hjem.

Selv om den nye israelske staten offisielt tok avstand fra ugjerningene, ble bare et fåtall rettsforfulgt og straffet. Man mente at det tross alt var gunstig at det gikk som det gikk.

LES OGSÅ: Oslo er ikke Paris

Forståelig

Det er lett å forstå at både palestinere og andre muslimer i dag blir rasende når de blir minnet om Al Naqba – det arabiske ordet for «tragedien», som dette var. De opplever det som en moralsk nødvendighet å ta avstand fra staten Israel og dermed fra sionismen.

Veien fra antisionisme til antisemittisme har imidlertid vist seg å være kort, påpeker Håkon Harket i boka Jødehat. En viktig årsak kan ligge i det faktum at sionismen har en dyp forankring i den jødiske identiteten

Siden den første fordrivningen av jøder fra Israel i 586 før Kristus har jødene drømt om å komme hjem til Sion – et annet navn på Jerusalem. Da store deler av folket ble massakrert av romerne i år 70, og de fleste gjenlevende drevet på flukt fra sitt eget land 65 år senere, ble denne drømmen en uløselig del av å være jøde. Alt i middelalderen sa de «neste år i Jerusalem» til hverandre.

Forfølgelser og pogromer i Europa gjorde lengselen sterkere. Jødene var ikke trygge noe sted. Holocaust beviste det sionistene hadde hevdet siden slutten av 1800-tallet: Jødene trengte et nasjonalhjem i Israel. Det er dette som er sionismens grunnidé.

Historien rundt opprettelsen av staten Israel har også en annen side. Den arabiske terroren mot jøder startet straks jødene begynte å dyrke opp landeområder de hadde kjøpt på begynnelsen av 1900-tallet. Den lange listen over drap på jøder er like uhyggelig som eksemplene på jødisk terror. Bånd mellom palestinernes daværende øverste leder og nazistene, preget folkenes syn på hverandre. Det var en forgiftet atmosfære i området.

Krigen som startet i 1947 kunne vært unngått. Det forelå en delingsplan som jødene godtok. Araberne valgte krig. Den kostet mer enn 6.000 jøder livet, flere tusen av dem sivile. For dem som identifiserer seg med Israel er det like lett å se denne siden, som for antisionister å se den motsatte.

LES OGSÅ: – Midtøstenkonflikten former jødehat

Følg oss på Facebook og Twitter!

Identifikasjon

Et av nøkkelordene er identifikasjon. Manglende identifikasjon er årsaken til at både muslimer og mange andre er rystet av Al Naqba, men glemmer å se det i sammenheng med jødenes fortelling.

Skal den nye antisemittismen bekjempes må ny identifikasjon skapes på begge sider. Da kommer vi ikke utenom Israel. Det holder ikke å si at «vi må skille mellom jøder og Israel». Det er et skille mellom verdens jøder og Israels politikk, men millioner av jøder over hele verden er varme tilhengere av den sionistiske ideen om et nasjonalhjem for jøder i Israel. Fordi de er jøder.

Derfor må det også settes et kritisk lys på antisionismens bilde av det å være sionist. Å være sionist er ikke ensbetydende med støtte til terroren mot palestinerne i 1948, eller uforsonligheten mot palestinerne i dag. Også venstresiden i Israel – som er mer opptatt av å finne løsninger – er sionister.

Like viktig er det å lære nye generasjoner av alle nordmenn lære å identifisere seg med begge parters historie. Kunnskap kan skape forståelse for sionismens legitimitet, og vise at sionisme og overgrep ikke er to sider av samme sak.

Kåre Willoch oppleves av noen norske jøder som antisemitt. Kanskje har han ikke trakket over streken prinsipielt, men årsaken til beskyldningene ligger dypere. Han gir inntrykk av å ha valgt bort helheten. At han identifiserer seg med noen menneskers historie, men ikke med andre.

Derfor bidrar han lite i kampen mot den nye antisemittismen. Det er jo litt trist.