Nyheter

Fikk voldsalarm etter Israel-kritikk

Da Anne Sender kritiserte Israels behandling av palestinerne i en kronikk i Vårt Land, ble reaksjonene så opphetet at politiet gav henne voldsalarm.

Episoden kommer fram i Vår jødiske reise, Senders ferske bok om den jødiske minoritetens liv i Norge og sin egen rolle i menighetsliv og samfunnsdebatt.

Det var etter å ha besøkt Vestbredden den da avgåtte forstanderen i Det Mosaiske Trossamfund, gikk ut med sine synspunkter gjennom Vårt Land. Reaksjonene var til dels kraftige, både internt i menigheten og ellers. En liten gruppe trosfeller tok til orde for eksklusjon, og fra det frittstående «Senter mot Antisemittisme» var kritikken så hard at det ble tatt opp på lederplass i Aftenposten. Situasjonen var til slutt så opphetet at politiet utstyrte Sender med voldsalarm. Men fra folk på gata og på bussen var tilbakemeldingene positive.

– Fra det jødiske miljøet også?

– Ja. Holdningene har flyttet seg ganske mye bare de to siste årene. Det har selvsagt ikke bare med meg å gjøre, men med at Israel har hatt et valg som har vært dekket på en helt annen og bedre måte enn før, samtidig som den arabiske våren har plassert Israel og landets dilemmaer i en helt annen ramme. Jeg føler det er mange i menigheten som nå diskuterer mer åpent med seg selv.

LES OGSÅ: Opphold på Vestbredden åpnet øynene til sionist og Israel-venn Anne Sender

Minoritetshistorie. Hennes nye bok lanseres på mandag, og inneholder ifølge forfatteren innsikter mange kan ha nytte av å lese.

– Det er mange som ikke vet noe særlig om minoriteter, sier forfatteren.

Hun mener det vesle, jødiske samfunnets historie speiler utviklingen av det moderne Livssyns-Norge der majoritetssamfunnet har gått fra bare å snakke om likebehandling av minoriteter til å innføre konkrete tiltak. Endringen har samtidig ikke skjedd uten kamp og menneskelig drama, mener Sender. Hun går i boka helt tilbake til da de første jødiske immigrantene kom til Norge på attenhundretallet og var snare til å skaffe seg egne gravplasser og egne troslærere. Mest vekt legger hun imidlertid på de siste tiårenes utvikling, årene da den vesle menigheten med tilhold på St. Hanshaugen utviklet seg til en betydelig aktør på den norske livssynsarenaen.

Her er blant annet historien om Hjelp Jødene Hjem, hjelpearbeidet som startet i 1990, og var det første felles prosjektet norske kristne og norske jøder samarbeidet om, tross dype skiller i synet på misjon.

Sender skildrer det dype vennskapet som oppsto med kristne miljøer. Hun forteller også om konflikten som oppsto mellom flere av de samme aktørene da synagogen i 1995 kastet seg inn i kampen mot et felles religionsfag uten fritaksrett. Et debattmøte med politikere i menighetens samfunnshus var første gang muslimer, sikher og buddhister gjestet det jødiske samfunnet, og debatten med politikerne var eksplosiv. Den da ferske KrF-politikeren Lars Riise lot seg ifølge Sender til slutt så sterkt provosere av minoritetenes motstand mot faget at han utbrøt: «Er det ikke på tide dere skjønner at Jesus er frelseren da?».

VERDIDEBATT: Sløret er borte

Roser frikirkene. – Prosessen rundt KRL-faget var den første der myndighetene innså de hadde minoriteter de måtte ta hensyn til, sier Sender.

– Jeg skriver mye om Human-Etisk Forbund i boka, men det var frikirkenes erfaringer og kunnskap om prosesser som gjorde at vi fant fort fram, sier hun.

At sammenstøtene og samarbeidet løp parallelt mener den tidligere forstanderen er grunnene til at det de siste årene har vært en fredelig sameksistens mellom religioner og livssyn i Norge.

– Vi har kort vei til hverandre, sier Sender som mener det også gjaldt under karikaturstriden, den kanskje mest utfordrende situasjonen det flerreligiøse Norge har stått overfor. Sender uttrykker sympati for redaktør Vebjørn Selbekk, som hun mener ble stående altfor alene da truslene haglet. Hvor var de andre mediene? undrer hun, og mener Selbekk samtidig handlet rett da han etter uker med intenst press beklaget publiseringen.

– Hvordan kom ytringsfriheten ut av det hele?

– Vel, den ble ikke hindret. Vi har jo sett flere varianter av uærbødige Muhammed-fremstillinger etterpå også, men da med mindre reaksjoner. Man er blitt mer vant til det, og forstår at det ikke kan møtes med vold.

God Gaarder-debatt. Et eget kapittel er viet debatten etter at Jostein Gaarder i nedsettende ordelag langet ut mot Israel, jøder og jødedom. Ifølge Sender var hun fra første stund bevisst på at hun ikke skulle angripe selve publiseringen, selv om hun mente Gaarder hadde begått «intellektuelt griseri». Senere beklaget Gaarder. I ettertid har Sender tenkt at rundene etter kronikken alt i alt førte noe godt med seg.

– I dette tilfellet fikk vi gode debatter. Men så har du andre eksempler der det å publisere gjør at folk blir drept, og ikke minst at folkemasser blir ekstremt manipulert. Det er ikke mulig å finne absolutte svar på hva som til enhver tid er riktig å ytre.

Sender forsøker å vise hvordan den jødiske minoriteten stadig støter på det hun kaller «mørke, brune tråder» av antijødiske holdninger. «Henvend dere til myndighetene der dere kommer fra», var svaret fra en norsk statssekretær da menigheten i 1985 søkte politibeskyttelse etter at bomber hadde blitt plassert utenfor synagogen i København.

– Mange nordmenn hadde holdninger mot jødene selv om de var mot tyskerne. Disse holdningene forsvant ikke selv om krigens forferdeligheter kom for en dag. Mye ble hengende igjen rundt middagsbord og i de mektiges kretser. Det ligger der, stadig latent, og kan bli trigget, for eksempel av ting som skjer i Midtøsten, og smelte sammen med hatet som lever i mange muslimske miljøer, sier Sender.

Ikke i mål. Hun kan ikke garantere at den jødiske menigheten vil klare å holde koken som premissgivende livssynsaktør. Det råder en tretthet etter år med massiv aktivitet for en gruppe som også ønsker å dyrke et indre liv.

– Dette bør jo være alles kamp. Det har vært et intenst trykk helt fra karikaturtegningene og fram til nå. Jeg har selv hatt perioder der jeg har gruet meg til å åpne avisen, men det har også vært meningsfylt å være med på å forme et nytt Norge.

Hun mener det er viktig å holde debatten levende i et livssynslandskap som blir stadig mer oppsplittet.

– Norge er ikke i mål med hvordan vi skal ivareta religionsfriheten og foreldreretten. Vi merker det i debatten om omskjæring og om religiøse slaktemetoder. Hva i himmelens navn gjør det om du har et tørkle på hodet? Mange steder i verden legges det nå begrensninger på hva folk kan gå med. Jeg mener det blir feil vei å gå.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter