Nyheter

Feirer jul i ebola-land

I lange arbeidsdager, sprayet med klorin, skal Rachel Laugtug Olsen tilbringe julen med å hjelpe smittede.

– Jeg har ikke vann.

Hun er frustrert. I vannkokeren er det akkurat nok til noen kopper kaffe. Men Rachel Laugtug Olsen (28) skulle gjerne tatt en dusj, for ikke å snakke om at hun trenger å vaske leiligheten hun har lånt på Sørenga, Oslos nye bydel helt i vannkanten. Her er leilighetene dyre.

Hun smiler av at hun klager på vannmangelen som har oppstått midt i nybygd, norsk luksus. En helt annen virkelighet venter henne i Afrika.

LES OGSÅ: Bare Zazay (7) overlevde

Sjokolade

Kofferten ligger oppslått på senga, og hun er nesten ferdig med å pakke. Seks store sjokoladeplater og et par gode, ergonomiske sandaler. Godt fottøy er helt nødvendig for en som skal gå mye.

Rachel Laugtug Olsen er på vei til Liberias hovedstad, Monrovia. Mens vi feirer jul skal feltarbeideren i Leger uten grenser (LUG) være med på å bekjempe epidemien som dreper tusener og lammer samfunn i Vest-Afrika. Arbeidsklærne hun har pakket er ikke de fineste hun har. Det finnes en grunn til det, viser det seg.

Kamera og støydempede hodetelefoner må med. Litt plass til overs trenger hun til en stor dose snus som en kollega i Liberia har bedt henne skaffe. Og så noen matgaver som skal kjøpes inn i Brüssel – ost, vin og pølser. Det er jo jul.

Den lille høyttaleren er julegave fra mor. Resten av gavene regner hun med at familien sender etter. Hun varslet familien om Afrika-oppdraget for bare 12 dager siden.

– Jeg tok dem litt på senga da jeg sa jeg skulle dra, sier hun og smiler.

Det er ikke lenge siden hun var i Sierra Leone i høst, også den gang på ebola-oppdrag.

LES OGSÅ: Innfører visumnekt for ebolarammede land

Smittet

Rachel Laugtug Olsen var sammen med Silje Lehne Michalsen som ble behandlet i isolat på Ullevål sykehus etter å ha blitt syk av ebola . Laugtug Olsen var den som måtte fortelle sykepleieren at hun var smittet.

– Hvordan var det?

– Det var vanskelig, men fint å bidra med noe i en vanskelig situasjon. Lokalt ansatte gir slike beskjeder hele tiden. Samtidig har de mistet slekt og venner, så dette ble ingenting i forhold. Derfor føles det feil å kommentere det mer.

I Liberia vil hun arbeide i 0-risiko-sonene ved behandlingssentrene. Skal hun inn i lav-risiko-sonen eller høy-risiko-sonen der de syke pleies, er det for å forstå hjelpearbeidernes utfordringer og hvordan hun kan legge arbeidet bedre til rette. Da må hun sprayes med klor på vei ut og inn. Det er derfor arbeidsklærne hennes er godt brukt. De vil bli fulle av klorflekker.

– Hva om du selv blir smittet?

– I Sierra Leone hadde jeg vondt i halsen og hodet en kveld. Jeg ble ikke redd, men tenkte «farsken, alt styret» og «stakkars mamma og pappa». Nei, jeg føler det vil gå bra, lell.

Fire tidligere oppdrag for LUG kan hun notere. Dette er tredje jula «i felt». På julaften skal hun bare arbeide halv dag, og sammen med de andre nordmennene er hun invitert til den svenske ambassaden på kvelden.

– De byr på gløgg, i alle fall. Jeg frykter de også byr på surstrømming, sier hun og smiler.

Et kort øyeblikk tenker hun på at hun burde ha med seg litt julepynt, men slår det fra seg. I leiligheten på Sørenga har hun hengt opp adventstjerne i vinduet.

God følelse

Da hun utdannet seg til siviløkonom skaffet hun seg kunnskaper om opsjoner og aksjemarked. Akkurat det har hun ikke hatt mye bruk for, men ledelse- og organisasjonsfag kommer godt med når hun administrerer hjelpeprosjekt.

– Hva er motivasjonen din for å være nødhjelpsarbeider?

– Da jeg ikke fant noe arbeid jeg likte innen finans, prøvde jeg noe radikalt annerledes og ble glad i Leger uten grenser. Det gir meg mye å jobbe i felt – den gode følelsen ved å hjelpe andre. I min rolle møter jeg ikke pasientene ofte, så jeg må noen ganger involvere meg nærmere dem for å forstå at jeg deltar i et hjelpearbeid.

LES OGSÅ: 400 frivillige nordmenn vil kjempe mot ebola

I Liberia skal hun arbeide i «koordinasjonen», ledergruppen for hele LUGs arbeid i landet. Hun skal ha ansvar for nærmere 1.400 LUG-ere, mesteparten liberiere. Første gang i en slik ansvarsfull rolle er hun spent på hvordan seks uker med dette ansvaret blir.

Alt hun vet er at arbeidsdagene kan bli opp mot 14 timer, slik hun hadde det i Sierra Leone. En halv dag fri på lørdag. Reglene gir henne mer fri, men det er ikke så lett å følge dem når det er mye å gjøre.

Trist jul

– Hvordan blir jula i Liberia?

– Selve julaften blir trist. Da kunne jeg tenkt meg å være hjemme. Men der kan det også bli for mye jul. Jeg minner meg selv på det.

Høytidsdagene i jula er arbeidsdager. Nøden tar ikke ferie.

Muligens spiser hun frokost sammen med kollegene første juledag før hun drar på jobb en time senere enn vanlig. Hun vil være langt fra hjemstedet Stjørdal, langt unna risgrøten på lille julaften. Langt unna lutefisken og akevitten som de siste årene har erstattet ribba, langt unna julestrømpen som hun fremdeles får. Der ligger alltid et Nemi-blad og en pose med rosa og hvite skumnisser.

– De er gode, sier hun og smiler.

Bekymret

Selv om hun ikke har nærkontakt med ebola-pasientene er det en viss risiko ved å være i et land der den farlige blødningsykdommen herjer.

LES OGSÅ: – Kan bli satt ti-tyve år tilbake

Hun har ikke egen familie, men vet at foreldrene er bekymret.

– Det er det verste. De er alltid litt bekymret. Da Silje Lehne Michalsen ble syk, eksploderte det. Mor og far sov ikke om natta. De følte at jeg var i livsfare og at alt kunne skje. Men det betydde mye at Silje ble frisk igjen.

«De har satt livet på vent for å hjelpe ebola-syke» var en overskrift på TV2s nettsider der Rachel Laugtug Olsen ble nevnt blant flere hjelpearbeidere.

– Hva sier du til å bli kalt en helt?

– Oi. Jeg opplever meg ikke som en helt. Det er jobben min, og jeg gjør det av egoistiske grunner. Det føles bra for meg å hjelpe andre.

Det var likevel vanskelig å komme hjem fra Sierra Leone.

– Da følte jeg meg bare halvveis velkommen. Det føltes utakknemlig. «Er det slik jeg skal bli tatt i mot etter å ha deltatt i den største humanitære katastrofen på lang tid?»

Noen var redd hun var smittsom og ville ikke treffe henne på tre uker.

Forandret

Flere tusen er innlagt med ebola, og dødstallene vil fortsette å stige i Guinea, Sierra Leone og Liberia. Effektive, masseproduserte medisiner mangler. Alt som kan gjøres for pasientene er å passe på at de får i seg mat og drikke, pluss smertestillende.

– Hvordan blir samfunnet preget av en slik epidemi?

– I Liberia er den redusert, men da jeg kom til Sierra Leone var den framskredet. Folk sa at de kunne merke at atmosfæren var forandret, uten feststemningen og uten at mennesker vanligvis klemte hverandre. Barna gikk ikke på skole, lærere gikk ikke på arbeid. Helseinstitusjonene stengte, ingen oppsøkte sykehus i redsel for å bli smittet.

– Hva var det vanskeligste i en slik situasjon?

– Å ikke klare å øke innsatsen i takt med sykdommen. Vi måtte si nei til syke og følte oss hjelpeløse. Vi følte skyld, selv om det ikke var grunn til å gjøre det. Følelsen – at vi ikke klarte å hjelpe nok – satt i lenge.

Laugtug Olsen og kollegene kjente seg alene, uten støtte fra verdenssamfunnet. Utbruddet startet i Guinea for ett år siden. I mars tok LUG imot de første ebola-syke. Først nå bygges flere behandlingssentre, forteller hun.

Tankevekkende synes hun det er at det eksisterer en annen blødningsfeber i Vest-Afrika som ikke har skapt verdensnyheter. Febersykdommen lassa ble oppdaget i Nigeria i 1969, i byen den fikk navnet etter. Mellom 300.000 og 500.000 blir smittet hvert år. Mellom 5.000 – 10.000 dør av den.

Rachel Laugtug Olsen forklarer at det er samme type virus som ebola, men ikke like dødelig.

Debriefing

Da hun kom hjem fra Sierra Leone sov Rachel Laugtug Olsen dårlig og var rastløs. Det ble vanskelig å oppleve at en venn og kollega ble syk og at hennes nærmeste reagerte så sterkt. For første gang benyttet hun seg av tilbudet om å snakke med psykolog, som alle LUGs feltarbeidere får etter oppdrag.

– Han sa at reaksjonene mine var normale. Det hjalp.

Nå drar hun ut igjen, men er ennå ikke helt klar. Hun skrur på kjøkkenkrana.

– Har jeg fått vann nå? Nei, søren!

Følg oss på Facebook og Twitter!

Les mer om mer disse temaene:

Kjell Kvamme

Kjell Kvamme

Kjell Kvamme er journalist i Vårt Lands nyhetsavdeling.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter