Eldre mangler nærhet – blir deprimerte

– Det krever mye kompetanse og kontakt for å diagnostisere depresjon. Det er viktig å skille mellom depresjon og naturlig sorg, sier sykepleier Marie Aakre, som i 40 år har arbeidet for verdig og god omsorg i livets sluttfase.

Hun tar til orde for at den manglende prioriteringen av omsorg og medmenneskelighet kan bidra til å gjøre de eldre deprimerte og får støtte av Bettina Husebø, førsteamanuensis ved Senter for alders- og sykehjemsmedisin ved Universitetet i Bergen.

– Det er lettere å gi en pille enn å starte opp aktiviteter eller meningsfulle samtaler, sier hun.

I gårsdagens Vårt Land kunne du lese at andelen eldre over 90 år som går på antidepressive medisiner har økt med 24,6 prosent de siste ti årene. De fleste av de 5.811 pasientene har ikke fått tilstrekkelig utredning eller diagnostisering.

LES OGSÅ: Eksplosiv økning i bruken av antidepressiva blant 90-åringer

Ni medikamenter

Bettina Husebø er klar på at økningen i medikamentbruk ikke bare gjelder antidepressiva, men også en rekke andre medisiner. Hun opplyser om at eldre i gjennomsnitt går på ni medikamenter. Hun mener syv av disse i mange tilfeller er unødvendige.

– Alt skal behandles med medi­kamenter i dag. Men pasientene blir ikke testet, og får nesten ikke oppfølging i etterkant av startet behandling, sier Husebø.

Mange av de som får antidepressiva er ikke deprimerte, men lider av en naturlig livstrøtthet, ifølge Husebø.

– Skal man forvente at en person over 90 år, som har mistet så mye i livet, og har opplevd så store forandringer skal være kjempeglad hele tiden?

Manglende omsorg

– I eldreomsorgen opplever mange å bli dehumanisert, og oppgavene blir viktigere enn menneskeverdet. Jeg mener eldre mennesker får et mye dårligere helsetilbud enn resten av befolkningen. Både når det gjelder det medisinske, og på tilstedeværelse og oppmerksomhet, sier Marie Aakre.

Mennesker som ikke opplever å få tilstrekkelig kontakt og omsorg kan lettere miste livsmot og mening, og utvikle depresjoner, forteller hun.

– Så mangelen på omsorg kan være en medvirkende årsak til at flere går på antidepressiva?

– Ja, det er ikke godt for mennesker å være alene. Alenehet kan føre til meningsløshet. Begrenset omsorg kan utløse depressive tanker, sier hun.

Aakre mener vi i iveren etter å utvikle kunnskapsbasert praksis har endt opp med å standardisere den, slik at enkeltmenneskers erfaringer ikke lenger får tilstrekkelig plass.

Mener du eldreomsorgen viser respekt for de eldre?

– Ja, på mange områder er jo respekt selve oppdraget. Men altfor mange skrøpelige eldre blir ikke sett for den de er, og samfunnet er i alle fall ikke villige til å prioritere den grad av omsorg de skrøpeligste trenger. Så en kan vel si at det nærmer seg det respektløse, sier Aakre og etterlyser konkret handling i stedet for løfterike planer.

– Verdighetsgarantien viser at det finnes tverrpolitisk vilje for å gjøre noe med dette, men det mangler ressurser til å oversette dette til et verdig liv for den enkelte i praksis.

Kompetanse og penger

Husebø forteller at det ofte er pleie­personalet som melder fra til legen om at en pasient ser trist ut. Legen skriver i mange tilfeller ut antidepressiva uten selv å ha foretatt en vurdering.

– Det er for lite kunnskap i eldreomsorgen. På en hjerteavdeling på sykehuset vil de ansatte legene stort sett være enige om hva pasienten feiler og hva slags medikamenter som trengs. I eldreomsorgen er det ikke slik. Der kommer alt an på hvilken lege du havner hos, sier hun.

Selv om eldreomsorgen har fått mye oppmerksomhet de siste årene, mener hun det ikke blir tatt virkelig på alvor før vi ser en annen personalkultur. Problemet ligger til syvende og sist i liten vilje til å prioritere de eldre når pengene deles ut.

– Det virker lett å betale mye for dyre sykehusinngrep, mens omsorgen for de eldre gang på gang havner langt nede på prioriteringslista, sier hun, men legger til at penger alene slett ikke er løsningen på manglende omsorg for eldre.

– Med samhandlingsreformen sa man at pengene skal følge pasienten. Egentlig er det kompetansen som bør følge pasienten, sier Husebø.

LES OGSÅ: – Samfunnet prioriterer ikke eldre

– Venner er som vitaminer

– Ensomhet og depresjon er et større problem enn aldersdemens her til lands. Norge er et av de landene der flest bor alene, sier Liv Wergeland Sørbye.

Hun er professor ved Diakonhjemmet Høyskole, og har lenge vært forkjemper for at flest mulig skal få muligheten til å bo hjemme gjennom større deler av alderdommen. Problemet er at flere opplever å miste nettverket og bli ensomme.

– Venner er som vitaminer for livet. For mange eldre har medisinene blitt et substitutt for menneskelig kontakt, sier hun.

Fraværende pårørende

Hun synes økningen i antidepressiva er urovekkende og mener vi bør stille oss spørsmålet om hva som gir eldre glede i livet.

For i Norden har velferdsstaten tatt på seg oppgavene de pårørende har i mange andre land, påpeker Sørbye. Velferdsstaten viser på mange måter så mye omsorg som man kan forvente av det statlige, mener hun. Og oppfordrer med det flere frivillige til å bidra i eldreomsorgen.

Samtidig er hun overrasket over at mange pårørende er så fraværende.

– Hva har skjedd de siste ti årene som gir økt bruk av antidepressiva?

– Vi har fått mer penger mellom hendene, råd til å reise og en trang til å oppleve ting. Da er vi ikke her like mye. Og så sitter vi mer med datamaskiner og Facebook. Der faller de gamle av. Utviklingen har vært stor og skjedd veldig raskt, sier hun og tror mange eldre føler seg dumme fordi de ikke klarer å henge med.