Direktørens ene sannhet

Året er 1990. I et hus i Sandefjord ligger akseptbrevet til statsvitenskapsstudiene i søppelbøtta, og fuglen har fløyet. 19 år gamle Anita Krohn Traaseth har fått jobb som au pair i Miami i USA og venter på at en venninnes vertsfamilie skal få besøk av en helt spesiell gjest. Ryktene sier at gjesten kan se inn i framtiden. «Klarsynt», kaller hun seg.

Traaseth synes hun ser skuffende vanlig ut. Blid, litt rund over baken, høyt hår og mye sminke – slik de fleste mammaene i området. Ingen røde, lange negler som danser rundt en matt spåkule, ingen fargerike sjal og søtlig røkelse. Men samme kan det være, den norske jenta tror jo ikke på sånt. Likevel kjenner hun det i magen.

En rekke fargerike bildekort blir lagt ut på bordet foran henne. Traaseth plukker raskt opp et par stykker. Kvinnen samler kortene sammen igjen og legger dem ut på nytt. Igjen plukker 19-åringen opp noen kort. Plutselig kjenner hun at kvinnen griper henne hardt i hendene og stirrer.

«Er noen i familien din syke», spør hun.

Anita nikker.

«Min mor».

Kvinnen griper hendene hennes enda hardere. Så sier hun:

«Nå må du ikke bli redd, men din far kommer til å leve mye lenger enn din mor.»

Så legger hun til at Traaseth kommer til å komme styrket ut av dette. Og med ett er alt over. Traaseth får en kassett i hånda. Det er et opptak av hele samtalen, slik at hun har bevis.

To år senere tar moren sitt eget liv.

LES OGSÅ: Oddgeir Bruaset, min tro

Et glass rødvin

Nagler på stiletthælene. Trang, sebramønstret bukse. Konservativ, svart jakke. «Omstillingsbulldoseren», er hun blitt kalt, kvinnen som etter å ha snudd og vendt på det private næringsliv i flere år inntok Innovasjon Norge i høst for å riste i det statlige selskapet. Men denne januarmorgenen eier Anita Krohn Traaseth på ingen måte rommet, slik hun gjør når hun står foran hundrevis av næringslivsledere som har ligget i sovepose for å høre bedriftsprofeten tale. Det er rett og slett litt for tidlig.

– Så store spørsmål burde vi snakket om over et glass rødvin en sen kveld, sier hun.

Hun løfter på skuldrene når hun smiler, og vi må raskt re­kapitulere det som i fjor gikk under navnet «sukkerspinn­debatten»:

Aftenposten skrev i fjor en ­artikkel om jenter som heier på jenter, at karrierekvinner blir hurra­ropende tenåringsvenninner som ukritisk heier på hverandre med «you go, girl» og et dryss av smilefjes. Traaseth ble av ­Dagens Næringsliv beskrevet som «en cyber-skikkelse som omgir seg med et stort digitalt hoff».

– Jeg er ikke vant til å få gode tilbakemeldinger. Men jeg er trent til å stå i krigen. Så da sukker­spinndebatten tok av, var jeg i komfortsonen, sier hun.

– Er det nestekjærlighet det handler om når man heier ­andre karrierekvinner fram?

– Jeg vil heller bruke ordet storsinnet. Det er lett å hjelpe folk som er nede og har det vondt, vanskeligere å unne andre suksess. Men de som mestrer har et like stort behov for å bli sett og bekreftet som dem som sliter. Dessuten er det bare 3 prosent kvinner i næringslivet. Da skulle det bare mangle at vi få som er der ikke skulle by på et klapp på skulderen, sier hun.

LES OGSÅ: Trude Teige, Min tro

Vi skal dø

I barndommen fantes det en hvitmalt kirke i Sande­fjord. Hun er ikke sikker, men tror det var en metodistkirke. Hver søndag gikk familien på gudstjeneste. Barna fikk stjerner og fisker i boka på søndagsskolen. Faren var, og er fortsatt, medlem av frimurerlosjen.

– Han har nok et kristent grunnsyn. Jeg har ikke det. Jeg søker ikke svar. Det er bare én absolutt sannhet, og det er at vi skal dø. Alt annet er spennende og uhåndgripelig – ja, selve livet, sier Traaseth.

– Hvorfor søker du ikke svar?

– Jeg hadde en mor som var mye på søken etter det. Det har nok preget mitt forhold til tro.

Moren Bjørg hadde en bipolar lidelse og slet med angst. Hele tiden var hun på utkikk etter noe som kunne gi henne trygghet, en ro. Den da 13 år gamle Anita var med på reisen som mentor og veileder.

– Jeg har hatt mange dype samtaler med min mor helt siden jeg var liten. Først i ettertid så jeg hvor merkelig det var. Det var diskusjoner som jeg aldri ville ha utsatt døtrene mine for, sier hun.

– Hva snakket dere om?

– Det er mest stemningen jeg husker. Hun stilte mange spørsmål som jeg prøvde å svare på. Hele tiden jaktet hun håp, og jeg prøvde å gi henne det. Men jeg skjønte nok ikke dybden i det hun snakket om.

Det var beintøffe kvelder. Underlig nok er minnene gode.

– Hun ville faktisk ikke leve, men det forsto jeg ikke. Jeg forsøkte bare å svare så godt jeg kunne, og syntes det var stort å sitte oppe om kvelden og drikke te med henne og røyke sammen.

I fjor ga Traaseth ut boken Godt nok for de svina. Tittelen spiller på det kjærlige utsagnet faren pleide å bruke om døtrene sine. Det var første gang hun snakket åpent om morens kamp. Flere nære venner ante ingenting.

– Jeg trengte 20 år før jeg kunne snakke om det, sier hun.

LES OGSÅ: Min tro – meningen med livet

Førti uten sykdom

I ettertid har døtrene hennes fått høre at bestemor er på månen.

– Det er fordi jeg ikke tror på Gud, men samtidig ikke ville ta bort barnetroen til barna mine. Alle barn har rett på en barnetro. Da er månen en fin metafor. Den gir lys og det er mulig å se den hvor du enn er i verden.

– Skal du til månen selv?

– Jeg skal ingen steder. Er man død, er man død. Jeg tror ikke på noe liv etter døden.

– Tenker du på døden?

– Mye.

– Hvorfor det, du ser ikke akkurat døende ut?

– Vet du hva, jeg tenker på det nesten hver dag. Det er nok fordi jeg verdsetter det jeg har så høyt. Nå går jeg inn i mitt førtifjerde år, min mor ble bare førtifire. Jeg tar ikke lenger ting for gitt.

Hvert år, hver hendelse tenker hun: «Ja! Da rakk jeg det også.»

– Jeg har rukket to store kjærligheter i mitt liv, det er mange som løper et helt liv uten å oppleve kjærlighet i det hele tatt. Jeg har fått tre friske jenter. Og så har jeg blitt førti år uten å være syk, og det er en milepæl. Jeg har sånne milepæler hele tiden.

– Handler det om å samle mest mulig opplevelser­ før man dør?

– Nei, det handler om å sette pris på dem. Jeg er så heldig at jeg både er fysisk og mentalt frisk, og jeg skal få bruke det livet jeg har best mulig. For jeg har levd nært på en som ikke engang klarte å stå opp, ikke hadde energi, ikke orket besøk – jeg kan alt dette. Jeg har fått styrke og jeg skal jammen meg bruke den, utfordre komfortsonen og gjøre ting som ikke er en selvfølge å få til.

LES OGSÅ:

Optimistisk syn

Hun har ikke vært ved graven siden moren døde. Det har hun ikke behov for, selv om sorgekspertene mener det er viktig for å bearbeide sorgen.

– Da går jeg i opposisjon med en gang, for jeg tror ikke på absolutte sannheter. Hvis jeg føler at å innlemme henne i det daglige, å snakke om henne og ha bildet framme, er like fint og viktig som å fysisk gå til en grav på en kirkegård, i et miljø som jeg ikke tror på, så bestemmer jeg det faktisk selv.

– Man holder altså skjebnen i sine egne hender?

– Jeg tror på det, så lenge man er frisk. Jeg håper jeg ikke oppfattes slik at det bare er å tenke seg ut av problemene, for det er det ikke. Men jeg har valgt å ha et optimistisk syn på livet, nettopp fordi jeg tidlig ble eksponert for hvor tøft det kan være. Det valget kan jeg ta fordi jeg er frisk, sier hun.

Ekstra mil

Traaseth er fascinert av kirkerommet. Selve rommet, altså. Det som blir sagt i rommet, er hun mer usikker på. Men hun er fortsatt medlem av statskirken.

– Det er så mange gode krefter som ønsker endringer. Jeg tror det er bedre å være en del av noe og stemme fram endringer i stedet for å trekke meg ut.

– Stemte du ved kirkevalget?

– Ja, absolutt. Hvis ikke kirkerommet skal være åpent i denne­ kyniske verdenen vi lever i nå, hvis ikke kirken skal gå den ­ekstra mila, hvem skal gjøre det da? Og bare for å ha sagt det, jeg synes ikke kirken gjør det i dag.

Gentlemansdialog

Hun tar oss med tilbake til en kveld for ti år siden. Da var hun nyskilt, bodde i en liten leilighet på Majorstua i Oslo og hadde gjester på besøk. Ved bordet satt en domprost og en fra Human-Etisk Forbund og hadde det hun kaller en «gentlemansdialog» om tro og tvil. Traaseth lyttet intenst.

Så kom de inn på ekteskapet, og begge lurte på om vertinnen hadde giftet seg i kirken. Det hadde hun ikke. Å stå foran en prest og love evig kjærlighet til døden skiller en, det gikk ikke.

«Kjærligheten, ekteskapet og livet er vanskelig nok som det er, og så skal man i tillegg gjøre det vanskeligere ved å love noe du ikke har kontroll over?» sa Traaseth.

Domprosten lot seg ikke vippe av pinnen.

«Anita, det er det ingen som kan. Det viktigste for kirken er at du tror der og da at dette skal vare livet ut. Det holder.»

«Mener du det?»

Senere møtte hun Knut Traaseth, og de bestemte seg for å gifte seg i kirken. I en av Oslos mest populære kirker møtte hun ungdomspresten, som nektet å vie dem. Traaseth var nemlig skilt.

– Jeg, som endelig hadde begynt å tro på at det finnes miljøer i kirken som er åpne og liberale, blir jeg møtt av en ungdomsprest – på min egen alder! – som ikke godtok meg og min mann. Det var vanskelig. Men vi fikk tak i en egen prest som viet oss, sier hun.

Kassettspiller

Det er 25 år siden spåkona i Miami­ grep hendene til den da 19 år gamle Anita Krohn Traaseth og fortalte henne at hun ville miste sin mor. Hendelsen gjorde noe med henne.

– Det har gjort meg åpen for at noen mennesker i verden forstår og sanser mer enn oss andre. Samtidig er det mange tullebukker der ute som lever av folk som moren min som sårt trenger noe å klamre seg til, sier hun.

– Har du kassetten med samtalen ennå?

– Ja, et eller annet sted. Jeg har ikke hatt noe driv til å finne den fram. Og hva skulle jeg spilt den av på? Jeg har da ikke kassettspiller.