Nyheter

Da kirken var tankepoliti

Statskirken hadde i tre hundre år som ansvar å passe på at folket hadde de rette meninger og var lydige mot øvrigheten.

Ved innføringen av reformasjonen i 1536 og 37 ble kirken i Danmark-Norge underlagt statsmakten. Kirken fikk som sin spesielle oppgave å sørge for at folket var øvrigheten lydig og at ingen avvikende tanker fikk slippe til. Tukthus, landsforvisning og dødsstraff var virkemiddel mot avvikere.

– Ved reformasjonen ble det etablert et betongsterkt teologisk regime styrt av kongen og i kongens tjeneste, skriver professor Øystein Rian i boken Sensuren i Danmark-Norge. Vilkårene for offentlige ytringer 1536-1814. I boken dokumenterer han den så godt som ikke-eksisterende ytringsfriheten i Norge i dansketiden.

– Nordmenn har hatt en tendens til å mene seg mer fri enn de har vært, skriver historieprofessoren, som har brukt de siste seks årene på å dokumentere den omfattende sensuren som preget store deler av vår historie. Han føler seg etter hvert som en avviker blant historikere, og forundrer seg over hvor liten interesse andre har hatt for dette.

Kirken spilte en helt sentral rolle som tankepoliti, både gjennom makten til å forby og undertrykke uønskede meninger, og gjennom forkynnelsen – som det var påbudt å lytte til. Derfor handler en stor del av Rians bok om kirken.

LES OGSÅ: Slagmark og seierherrer

Reformasjonen

Ved reformasjonen ble kirken direkte underlagt kongen. De biskopene som fortsatt sverget til katolisismen, ble avsatt og fengslet (bortsett fra den norske erkebiskopen, som rømte til Nederlandene). Bispe-embetet ble avskaffet, i stedet ble kirken styrt av statlige embetsmenn med tittelen superintendent. Biskopstittelen kom tilbake da kongen hadde sikret seg full kontroll over kirken, men biskopene fortsatte å være kongens lydige tjenere.

Superintendentenes første oppgave ble å sørge for at prestene var øvrigheten lydig og preket den rene lutherske lære. Det ble utformet en kirkeordinans og en alterbok. I kirkeordinansen sto det at sokneprestene hadde å rette seg etter «hvad øvrigheden kristeligt byder og befaler». Alterboken inneholdt en bønn for kongen som skulle leses ved hver gudstjeneste, der det blant annet ble bedt om at kongens undersåtter skulle være lydige og underdanige under ham som hadde sin makt fra Gud.

Universitetet i København ble underlagt kongen. Det ble pålagt at hver dag skulle innledes med inntrengende formaninger om religionen og moralen. Det teologiske fakultetet fikk en særlig oppgave i å påse at universitetslærerne holdt seg til den rette lære, og Sjællands biskop skulle være en av professorene.

LES OGSÅ: Er man gift om det ikke er fullbyrdet?

Guds straff

Kongene påbød en rekke spesielle bededager. I prekenen skulle folket formanes til å gjøre bot for sin synd og ugudelighet for at Guds vrede ikke skulle ramme land og konge.

– Folkelig papistisk ugudelighet ble nevnt som en av årsakene til den hellige vreden. Landet risikerte å bli rammet av en serie gudsstraffer: sult, pest og kriger. Ja, hvis folket ikke bedret seg, ville Gud la tyrkerne erobre dem, skriver Rian. Slike bededager ble et fast innslag gjennom hele dansketiden, både når krig eller andre farer truer, eller ved begivenheter som tronskifte og kongelige bryllup.

I Norge eksisterte det lenge en katolsk undergrunnskirke. Jesusitten Laurentius Nicolai Norvegus – ofte kalt «kloster-Lasse», reiste rundt og preket og holdt gudstjenester i Norge, og flere prester var i hemmelighet katolikker. Han ble landsforvist, og i 1613 ble det bestemt at alle katolikker skulle landsforvises. Hundre år etter reformasjonen var all katolisisme utryddet i riket.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Luthersk lære

Men kongen og kirkeledelsen holdt også streng oppsikt med at den lutherske lære ble holdt fri for kjetterske tanker. I 1575 ble de teologiske professorene innkalt til kongen. De fikk beskjed om at dersom de ikke lærte om nattverden i pakt med den augsburgske bekjennelsen, ville de bli henrettet.

I 1643 ble det bestemt at ingen kunne preke i kirkene som ikke hadde eksamen fra Universitetet i København. Prestene skulle ikke delta i teologiske diskusjoner, og de skulle ikke uttale seg om politiske spørsmål – selvsagt unntatt å «formane tilhørerne til allerunderdanigste lydighed mod deres konge og hans bud og befalning», som det het i kirkeordinansens fra 1688. Alterboken som ble innført samme år, inneholdt en rekke faste bønner for kongen – og en bønn om frihet fra «paven og tyrken».

Da 175 protestanter som hadde flyktet fra den katolske forfølgelsen i England kom til København, ble de underlagt grundige teologiske forhør. Det viste seg at de hadde avvikende synspunkter på både nattverd og dåp, og de ble derfor nektet opphold i riket. Det ble deretter bestemt at alle utlendinger skulle forhøres, og dersom de ikke sluttet seg til bekjennelsens samtlige artikler, skulle de landsforvises.

LES OGSÅ: Han skriver katolsk historie

Trollfolk

Avvikende religionsutøvelse av det mer folkelig slaget ble bekjempet gjennom forordningen mot «trollfolk og deres medhjelpere» fra 1617, som forordnet dødsstraff for dem. Seksuell umoral ble bekjempet med bestemmelser om strenge straffer for «skørlevned og letfærdighed». Det ble også innført straff for brudd på helligdagsfreden og for banning.

Kongen bestemte at det skulle utnevnes medhjelpere for presten i alle kirkesogn. De skulle påse at folk gikk i kirken, mottok nattverden og avholdt seg fra umoral og banning.

– På kongemaktens premisser var dette opplagt vellykket ettersom den nådde det erklærte målet: Eliminering av enhver kilde til uro om religiøse spørsmål. Så kan det hevdes at resultatet var en ørkenvandring i politisk korrekte formuleringer som ble gjentatt og gjentatt, skriver Rian.

Konfirmasjonen

Det var denne ørkenopplevelsen pietistene protesterte mot. De ville ha en inderliggjort kristendom, som ikke bare var lydig gjentakelse av vedtatte sannheter, men et personlig engasjement i troen.

Til å begynne med ble pietistene sett som farlige. Den første konventikkelplakaten av 1706 var rettet mot pietistiske husmøter (konventikler) – som ble helt forbudt. Men pietistene holdt seg tross alt til den lutherske lære, og da kongene på 1700-tallet selv var sterkt påvirket av pietismen, fikk den etter hvert gjennomslag i statskirken. Vi fikk den såkalte statspietismen, som ble innført ovenfra.

Verktøyet var Misjonskollegiet, et kongelig departement som ble opprettet i 1714. Kollegiet sto blant annet for misjonsvirksomheten for samene i Finnmark og inuittene på Grønland. Men det tok også initiativet til to viktige reformer: Innføringen av konfirmasjonen og folkeskolen i 1736. Der skulle først og fremst elevene innprentes biskop Erik Pontoppidans katekismeforklaring, hvor det blant annet ble fastslått at øvrigheten er innsatt av Gud og skal adlydes og æres, selv når den er ugudelig.

Ingen kunne inngå ekteskap eller vitne i retten uten å være konfirmert, og var man ikke konfirmert innen fylte 19 år, kunne det straffes med gapestokk eller tukthus.

Voksendåp

Men myndighetene så likevel med mistenksomhet på altfor ivrig pietistisk virksomhet. En av pietismens grunnleggere, grev Zinsendorf, måtte forlate København da han ikke ville underkaste seg teologisk forhør.

Man så det også nødvendig å holde kontroll med legfolks religionsutøvelse. De pietistiske husmøtene ble brakt under kontroll gjennom en ny konventikkelplakat i 1741. Slike møter ble nå tillatt, men presten skulle enten være til stede eller sende en representant til å overvåke dem. Og omreisende predikanter ble forbudt å tale.

Avvik fra den lutherske lære ble fortsatt ikke tålt. Da en gruppe begynte å praktisere voksendåp i Drammensfjorden av «25 nøgne personer af begge kjøn», ble 48 personer landsforvist.

Ved et kongelig reskript i 1745 ble alle nye sekter som kom til landet og ikke hadde kongelig tillatelse forbudt. Hvis noen kom til landet uten å være døpt, måtte dette skje innen åtte dager. Folk som «forvirre eenfoldige og forurolige kirken» skulle settes til arbeid på nærmeste tukthus eller festning. Det gjaldt blant annet dem som av samvittighetsgrunner ikke ville ta mot nattverden eller døpe barna sine.

– Det oppsiktsvekkende med denne loven er at den klarere enn noe annet offentlig dokument innrømmer at for undersåttene fantes en motsetning mellom samvittighetsfrihet og lydighet, og da sier dokumentet at lydigheten hadde første prioritet, skriver Rian.

Varig virkning

Bortsett fra et lite avbrudd under Struensees regime 1770-72, fortsatt den strenge kontrollen med tro og tanke gjennom den perioden som gjerne kalles opplysningstiden. Rasjonalistiske prester la nok større vekt på fornuften enn på Skriften, men de holdt seg innen den lutherske læres rammer.

Deistiske og andre fritenkerske skrifter ble forbudt og noen ganger brent. Da Goethes roman Die Leiden des jungen Werthers kom ut i 1774, ble den forbudt i Danmark-Norge fordi den «bespottet religionen og besmykket lastene».

Statskirkeordningen ble med på lasset selv om eneveldet ble avskaffet i 1814. Konventikkelplakaten ble opphevet først i 1841, andre kirkesamfunn ble tillatt i 1845, jødene fikk adgang i 1851 og jesuittene i 1956. Så sent som 1960 var 96,3 prosent av befolkningen medlemmer av statskirken.

– Det varige resultatet av 277 års kongelig lutherdom i Norge var en vidtgående uniformering som hadde nedkjempet alle betydelige avvik og sørget for at hele samfunnet ble innordnet statskirken, konkluderer Rian.

Les mer om mer disse temaene:

Erling Rimehaug

Erling Rimehaug

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter