Nyheter

Ble adoptert bort som baby

– Det er ikke noe å skamme seg over. Jeg er kommet til verden, og det var min mors valg å adoptere meg bort, sier Mette Offerdal.

Etter krigen foregikk det omfattende bortadoptering av barn like etter fødselen. På syttitallet tørket ordningen inn ettersom folketrygden ble innført også for enslige forsørgere, prevensjon ble tilgjengelig og abort ble lovlig.

Forrige uke ble det kjent at til sammen ti fostre ble abortert da de var eldre enn 22 uker mellom vinteren 2010 og høsten 2011. Flere av disse abortene var såkalte aborter på sosiale indikasjoner, som er ulovlig så sent i svangerskapet. En ny ekspertgruppe skal granske abortnemndene i Norge og se på abortloven.

Adopsjon er i dag sjelden aktuelt for norske kvinner som er uønsket gravide.

God oppvekst. Offerdal har erfaring fra å vokse opp som adoptert. Hennes mor var en av nærmere 200 gravide kvinner som reiste til jordmor Johanne Marie Nygaard i Norheimsund for å gjemme seg i månedene før fødselen og føde i Hardangerbygda.

Etter fødselen ble Mette innskrevet på et spedbarnshjem i Kalfaret i Bergen under navnet «Helen». Seks uker gammel kom hun til det som skulle være hennes foreldre.

– Jeg har hatt det godt i min oppvekst, og jeg var liten da min mor fortalte at jeg var adoptert. Men jeg fikk også vite at jeg ikke skulle nevne det for noen, sier hun.

Hun treffer Vårt Land i Bergen sentrum et par timer før hun skal på kveldsvakt på kundesenteret i banken hvor hun jobber. Den spreke femtiåringen tilhører en av de yngste generasjonene med adopterte barn.

«Hvem ligner du på?» Allerede da hun var fire – fem år, fortalte moren om hennes bakgrunn. Det hadde vært mye tøffere å få vite eller tilfeldigvis oppdage sannheten som voksen, slik andre adopterte har opplevd.

Samtidig var det ikke lett når voksne målte den lille jenta opp og ned og spurte: «Hvem ligner du på?»

– Jeg svarte: Jeg ligner på meg selv.

– Hvordan opplevde du det?

– Jeg fikk et skall som gjorde at jeg har vanskelig for å slippe folk innpå meg. Det henger i.

Først som voksen, etter at moren var død, begynte hun å søke etter sine biologiske foreldre. For elleve år siden skrev hun til Fylkesmannen og bad om innsyn i hvem som var hennes foreldre. To uker senere fikk hun rekommandert svar med navn på mor og informasjon om at hun ikke ønsket kontakt, men at det var mulig å skrive til henne. Hennes far var oppført som ukjent.

– Det var godt å ha et navn, så kunne jeg selv bestemme hva jeg ville gjøre med det.

De neste årene gjorde hun et par sporadiske forsøk på å komme i kontakt. Hun skrev brev og fortalte hvem hun var, at hun var gift og hadde barn, men fikk liten respons.

Skrev til sin mor. Da hun skrev brev siste gang i fjor vår, fikk hun telefon fra en mann som presenterte seg som hennes biologiske bror. Moren døde to måneder tidligere.

– Jeg får aldri svar på hvorfor hun adopterte meg bort. Ikke vet jeg om jeg har fått all dokumentasjon jeg har krav på. Man blir tom av å undersøke hele tiden hva man har krav på.

– Er det viktig å vite alle detaljer?

– Ja og nei. Jeg var så liten, så jeg vil aldri få vite hvem som passet på meg de første ukene uansett.

De siste årene har hun vært med i foreningen «Adopterte», hvor norskadopterte samles tre ganger i året. Der har statsarkivaren i Bergen, Yngve Nedrebø, informert om hva som finnes av dokumentasjon som adopterte kan få innsyn i.

– Hva vil medlemmene ha svar på?

– Hvor de kan finne papirer for å finne sin identitet.

Kan være alternativ. Offerdal har som mange andre blitt berørt av nyhetene om foster på 22 uker som har blitt abortert. Hun er ikke imot abort, men mener at den må bli utført langt tidligere.

– Kan adopsjon være et alternativ til abort for norske kvinner i dag?

– Ja. Men det må være lettere for barnet å få tilgang på papirer.

– Kan ikke det føre til at det blir vanskeligere for kvinner å adoptere bort hvis barnet får vite hvem de er?

– Det kan bli vanskeligere å adoptere bort et barn hvis man kan risikere at det en dag ringer på døren. Men når man får vite hvem som er foreldre, er det viktig å ikke presse på. Vil ikke foreldrene ha kontakt, må man respektere det. Vi kan ikke vite grunnene som ligger bak valget moren tok.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter