Asho er alene

Asho Abdulahi Hersi ser ut på det stille nabolaget sitt en kilometer utenfor Tynset sentrum. Skogen står tett på. Det har kommet mye snø i det siste. Ingen andre flyktninger bor i dette strøket. «Kjem' n te Tynset så trivs'n» står det over inngangsdøra nede på kultur- og kommunehuset. Her skal man trives om man vil eller ei.

Men for Asho Abdulai Hirsi er det noe fundamentalt som mangler.

LES OGSÅ: SV: Smålig kutt rammer flyktninger

Venter

Ni barn har hun satt til verden, men i Norge er hun alene. Resten av familien klarte ikke å flykte lenger enn til Etiopia. Der bor mannen og åtte av barna i Addis Abeba. Eldste sønnen, Mukhtar (21), vet hun ikke hvor er.

Siden hun kom til Norge for tre år siden, har hun søkt om å få familien hit. Svaret har hun ennå ikke fått.

– Hvorfor tar det så lang tid å få svar, tror du?

– Jeg vet ikke. Utlendingsdirektoratet ber meg bare om å vente. De har intervjuet meg, det er tatt DNA-prøver både av meg og barna og de har testet barnas alder. Siden har jeg ikke hørt noe, sier hun.

Kvinnen snakker lavmælt, sier hun håper toppolitikere vil lese hennes historie.

Uvissheten er det verste. Hadde hun bare fått et svar. Ja eller nei.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Betale selv

Om Asho får innvilget familiegjenforening er ikke bekymringene over. Gjennom mange år har Norge betalt billetten for at flyktninger kan få sin familie hit. Nå er det slutt.

I forliket til statsbudsjettet for 2015 ble det bestemt at 6,8 millioner kroner som tidligere er bevilget til reisestøtte, kuttes. Regjeringen begrunner det med at «Norge er ikke forpliktet til å gi stønader til denne gruppen etter nasjonalt eller internasjonalt regelverk.» Det får holde at flyktningene slipper inn i riket.

Får Asho en dag ja til å bli gjenforenet med familien sin, må hun og familien altså betale reisen selv.

– Hvordan vil du klare å skaffe pengene?

– Det klarer jeg ikke, så jeg vet ikke hva som kommer til å skje.

Stønaden som hun får for å delta i introduksjonsprogammet for flyktninger er rundt 11.000 kroner i måneden, etter at skatten er betalt. Med det skal hun betale sin egen husleie, mat, klær, strøm – og helst sende noen kroner til Afrika.

– Livet i Etiopia er vanskelig. Det er ikke trygt for familien min der, og de trenger min hjelp. Barna går ikke på skole, det har de ikke råd til. Jeg prøver å bidra til husleie og sende penger slik at barna kan gå til lege når de er syke.

Tanker i Afrika

Hver dag går Asho trofast til undervisningen på opplæringssenteret på Tynset. Hun var analfabet og hadde ikke gått på skole før hun kom til Norge. Møter hun ikke opp uten gyldig grunn, blir det trekk i stønadspengene.

Ellers sitter hun mye alene i leiligheten, som hun har for seg selv. Sover dårlig, spiser lite. Det hender andre somaliere besøker henne. De merker at hun er ukonsentrert. Tankene er et annet sted.

Antennekabelen i leiligheten hennes henger løst ned fra taket, er ikke koblet i TV-en. TV-lisensen er kuttet for å spare penger til barna. Under salongbordet ligger en pakke Ibux. Hun forteller når barna er født, smiler når hun bommer litt på årstallene for to av barna. Den eldste er 18 år, den yngste 11.

LES OGSÅ: Færre søker asyl i Norge

Fikk barna

Utenfor barneskolen i sparkstøttingenes hjembygd står mange eksemplarer av framkomstmiddelet parkert. To kvinner går forbi mens de snakker somali sammen. De deler skjebne, men mens den ene sørger, er den andre glad.

Hijabene og gode jakker med hette beskytter mot de ti minusgradene i lufta. Kvinnene klager ikke over om gradestokken kryper under 20 minus, noe som er vanlig her i Nord-Østerdalen. De har lært hvordan man holder varmen. Ull innerst, forklarer de. Fyre med ved.

Mana Muhiyadin Haji Mohamed har ellers sin egen grunn til at hun ikke fryser så mye som hun gjorde tidligere.Hun har fått sønnene hit for to måneder siden, og nå går de ved siden av henne – Abdijibar (16) og Anwar Ahmed (15).

– Siden barna er her, bryr jeg meg ikke om det er kaldt eller ikke. Jeg kan ikke beskrive hvor glad jeg er.

Men også hun har mistet kontakten med det eldste barnet. Datteren Luul (17) har hun ikke sett på fem år. Mana og mannen ble kidnappet av terrorgruppen Al Shabaab. Mannen ble drept, men Mana klarte å flykte. Barna ble spredt.

LES OGSÅ: Drømmen koster liv

Lånte penger

Mana Haji fikk innvilget familiegjenforening og søkt om reisestøtte for sønnene før fristen gikk ut ved årsskiftet.

– Om jeg skal betale billetten til dem, vil det være vanskelig.

Likevel måtte hun låne private penger hos andre somaliere i Norge for å få sønnene ut av Etiopia. Flyktninger som vil forlate det østafrikanske landet må ut med til sammen 11.500 kroner til innenriksministeriet, migrasjonsmyndighetene og den somaliske ambassaden.

Dette er også penger Asho og hennes familie risikerer å betale om de får komme til Norge. Når billettene kommer i tillegg, kan det koste opp mot 100.000 kroner å få dem hit. Barna og mannen er nå bedt om å registrere seg hos FNs flyktningekommissær (UNHCR) for å slippe å betale seg ut.

LES OGSÅ: Rødgrønne satte asylbarnutkasting på vent

Var inne

Manas sønner kan fortelle hvordan det er å være uregistrert flyktning i den etiopiske hovedstaden slik Ashos barn og mann nå er.

– De arresterer ungdom, fordi de tror at unge somaliere som oss er terrorister. Sikkerheten var det vanskeligste for oss. Derfor satt vi mye inne, gikk nesten aldri ut. En lærer kom og underviste oss, forteller Abdijibar.

Brødrene overlevde på pengene som mor sendte fra Norge. Også Mana tok av stønadspengene sine.

I fire år var guttene atskilt fra mor. Storebror Abdijibar som var tolv år da foreldrene forsvant, måtte ta seg av Anwar Ahmed på elleve. «Trist» er ordet han bruker når han svarer på hvordan det var å være barneflyktninger. På velformulert engelsk svarer han nøkternt og voksent.

– Noen ganger må man bare klare seg gjennom det vanskelige, sier han.

Trøst i bilder

Asho finner fram bilder på mobilen, fotografier hun tok av familien da hun møtte dem i Etiopia i fjor sommer. En av de eldste sønnene har på seg slips. Barna er velkledde, alle smiler til mor.

– Hvordan ville det vært å ta i mot dem en dag?

– Det ville vært den største glede jeg kunne oppleve. Nå er jeg helt alene, og jeg er ikke glad.

«Når får jeg lov å komme til deg mamma?» spør barna når hun én gang i uken snakker med dem på telefonen. Hun skulle gjerne hatt dem rundt seg, klemme dem, si god natt og lage mat til dem. Være en mor for dem.

Slippe å være alene.