I sin nye bok «Mitt røde hjerte» tar hun et flammende oppgjør med Den norske kirke. Karita Bekkemellem forteller at hun allerede i 1990 ledet en underskriftsaksjon mot Odd Bondeviks bispekandidatur i Møre fordi han var mot kvinnelige prester.

«Minoriteters kamp for likeverdet har alltid vært min aller største politiske drivkraft. Det er når jeg står overfor urettferdighet, at jeg virkelig kjenner adrenalinet bruse», skriver Bekkemellem.

Religion og undertrykking. Kampen for de homofiles rettigheter beskrives er for Bekkemellem en slik urettferdighet. I sine to perioder som barne- og likestillingsminister kjempet hun en intens kamp for denne gruppen. I sin ferske bok langer Bekkemellem ut mot Den norske kirke.

«Jeg er helt imot en ubegrenset religionsfrihet. Religionen må underlegges vårt felles lovverk, som alle andre institusjoner i dette samfunnet. Dette har vært kontroversielle standpunkter som jeg har fått mye kritikk for. Svakheten ved den nye ekteskapsloven nå er at kirken ikke ble instruert til å benytte en felles liturgi for alle ekteskap. Religion har mye å svare for når det gjelder å legitimere undertrykking.»

Bremsekloss. Bekkemellem karakteriserer kirken som den største bremseklossen i kampen for å bedre de homofiles rettigheter. I sin andre statsrådstid, fra 2005 til 2007, hadde hun jevnlige og lange samtaler med Kjell Erik Øie om hvordan de skulle klare å gjennomføre homopolitiske reformer i hele samfunnet, inklusivt i statskirken.

«Jeg var kanskje den som var mest utålmodig i disse samtalene. Jeg var villig til å bruke rå politisk makt til å tvinge kirken til fornuftige standpunkter. Den Jesus jeg hadde blitt kjent med i oppveksten og henvendt meg til når jeg hadde det som vanskeligst, var en kjærlig og hjelpsom Jesus.»

Bekkemellem forteller at statssekretær Kjell Erik Øie, som selv er homofil, lærte henne viktigheten av å gå forsiktig fram. Skulle de vinne denne kampen måtte de forholde seg til kirken som bremsekloss, gå forsiktig fram og innse at politikk er tidkrevende, skriver hun.

Karitas nederlag. Karita Bekkemellem sier ingenting om prosessen som endte med at Den norske kirke ikke måtte innføre en felles ekteskapsliturgi. Men det går tydelig fram at dette slaget tapte hun.

«Arbeidet med en ny ekteskapslov ble mer komplisert enn jeg hadde forestilt meg, blant annet fordi den involverte flere departementer. Men jeg rakk å legge fram et utkast til ny ekteskapslov i mai 2007, fem måneder før jeg gikk av. Den sikret like rettigheter så langt det var mulig å komme. Det er bare kirken som henger etter. Prester har fått rett til å vie homofile, men ingen plikt.»

Homofobi. Karita Bekkemellem vil trolig bli husket for sin innsats for homofiles rettigheter. I 2001 la hun fram den aller første homomeldingen. Ap-politikeren er stolt av meldingen, men kritisk til debatten som den førte med seg.

«I den offentlige debatten kokte homomeldingen ganske omfattende ned til en debatt om man var for eller imot homofile prester. Jeg mente da, og mener fortsatt, at kirken og dens tilhengere dermed beviste sin homofobi. Kirkens retorikk var rett og slett ikke ryddig, for i alle andre sammenhenger er det jo prestekandidatens teologi som er interessant, ikke seksuell legning. Jeg forsøkte å hevde at hvis man skulle ta kirken seriøst, så måtte kirken selv føre en saklig debatt. Men det greide den ikke. I stedet for å diskutere kirkens og den enkeltes syn på homofili ut fra en tolkning av skriften, endte debatten det fordomsfulle og plumpe: om en biskop eller prest kunne være homo, eller «praktisere homofili», som enkelte i kirken fikk seg til å si.»