Allahs nordmenn

Han stiller seg på den hvite linjen, bøyer seg mot Mekka, resiterer ordene fra Koranen, slik han har gjort det i snart seksti år. Truls Noor Ahmad Bølstad var 15 år og 8 måneder da han konverterte til islam. Året var 1957.

– Den gang, hvis du skulle gjøre noe drastisk, så ble du enten katolikk eller antroposof. Jeg ble muslim, sier Bølstad og ler hjertelig.

– Ble du mobbet?

– Nei. Jeg gjennomgikk en herdingsprosess, vil jeg si. Hver eneste dag fikk jeg spørsmål på skolen. Og jeg har etterpå tenkt at når du er under et slikt stadig press for det du står for, så går det enten i oppløsning, eller så blir du herdet. Hos meg befestet dette troen. Fordi jeg måtte spørre meg selv hver dag: tror jeg virkelig på dette her, eller er det tull?

LES OGSÅ: 'Den sto i hylla som en tjukk bibel'

Blåmenn

I dag står han på et grønt stort gulvteppe i Skandinavias største moské, på Furuset i Oslo, omgitt av trosfeller, de fleste av pakistansk herkomst. Da han bestemte seg for å konvertere, hadde ikke Bølstad møtt en eneste muslim. Nordmenn flest møtte ikke muslimer før flere tiår senere.

Den som har fulgt muslimers vandring til Norge og den norske bevisstheten er Knut Kjeldstadli, som til daglig er professor i historie ved Universitetet i Oslo.

– Mennesker trenger mentale ryddebokser, konstaterer Kjeldstadli

– Når vi ser at det skjer noe historisk nytt, prøver vi å skape orden i vår forståelse. Og i dag, i vår tid, er den religiøse tilhørigheten blitt veldig viktig for hvordan vi sorterer, konstaterer forfatteren av flere bøker om norsk innvandringshistorie.

– Når begynte du selv å legge merke til bestemt religiøse «bokser»?

– På slutten av 70-tallet, da Ayatollah Khomeini kom til makten i Iran. Jeg har bakgrunn fra den sosialistiske bevegelsen. I vårt verdensbilde den gang var religion noe som vi tenkte oss at ville svekkes over tid. Men med den iranske revolusjonen kunne ikke religion bare forstås som en historisk «rest». Den var en kraft og en størrelse som man ikke hadde regnet med.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Ren religion

Muslimer har hatt mange navn. Fra blåmenn, tyrkere, muhammedanere, og «de mahometske sekter». Men det var stort sett folk vi hørte om gjennom andre. Den første muslimen som Kjeldstadli fant spor av at hadde vært bosatt på norsk jord, var i Alta i 1920.

Da den nye nasjonen skulle telle sine innbyggere, gjorde tellekorpset nordpå store øyne: En av innbyggerne ar muslim. 20 år senere, telles en ny muslim, nemlig en iraner i Norge. Først mot slutten av 60-tallet, ble vi kjent med muslimer i flertall. Bortsett fra at de den gang het fremmedarbeidere, eller pakistanere.

Blant de pakistanske fremmedarbeiderne som kom til Norge på 70-tallet var Iqbal og Azra Khan.

– Da jeg vokste opp, var du enten pakistaner eller norsk, forteller datteren Ayesha Khan.

– Å være norsk ble ikke sett på som så veldig positivt. Vi fikk alltid høre at vi skulle flytte tilbake til Pakistan, og først etter tyve år, innså vi at vi kom til å bli boende i Norge, forteller hun.

Khan er i dag blitt 40 år, og har en troshistorie som, i likhet med Bølstads, ikke er upåvirket av at hun stadig er blitt konfrontert med sin religion.

– I Pakistan er religionen en slags innebygget identitet. Du lever i et muslimsk samfunn. Det at du er muslim er ikke adskilt fra at du er pakistansk. Her i Norge er man nordmann med muslimske foreldre. Med forskjellige roller, blir man samtidig langt mer oppmerksom på den muslimske identiteten, og jeg tror man tar vare på religionen på en helt annen måte.

Et symbol på dette er hijaben. Hun tok den på som 33-åring. På samme tid reiste hun på pilegrimsferd til Mekka. Dette oppmerksomhet hjemme i Pakistan neste gang hun kom på ferie. Der smilte familiemedlemmene av hijbaen. For i Pakistan er sløret knyttet til klassetilhørighet, og selv brukte de kun et slør rundt halsen. «Du er mer muslimsk enn folk her!» fikk Khan høre.

Konvertitten

Truls Bølstad kom fra en luthersk familie, var glad i å lese bøker og å spille fotball. Men han var sjeldent opptatt av én ting: religionshistorie. Bølstad slukte alt han kom over om alt fra Jehovas vitner til buddhismen.

Det var imidlertid islam som fenget mest.

Familien var ikke særlig glad for Bølstads valg. Men han fikk tak i en adresse til en svensk konvertitt, og de to begynte å brevveksle. Svensken var Ahmadiyya-muslim. Dette er en pakistansk retning innen islam, som på grunn av sin lære ikke regnes som «ekte» islam blant mange muslimer.

For Bølstad ga imidlertid ahmadiyya svar. Retningen samlet inntrykkene han hadde fått av å lese om andre religioner, om messiasforventninger og kjærlighet. Sammen med to andre konvertitter lærte han seg å be gjennom en bok på svensk. De ble overrasket da de endelig fikk besøk av den pakistanske misjonæren Kamal Yousouf som viste dem hvordan bønn faktisk foregikk.

I 1967 kunne de åpne sin første moské i Skandinavia. Bølstad var der:

– Vi var norske, svenske og danske blekansikter, noen få fra Afghanistan og Pakistan, samt noen afro-amerikanske. Jeg husker stemningen, og følelsen vi hadde av at nå skulle vi vise religionen som religion i sin rene form – uten alt det kulturelle, sier Bølstad før han legger til:

– Det tok bare to år, så tok arbeidsinnvandringen til for alvor.

Bølstad bodde på starten av 70-tallet i Lakselv i Finnmark, men da fremmedarbeiderne begynte å komme fra Pakistan, flyttet han tilbake til Oslo, for å hjelpe de andre i menigheten.

– Jeg var som et hvitt alibi. De var stolte av meg, og ville ha råd og tips om Norge og norske forhold.

Bølstad var lenge leder i menigheten.

– Jeg innså at jeg hadde en enorm autoritet. Jeg fikk blant annet spørsmål om «hvilket parti skal jeg stemme på». Da måtte jeg fortelle om norsk partisystem og at det var hemmelig valg.

Skurkene

Muslimer har fått «skurkerolle» i det norske samfunnet. Slik konkluderte en artikkel på forskning.no i 2014. Artikkelen var forfattet av førsteamanuensis ved Høgskolen i Oslo og Akershus, Anna Berit Nielsen. Den handlet om hvem som historisk hadde vært «ut-gruppen» i det norske samfunnet. Før pakistanerne kom var det de «fordømte nordlendingene» som ble gitt skurkerollen. Så, i løpet av 1970-tallet fikk vi «pakkisene». Men nettopp «pakkis» var i dag på vei ut av vokabularet. Hva kunne det bety? spurte forfatteren.

«Det forteller noe viktig om samfunnet vårt,» skrev hun og konkluderte med at andre hadde overtatt rollen: Muslimene.

At de fikk skurkerollen henger sammen med flere ting, ifølge Kjeldstadli. Ikke minst handler det om det samme som at vi fikk «pakkiser»: 70- og 80-tallet var tiden da det trygge Gerhardsen-samfunnet smuldret opp. Den gamle klassebevisstheten gikk i oppløsning, mener forskeren. Det var på tide å lage nye båser.

– Dette var en enorm omveltningstid. Vi fikk arbeidsledighet og nyliberalistiske strømninger. Folk søkte etter en forklaring. Syndebukken ble «de fremmede». Selvsagt var det reelle konfrontasjoner om krydderlukt i gangene og folk som ikke gjorde dugnad. Men innvandrere ble gitt skylden for mye mer enn de hadde ansvar for: Prosesser i vestlig kapitalisme som førte til at noen fikk flere muligheter, mens andre fikk det vanskeligere.

– Mange tenkte den gang «Nå kommer de fremmede, og se hva de bringer med seg», sier forskeren.

LES OGSÅ: Råbarka engler

Opplysning

– Jeg føler meg ofte i forsvarsposisjon, forteller Ayesha Khan. Hun hører til sunnimoskéen Minhaj-ul-Quran og mener islam byr på prinsipper for hvordan man skal leve i harmoni med sine omgivelser. Men hun opplever ikke at det er dette bildet nordmenn sitter med.

– Vi er over 100.000 muslimer i Norge. Det er en liten gruppe med «Arffan Bhattier». Men det er dem man blir satt i bås med når det skjer noe.

Kampen hun kjemper mot forenklede bilder av islam, kjemper hun også på hjemmebane. Khan mener det i dag trengs en «opplysningskamp» blant norske muslimer, og særlig kvinnene. Kampen handler om å forstå islam, og hvordan kildene tolkes. Gjennom kvinnearbeidet i Minhaj forteller hun andre kvinner om at de både kan jobbe, tjene penge og har arverett.

– Mange av de som kom til Norge var landsenes folk fra Pakistan. De var ikke veldig lærde i islam, tok med seg sine skikker. En del av disse tradisjonene blir ofte sett på som «muslimske», selv om de snarere er gamle, kulturelle tradisjoner og måter for å fremme makt på i et patriarkalsk samfunn.

– Kan det egentlig skilles: religion og kultur?

– Det blir jo lett en høna og egget-diskusjon. Men jeg mener at mange såkalte religiøse tradisjoner, er kulturelle utslag. Ta for eksempel tvangsekteskap. Mange tror at dette er muslimsk fenomen, men dette har derimot vært et maktmiddel. Man har holdt kvinner nede, uten at det finnes belegg i Koranen.

Nazneens krig

I 2005 ga Nazneen Khan-Østrem ut boken Min hellige krig. Journalisten og forlagsredaktør i Aschehoug, fortalte om sin personlige pilegrimsferd til flere europeiske og amerikanske byer. Der intervjuet hun muslimer om «hva er islamsk identitet?», og hvorvidt denne sto i kontrast til såkalte «vestlige urbane verdier».

Khan-Østrem mener at terrorangrepet mot tvillingtårnene i New York, innebar et vannskille for hvordan muslimer både i Norge og andre vestlige land ble sett på, og hvordan de så på seg selv. Det var etter dette at mange kvinner tok på hodeplagget, og unge begynte å gå i moskeen.

– Det inntraff rett og slett et dramatisk identitetsskifte, mener Khan-Østrem, og understreker at dette også er funnene når sosiologene har undersøkt den muslimske selvforståelsen.

– Hva skjedde?

– Folk opplevde at de ble behandlet forskjellig. Når de kom på jobb etter 11. september, var de ikke lenger britisk-pakistanere eller norsk-pakistanere i andres øyne, men de var blitt muslimer. Den etniske identiteten ble nærmest visket ut, den ble irrelevant. «Muslim» ble en sekkebetegnelse, som ignorerte hvor forskjellige muslimer kunne være.

Spesielt unge muslimer fikk nå en religiøs oppvåkning.

– Religionen hadde til da vært en helt naturlig del av hvem man var, men nå ble man konfrontert med radikal islam. Da måtte man gå inn i spørsmålene selv, finne ut av hva det var å være muslim, hvilken muslim man ville være, og hvilke kilder man ville støtte seg til. Mange unge kvinner begynte da å bruke hijab eller niqab som en markør. De ble ikke ekstreme, bare dypt religiøse. Og dette var ofte i kontrast til foreldrene, som ikke hadde vært spesielt opptatt av religion, sier hun.

Khan-Østrem er født i Kenya, vokste opp i Storbritannia i en sekulær og høyt utdannet muslimsk familie, og er gift med en mann fra Ålesund. Hun mener også hennes egen historie vitner om skiftet:

– Da jeg fortalte til mine foreldre at jeg skulle skrive bok om islam, skjønte de ingen ting. Jeg hadde ikke vært så interessert i islam eller min muslimske identitet gjennom oppveksten, sier hun.

Selv om hun ikke regner seg som særlig religiøs, har det vært viktig, nesten presserende for henne å utforske hva det egentlig betyr å være muslim. For Khan-Østrem har britiske og amerikanske intellektuelle som Ziauddin Sardar og Reza Aslan blitt viktige:

– De fremmer et bilde av islam som en levende religion, der kritisk refleksjon har vært en bærebjelke. Og ikke noe som må iverksettes som en konsekvens av såkalt vestlig innflytelse, sier hun.

Inkarnerte motstander

Bøker, dagligtale og populærkultur har gjennom årene gitt et bilde av islam som en skummel fiende. Ideen om at islam er uopplyst, er likevel av nyere dato:

– Middelalderbildet er at dette er hedninger. Korsfarerperioden skjerper bildet av muslimer som den inkarnerte motstander. Likevel var muslimer den gang sett som en likverdig motstander. Først på 1800-tallet, da Europa ekspanderte politisk, teknologisk og militært, og begynte å forstå seg selv som overlegne, ble islam ansett for å være noe laverestående, mener Kjeldstadli.

Før Truls Bølstad konverterte, leste han guttebøker om Rikard Løvehjerte og korsfarerne.

– Vi hørte historiene fra sjøfolkene som hadde vært i arabiske land, og hadde hatt historieundervisning om Karl Martell og slaget ved Poitiers. Vi visste at tyrkerne hadde stått ved Wien, og jeg hadde personlig lest Luthers tale mot tyrkerne. Vi hadde et negativt inntrykk av muhammedanerne, som vi kalte dem den gang. I våre øyne var de primitive og lite utviklet, forteller han.

– Hvorfor konverterte du?

– Jeg gjorde det som resultat nærmest av desperat leting. Det er slik man leser om kristne omvendelser også. Det var en trosopplevelse. Og gjennom bønnen så vedlikeholdes jo dette. Bønnen er som dynamoen til et bilbatteri. I det daglige tappes man, man møter skuffelser og motgang. Men den faste bønnen vedlikeholder troen.

På trikken

Truls Bølstad har måttet forsvare seg på grunn av storpolitikken. Da en smilende kong Olav ble tatt bilde av mens han tok trikken en av de mange helgene det var forbudt med bilkjøring under oljekrisen i 1973, ble Bølstad derimot stilt til veggs.

– Jeg husker en voldsom aggressivitet. Jeg fikk kjeft fordi folk koblet meg, som muslim, med araberne som skrudde av oljekranen.

– Har du noen sinne tvilt på om du gjorde rett valg?

– Jeg er blitt spurt om det i egen menighet også, særlig av de yngre. Og jeg har jo lest om andre, dypt fromme menneskers tvil. Men, nei, jeg har ikke tvilt. Kanskje er det fordi jeg er veldig naiv, men jeg tror igjen det har sammenheng med nettopp den fasen jeg hadde som ung, og alle spørsmålene jeg da stilte meg selv.

– Hvilke sider ved islam er blitt viktigere for deg med årene?

– Jeg tenker mer og mer på åpningsordene i Koranen, om Gud som den nåderike og barmhjertige. Det er det eneste som er viktig, tenker jeg. Også takker jeg - masse. Når jeg går, hvis jeg sitter på t-banene eller andre steder, så ber og takker jeg.

Men det er ikke dette han blir spurt om. Hvis han blir konfrontert med islam i dag, handler det gjerne om IS og terroraksjonen mot Charlie Hebdo:

– Jeg skjønner jo at folk er redde når du tenker på all den grusomheten som finner sted i islams navn. Men noe som er ute av proporsjon når alle muslimer må bære ansvaret.