Frank Aarebrot tror partienes fattigdomsfokus handler om et oppriktig engasjement.
Vi undervurderer at politikerne er etiske mennesker. Måten politikerne velges ut på, er at de tilhører en gruppe som har det som hobby å bry seg om andre mennesker. Man går ikke inn i politikken for å tjene penger, sier Aarebrot.
LES OGSÅ: Fattigdom som salgsvare
Hukommelse. Derfor mener han at det er helt naturlig at svake grupper kommer høyere opp hos politikerne enn hos velgerne. Han påpeker at det veldig mye politikere gjør som ikke velgerne har på dagsorden.
Miljø har vært på dagsorden i norsk politikk lenge. Blant velgerne har interessen svingt veldig opp og ned.
Han sier at norsk politikk har en hukommelse som ikke presse og velgere har. Aarebrot forteller at han føler seg som en kynisk mann når han skal gi råd til partier før valgkamper.
Det er jeg som må sitte å si at man ikke bør fokusere på fattigdom på bakgrunn av gallupundersøkelser, mens politikerne er de som ønsker å løfte det opp, sier han.
Passer ikke alle. Men han mener samtidig at moralismen hos politikerne kan gå for langt, der han spesielt nevner narkotikapolitikken.
Vi har en politikk som tar livet av flere narkomane enn man gjør i hele Europa.
Han mener politikerne baserer sine forslag på hvordan de selv er og tenker, noe som blir helt feil.
Ofte handler tiltakene om å hjelpe dem til å hjelp seg selv. Det er ikke alle dette passer for, sier han.
Sosialpornografi. Aarebrot mener media er med på å gi et galt glansbilde av fattige og kaller det sosialpornografi.
De fattige styrer media med en skinnhellig hanske. Og de fungerer i samearbeid med forsvarsadvokater, hevder han.
