ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE

Som abonnent på Vårt Land får du:

Läs mer

Trompetisten som blåser i alt som ikke gir glede

Det var den dagen han skled i hagen og brakk beinet. Ulykken gjorde Ole Edvard Antonsen sjeleglad for en huskeliste han hadde laget seg noen år i forveien.

ANNONSE
ANNONSE

Ole Edvard Antonsen

  • Alder: 54
  • Familie: Samboer og tre barn
  • Bosted: Oslo
  • Yrke: Musiker
  • Hobbyer: Sykling, ski, friluftsliv
Reportasjer

12. april 2015: Det er søndag morgen. Vårsola skinner og Ole Edvard har mest lyst til å løpe eller sykle en tur. Men samboeren er bortreist og han har ansvaret for barna. Derfor må han være hjemme.

Han tar på seg joggesko og skrår over plenen i hagen for å komme seg til øvingshuset sitt. Med trompetkassen på ryggen krysser han en liten snøflekk som ligger igjen etter vinteren.

Da skjer det. Høyrebeinet sklir. Han ramler forover og får all vekten på beinet som sklir unna igjen. Foten kommer i en rar posisjon og han kjenner at leggen og ankelen knekker tvert av.

Det er utrolig vondt. Han biter seg i leppen for å ikke skrike stygge ord. I stedet roper han på sønnen, som ringer 113.

Mens han ligger på ryggen i hagen, tenker den verdenskjente trompetisten på konsertene som venter i Tyskland, Singapore og Malaysia. Hvordan skal det gå med disse nå?

Ambulansen kommer fort. Ole Edvard rekker så vidt å si til eldstesønnen på 14 at han må passe på småsøsknene. Så forsvinner bilen med blålys ut porten. Tre barn står igjen i hagen.

På sykehuset bærer det rett inn på operasjonsbordet. Det viser seg å være trippelbrudd i foten. Legene må sette inn stål og fiksere med elleve skruer.

Ole Edvard våkner på postoperativen. Han rekker så vidt å tenke på konsertene igjen. Så ringer telefonen.

Det er ikke samboeren, slik han tror. Det er VG. Kort tid etter ringer Se og Hør. Dette til tross for at han har hemmelig nummer. Bare en håndfull helsearbeidere vet at han er skadet.

 

Mistet beinet

Ti uker etter ulykken er tiden kommet for å fjerne den store skruen gjennom begge leggbein. Det skal være et rutineinngrep.

Men kirurgen gjør en feil, setter et nytt snitt og kutter en blodåre under operasjonen. Ole Edvard er ved full bevissthet og hører panikken i teamet. Det knyter seg i magen.

Foten blir veldig smertefull i tiden etterpå. Men Ole Edvard prøver likevel å belaste beinet, slik han har fått beskjed om.

Så begynner han å få feber og foten hovner opp. En dag han står og barberer seg kjenner han noe rart: Foten henger fast i gulvet! Det viser seg at såret har sprukket og puss har lekket ut.

Han må umiddelbart inn på sykehus igjen. Såret er fullt av infeksjoner. Han blir operert annenhver dag i tre uker. Såret er åpent og senene ligger eksponert. Legene forsøker å redde så mye vev de kan. De må alternativt hente hud fra andre steder på kroppen. Såret vil ikke gro.

I fem lange måneder lever Ole Edvard Antonsen med usikkerheten. Ville han miste beinet? Hvordan skal han da klare å stå og spille?

– Jeg fryktet for karrieren og måtte kansellere alt i et halvt år. Men mest av alt var jeg redd for at jeg ikke skulle kunne sykle, løpe og gå på ski igjen. Det var den store skrekken.

 

Velge vekk

Ole Edvard kjente på hvor mye som sto på spill. Og på hvor lite som skal til for å snu opp-ned på alt.

– Heldigvis ble jeg ikke tatt helt på sengen av disse tankene. Jeg hadde tenkt dem før. Faktisk gjorde jeg en aktiv ryddeprossess før jeg skulle fylle 50. Jeg tenkte gjennom hva som var viktig nok til å bruke tiden min på. Og på hva som ikke var det. For meg var den en lykke at rekkefølgen var slik den var, at jeg hadde gjort denne sorteringsjobben helt frivillig. Dermed ble ulykken en bekreftelse på de valgene jeg allerede hadde tatt.

Mange bruker 50-årsmerket til å lage seg lister over ting å gjøre før de dør. Ole Edvard Antonsen gjorde det motsatte: Han laget en liste over ting som ikke var verdt å bruke tiden på.

– Jeg liker å gjøre ting på min måte. Jeg er jo en individualist. Så jeg tenkte på den «bucketlista» eller «to-do-lista» som mange middelaldrende menn snakker om, den som gjerne handler om å løpe maraton, hoppe i fallskjerm og delta i okseløpet i Pamplona. Jeg kjente på hvor fullt livet mitt allerede var. Jeg har hatt 250 reisedager i året i snitt siden jeg var 25. Så jeg innså at jeg trengte å lage plass og tid. Jeg måtte velge vekk. Så jeg laget meg en «not-to-do-liste». Det gjorde jeg også med personer jeg må forholde meg til. Noen gir energi, mens andre stjeler energi. Jeg fant ut at jeg ikke har plass til alle lenger og bestemte meg for å prioritere hvilke mennesker jeg skal bruke tid på. Etter å ha gjort denne øvelsen, kjente jeg meg 20 kilo lettere.

– Hva ble lettere?

– Jeg har alltid vært en person som har ønsket å «please» andre. Det førte til at jeg av og til mistet meg selv. Jeg var alltid på vei fra eller til noe, glemte å være til stede. Så jeg bestemte meg for å være i øyeblikket. Jeg er blitt mye flinkere til det.

JOURNALIST LARS GILBERG: – Jeg lovet meg selv å fortelle disse historiene

Lek og moro

Før ryddeprossessen hadde den verdensberømte trompetisten tre kriterier for å så ja til en jobb:

1) Er det kunstnerisk interessant? Da kan man investere mye tid og ressurser i et prosjekt.

2) Bringer det meg noe sted? Hvis det fører til at jeg utvikler meg, så kan jeg høste av det senere.

3) Er det økonomi i det?

Nå har han føyd til et fjerde punkt. Ja, ikke bare det. Det fjerde punktet overstyrer de andre punktene:

4) Det må være lek og moro!

– Jeg spør meg selv: Synes jeg at dette er gøy? Gir det meg noe?

– Handler det også om at du orker mindre enn før?

– Nei, egentlig ikke, men ikke alt betyr like mye for meg lenger. Mange tror det er glamorøst å reise mye, men det er faktisk ganske slitsomt. Selv om jeg elsker den kunstneriske biten, er det faktisk hardt arbeid og mye logistikk som skal til for å stå en kort stund på scenen. Da hender det ofte at jeg tenker: Jeg skulle heller vært sammen med ungene mine.

 

Sorgprosess

Ole Edvard Antonsen bruker mer tid med familien enn før. Han kjenner seg heldig og lykkelig som har dem. Og han har som mål å si det til dem. Hver dag.

Dessuten fryder han seg over å drive med hjemlige sysler, som å rydde, klippe gresset eller frese snø.

– Det er noe av det beste jeg gjør, for da kommer underbevisstheten min ofte opp med nye tanker og ideer. I slike situasjoner kan temaet til en ny låt dukke opp. Da er det bare å ta fram mobiltelefonen og ta notater.

Han elsker også å trene. Gjennom årene har han løpt og syklet mye, noen ganger også med startnummer på brystet. Dette er ikke like lett lenger. Foten er nå hoven og full av arrvev. Det er lite blodgjennomstrømming. Han er nødt til å bruke støttestrømper.

– Det er en sorgprosess for meg at jeg ikke kan være like aktiv som før. Men jeg må trene. Ellers blir jeg bare dårligere.

LES OGSÅ: Peter Halldorfs stiller de store spørsmålene i ny bok

Melkesyre i leppene

Det var litt tilfeldig at det ble trompet for Ole Edvard Antonsen. Han vokste opp med dansemusikk, korps, storband og jazz. Men faren sa at han måtte ha den klassiske skoleringen som basis for alt han gjorde.

– «Hold kjeft, spill bra!», sa faren min. Det var et bra motto. La instrumentet stå for snakkingen. Jeg hadde ambisjoner. Men leken med instrumentet var det viktigste. Det begynner med lek og moro, og når det ikke er moro lenger, kreves det disiplin. Jeg fikk tidlig inn en holdning om at hvis bedre er mulig, så er ikke bra godt nok.

– Hva da med best?

– Det er uinteressant. Fordi det er endelig. Kunst handler om å være i en prosess. Jeg er ikke opptatt av å sette verdensrekorder, men personlige rekorder. Utvikle meg. Slik jeg også tror at Usain Bolt er. Når han setter verdensrekord, er det likevel pers.

Ole Edvard Antonsen har hatt et samarbeid med Olympiatoppen i en årrekke.

– De tok kontakt for å høre hvordan jeg trente, både mentalt og fysisk. Det har vært et spennende samarbeid hvor jeg føler at jeg har lært veldig mye. De har jo satt ting i system og er samtidig veldig nysgjerrige og sultne på utvikling. Til syvende og sist er veldig mange av mekanismene de samme for alle som når toppen innenfor ulike områder.

Det handler om å takle det mentale. Og om å tåle melkesyre i leppene, slik en skøyteløper må tåle melkesyre i lårene. Hvis syra ødelegger teknikken, blir resultatet dårlig.

– Det dreier seg om å være avslappet under press. Når jeg er i god form, kan jeg spille hva som helst. Jeg rives og slites mellom det å legge inn nok trening, og det å ha overskudd.

Trompetisten møter ofte topputøvere fra idretten. Han nevner Johann Olav Koss og Bjørn Dæhlie som to personer han har latt seg inspirere av. Koss fordi han hadde alt fokus mot ett mål: OL på Lillehammer der han tok tre gull av tre mulige. Dæhlie fordi han klarte å fornye motivasjonen og holde seg på topp over veldig lang tid.

LES FLERE SAKER OM FOLK SOM HAR OPPLEVD AT LIVET SNUDDE

Ensom høytid

Fra idrettsenerne har Antonsen også lært mye om restitusjon. Dersom man ikke får sovet og hvilt, er det meningsløst å trene hardt. Det gjelder å finne balansen.

Trompetisten er akkurat nå på juleturnéen «Desemberstemninger» med 37 konserter på 35 spilledager. Turnéen avsluttes 22. desember. Likevel tar han seg tid til å spille på Radiumhospitalet på julaften.

– Det er blitt en tradisjon for meg. Først spiller jeg på de ulike avdelingene. Så er det gudstjeneste i foajéen. Dette er kjernen i hva jul er for meg. Det gir meg den samme følelsen som når jeg spiller for Frelsesarmeen.

– Hvilken følelse?

– Jeg tror julen forsterker alle følelser, både gode og vonde. Mange er ensomme i denne høytiden, og når noen opplever ekstrem lykke, så kan dette forsterke andres følelse av at de ikke er lykkelige. Jeg ønsker å gi folk ulike stemninger, noe vakkert, en melankoli eller noe lekent som de kjenner gjenklang i. Som instrumentalist har jeg ofte en fordel, ettersom musikken snakker direkte til sjelen, mens tekster må gå omveien via intellektet.

– Har du en tro selv?

– Jeg har min tro, men har ikke noe behov for å flagge den. Jeg har lest mye i Bibelen og den er full av lignelser og metaforer som gir oss muligheten til å tolke og reflektere. Det gir et fantastisk utgangspunkt for å snakke om de store spørsmålene. Om hva som virkelig betyr noe, når vi vet at tiden vi har er begrenset.

ANNONSE
Reportasjer

12. april 2015: Det er søndag morgen. Vårsola skinner og Ole Edvard har mest lyst til å løpe eller sykle en tur. Men samboeren er bortreist og han har ansvaret for barna. Derfor må han være hjemme.

Han tar på seg joggesko og skrår over plenen i hagen for å komme seg til øvingshuset sitt. Med trompetkassen på ryggen krysser han en liten snøflekk som ligger igjen etter vinteren.

Da skjer det. Høyrebeinet sklir. Han ramler forover og får all vekten på beinet som sklir unna igjen. Foten kommer i en rar posisjon og han kjenner at leggen og ankelen knekker tvert av.

Det er utrolig vondt. Han biter seg i leppen for å ikke skrike stygge ord. I stedet roper han på sønnen, som ringer 113.

Mens han ligger på ryggen i hagen, tenker den verdenskjente trompetisten på konsertene som venter i Tyskland, Singapore og Malaysia. Hvordan skal det gå med disse nå?

Ambulansen kommer fort. Ole Edvard rekker så vidt å si til eldstesønnen på 14 at han må passe på småsøsknene. Så forsvinner bilen med blålys ut porten. Tre barn står igjen i hagen.

På sykehuset bærer det rett inn på operasjonsbordet. Det viser seg å være trippelbrudd i foten. Legene må sette inn stål og fiksere med elleve skruer.

Ole Edvard våkner på postoperativen. Han rekker så vidt å tenke på konsertene igjen. Så ringer telefonen.

Det er ikke samboeren, slik han tror. Det er VG. Kort tid etter ringer Se og Hør. Dette til tross for at han har hemmelig nummer. Bare en håndfull helsearbeidere vet at han er skadet.

 

Mistet beinet

Ti uker etter ulykken er tiden kommet for å fjerne den store skruen gjennom begge leggbein. Det skal være et rutineinngrep.

Men kirurgen gjør en feil, setter et nytt snitt og kutter en blodåre under operasjonen. Ole Edvard er ved full bevissthet og hører panikken i teamet. Det knyter seg i magen.

Foten blir veldig smertefull i tiden etterpå. Men Ole Edvard prøver likevel å belaste beinet, slik han har fått beskjed om.

Så begynner han å få feber og foten hovner opp. En dag han står og barberer seg kjenner han noe rart: Foten henger fast i gulvet! Det viser seg at såret har sprukket og puss har lekket ut.

Han må umiddelbart inn på sykehus igjen. Såret er fullt av infeksjoner. Han blir operert annenhver dag i tre uker. Såret er åpent og senene ligger eksponert. Legene forsøker å redde så mye vev de kan. De må alternativt hente hud fra andre steder på kroppen. Såret vil ikke gro.

I fem lange måneder lever Ole Edvard Antonsen med usikkerheten. Ville han miste beinet? Hvordan skal han da klare å stå og spille?

– Jeg fryktet for karrieren og måtte kansellere alt i et halvt år. Men mest av alt var jeg redd for at jeg ikke skulle kunne sykle, løpe og gå på ski igjen. Det var den store skrekken.

 

Velge vekk

Ole Edvard kjente på hvor mye som sto på spill. Og på hvor lite som skal til for å snu opp-ned på alt.

– Heldigvis ble jeg ikke tatt helt på sengen av disse tankene. Jeg hadde tenkt dem før. Faktisk gjorde jeg en aktiv ryddeprossess før jeg skulle fylle 50. Jeg tenkte gjennom hva som var viktig nok til å bruke tiden min på. Og på hva som ikke var det. For meg var den en lykke at rekkefølgen var slik den var, at jeg hadde gjort denne sorteringsjobben helt frivillig. Dermed ble ulykken en bekreftelse på de valgene jeg allerede hadde tatt.

Mange bruker 50-årsmerket til å lage seg lister over ting å gjøre før de dør. Ole Edvard Antonsen gjorde det motsatte: Han laget en liste over ting som ikke var verdt å bruke tiden på.

– Jeg liker å gjøre ting på min måte. Jeg er jo en individualist. Så jeg tenkte på den «bucketlista» eller «to-do-lista» som mange middelaldrende menn snakker om, den som gjerne handler om å løpe maraton, hoppe i fallskjerm og delta i okseløpet i Pamplona. Jeg kjente på hvor fullt livet mitt allerede var. Jeg har hatt 250 reisedager i året i snitt siden jeg var 25. Så jeg innså at jeg trengte å lage plass og tid. Jeg måtte velge vekk. Så jeg laget meg en «not-to-do-liste». Det gjorde jeg også med personer jeg må forholde meg til. Noen gir energi, mens andre stjeler energi. Jeg fant ut at jeg ikke har plass til alle lenger og bestemte meg for å prioritere hvilke mennesker jeg skal bruke tid på. Etter å ha gjort denne øvelsen, kjente jeg meg 20 kilo lettere.

– Hva ble lettere?

– Jeg har alltid vært en person som har ønsket å «please» andre. Det førte til at jeg av og til mistet meg selv. Jeg var alltid på vei fra eller til noe, glemte å være til stede. Så jeg bestemte meg for å være i øyeblikket. Jeg er blitt mye flinkere til det.

JOURNALIST LARS GILBERG: – Jeg lovet meg selv å fortelle disse historiene

Lek og moro

Før ryddeprossessen hadde den verdensberømte trompetisten tre kriterier for å så ja til en jobb:

1) Er det kunstnerisk interessant? Da kan man investere mye tid og ressurser i et prosjekt.

2) Bringer det meg noe sted? Hvis det fører til at jeg utvikler meg, så kan jeg høste av det senere.

3) Er det økonomi i det?

Nå har han føyd til et fjerde punkt. Ja, ikke bare det. Det fjerde punktet overstyrer de andre punktene:

4) Det må være lek og moro!

– Jeg spør meg selv: Synes jeg at dette er gøy? Gir det meg noe?

– Handler det også om at du orker mindre enn før?

– Nei, egentlig ikke, men ikke alt betyr like mye for meg lenger. Mange tror det er glamorøst å reise mye, men det er faktisk ganske slitsomt. Selv om jeg elsker den kunstneriske biten, er det faktisk hardt arbeid og mye logistikk som skal til for å stå en kort stund på scenen. Da hender det ofte at jeg tenker: Jeg skulle heller vært sammen med ungene mine.

 

Sorgprosess

Ole Edvard Antonsen bruker mer tid med familien enn før. Han kjenner seg heldig og lykkelig som har dem. Og han har som mål å si det til dem. Hver dag.

Dessuten fryder han seg over å drive med hjemlige sysler, som å rydde, klippe gresset eller frese snø.

– Det er noe av det beste jeg gjør, for da kommer underbevisstheten min ofte opp med nye tanker og ideer. I slike situasjoner kan temaet til en ny låt dukke opp. Da er det bare å ta fram mobiltelefonen og ta notater.

Han elsker også å trene. Gjennom årene har han løpt og syklet mye, noen ganger også med startnummer på brystet. Dette er ikke like lett lenger. Foten er nå hoven og full av arrvev. Det er lite blodgjennomstrømming. Han er nødt til å bruke støttestrømper.

– Det er en sorgprosess for meg at jeg ikke kan være like aktiv som før. Men jeg må trene. Ellers blir jeg bare dårligere.

LES OGSÅ: Peter Halldorfs stiller de store spørsmålene i ny bok

Melkesyre i leppene

Det var litt tilfeldig at det ble trompet for Ole Edvard Antonsen. Han vokste opp med dansemusikk, korps, storband og jazz. Men faren sa at han måtte ha den klassiske skoleringen som basis for alt han gjorde.

– «Hold kjeft, spill bra!», sa faren min. Det var et bra motto. La instrumentet stå for snakkingen. Jeg hadde ambisjoner. Men leken med instrumentet var det viktigste. Det begynner med lek og moro, og når det ikke er moro lenger, kreves det disiplin. Jeg fikk tidlig inn en holdning om at hvis bedre er mulig, så er ikke bra godt nok.

– Hva da med best?

– Det er uinteressant. Fordi det er endelig. Kunst handler om å være i en prosess. Jeg er ikke opptatt av å sette verdensrekorder, men personlige rekorder. Utvikle meg. Slik jeg også tror at Usain Bolt er. Når han setter verdensrekord, er det likevel pers.

Ole Edvard Antonsen har hatt et samarbeid med Olympiatoppen i en årrekke.

– De tok kontakt for å høre hvordan jeg trente, både mentalt og fysisk. Det har vært et spennende samarbeid hvor jeg føler at jeg har lært veldig mye. De har jo satt ting i system og er samtidig veldig nysgjerrige og sultne på utvikling. Til syvende og sist er veldig mange av mekanismene de samme for alle som når toppen innenfor ulike områder.

Det handler om å takle det mentale. Og om å tåle melkesyre i leppene, slik en skøyteløper må tåle melkesyre i lårene. Hvis syra ødelegger teknikken, blir resultatet dårlig.

– Det dreier seg om å være avslappet under press. Når jeg er i god form, kan jeg spille hva som helst. Jeg rives og slites mellom det å legge inn nok trening, og det å ha overskudd.

Trompetisten møter ofte topputøvere fra idretten. Han nevner Johann Olav Koss og Bjørn Dæhlie som to personer han har latt seg inspirere av. Koss fordi han hadde alt fokus mot ett mål: OL på Lillehammer der han tok tre gull av tre mulige. Dæhlie fordi han klarte å fornye motivasjonen og holde seg på topp over veldig lang tid.

LES FLERE SAKER OM FOLK SOM HAR OPPLEVD AT LIVET SNUDDE

Ensom høytid

Fra idrettsenerne har Antonsen også lært mye om restitusjon. Dersom man ikke får sovet og hvilt, er det meningsløst å trene hardt. Det gjelder å finne balansen.

Trompetisten er akkurat nå på juleturnéen «Desemberstemninger» med 37 konserter på 35 spilledager. Turnéen avsluttes 22. desember. Likevel tar han seg tid til å spille på Radiumhospitalet på julaften.

– Det er blitt en tradisjon for meg. Først spiller jeg på de ulike avdelingene. Så er det gudstjeneste i foajéen. Dette er kjernen i hva jul er for meg. Det gir meg den samme følelsen som når jeg spiller for Frelsesarmeen.

– Hvilken følelse?

– Jeg tror julen forsterker alle følelser, både gode og vonde. Mange er ensomme i denne høytiden, og når noen opplever ekstrem lykke, så kan dette forsterke andres følelse av at de ikke er lykkelige. Jeg ønsker å gi folk ulike stemninger, noe vakkert, en melankoli eller noe lekent som de kjenner gjenklang i. Som instrumentalist har jeg ofte en fordel, ettersom musikken snakker direkte til sjelen, mens tekster må gå omveien via intellektet.

– Har du en tro selv?

– Jeg har min tro, men har ikke noe behov for å flagge den. Jeg har lest mye i Bibelen og den er full av lignelser og metaforer som gir oss muligheten til å tolke og reflektere. Det gir et fantastisk utgangspunkt for å snakke om de store spørsmålene. Om hva som virkelig betyr noe, når vi vet at tiden vi har er begrenset.

ANNONSE

Ole Edvard Antonsen

  • Alder: 54
  • Familie: Samboer og tre barn
  • Bosted: Oslo
  • Yrke: Musiker
  • Hobbyer: Sykling, ski, friluftsliv