ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE

Som abonnent på Vårt Land får du:

Läs mer

Dette er ikke en seng

Skarpe steiner, skrå benker og pigger på bakken skal drive hjemløse bort. Fiendtlig arkitektur er på frammarsj.

ANNONSE
ANNONSE

BILDER

Slik ser det ut under Sinsenkrysset i Oslo. Steinene er ikke til pynt, men skal hindre at mennesker sover der. Noen har likevel fått dyttet en madrass innimellom steinene.

Foto: Erlend Berge
Vis bildetekst
Reportasje

Store kampesteiner ligger under broene ved Sinsenkrysset i Oslo. De er ikke til pynt. Det er lagt ut for å hindre at mennesker sover der. Likevel har noen klart å lage små reder her og der ved å bære bort de minste steinene. I bunn ligger papp og tøy, noen ganger en fillete madrass.

Det er tidkrevende og dårlig publisitet å jage uteliggere. Derfor gjør man det mer subtilt. Skarpe kanter fortrenger myke kropper. Hellende flater er vanskelige å sove på. Det kalles «fiendtlig arkitektur», og det sprer seg over hele verden.

– Arkitekturen handler ikke om å løse sosiale problemer, men å skjule dem, sier svenske Fredrik Edin, kulturredaktør i den svenske, radikale ukeavisen Arbetaren. Han er en av få skandinaver med kompetanse på feltet.

Det klassiske eksempelet på fiendtlig arkitektur er en benk som har armlener plassert midt på slik at man ikke kan ligge på den. Noen ganger er det aggressive tiltak som pigger på bakken, sprinkler som spruter vann og høytalere som spiller høy musikk. Men det kan også være ting som ser helt uskyldige ut, som for eksempel en tung blomsterkrukke på et sted der folk har sovet tidligere.

Det er ofte ikke noe du og jeg legger merke til. De eneste som oppfatter beskjeden, er de som ikke er ønsket.

Åpenhet

Nylig offentliggjorde regjeringen forslagene til de seks arkitektkontorene som har blitt bedt om å bidra til det nye regjeringskvartalet i Oslo. «Vi vil skape åpne, levende og trygge byrom», sa kommunalminister Jan Tore Sanner da han inviterte til idédugnad.

I alle de seks forslagene er «åpenhet» et av honnørordene som går igjen. Bildene er av syklende menn, kvinner i lette sommerkjoler og forretningsfolk på vei til møte. Felles for de fleste er at de neppe har problemer med å betale husleia.

– Man hører ofte grunneierne si at det skal være åpent for alle. Men i «alle» inngår ikke hjemløse, EU-immigranter og misbrukere, bare de man har lyst skal være der, sier Edin.

«Den herskende klassens benk» heter masteroppgaven der han tok for seg benker i et ideologisk perspektiv. Uttrykket er en omskriving på et sitat fra Karl Marx om at den herskende klasses tanker er de herskende tanker i samfunnet. På samme måter mener Edin at hvordan vi utformer bybildet sier noe om hvilke tanker som hersker blant oss.

– Selv et fysisk produkt som en benk blir et ideologisk utsagn. Man sier jo at samfunnets verdighet avgjøres av hvordan man behandler de som er mest utsatt, sier han.

LES MER: Slik jager de bort hjemløse. Se bilder!

Skrå benker

Edins interesse ble vekket da togstasjonen i Malmö fikk nye benker i 2010. Benkene var laget i metall, og helte akkurat så mange grader at det ikke var mulig for hjemløse å sove der. Men det var flere som ble rammet. Eldre hadde problemer med å holde seg oppe og barn som ikke nådde ned med føttene skled rett av. En mann med en kneskade anmeldte benkene til diskrimineringsombudet.

Kort tid etterpå ble benkene rettet opp. Utbyggerne forsvarte seg med at de i utgangspunktet ville ha en benk som «taklet et tøft, urbant miljø».

– Hvor lett er det å avsløre ekskluderende arkitektur?

– Noen ganger er det veldig enkelt. Det er åpenbart hvorfor det er et armlene midt på en benk. Andre ganger det vanskeligere. En blomsterkrukke, for eksempel. Det ser ut som noen har pyntet opp, men det kan handle om at det var en plass der hjemløse pleide å sove, sier Edin.

Han mener at det ofte ligger i naturen til fiendtlig arkitektur at den skal være vanskelig å oppdage.

– Før jeg ble bevisst på det, så jeg det ikke. Nå ser jeg det overalt, selv på steder der det neppe er tilfelle. Man blir litt konspiratorisk, sier Edin.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Brede gater

Fiendtlig arkitektur omtales noen ganger som disiplinær, altså at arkitekturen er med på å styre adferden psykisk eller fysisk. Et eksempel på det første finner vi i Frankrike på 1850-tallet da Baron Georges-Eugène Haussmann bygde om Paris for Napoleon III. I stedet for de trange gatene der de revolusjonære lett kunne barrikadere seg, lagde han store, brede gater. Tanken var at en mobb ville føle seg mindre mektig i midten av et stort, åpent område.

Et fysisk eksempel er Robert Moses, hjernen bak store deler av New Yorks infrastruktur på midten av 1900-tallet. Han skal ha bygd lave broer over veien som fører til badestrendene på Long Island. Dette førte til at bare personbiler kunne passere, og dermed var det på den tiden hovedsaklig hvite mennesker som eide en bil som kunne bruke disse strendene. De som var avhengige av buss, som oftest afro-amerikanere, ble tvunget til å bruke andre strender.

LES MER: Går med putedress på trass

Gatemusikanter

Den britiske arkitekthistorikeren Iain Borden ved The Bartlett School of Architecture i London mener den moderne fiendtlige arkitekturen har sitt utspring i 1990-årenes urbane design og bylandskapsarkitektur. Han kaller utviklingen i Storbritannia for en «kjøpesenterisering» av det offentlige rommet. Det er greit å henge i byen så lenge du har penger til å sitte på en kafé eller på annen måte betale for ditt nærvær, mens gatemusikanter, uteliggere, demonstranter eller skatere blir forsøkt holdt unna av en økende mengde private byutviklere.

– Dermed ligner offentlige steder mer og mer på et kjøpesenter: Kontrollert, overvåket og med sikkerhetstiltak som skal holde alle forstyrrende elementer borte, sier Borden til Vårt Land.

Han tror dette fører til at vi hele tiden evaluerer oss selv og vurderer om vi passer inn i bybildet.

– Hvis vi er i et businessområde, for eksempel, vil vi tenke over om vi er smart nok kledd og at vi faktisk har et ærend. Hvis ikke, ville vi spørre oss selv om vi har rett til å være der. Dette er de samme spørsmålene fiendtlig arkitektur reiser. Den er laget for å drive oss både fysisk og psykisk fra offentlige steder hvis vi ikke oppfyller visse krav, sier Borden.

LES MER: Ser du tiggeren?

Forbudte rom

Storbritannia har kommet lenger enn Skandinavia. I fjor sommer raste en opphetet debatt etter at supermarkedkjeden Tesco satte ned en mengde 2-3 centimeter høye metallpigger utenfor butikkvinduet i den sentrale handlegaten Regent Street i London. Londons ordfører Boris Johnson kalte dem «stygge, feilslåtte og idiotiske». En kampanje samlet 132.000 underskrifter og den revolusjonære sosialistgruppen London Black Revolutionaries helte betong over piggene.

Det tok ikke lang tid før Tesco snudde. Butikken hevdet at piggene ikke var lagt ut for å hindre hjemløse å slå seg til i det avskjermede vinduet, men for å hindre «antisosial oppførsel» – uten å forklare nærmere hva det var.

Piggene utenfor Tesco er et eksempel på det den kanadiske sosiologen Steven Flusty kaller «forbudte rom» i sin bok «De-Coca-Colonization» – altså offentlige rom, plasser, bygninger og konstruksjoner der tilgangen helt eller delvis bevisst har blitt innskrenket.

Den polsk-jødiske sosiologen Zygmunt Bauman kaller det «negativ overvåkning». I stedet for å overvåke personer, avviser man dem i stedet. Bare de som er gode forbrukere får oppholde seg.

LES MER: Avviser at de tenker fiendtlig

Vegrer seg

De siste månedene har det begynt å komme noen nyhetssaker om fiendtlig arkitektur i Sverige. I Norge er det foreløpig helt stille.

– I det store og hele har fiendtlig arkitektur ikke kommet til Norge, sier arkitekt og skribent Gaute Brochmann.

– Når det er sagt, kan all arkitektur gjøres utilgjengelig for uegnet bruk. Benker du ikke kan sitte eller ligge på, finnes jo i Oslo også. Og jeg har sett skolebygg der man skrur knotter i trappegelendrene, så barna ikke kan skli på dem, synes jeg.

Brochmann tror norske politikere og private utbyggere vegrer seg mot slike tiltak.

– I Norge er det både politisk ukorrekt og kommunikasjonsstrategisk dumt å tråkke på sosialt ubemidlede. Og uten å unnskylde arkitektene, tror jeg egentlig det er svært få, i Norge og andre steder, som tegner inn anti-sovepigger i prosjektene sine. Det tror jeg oftest er noe utbygger gjør på eget initiativ uten plantegninger fra fagstanden, sier han.

LES MER: – Kjøpesterke kupper bybildet

Mer subtilt

En kjapp inspeksjonsrunde i hovedstaden indikerer at Brochmann har rett. Benkene på populære samlingsplasser som Oslo S og Bussterminalen er rette og brede, ingen malplasserte armlener hindrer folk i å legge seg ned og det er mange kroker å finne le i utendørs. Det er også et totalt fravær av pigger og barrikader.

Er Norge skånet for fiendtlig arkitektur enn så lenge? Eller er det bare at vi ikke legger merke til det?

– Teknikkene blir stadig mer finurlige og raffinerte. Før var det skilt: «Ikke sitt i trappa». Nå er det mer subtilt, sier Peder Kjøs, spesialist i klinisk voksenpsykologi, som tidligere har skrevet om temaet på nettsidene til Norsk Psykologforening.

Han nevner kampesteinene under Sinsenkrysset, som er vist tidligere i denne saken. For en forbipasserende kan det like gjerne være et overskuddslager av stein etter sprenging som er dumpet der. Eller, med litt godvilje, en måte å gjøre området vakrere hvis alternativet var et flatt betonggulv.

I motsetning til Brochmann tror Kjøs fiendtlig arkitektur er helt bevisst fra arkitektenes side.

– Jeg er sikker på at arkitektene sitter og pønsker på hvordan de skal få det til å se åpent ut for oss som er ønsket, men samtidig gjøre det sånn at hjemløse og de med trekkspill ikke oppholder seg der, sier Kjøs.

Han mener det er rimelig at man ikke vil ha kriminalitet.

– Men det blir feil når det kun går på det estetiske, at man ikke vil se en fillehaug som sitter og tigger. Det må man faktisk tåle, sier Kjøs.

Møtte byens ondskap

Alex Andreou er en greskfødt brite som bor i London. På grunn av en rekke uheldige omstendigheter ble han hjemløs 3. januar 2009. I halvannet år måtte han klare seg utendørs nattestid. Det var da han begynte å analysere omgivelsene for å finne et sted å sove at han ble oppmersom på det han kaller «byens piggete ondskap». I fjor skrev han om konsekvensene av fiendtlig arkitektur i sin faste spalte i The Guardian:

«Når vi gjør det umulig for uteliggere å hvile sin trøtte kropp på et busstopp, gjør vi det også vanskeligere for de gamle, de svake og den gravide kvinnen som er litt svimmel. Ved å gjøre byen mindre imøtekommende for menneskekroppen, gjør vi den mindre imøtekommende for alle mennesker. Ved å skape et mer fiendtlig bymiljø, blir vi mer fiendtlige inni oss.»

LES OGSÅ: Nøden på Oslo S

Publisert: 9. mai 2015
ANNONSE

BILDER

Slik ser det ut under Sinsenkrysset i Oslo. Steinene er ikke til pynt, men skal hindre at mennesker sover der. Noen har likevel fått dyttet en madrass innimellom steinene.

Foto: Erlend Berge
Vis bildetekst
Reportasje

Store kampesteiner ligger under broene ved Sinsenkrysset i Oslo. De er ikke til pynt. Det er lagt ut for å hindre at mennesker sover der. Likevel har noen klart å lage små reder her og der ved å bære bort de minste steinene. I bunn ligger papp og tøy, noen ganger en fillete madrass.

Det er tidkrevende og dårlig publisitet å jage uteliggere. Derfor gjør man det mer subtilt. Skarpe kanter fortrenger myke kropper. Hellende flater er vanskelige å sove på. Det kalles «fiendtlig arkitektur», og det sprer seg over hele verden.

– Arkitekturen handler ikke om å løse sosiale problemer, men å skjule dem, sier svenske Fredrik Edin, kulturredaktør i den svenske, radikale ukeavisen Arbetaren. Han er en av få skandinaver med kompetanse på feltet.

Det klassiske eksempelet på fiendtlig arkitektur er en benk som har armlener plassert midt på slik at man ikke kan ligge på den. Noen ganger er det aggressive tiltak som pigger på bakken, sprinkler som spruter vann og høytalere som spiller høy musikk. Men det kan også være ting som ser helt uskyldige ut, som for eksempel en tung blomsterkrukke på et sted der folk har sovet tidligere.

Det er ofte ikke noe du og jeg legger merke til. De eneste som oppfatter beskjeden, er de som ikke er ønsket.

Åpenhet

Nylig offentliggjorde regjeringen forslagene til de seks arkitektkontorene som har blitt bedt om å bidra til det nye regjeringskvartalet i Oslo. «Vi vil skape åpne, levende og trygge byrom», sa kommunalminister Jan Tore Sanner da han inviterte til idédugnad.

I alle de seks forslagene er «åpenhet» et av honnørordene som går igjen. Bildene er av syklende menn, kvinner i lette sommerkjoler og forretningsfolk på vei til møte. Felles for de fleste er at de neppe har problemer med å betale husleia.

– Man hører ofte grunneierne si at det skal være åpent for alle. Men i «alle» inngår ikke hjemløse, EU-immigranter og misbrukere, bare de man har lyst skal være der, sier Edin.

«Den herskende klassens benk» heter masteroppgaven der han tok for seg benker i et ideologisk perspektiv. Uttrykket er en omskriving på et sitat fra Karl Marx om at den herskende klasses tanker er de herskende tanker i samfunnet. På samme måter mener Edin at hvordan vi utformer bybildet sier noe om hvilke tanker som hersker blant oss.

– Selv et fysisk produkt som en benk blir et ideologisk utsagn. Man sier jo at samfunnets verdighet avgjøres av hvordan man behandler de som er mest utsatt, sier han.

LES MER: Slik jager de bort hjemløse. Se bilder!

Skrå benker

Edins interesse ble vekket da togstasjonen i Malmö fikk nye benker i 2010. Benkene var laget i metall, og helte akkurat så mange grader at det ikke var mulig for hjemløse å sove der. Men det var flere som ble rammet. Eldre hadde problemer med å holde seg oppe og barn som ikke nådde ned med føttene skled rett av. En mann med en kneskade anmeldte benkene til diskrimineringsombudet.

Kort tid etterpå ble benkene rettet opp. Utbyggerne forsvarte seg med at de i utgangspunktet ville ha en benk som «taklet et tøft, urbant miljø».

– Hvor lett er det å avsløre ekskluderende arkitektur?

– Noen ganger er det veldig enkelt. Det er åpenbart hvorfor det er et armlene midt på en benk. Andre ganger det vanskeligere. En blomsterkrukke, for eksempel. Det ser ut som noen har pyntet opp, men det kan handle om at det var en plass der hjemløse pleide å sove, sier Edin.

Han mener at det ofte ligger i naturen til fiendtlig arkitektur at den skal være vanskelig å oppdage.

– Før jeg ble bevisst på det, så jeg det ikke. Nå ser jeg det overalt, selv på steder der det neppe er tilfelle. Man blir litt konspiratorisk, sier Edin.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Brede gater

Fiendtlig arkitektur omtales noen ganger som disiplinær, altså at arkitekturen er med på å styre adferden psykisk eller fysisk. Et eksempel på det første finner vi i Frankrike på 1850-tallet da Baron Georges-Eugène Haussmann bygde om Paris for Napoleon III. I stedet for de trange gatene der de revolusjonære lett kunne barrikadere seg, lagde han store, brede gater. Tanken var at en mobb ville føle seg mindre mektig i midten av et stort, åpent område.

Et fysisk eksempel er Robert Moses, hjernen bak store deler av New Yorks infrastruktur på midten av 1900-tallet. Han skal ha bygd lave broer over veien som fører til badestrendene på Long Island. Dette førte til at bare personbiler kunne passere, og dermed var det på den tiden hovedsaklig hvite mennesker som eide en bil som kunne bruke disse strendene. De som var avhengige av buss, som oftest afro-amerikanere, ble tvunget til å bruke andre strender.

LES MER: Går med putedress på trass

Gatemusikanter

Den britiske arkitekthistorikeren Iain Borden ved The Bartlett School of Architecture i London mener den moderne fiendtlige arkitekturen har sitt utspring i 1990-årenes urbane design og bylandskapsarkitektur. Han kaller utviklingen i Storbritannia for en «kjøpesenterisering» av det offentlige rommet. Det er greit å henge i byen så lenge du har penger til å sitte på en kafé eller på annen måte betale for ditt nærvær, mens gatemusikanter, uteliggere, demonstranter eller skatere blir forsøkt holdt unna av en økende mengde private byutviklere.

– Dermed ligner offentlige steder mer og mer på et kjøpesenter: Kontrollert, overvåket og med sikkerhetstiltak som skal holde alle forstyrrende elementer borte, sier Borden til Vårt Land.

Han tror dette fører til at vi hele tiden evaluerer oss selv og vurderer om vi passer inn i bybildet.

– Hvis vi er i et businessområde, for eksempel, vil vi tenke over om vi er smart nok kledd og at vi faktisk har et ærend. Hvis ikke, ville vi spørre oss selv om vi har rett til å være der. Dette er de samme spørsmålene fiendtlig arkitektur reiser. Den er laget for å drive oss både fysisk og psykisk fra offentlige steder hvis vi ikke oppfyller visse krav, sier Borden.

LES MER: Ser du tiggeren?

Forbudte rom

Storbritannia har kommet lenger enn Skandinavia. I fjor sommer raste en opphetet debatt etter at supermarkedkjeden Tesco satte ned en mengde 2-3 centimeter høye metallpigger utenfor butikkvinduet i den sentrale handlegaten Regent Street i London. Londons ordfører Boris Johnson kalte dem «stygge, feilslåtte og idiotiske». En kampanje samlet 132.000 underskrifter og den revolusjonære sosialistgruppen London Black Revolutionaries helte betong over piggene.

Det tok ikke lang tid før Tesco snudde. Butikken hevdet at piggene ikke var lagt ut for å hindre hjemløse å slå seg til i det avskjermede vinduet, men for å hindre «antisosial oppførsel» – uten å forklare nærmere hva det var.

Piggene utenfor Tesco er et eksempel på det den kanadiske sosiologen Steven Flusty kaller «forbudte rom» i sin bok «De-Coca-Colonization» – altså offentlige rom, plasser, bygninger og konstruksjoner der tilgangen helt eller delvis bevisst har blitt innskrenket.

Den polsk-jødiske sosiologen Zygmunt Bauman kaller det «negativ overvåkning». I stedet for å overvåke personer, avviser man dem i stedet. Bare de som er gode forbrukere får oppholde seg.

LES MER: Avviser at de tenker fiendtlig

Vegrer seg

De siste månedene har det begynt å komme noen nyhetssaker om fiendtlig arkitektur i Sverige. I Norge er det foreløpig helt stille.

– I det store og hele har fiendtlig arkitektur ikke kommet til Norge, sier arkitekt og skribent Gaute Brochmann.

– Når det er sagt, kan all arkitektur gjøres utilgjengelig for uegnet bruk. Benker du ikke kan sitte eller ligge på, finnes jo i Oslo også. Og jeg har sett skolebygg der man skrur knotter i trappegelendrene, så barna ikke kan skli på dem, synes jeg.

Brochmann tror norske politikere og private utbyggere vegrer seg mot slike tiltak.

– I Norge er det både politisk ukorrekt og kommunikasjonsstrategisk dumt å tråkke på sosialt ubemidlede. Og uten å unnskylde arkitektene, tror jeg egentlig det er svært få, i Norge og andre steder, som tegner inn anti-sovepigger i prosjektene sine. Det tror jeg oftest er noe utbygger gjør på eget initiativ uten plantegninger fra fagstanden, sier han.

LES MER: – Kjøpesterke kupper bybildet

Mer subtilt

En kjapp inspeksjonsrunde i hovedstaden indikerer at Brochmann har rett. Benkene på populære samlingsplasser som Oslo S og Bussterminalen er rette og brede, ingen malplasserte armlener hindrer folk i å legge seg ned og det er mange kroker å finne le i utendørs. Det er også et totalt fravær av pigger og barrikader.

Er Norge skånet for fiendtlig arkitektur enn så lenge? Eller er det bare at vi ikke legger merke til det?

– Teknikkene blir stadig mer finurlige og raffinerte. Før var det skilt: «Ikke sitt i trappa». Nå er det mer subtilt, sier Peder Kjøs, spesialist i klinisk voksenpsykologi, som tidligere har skrevet om temaet på nettsidene til Norsk Psykologforening.

Han nevner kampesteinene under Sinsenkrysset, som er vist tidligere i denne saken. For en forbipasserende kan det like gjerne være et overskuddslager av stein etter sprenging som er dumpet der. Eller, med litt godvilje, en måte å gjøre området vakrere hvis alternativet var et flatt betonggulv.

I motsetning til Brochmann tror Kjøs fiendtlig arkitektur er helt bevisst fra arkitektenes side.

– Jeg er sikker på at arkitektene sitter og pønsker på hvordan de skal få det til å se åpent ut for oss som er ønsket, men samtidig gjøre det sånn at hjemløse og de med trekkspill ikke oppholder seg der, sier Kjøs.

Han mener det er rimelig at man ikke vil ha kriminalitet.

– Men det blir feil når det kun går på det estetiske, at man ikke vil se en fillehaug som sitter og tigger. Det må man faktisk tåle, sier Kjøs.

Møtte byens ondskap

Alex Andreou er en greskfødt brite som bor i London. På grunn av en rekke uheldige omstendigheter ble han hjemløs 3. januar 2009. I halvannet år måtte han klare seg utendørs nattestid. Det var da han begynte å analysere omgivelsene for å finne et sted å sove at han ble oppmersom på det han kaller «byens piggete ondskap». I fjor skrev han om konsekvensene av fiendtlig arkitektur i sin faste spalte i The Guardian:

«Når vi gjør det umulig for uteliggere å hvile sin trøtte kropp på et busstopp, gjør vi det også vanskeligere for de gamle, de svake og den gravide kvinnen som er litt svimmel. Ved å gjøre byen mindre imøtekommende for menneskekroppen, gjør vi den mindre imøtekommende for alle mennesker. Ved å skape et mer fiendtlig bymiljø, blir vi mer fiendtlige inni oss.»

LES OGSÅ: Nøden på Oslo S

Publisert: 9. mai 2015
ANNONSE