ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE

Som abonnent på Vårt Land får du:

Läs mer

Ble venner etter TV-møte om tøffe erfaringer

Marco Elsafadi vokste opp som flyktning, og kunne blitt lam da han var 32. Tomas Sjödin var 18 da han kjørte og bestekompisen omkom.

ANNONSE
ANNONSE

Fyrtårn

  • NRK-serie der to mennesker møtes på et fyr og snakker om livet. I episode 4 møtes Marco Elsafadi og Tomas Sjödin.
  • Elsafadi er 40 år, født i Libanon og kom til Norge som 10-åring. Spilte basket i eliteserien og på landslaget. Drev fra 2002 til 2011 organisasjonen New Page for vanskeligstilt ungdom. Vant Mesternes Mester i 2013 og er foredragsholder og programleder.
  • Sjödin er 57 år og pastor i Smyrnakyrkan i Gøteborg. Har skrevet mange bøker. Fikk kongelig heder for sin evne til å formidle om eksistensielle tema.
Reportasje

Den ruvende basketspilleren Marco Elsafadi (40) står på brygga på Jomfruland dit han hadde sin første båttur etter at han kom til Kragerø som tiåring. Han humrer blidt og sier «Hei, Tomas!» da båten legger til land med en mann han aldri har møtt: Den svenske pastoren og forfatteren Tomas Sjödin (57).

I to dager snakker de om erfaringer de har gjort i livet. Mandag 2. januar sender NRK programmet Fyrtårn om møtet.

– Jeg har sett programmet. Det kommer fort fram at vi har god kjemi. Men det er ikke i nærheten av hvordan det føltes: Mye sterkere, finere og varmere, sier Elsafadi.

Tomas Sjödin merket fra første øyeblikk ved båten at de likte hverandre.

– Jeg har vært med på sånt før, og det er ikke alltid slik. Han er et gjennomgodt menneske, interessert og sympatisk. Det er et dyp i ham. Han bærer sin historie med seg som har dannet ham. Det kjenner man.

Postmannen

Sjödin hadde ikke hørt om Elsafadi før han ble invitert til å møte ham. Han leste på nett at Elsafadi vant TV-konkurransen Mesternes mester. Da hadde han lagt opp etter 18 år i eliteserien i basket og 12 år på landslaget.

Elsafadi starter sin fortelling i Berlin, i det som da var Vest-Berlin. Familien var palestinere og bodde i et hus der mange flyktninger var plassert midlertidig. Det var en del uro. Myndighetene visste ikke hva de skulle gjøre. Etter hvert gikk det rykter om at de skulle sendes tilbake til Libanon. Elsafadis far hadde vært frigjøringssoldat i PLO og tok ikke sjansen på å bli. Han dro til Norge og Kragerø, mens familien ble i Berlin et år til før de kom etter.

Sammen med søskenene spilte Elsafadi fotball i gaten utenfor. Hver dag kom postmannen, stoppet bilen, tok ut trillebagen og gikk opp og ned gata og leverte post. Innimellom spilte han fotball med barna.

– Jeg var alltid glad for å se ham, forteller Elsafadi i programmet.

En dag tok postmannen Elsafadis mor til side og spurte hvorfor barna ikke spilte på et lag. Hun svarte at hun ikke visste hvordan hun skulle få det til. Postmannen hjalp henne med å finne en klubb. I nærmere to år kjørte han barna til og fra trening.

– Det ble starten på min idrettskarriere, som seinere gjorde livet mitt i Kragerø mye lettere. Innen en uke etter at vi kom dit, fikk jeg begynne å spille fotball. Det var mye lettere enn å få skoleplass. Da jeg begynte på skolen, hadde jeg halve fotballaget i klassen.

Han trekker fram postmannen som en av flere personer som har hatt avgjørende betydning.

– Han er bildet på hva en ildsjel kan være, en som gjør det lille ekstra for de som trenger det. Betydningen av det er umulig å måle. Min idrettskarriere med toppsatsing og NM-gull bygger på det. Det har gjort at jeg kunne bruke basketprofilen til å drive ungdomsarbeid i Bergen.

LES OGSÅ: – Hjerneslaget fikk meg til å tenke over livet, sier Bjarte Tjøstheim

Definisjonen på lykke

For Sjödin er historien om postmannen noe av det som sitter igjen fra møtet.

– Det slo det meg hvor lite som egentlig trengs for at man hjelper et menneske slik at det kan ta en ny retning. Det var fantastisk det han gjorde, men det var ingen heltedåd heller.

Sjödin har kommet fram til at definisjonen av lykke handler om at man er lykkelig så lenge man forsøker å gjøre noen andre lykkelig. Det er da ens eget liv paradoksalt nok blir meningsfullt.

Elsafadi er enig. Han har gjort «uformell forskning». Når han trenger hjelp til å finne fram, spør han alltid noen på gata.

– Jeg har aldri møtt et menneske som sier: Jeg vet hvor du skal, men jeg vil ikke hjelpe deg.

Han har sett i arbeidet med ungdom som sliter med selvfølelsen og med å se mening med livet, at det å få opplevelsen av å være til nytte, kan gi selvfølelsen et kick. En var en voldelig gutt han tok med til Uganda.

– Gutten våknet hver morgen av at barna stod og rev i ham. Han begynte senere å jobbe i barnehage, fordi han likte den utgaven av seg selv som han ble i møte med barn.

SJÖDIN I LØRDAGSGJESTEN: «Man tømmer ikke livet, man fyller det»

Bestekompisen

For Elsafadi gjorde det inntrykk at Sjödin fortalte om da han som 18-åring kjørte bilen, ulykken skjedde og bestekompisen mistet livet. Historien er ikke med i programmet som er på 30 minutter. For Elsafadi var det en essensiell brikke i Sjödins historie.

– Det er ingen 18-åringer som vil klare å leve med å miste bestekompisen slik uten å føle skyld. Å klare å komme tilbake fra det og forsone seg med det som har skjedd, er en kjempehistorie som gir ham pondus. Alt han sier, får en annen kraft.

For Sjödin var ulykken bakteppet da han som 19-åring ble bedt for på et teltmøte. Da spurte forbederen om ikke han skulle bli pastor. Sjödin kjente på seg at svaret var ja.

– Ulykken har nok vært ganske avgjørende for at mitt liv skulle ta den retningen det tok, sier Sjödin.

Han understreker at det er mange sider ved historien om ulykken. At han selv hadde det vanskelig er én ting, men det vanskelige er like mye det bilulykken gjorde med kompisens familie.

– Hva gjorde at du kom deg videre?

– Det har mye å gjøre med hans familie. Ulykken var min skyld. Jeg var en urutinert bilfører. De har aldri fordømt meg, men elsket og støttet meg. Vi har fortsatt mye kontakt og skal møtes igjen i julen.

MIN TRO MED SJÖDIN: – Under begravelsen følte jeg at alle i hele rommet så på meg som en morder

Bekrefter

Elsafadi mener at Sjödin er en relasjonsmann og at han bekrefter mye av det han selv synes er viktig, men også utvider perspektivet. Det at Sjödin og kona har innført et døgn hver lørdag til søndag med TV-fri der de er sammen, ser han som et eksempel på at Sjödin etterlever det han står for.

Nå bruker Elsafadi i foredragene sine noe Sjödin sa. Sjödin fortalte at han har snakket med mange mennesker på dødsleiet. Det alle snakker om, er kjærligheten. Den de fikk, den de ikke fikk eller den som gikk i stykker.

– Så sier han: Hvorfor kan vi ikke da bruke mer tid på det som betyr mest? Den kunsten i livet å prioritere riktig har blitt enda tydeligere i mine foredrag, og nå føler jeg at jeg har enda større pondus til å si noe om det, sier Elsafadi.

Sjödin forteller at han og Elsafadi skriver til hverandre og prøver å finne en anledning til å ses i Gøteborg eller Bergen, og vil gjerne at familiene også får møte hverandre.

– Vi kommer til å treffes igjen, sier Sjödin.

SE PROGRAMMET: NRK-serien Fyrtårn, episode 4

Publisert: 1. januar 2017
ANNONSE
Reportasje

Den ruvende basketspilleren Marco Elsafadi (40) står på brygga på Jomfruland dit han hadde sin første båttur etter at han kom til Kragerø som tiåring. Han humrer blidt og sier «Hei, Tomas!» da båten legger til land med en mann han aldri har møtt: Den svenske pastoren og forfatteren Tomas Sjödin (57).

I to dager snakker de om erfaringer de har gjort i livet. Mandag 2. januar sender NRK programmet Fyrtårn om møtet.

– Jeg har sett programmet. Det kommer fort fram at vi har god kjemi. Men det er ikke i nærheten av hvordan det føltes: Mye sterkere, finere og varmere, sier Elsafadi.

Tomas Sjödin merket fra første øyeblikk ved båten at de likte hverandre.

– Jeg har vært med på sånt før, og det er ikke alltid slik. Han er et gjennomgodt menneske, interessert og sympatisk. Det er et dyp i ham. Han bærer sin historie med seg som har dannet ham. Det kjenner man.

Postmannen

Sjödin hadde ikke hørt om Elsafadi før han ble invitert til å møte ham. Han leste på nett at Elsafadi vant TV-konkurransen Mesternes mester. Da hadde han lagt opp etter 18 år i eliteserien i basket og 12 år på landslaget.

Elsafadi starter sin fortelling i Berlin, i det som da var Vest-Berlin. Familien var palestinere og bodde i et hus der mange flyktninger var plassert midlertidig. Det var en del uro. Myndighetene visste ikke hva de skulle gjøre. Etter hvert gikk det rykter om at de skulle sendes tilbake til Libanon. Elsafadis far hadde vært frigjøringssoldat i PLO og tok ikke sjansen på å bli. Han dro til Norge og Kragerø, mens familien ble i Berlin et år til før de kom etter.

Sammen med søskenene spilte Elsafadi fotball i gaten utenfor. Hver dag kom postmannen, stoppet bilen, tok ut trillebagen og gikk opp og ned gata og leverte post. Innimellom spilte han fotball med barna.

– Jeg var alltid glad for å se ham, forteller Elsafadi i programmet.

En dag tok postmannen Elsafadis mor til side og spurte hvorfor barna ikke spilte på et lag. Hun svarte at hun ikke visste hvordan hun skulle få det til. Postmannen hjalp henne med å finne en klubb. I nærmere to år kjørte han barna til og fra trening.

– Det ble starten på min idrettskarriere, som seinere gjorde livet mitt i Kragerø mye lettere. Innen en uke etter at vi kom dit, fikk jeg begynne å spille fotball. Det var mye lettere enn å få skoleplass. Da jeg begynte på skolen, hadde jeg halve fotballaget i klassen.

Han trekker fram postmannen som en av flere personer som har hatt avgjørende betydning.

– Han er bildet på hva en ildsjel kan være, en som gjør det lille ekstra for de som trenger det. Betydningen av det er umulig å måle. Min idrettskarriere med toppsatsing og NM-gull bygger på det. Det har gjort at jeg kunne bruke basketprofilen til å drive ungdomsarbeid i Bergen.

LES OGSÅ: – Hjerneslaget fikk meg til å tenke over livet, sier Bjarte Tjøstheim

Definisjonen på lykke

For Sjödin er historien om postmannen noe av det som sitter igjen fra møtet.

– Det slo det meg hvor lite som egentlig trengs for at man hjelper et menneske slik at det kan ta en ny retning. Det var fantastisk det han gjorde, men det var ingen heltedåd heller.

Sjödin har kommet fram til at definisjonen av lykke handler om at man er lykkelig så lenge man forsøker å gjøre noen andre lykkelig. Det er da ens eget liv paradoksalt nok blir meningsfullt.

Elsafadi er enig. Han har gjort «uformell forskning». Når han trenger hjelp til å finne fram, spør han alltid noen på gata.

– Jeg har aldri møtt et menneske som sier: Jeg vet hvor du skal, men jeg vil ikke hjelpe deg.

Han har sett i arbeidet med ungdom som sliter med selvfølelsen og med å se mening med livet, at det å få opplevelsen av å være til nytte, kan gi selvfølelsen et kick. En var en voldelig gutt han tok med til Uganda.

– Gutten våknet hver morgen av at barna stod og rev i ham. Han begynte senere å jobbe i barnehage, fordi han likte den utgaven av seg selv som han ble i møte med barn.

SJÖDIN I LØRDAGSGJESTEN: «Man tømmer ikke livet, man fyller det»

Bestekompisen

For Elsafadi gjorde det inntrykk at Sjödin fortalte om da han som 18-åring kjørte bilen, ulykken skjedde og bestekompisen mistet livet. Historien er ikke med i programmet som er på 30 minutter. For Elsafadi var det en essensiell brikke i Sjödins historie.

– Det er ingen 18-åringer som vil klare å leve med å miste bestekompisen slik uten å føle skyld. Å klare å komme tilbake fra det og forsone seg med det som har skjedd, er en kjempehistorie som gir ham pondus. Alt han sier, får en annen kraft.

For Sjödin var ulykken bakteppet da han som 19-åring ble bedt for på et teltmøte. Da spurte forbederen om ikke han skulle bli pastor. Sjödin kjente på seg at svaret var ja.

– Ulykken har nok vært ganske avgjørende for at mitt liv skulle ta den retningen det tok, sier Sjödin.

Han understreker at det er mange sider ved historien om ulykken. At han selv hadde det vanskelig er én ting, men det vanskelige er like mye det bilulykken gjorde med kompisens familie.

– Hva gjorde at du kom deg videre?

– Det har mye å gjøre med hans familie. Ulykken var min skyld. Jeg var en urutinert bilfører. De har aldri fordømt meg, men elsket og støttet meg. Vi har fortsatt mye kontakt og skal møtes igjen i julen.

MIN TRO MED SJÖDIN: – Under begravelsen følte jeg at alle i hele rommet så på meg som en morder

Bekrefter

Elsafadi mener at Sjödin er en relasjonsmann og at han bekrefter mye av det han selv synes er viktig, men også utvider perspektivet. Det at Sjödin og kona har innført et døgn hver lørdag til søndag med TV-fri der de er sammen, ser han som et eksempel på at Sjödin etterlever det han står for.

Nå bruker Elsafadi i foredragene sine noe Sjödin sa. Sjödin fortalte at han har snakket med mange mennesker på dødsleiet. Det alle snakker om, er kjærligheten. Den de fikk, den de ikke fikk eller den som gikk i stykker.

– Så sier han: Hvorfor kan vi ikke da bruke mer tid på det som betyr mest? Den kunsten i livet å prioritere riktig har blitt enda tydeligere i mine foredrag, og nå føler jeg at jeg har enda større pondus til å si noe om det, sier Elsafadi.

Sjödin forteller at han og Elsafadi skriver til hverandre og prøver å finne en anledning til å ses i Gøteborg eller Bergen, og vil gjerne at familiene også får møte hverandre.

– Vi kommer til å treffes igjen, sier Sjödin.

SE PROGRAMMET: NRK-serien Fyrtårn, episode 4

Publisert: 1. januar 2017
ANNONSE

Fyrtårn

  • NRK-serie der to mennesker møtes på et fyr og snakker om livet. I episode 4 møtes Marco Elsafadi og Tomas Sjödin.
  • Elsafadi er 40 år, født i Libanon og kom til Norge som 10-åring. Spilte basket i eliteserien og på landslaget. Drev fra 2002 til 2011 organisasjonen New Page for vanskeligstilt ungdom. Vant Mesternes Mester i 2013 og er foredragsholder og programleder.
  • Sjödin er 57 år og pastor i Smyrnakyrkan i Gøteborg. Har skrevet mange bøker. Fikk kongelig heder for sin evne til å formidle om eksistensielle tema.