Fra vinnernes triumf til ofrenes lidelse

Gammel kunst viste seierherrenes triumf. I dag forteller dødskunsten om ofrene – og nøler ikke med terapeutiske grep.

Reportasje

Sorg, død og melankoli – det kan høres ut som tittelen på et psykoterapeutisk seminar. Akkurat nå er det tittelen på en kunstutstilling der Claudia Reinhardt-Teljer og Ina Wudtke er sentrale. De er begge klar over risikoen de ­løper ved å ta ordet «terapi» i sin kunstnermunn. Om kunstnere bedriver terapi, er det ikke kunst. Kunstterapi er noe mellom klient og terapeut. Utstillingen har likefullt fått navnet Exitus for å vise vei.

– Exitus er også en vei ut. Og her er terapielementet opplagt. Selv arbeidene her som ikke er så fargerike som paraplyene i inngangen, har en positivitet i seg i den forstand at de tar tak i døden og sorgen, sier kurator og kunstner Claudia Reinhardt-Tejer.

Feiring av liv

Fargerike paraplyer er det første som møter deg på Galleri F15. Langt fra dødsens alvor. Ina Wudtkes verk er en feiring av hennes gode venn som ble gravlagt ganske anonymt.
– Da sjelen forlot hans kropp, kunne vi feire en siste fest med ham på denne måten. Slik blir det en lykkelig hendelse og en svært fin måte å si farvel til et herlig menneske som fylte sitt liv med fest og musikk, forteller Wudtke.

---

Exitus

  • Kollektivutstillingen ­Exitus – død, sorg og melankoli vises på Galleri F15 på Jeløya til 31. mai.
  • 12 nordiske kunstnere­ ­bidrar med 40 verk – ­tegning, foto, film og ­skulptur.
  • Claudia Reinhardt er ­kurator for utstillingen sammen F15-direktør Dag Aak Sveinar.
  • Reinhardt stod også bak utstillingen da den ble vist i Berlin i 2015.
  • Utstillingen på Jeløya er utvidet med en kunstner og noen flere verk

---

I Thomas Henrikssons malerier kan man lese en helbredende historie i lerretets og penselstrøkenes størrelse og kraft. Bildene er malt etter at en brann i hans atelier forandret alt. Han overlevde etter flere uke i koma. De første bildene han malte etter dramaet er små. Noe annet var ikke mulig med hans ødelagte kropp.

Peter Brandts fargerike tøybok er fortellingen om det brutale overfallet han ble utsatt for. Han var også døden nær.

– Etter den hendelsen har han som kunstner jobbet med dette. Overfallet forandret livet hans. Jeg vil kalle det et terapiarbeide. Han bearbeider hendelsen, og det handler også om hans helbredelse. Han er særlig opptatt av hva det vil si å være et offer, forteller Reinhardt-Teljer.

Døden uten overbygning 

Døden har alltid vært et viktig tema i kunsten­. Kunstviter og teolog Leonora Onarheim Bergsjø peker på at vi helt fra faraoer på egyptiske relieffer via fremstillinger av Den seirende Kristus fram til en del nyere heroisk kunst, finner seier­herrer fremstilt mens de knuser sine fiender. I moderne kunst er det ikke lenger seierherrenes og overgripernes fortellinger, men de undertrykte, taperne og ofrene­ som er i bildet.

– Man finner en rekke religiøse refleksjoner over hva som skjer etter døden, men også – og særlig i nyere kunst – blikk på døden som en erfaring uten overbygning, sier hun.

På Galleri F15 var det biskop Atle Sommerfeldt som sist helg åpnet utstillingen Exitus – død, sorg og melankoli. Direktør og kurator Dag Aak Sveinar konstaterer at utstillingen i liten grad snakker om oversanselige ting eller om livet etter døden.

– Den snakker mer om det som har med liv og død her vi står i livet og ser på det. Men vi har lagt utstillingsåpningen til påsken og har fått biskopen til å åpne den. Døden er uansett en tematikk som kirken er den som tradisjonelt tar seg av som institusjon og kulturbærer, sier Sveinar.

Uten biskopens deltakelse er det lite annet som peker på en overbygning. Denne kunstens oppdrag er ikke å proklamere livet etter dette. Her møter vi ofre, overgripere og kunstneres uttrykk for egen sykdom og død. Her er påminnelser både om de kollektive tragedier i holocaust og på Utøya, og om en rekke personlige sorgerfaringer – til sammen tolv ulike perspektiver der dødens emosjonelle, personlige kraft er en mørk tråd.

Skjønnheten 

– Kan det være lettere å reflektere over dødens realitet i møte med et kunstverk eller på en utstilling som Exitus? spør Bergjsø.

Kunsten må ha noe skjønt ved seg, svarer hun selv. Dens estetiske verdi gir oss mulighet til å erkjenne noe sant om livet.

– Det er kunstens store fortrinn i møte med døden. Verkene­ kan reflektere grenseløs sorg, sorg frosset til melankoli, eller bare død, men på en måte som lar oss holde det ut, leve videre, forstå mer gjennom bearbeidelse­, tror hun.

Det er kunstens store fortrinn i møte med døden. Verkene kan reflektere grenseløs sorg, men på en måte som lar oss holde det ut.

—   Leonora Onarheim Bergsjø, kunstviter og teolog

– Hva mener du med skjønt?

– Ikke pent eller vakkert, men elementer i kunsten som viser tings og menneskers betydning, deres verdi-i-seg selv. Tenk på store katastrofer og grusomheter som har funnet sted, og bildene vi forbinder med dem. Den franske revolusjon, verdenskrigene, Vietnamkrigen, 9/11, flyktningestrømmen til Europa. Hvilke bilder er det som har brent seg inn i minnet vårt? Det er fremstillinger som er skjønne i betydningen at de formidler noe sant om det som skjedde, samtidig som menneskeverd fastholdes. Det finnes andre bilder fra disse hendelsene som viser overgrep og lidelser mer direkte, men som ikke gjenspeiler ofrenes verdi og betydning, sier Bergsjø.

22. juli

I galleriets minste rom henger det en forsiktig blyanttegning av Sverre Malling. Den er lett å overse om det ikke var for at den hadde rommet for seg selv. Tegningen er del av en serie kunstneren laget under retts­saken mot Anders Behring Breivik.

– Det skremmer oss når vi ser hvem det er. Jeg vil ha ham her fordi det representerer sorg og traume for en hel nasjon – noe folket må forholde seg til, sier Reinhardt-Teljer.

– I hvilken grad er det en ­provokasjon å ha med en sympatisk fremstilling av en massemorder her?

– Jeg synes ikke det er provoserende. Den er ikke heroiserende­, og jeg vil heller ikke si det er en sympatisk fremstilling. Det er bare slik han ser ut. Jeg ville ­aldri ha vist et propagandabilde av ham. Bildet peker på et drama det norske folk ikke kan unngå å arbeide med, sier kuratoren.

Et skrik

Den britiske kunst­fotografen Jo Spence (1934 - 1992) tok bilder av seg selv etter at hun fikk brystkreft.

– Hun ser sterk ut. Kraften hennes kan samtidig virke både humoristisk og skremmende. Hun var svært sosialt engasjert i sin kunst. Jeg blir glad når folk kan bli interessert i hennes bilder og ikke bare i hennes sykdom og lidelse, sier Reinhardt-Teljer.

Bildene kan virke brutale i sin ærlighet. I et står hun foran en åpen grav. I et annet har hun ­arrangert sitt eget dødsleie.

– Er ikke dette et skrik?

– Jo, det er det, ut fra hjelpeløshet og sinne. Hun ville ikke dø, så du kan også se bildene som et rop om hjelp.

Jo Spence kjempet med brystkreft og med helsevesenet på 1980-tallet. Hun ble frisk, men i 1990 ble hun diagnostisert med leukemi og døde etter to år.

Tar grep

– Hva er det positive i utstillingen?

– Helt overordnet vil jeg si at det ligger noe positivt i det å forholde seg aktivt til død, sorg og smerte. Selv om det kan gjøre vondt å arbeide med temaene, så er det et sorgarbeid i det. Det er hardt arbeid, men det er også en slags terapi for noen. I kunsten vil vi ikke bruke det begrepet. Det er å redusere kunsten, og det gjelder heller ikke for alle kunstnerne her. Like fullt kan dette sorgarbeidet være en vei ut av tunge tider også for kunstnere. For publikum kan det også virke slik dersom de vil gå inn i det. Det vil være mye bedre enn å ikke snakke om og ta tak i de vanskelige sidene ved livet og døden, sier Reinhardt-Tejler.

Kunst og terapi

Kunstviteren og teologen Bergsjø ser et tydelig slektskap mellom kunstens og terapiens språk.

– En viktig del av terapi er å forstå det som har skjedd, nyansere, ikke tenke i sort-hvit, se noe fra flere vinkler og se hele bildet. I disse språkbildene er slektskapet tydelig, og mange ganger er disse aktivitetene overlappende. Både terapi og kunst kan søke sannhet, betydning og verdighet.

– Jeg beklager at mange oppfatter terapi og galleri som tabu og håper Exitus kan være med å normalisere og bygge ned disse fordommene, sier Bergsjø.

Det er hardt arbeid, men det er også en slags terapi for noen. I kunsten vil vi ikke bruke det begrepet.

—   Claudia Reinhardt-Teljer, kurator

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Reportasje