Ut av mørket

Lokalet på Senja er fullt av folk. Værbitte ­fiskere, sauebønder med arbeidsnever, ­lærerinner med stivsprayet hår og butikkdamer i nylonbluse. Det er vekkelsesmøte i regi av Norsk Luthersk Misjonssamband, en av de største misjonsorganisasjonene i denne delen av landet.

Framme på podiet akkompagnerer musikklaget­ en tiåring med terylenbukse, hvit skjorte med propell og strikket vest. Han kan teksten utenat og synger med klar stemme:

Atter og atter Ånden meg maner

å søke et dypere liv i min Gud,

inntil hans bilde i gjennom meg stråler

og verden får se jeg er frelserens brud

Sangen har en bemerkelsesverdig virkning på tilhørerne. Noen av mannfolkene gråter, en av dem rister. Resten følger andektig med.

Gutten lar seg ikke affisere. Han er vant til å stå på podiet, sammen med pappa, eller hele familien.

– Jeg husker den sangen ekstra godt. Jeg likte å synge sånne gammelmodige, krokete ord, sier Asle Finnseth, redaktør for det prisbelønnede tidsskriftet Strek og denne uken bibeltimeholder på Korveifestivalen i Seljord.

– Egentlig kunne den sangen vært overskriften på livet mitt. Kanskje med et litt annet språk.

Grunnlaget

Livet hans begynner med en litt uvanlig kjærlighetshistorie. I 1952 ankommer Per Finnseth Japan for å arbeide som misjonær. Han starter etter hvert arbeid i byen Matsue ved Shinji-sjøen, og derfra sender han et viktig brev til en ung jente han har hatt et godt øye til siden før han dro. Vil du gifte deg med meg og arbeide her sammen med meg? er spørsmålet.

Hun svarer ja, syr brudekjolen på båtreisen over det indiske hav, og ankommer Japan i 1956. Vel et år senere, i januar 1958, blir Asle født.

Sju år gammel blir han sendt hjemmefra. Til den norske internatskolen i Kobe, på den tiden nesten en dagsreise med tog fra foreldrenes hjem i Matsue.

– Vi har hørt skrekkhistorier fra den skolen.

– Ja, det har skjedd stygge ting der, men selv opplevde jeg aldri seksuelle overgrep.

– Men du opplevde å ligge i køyesenga og lengte hjem?

– Jeg kan ikke huske det, men kanskje gjorde jeg det. Senere har jeg blitt litt overrasket over å høre andre fortelle om hvor ofte de lå og gråt under dyna. Vi skjulte det nok for hverandre. Men dette er en erfaring jeg har bearbeidet de siste 25 årene, og føler meg ganske forsonet med den.

Han renser stemmen litt.

– Men når du vokser opp med noen og tretti barn, og fire-fem voksne som gjør sitt beste for å håndtere denne flokken, da får du et underskudd på å bli sett. Det har nok vært et grunnmønster gjennom livet mitt. Jeg har vært opptatt av å gjøre meg fortjent til oppmerksomhet.

Les også: Min Tro-intervju med Ulrik Imtiaz Rolfsen

Det Asle husker fra besøkene hjemme i Matsue, som oftest en gang i måneden, var gudstjenestene.

– Vi var en «syngende familie». Far spilte trekkspill, vi ble tildelt andre- og tredjestemmer. Vi kjente nok oss litt som misjonsmaskoter, tre jenter i matchende kjoler og Asle i bukse og skjorte med sløyfe, men vi følte vi hadde en viktig oppgave, sier Finnseth.

Norgesbesøkene hadde den samme hovedingrediensen:­ Reise rundt og fortelle om ­misjonsarbeidet over hele landet. Og synge.

– Vi sang i Bodø, Gryllefjord, Sørreisa og på Lavangen. Etter­på kunne de komme bort, disse­ gamle, snille konene med en krøllete tikronerseddel og si: «Gud velsigne deg, gutten min».

– Du hadde ikke noe annet valg enn å tro på Gud, da?

– I utgangspunktet ikke. Det har jeg bakset en del med.

Idealismen

Etter tre år på ­Canadian Academy i Kobe reiser 19 år unge Asle til Misjonssambandets bibel- og misjonsskole, Fjellhaug i Oslo. Det blir ingen udelt positiv erfaring.

– Det var selvsagt gode opplevelser her, men jeg opplevde dette som en mye mer lukket og kulturskeptisk versjon av misjonen enn den jeg hadde opplevd i Japan. Troen var skjør og fryktbasert, det gjaldt å være trygg i bunkersen og ikke ta sjanser. Det ble for trangt for meg.

Finnseth får kontakt med noen jevnaldrende som bor i kollektivet Fredens bolig på Krok­skogen i Bærum. En av dem er Knut Grønvik – senere prest og forfatter – som også har bakgrunn fra Misjonssambandet. Ungdommene blir påvirket av Erik Damman og leser tidsskriftet Nytt liv, utgitt av den svenske forfatteren Magnus Malm. Et halvår arbeider Finnseth som journalist i bladet til Framtiden i våre hender. Han blir ansatt i Vårt Land, der han spesialiserer seg på miljø og global rettferdighet og vinner flere priser.

Og han jobber intenst med å integrere sitt nye sosialetiske engasjement i den kristne troen sin. Han finner det ikke igjen i de tradisjonelle miljøene, men føler seg heller ikke tilpass i de teologisk liberale miljøene, der «det var flaut å be».

– En dag sa Knut til meg: Nå vet jeg hva som vil hjelpe deg! Han fikk meg til Evangelische Kirchentage i Tyskland. Der gikk hundre tusen mennesker i tog, sang salmer og bar bannere mot atomvåpen. Jeg tenkte: I all verden, går dette an?

Med denne impulsen i bagasjen, får de to vennene en idé. De vil starte en festival i Norge. Hundre tusen deltakere er selvsagt helt urealistisk, men kanskje tusen?

– Det handlet ikke om at vi ville misjonere for vårt syn, vi trengte et slikt sted for vår egen del, et møtested der en mer integrert tro kunne vokse fram.

Korsvei

Første Korsvei-festival var på Nærsnes i Buskerud. Året var 1985 og vegetarmaten smakte forferdelig.

– Den må ha gitt dere en salig følelse?

– He he, vi hadde vært vel idealistiske i valg av ingredienser. Men jeg husker en veldig stor entusiasme. Folk sa: nå begynner ting å henge sammen, her kan vi puste. Vi snakket om å «sjå verden i kvitauga» og hadde bilder av tanks og sultne barn. Det var ikke måte på hvor dramatisk det var, ler Finnseth.

Nå har arrangementet fått sin faste plassering på Dyrskuplassen i Seljord. Antallet deltakere har stabilisert seg på mellom to og tre tusen. I år er Finnseth en av hovedtalerne.

– Det er med både beven og glede jeg stiller opp, jeg har aldri snakket i en så stor forsamling før.

Retreat – en organisert samling der kristne stenger seg ute fra hverdagens støy og bruker all tid på gudsrelasjonen – står sterkt i Korsvei-miljøet. Men vennene til Finnseth måtte mase på ham i tre-fire år før han våget å dra selv.

– Tenk om det viste seg at Gud ikke var der. At troen min bare forsvant i tynn luft, sier han og forteller at det ikke var så mye som «skjedde», på den første retreaten. Men han skjønte at «dette var et viktig sted å bli kjent med seg selv som voksen».

På et retreatsenter i Wales opplevde han noe som skulle få betydning for troen.

– En veileder hørte dette at jeg opplevde at Gud kunne være fjern. Han ga meg en reproduksjon av et ikon av Andrej Rublov. Ikonet hadde vært herjet av brann, deler av pannen var borte. Men ellers var Jesu ansikt nesten bare øyne. Det ble så sterkt for meg, en veldig påtakelig opplevelse av å bli sett.

Les også: Min Tro-intervju med Ingrid Erøy Fagervik

– For utenforstående er Gud en idé. Hvordan kan man bli sett av en idé?

– For meg er ikke Gud en idé. Jeg har erfart ham så sterkt og sant som jeg tror jeg kan erfare en ­virkelighet. En tenkt Gud duger jo ikke.

– Hvordan erfarer du det?

– Jeg erfarer det gjennom den 2.000 år lange tradisjonen som er kirken. Der er min tro en fotnote til den samlede erfaringen til vitner gjennom alle tider som har erfart at Herren er god. I kristentroen begynner du med praksis. Du må kaste deg utpå. Smake på kaka, om den er god.

– Troen er en opplevelse, ikke en tanke?

– For meg har ordet opplevelse en nyanse av noe flyktig. For meg ligger erfaringen dypere. Jeg kan kjenne meg som et blad på den store skogen som er kirkens 2.000 år. Det blir for sårbart å kretse for mye om min tro, min overgivelse, min tvil.

Alltid nær

Finnseth sier at Gud alltid er nær ham.

– Men jeg er ikke alltid lydhør for hans nærvær. Når jeg har flyktet fra hans kjærlighet, har han ­funnet veier inn til meg, ofte på uventede måter. For eksempel da jeg var en tempelskog på Koya-san, et hellig fjell ikke langt fra Osaka. Den ærefrykten du kan få i en sånn skog av tusen år gamle sedertrær ... Din egen ego-verden krympes til sine rette dimensjoner, du ser at du er del av noe stort.

– En ikke-intellektuell innsikt?

– Det berører deg på veldig mange plan, vil jeg si. Intellektet også. Men det som kommer først, er det som treffer deg i margen av din person.

– Men hvorfor kristendommen?

– Jeg opplever at den ubegripelige guden har meldt seg i denne personen som heter Jesus Kristus. En Gud som til og med våger å legge seg i et trau, nyfødt og vergeløs, det er noe der som berører meg veldig. Som guddommelig strategi er det genialt hvis du skal vinne et menneskes tillit. Det er ingen ting som så sterkt trekker oss til seg som dette nyfødte barnet.

– Hvor mye betyr skyld, soning og tilgivelse?

– Erfaringen av å være elsket av Gud kommer først. I bibelfortellingen kommer Israels utfrielse fra Egypt før lovtavlene på Sinai. I den lavkirkelige tradisjonen har det ofte vært motsatt. Det har vært kaldhamringen på en syndighet som skulle drive en til Gud. Det skjer nok for noen, men for meg har det primært vært andre veien.

Depresjonen

Han er ivrig og virker overbevist. Men har ikke alltid vært det. Han kommer stadig tilbake til «den overambisiøse Asle» som alltid skulle gjøre seg fortjent. Da han rundet 40 ble det for mye.

– Depresjonen ble tung og livstruende og førte til innleggelse på Modum bad. Jeg opplevde at behandlingen ikke førte noe steds hen, jeg ble ikke bedre. Jeg hadde det forferdelig, og ekteskapet vårt var i krise. Alle mine forestillinger om Gud og hans nærvær, ble plukket fra hverandre.

Les også: Min Tro-intervju med Rasmus Hansson

Høsten gikk. Da tok kona og nære venner grep og sa: «Nå skriver du deg ut, så skal vi se hva vi kan gjøre.»

– Det var ganske modig gjort. Men de bar meg bokstavelig talt på sine hender. De kom hjem til oss, overnattet, tok meg med på bilturer, ga meg livreddende omsorg. Da snudde det. Dette har gitt meg en grunnleggende erfaring av å bli båret.

– Ble de gudsbeviset som ikke var der?

– Ja, senere har jeg sett at det kanskje var slik. Om ikke et bevis, så i hvert fall en veldig sterk erfaring.

– I et sånt svart rom – der Gud ble utdefinert, også tankemessig – hvordan greide du å finne igjen overbevisningen?

– Det var mer en opplevelse av å bli funnet. Disse­ vennene bidro til at jeg fikk en grunnleggende tillit til at livet er godartet, ikke det motsatte. Det var en svart natt. Men over tid ser du at Gud bryr seg. Du ser et mønster i ruten du har seilt, det er fyrlykter hele veien.

– Ville du vært erfaringen foruten?

– Nei, det ville jeg ikke, men jeg er livredd for å oppleve det igjen. Sånt unner jeg ikke min verste fiende.