ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE

Som abonnent på Vårt Land får du:

Läs mer

Ut av blindsonen


Anne-Kat. Hærland føler seg trygg på at hun kommer til himmelen.

ANNONSE
ANNONSE

Anne-Kat. Hærland

  • 44 år.
  • Komiker og programleder, debuterte med NRK-serien Direkte lykke i 1996, siden mest kjent for Nytt på nytt og sine mange enmanns-forestillinger på scenen. I 2015 seilte hun til Antarktis med blant andre Jarle 
Andhøy. Seilasen ble filmatisert og sendt på TVNorge under tittelen Berserk – 
i pionerenes farvann.
  • Har blant annet vunnet Gullruten og Komiprisen.
  • Spiller for tiden enmannsforestillingen Gud bedre på Latter i Oslo.
Min tro

Hun har handlet inn dyr vin, ost og hummer. Anne-Kat. Hærland hever glasset og skåler mot sin far. Han smiler, men han kan ikke lenger snakke eller gå. Snart kan han heller ikke leve.

– Det siste som forsvinner, er smakssansen. Far var så glad i mat, så den siste tiden han levde brukte jeg alt jeg hadde på å kjøpe de beste tingene han visste, sier Anne-Kat. Hærland.

Det er 14 år siden faren døde av hjernekreft. Savnet etter ham bærer hun med seg hver dag.

– De kunne gitt han livsforlengende behandling, men han ville ikke. Det tror jeg hadde med troen å gjøre. Han var ikke redd for å dø, han ville hjem. Det respekterte vi alle.

Døden engasjerer henne. Hun har et indre kompass som sier at du skal respektere folks ønske om ikke å leve lenger. Dødsomsorg kaller hun det, og parerer de som skulle ha motforestillinger til aktiv dødshjelp med et spørsmål:

– Hva er medfølelse? Det handler i hvert fall ikke om å tvinge sine egne idealer over på andre, slik at de må fortsette sine liv i endeløse smerter.

LES MER: Synd er ein av de beste ideane i kristendommen, mener ateist Bjørn Stærk.

En velsignelse

Nå sitter hun i bibliotekbaren på Bristol. Rett fra TV-studio med fersk sminke, og et lett, flakkende blikk under de lange øye­vippene. Snakketempoet er satt på høygir. Klokken er bare 10, men Hærland er allerede i gang med sin fjerde kopp kaffe.

– Sånn er det når du starter dagen på God Morgen Norge. Blir det mer kaffe nå, kommer jeg til å gjøre unna showet i kveld på 40 minutter.

«Gud bedre» har hun kalt det. På plakaten ­poserer hun med himmelsk glorie og et skjevt smil. Men bak smilet skjuler det seg en sorg Anne-Kat. Hærland for første gang deler med offentlig­heten. Øyesykdommen «retinitas pigmentosa», som gradvis snevrer inn synsfeltet slik at hun til slutt blir blind. Hun sier det handler om å miste frihet. I dag er bilen parkert for godt, men hun synes det er verre å ikke lenger kunne løpe i regnet.

– Hadde du levd annerledes hvis du ikke hadde fått diagnosen?

– Jeg hadde sikkert tatt meg mindre råd til å reise og tenkt at jeg hadde bedre tid. Det tror jo alle. På en måte er diagnosen en velsignelse, fordi jeg ikke tar noe for gitt. Vi gjør mye feil i å tenke at vi skal gjøre ting senere. Ingen av oss vet når ­lyset slukner. Nå mener jeg ikke at du skal hive deg inn i en Sodoma Gomorra-aktig greie, men at du skal ha med deg en takknemlighet og ydmykhet for hver dag du har. Stoppe opp og se seg rundt.

LES MER: Pastoren som ikke har hatt noen religiøs opplevelse

Tidlig tro

Hun vokste opp i et ateistisk hjem. Faren var riktignok en søkende fyr og ble ­katolikk i voksen alder. Men leng­e før det, da Anne-Kat. var fire år gammel, satte moren og faren seg ned med henne og fortalte om døden. At du blir lagt i jorden og så er det slutt.

– Barn tror jo stort sett på det foreldrene sier, men jeg kan huske­ at jeg tenkte «Nei! Det er ikke det som skjer!» Det var en visshet allerede da. Jeg vet ikke hva som er etterpå, og det tror jeg ikke vi skal heller. Vi skal konsentrere oss om det livet vi lever nå og prøve å være greiest mulig.­ Var det ikke pave Johannes Paul som sa «Ett liv av gangen»? Det viktigste er at du tror på noe større enn seg selv. Jeg tenker at livet må bli veldig fattig for de som ikke tror. Jeg skjønner rett og slett ikke at du kan se deg rundt og tro at du er det største naturen har å by på.

LES MER: Da sykdommen herjet klarte ikke Kristin Roset å be til Gud

Gudsnærvær

Troen har fulgt henne siden hun var liten. Men det var først i voksen alder hun fikk kjenne på et helt spesielt gudsnærvær. På vei til Antarktis. Hun står alene på dekk og styrer båten, de andre ligger og sover, og hun har bare disse isfjellene rundt seg. Så uberørt. Så øde. Så vakkert. Hun kjenner tårene renne nedover kinnet. Bølgene, båten og hun i samme bevegelse. Det føles som å puste natur, at hun er en del av universet, at alt henger sammen.

– Du er ganske nær Gud da. Jeg synes det er så respektløst å tro at dette er noe tilfeldig sammenrask. Ofte grein vi alle, til tider var det helt tårevått, sier Hærland om fjorårets åtte uker lange seilas til Antarktis.

Om bord på en liten båt sammen med fire mannfolk under kummerlige forhold. Men samtidig så tett på følelsen av et gudsnærvær hun noensinne har kommet.

– Men hadde jeg hatt barn, burde jeg holdt meg hjemme.

Anne-Kat. Hærland har aldri ønsket seg barn, og har generelt lite til overs for folk som fyker opp på Mount Everest med en unge på tre år hjemme, fordi de skal realisere seg selv.

– Jeg blir helt matt av de som er stolte over å være tilbake på jobb noen få måneder etter fødsel. Du har ikke fått deg en ny sofa, liksom. Jeg er veldig liberal på den ene siden og fryktelig konservativ på den andre, nesten på grensen til reaksjonær. Haha.

LES MER: Aksel Braanen Sterri vil mestre alt. Også døden.

Undre seg

– Hvis du hadde hatt barn, hva hadde vært viktig for deg å bringe videre til dem?

– Vissheten om at det er viktig å tro på noe mer enn seg selv. Å ta vare på naturen, klatre i trær, undre seg over skaperverket. Ikke sitte med nesa ned i Ipaden hele tiden, men ha tid til å tenke og undre seg over ting.

Hun ville ikke tatt seg bryet med å døpe dem, hun er heller ikke døpt selv. For guden hun tror på, er ikke det så viktig.

– Jeg tror han får med seg at jeg er med på laget. Jeg er ikke redd for å stå foran han eller hun eller hvem det nå er, når dagen kommer. Jeg har bare hatt gode intensjoner. Jeg er ganske så sikker på at Gud, eller i hvert fall noen av hjelperne hans, har notert seg det i en liten bok.

– Gjør du noe for at andre skal dele din tro?

– En venn av meg som ikke tror, ba meg om å overbevise ham. Hvorfor i all verden skal jeg det? Jeg driver ingen vervekampanje. Hva tror han jeg er, scientolog? Haha. Men jeg er opptatt av at du skal respektere andres tro. Så lenge det er kjærlighetens budskap du prediker, kan du tro på ­akkurat hva du vil for meg.

Hærland bruker ikke merkelappen «kristen» om seg selv, men definerer seg heller som «troende og ydmyk». Hun er kjent for å være en lesehest, men har sjelden åpnet Bibelen. Og presiserer at hun bruker ord som «himmel» og «Gud» fordi det er de kulturelle utrykkene vi har. For henne er Gud mer som en kraft hun bærer med seg, enn en hun leser om i Bibelen.

– Man skal være forsiktig med å si at du vet hva som skjer etterpå. Men jeg vet hvert fall at dette er en del av noe større. I det ligger en visshet, en trygghet og en trøst. Selv når du er mest alene, er du likevel en del av alt dette rundt deg.

LES MER: Imama Sherin Khankan er fast i troen på at hun skal kjempe for moderne islam.

Navlebeskuing

Som nyhetsjunkie får hun ­verdens grusomheter stadig tikkende inn, og det hender hun tenker «Det får da være grenser! Hva er det du holder på med nå, Gud?!»

– Men jeg tror dette er for stort for våre små apehjerner å forstå. «Everything happens for a reason», men det fritar deg likevel ikke fra ­ansvar. Meningen er at du blir testet. Hva gjør du for å hjelpe dem rundt deg? Jeg synes dyrkingen av egoet som finnes i en del alternative religioner, er grusom. «Meg, meg, meg og mitt indre kuperte landskap». God selvfølelse kommer av å hjelpe andre, ikke deg 
sjæl.

Det finnes nemlig mange måter å være blind på, som den nærsynthet som er forårsaket av navle­beskuing. For Anne-Kat. Hærland har fortsatt ­vidsynet, innsikten og blikket for det rare i god behold.

– I dag skal jo alle være selvhjelpscoacher. Et av rådene er å bruke 60 minutter på deg selv hver dag. Tenk om folk heller hadde brukt den tiden på andre. I gamle dager kunne folk ringe inn og gi til TV-aksjonen, i dag gjør de det ikke hvis det ikke er et kjendispanel til stede. De vil ikke gi fra seg hundre kroner uten at de får snakke med Elin Tvedt. Jeg foretrekker de som gir i stillhet, og det tror jeg Gud og Jesus også gjør.

LES MER: Å komme til tro er som å forelske seg for Gunnleik Seierstad

Alvor mellom linjene

Anne-Kat. Hærland ler. Det gjør hun ganske ofte. Hun har en egen evne til å svinge fra selvsikker til sår på et øyeblikk. Ofte blir en beinhard karakteristikk etterfulgt av en lett, trillende latter. Hun er en god venn. Det sier de som kjenner henne. En som stiller opp, inviterer hjem til bugnende middagsbord eller hjelper til i pengeknipe. Offentlig er hun derimot ikke ukjent med å bli oppfattet som alt annet enn snill.

– Går det inn på deg å bli kalt «Norges slemmeste komiker»?

– Jeg har vært mye fortvilet og lei meg over det, men jeg trøster meg med at Gud – og de som ­sitter i salen, vet hva som ble sagt. De som karakteri­serer meg som slem, har stort sett aldri sett showet. Vi lever i en tid hvor alt skal gå så fort, og avisene skal ha klikkene sine. Jeg håper Gud ­klapser til dem som har laget de overskriftene, for de vet også hva de har gjort. At de valgte det mest tabloide ut fra noe som er gjennomarbeidet og hvor det ligger fryktelig mye alvor mellom ­linjene. Jeg snakker om grådighet, egoisme, måten folk fremstiller seg selv på i offentligheten. Jeg vil minne folk på viktigheten av å prøve å se sammenhengen, lytte, bruke det Gud har gitt dem med den store muskelen mellom ørene.

For Hærland synes vi lever i en absurd verden, uten rom for ettertanke. Der et hav av blogger drukner oss i irrelevans. Og at vi er opptatt av ting som egentlig ikke betyr noe.

– De utgir seg for å være din beste venninne og tjener penger på å selge deg ting du ikke engang trenger. Det er et forbruk som er fullstendig ute av kontroll. Når jeg påpeker det, blir overskriften «Anne-Kat. hetser Sophie Elise». Da tenker jeg at Gud er som en far som stryker meg over håret og sier «Så, så, jeg skjønner».

LES MER: Mussie Zerai blir vekket midt på natten av flyktninger som holder på å drukne

Mørkt sinn

«Jeg er ikke Dina», «Tatt av vinen», «Gift, men ingen fanatiker», «Jakten på ærligheten». Listen over sceneshow er lang – og har vært innbringende.

Er det lett å bli revet vekk fra de viktige verdiene i livet når pengene strømmer inn?

– Nei, for jeg har samtidig hatt denne øyesykdommen som jeg har måttet leve med i 20 år. Det har vært viktig for meg å tjene penger så jeg har kunnet reise, og få sett så mye 
som mulig fordi jeg ikke vet når alt blir borte for meg.

Det er ikke bare øyesykdommen. Anne-Kat. Hærland har et sinn som tidvis går i svart. Samtaleterapi har etter hvert erstattet antidepressiva i kamp mot depresjonen. Men uten troen vet hun ikke hva som ville skjedd.

– Det er en bønn som er så fin. Den handler om en mann som får se livet sitt som fotspor i sanden. Gud går hele tiden ved siden av, men i de mest smertefulle periodene i livet hans er det bare ett par fotspor. Han spør «Hvordan kunne du forlate meg da jeg trengte deg mest?». Da ser Gud på han og sier «De gangene du bare kan se ett spor i sanden, det var de gangene jeg bar deg i armene mine». Det synes jeg er så vakkert.

Anne-Kat. Hærland har tårer i øynene. Snart skal hun tørke dem bort og konsentrere seg om å treffe hånden min for å si farvel. Bevege seg forsiktig opp trappene til garderoben på «Latter» noen timer senere. Entre scenen med et smil. Hun kan ikke se sitt publikum så tydelig som før. Men hun håper de åpner programmet. Der har hun skrevet: «Det kan hende du som leser dette har perfekt syn, og bra er det, men ingen er så blind som den som ikke lytter, tenker, reflekterer og analyserer».

Drømmehimmel

– Hva tenker du skjer etter døden, Anne-Kat. Hærland?

– Jeg vet ikke, men jeg gleder meg veldig. Nå ­høres det ut som det er nummeret før jeg finner meg et tau. Haha. Nei, jeg skal la klokka tikke ut sånn som det var meningen. For meg er himmelen et stort bibliotek som gir meg svaret på alt jeg har lurt på. Foreldrene mine var veldig flinke til å lese for meg da jeg var liten. De leste mye historie,­ og jeg husker det var noen matematiske greier rundt ­pyramidene i Egypt som vi ikke hadde­ funnet­ svaret­ på. Jeg skjønte ikke hvorfor man skulle stresse sånn med det, for det får vi jo vite når vi dør. Jeg gleder meg til å gå inn i det arkivet og titte på alt. Det er min drømmehimmel.

ANNONSE
Min tro

Hun har handlet inn dyr vin, ost og hummer. Anne-Kat. Hærland hever glasset og skåler mot sin far. Han smiler, men han kan ikke lenger snakke eller gå. Snart kan han heller ikke leve.

– Det siste som forsvinner, er smakssansen. Far var så glad i mat, så den siste tiden han levde brukte jeg alt jeg hadde på å kjøpe de beste tingene han visste, sier Anne-Kat. Hærland.

Det er 14 år siden faren døde av hjernekreft. Savnet etter ham bærer hun med seg hver dag.

– De kunne gitt han livsforlengende behandling, men han ville ikke. Det tror jeg hadde med troen å gjøre. Han var ikke redd for å dø, han ville hjem. Det respekterte vi alle.

Døden engasjerer henne. Hun har et indre kompass som sier at du skal respektere folks ønske om ikke å leve lenger. Dødsomsorg kaller hun det, og parerer de som skulle ha motforestillinger til aktiv dødshjelp med et spørsmål:

– Hva er medfølelse? Det handler i hvert fall ikke om å tvinge sine egne idealer over på andre, slik at de må fortsette sine liv i endeløse smerter.

LES MER: Synd er ein av de beste ideane i kristendommen, mener ateist Bjørn Stærk.

En velsignelse

Nå sitter hun i bibliotekbaren på Bristol. Rett fra TV-studio med fersk sminke, og et lett, flakkende blikk under de lange øye­vippene. Snakketempoet er satt på høygir. Klokken er bare 10, men Hærland er allerede i gang med sin fjerde kopp kaffe.

– Sånn er det når du starter dagen på God Morgen Norge. Blir det mer kaffe nå, kommer jeg til å gjøre unna showet i kveld på 40 minutter.

«Gud bedre» har hun kalt det. På plakaten ­poserer hun med himmelsk glorie og et skjevt smil. Men bak smilet skjuler det seg en sorg Anne-Kat. Hærland for første gang deler med offentlig­heten. Øyesykdommen «retinitas pigmentosa», som gradvis snevrer inn synsfeltet slik at hun til slutt blir blind. Hun sier det handler om å miste frihet. I dag er bilen parkert for godt, men hun synes det er verre å ikke lenger kunne løpe i regnet.

– Hadde du levd annerledes hvis du ikke hadde fått diagnosen?

– Jeg hadde sikkert tatt meg mindre råd til å reise og tenkt at jeg hadde bedre tid. Det tror jo alle. På en måte er diagnosen en velsignelse, fordi jeg ikke tar noe for gitt. Vi gjør mye feil i å tenke at vi skal gjøre ting senere. Ingen av oss vet når ­lyset slukner. Nå mener jeg ikke at du skal hive deg inn i en Sodoma Gomorra-aktig greie, men at du skal ha med deg en takknemlighet og ydmykhet for hver dag du har. Stoppe opp og se seg rundt.

LES MER: Pastoren som ikke har hatt noen religiøs opplevelse

Tidlig tro

Hun vokste opp i et ateistisk hjem. Faren var riktignok en søkende fyr og ble ­katolikk i voksen alder. Men leng­e før det, da Anne-Kat. var fire år gammel, satte moren og faren seg ned med henne og fortalte om døden. At du blir lagt i jorden og så er det slutt.

– Barn tror jo stort sett på det foreldrene sier, men jeg kan huske­ at jeg tenkte «Nei! Det er ikke det som skjer!» Det var en visshet allerede da. Jeg vet ikke hva som er etterpå, og det tror jeg ikke vi skal heller. Vi skal konsentrere oss om det livet vi lever nå og prøve å være greiest mulig.­ Var det ikke pave Johannes Paul som sa «Ett liv av gangen»? Det viktigste er at du tror på noe større enn seg selv. Jeg tenker at livet må bli veldig fattig for de som ikke tror. Jeg skjønner rett og slett ikke at du kan se deg rundt og tro at du er det største naturen har å by på.

LES MER: Da sykdommen herjet klarte ikke Kristin Roset å be til Gud

Gudsnærvær

Troen har fulgt henne siden hun var liten. Men det var først i voksen alder hun fikk kjenne på et helt spesielt gudsnærvær. På vei til Antarktis. Hun står alene på dekk og styrer båten, de andre ligger og sover, og hun har bare disse isfjellene rundt seg. Så uberørt. Så øde. Så vakkert. Hun kjenner tårene renne nedover kinnet. Bølgene, båten og hun i samme bevegelse. Det føles som å puste natur, at hun er en del av universet, at alt henger sammen.

– Du er ganske nær Gud da. Jeg synes det er så respektløst å tro at dette er noe tilfeldig sammenrask. Ofte grein vi alle, til tider var det helt tårevått, sier Hærland om fjorårets åtte uker lange seilas til Antarktis.

Om bord på en liten båt sammen med fire mannfolk under kummerlige forhold. Men samtidig så tett på følelsen av et gudsnærvær hun noensinne har kommet.

– Men hadde jeg hatt barn, burde jeg holdt meg hjemme.

Anne-Kat. Hærland har aldri ønsket seg barn, og har generelt lite til overs for folk som fyker opp på Mount Everest med en unge på tre år hjemme, fordi de skal realisere seg selv.

– Jeg blir helt matt av de som er stolte over å være tilbake på jobb noen få måneder etter fødsel. Du har ikke fått deg en ny sofa, liksom. Jeg er veldig liberal på den ene siden og fryktelig konservativ på den andre, nesten på grensen til reaksjonær. Haha.

LES MER: Aksel Braanen Sterri vil mestre alt. Også døden.

Undre seg

– Hvis du hadde hatt barn, hva hadde vært viktig for deg å bringe videre til dem?

– Vissheten om at det er viktig å tro på noe mer enn seg selv. Å ta vare på naturen, klatre i trær, undre seg over skaperverket. Ikke sitte med nesa ned i Ipaden hele tiden, men ha tid til å tenke og undre seg over ting.

Hun ville ikke tatt seg bryet med å døpe dem, hun er heller ikke døpt selv. For guden hun tror på, er ikke det så viktig.

– Jeg tror han får med seg at jeg er med på laget. Jeg er ikke redd for å stå foran han eller hun eller hvem det nå er, når dagen kommer. Jeg har bare hatt gode intensjoner. Jeg er ganske så sikker på at Gud, eller i hvert fall noen av hjelperne hans, har notert seg det i en liten bok.

– Gjør du noe for at andre skal dele din tro?

– En venn av meg som ikke tror, ba meg om å overbevise ham. Hvorfor i all verden skal jeg det? Jeg driver ingen vervekampanje. Hva tror han jeg er, scientolog? Haha. Men jeg er opptatt av at du skal respektere andres tro. Så lenge det er kjærlighetens budskap du prediker, kan du tro på ­akkurat hva du vil for meg.

Hærland bruker ikke merkelappen «kristen» om seg selv, men definerer seg heller som «troende og ydmyk». Hun er kjent for å være en lesehest, men har sjelden åpnet Bibelen. Og presiserer at hun bruker ord som «himmel» og «Gud» fordi det er de kulturelle utrykkene vi har. For henne er Gud mer som en kraft hun bærer med seg, enn en hun leser om i Bibelen.

– Man skal være forsiktig med å si at du vet hva som skjer etterpå. Men jeg vet hvert fall at dette er en del av noe større. I det ligger en visshet, en trygghet og en trøst. Selv når du er mest alene, er du likevel en del av alt dette rundt deg.

LES MER: Imama Sherin Khankan er fast i troen på at hun skal kjempe for moderne islam.

Navlebeskuing

Som nyhetsjunkie får hun ­verdens grusomheter stadig tikkende inn, og det hender hun tenker «Det får da være grenser! Hva er det du holder på med nå, Gud?!»

– Men jeg tror dette er for stort for våre små apehjerner å forstå. «Everything happens for a reason», men det fritar deg likevel ikke fra ­ansvar. Meningen er at du blir testet. Hva gjør du for å hjelpe dem rundt deg? Jeg synes dyrkingen av egoet som finnes i en del alternative religioner, er grusom. «Meg, meg, meg og mitt indre kuperte landskap». God selvfølelse kommer av å hjelpe andre, ikke deg 
sjæl.

Det finnes nemlig mange måter å være blind på, som den nærsynthet som er forårsaket av navle­beskuing. For Anne-Kat. Hærland har fortsatt ­vidsynet, innsikten og blikket for det rare i god behold.

– I dag skal jo alle være selvhjelpscoacher. Et av rådene er å bruke 60 minutter på deg selv hver dag. Tenk om folk heller hadde brukt den tiden på andre. I gamle dager kunne folk ringe inn og gi til TV-aksjonen, i dag gjør de det ikke hvis det ikke er et kjendispanel til stede. De vil ikke gi fra seg hundre kroner uten at de får snakke med Elin Tvedt. Jeg foretrekker de som gir i stillhet, og det tror jeg Gud og Jesus også gjør.

LES MER: Å komme til tro er som å forelske seg for Gunnleik Seierstad

Alvor mellom linjene

Anne-Kat. Hærland ler. Det gjør hun ganske ofte. Hun har en egen evne til å svinge fra selvsikker til sår på et øyeblikk. Ofte blir en beinhard karakteristikk etterfulgt av en lett, trillende latter. Hun er en god venn. Det sier de som kjenner henne. En som stiller opp, inviterer hjem til bugnende middagsbord eller hjelper til i pengeknipe. Offentlig er hun derimot ikke ukjent med å bli oppfattet som alt annet enn snill.

– Går det inn på deg å bli kalt «Norges slemmeste komiker»?

– Jeg har vært mye fortvilet og lei meg over det, men jeg trøster meg med at Gud – og de som ­sitter i salen, vet hva som ble sagt. De som karakteri­serer meg som slem, har stort sett aldri sett showet. Vi lever i en tid hvor alt skal gå så fort, og avisene skal ha klikkene sine. Jeg håper Gud ­klapser til dem som har laget de overskriftene, for de vet også hva de har gjort. At de valgte det mest tabloide ut fra noe som er gjennomarbeidet og hvor det ligger fryktelig mye alvor mellom ­linjene. Jeg snakker om grådighet, egoisme, måten folk fremstiller seg selv på i offentligheten. Jeg vil minne folk på viktigheten av å prøve å se sammenhengen, lytte, bruke det Gud har gitt dem med den store muskelen mellom ørene.

For Hærland synes vi lever i en absurd verden, uten rom for ettertanke. Der et hav av blogger drukner oss i irrelevans. Og at vi er opptatt av ting som egentlig ikke betyr noe.

– De utgir seg for å være din beste venninne og tjener penger på å selge deg ting du ikke engang trenger. Det er et forbruk som er fullstendig ute av kontroll. Når jeg påpeker det, blir overskriften «Anne-Kat. hetser Sophie Elise». Da tenker jeg at Gud er som en far som stryker meg over håret og sier «Så, så, jeg skjønner».

LES MER: Mussie Zerai blir vekket midt på natten av flyktninger som holder på å drukne

Mørkt sinn

«Jeg er ikke Dina», «Tatt av vinen», «Gift, men ingen fanatiker», «Jakten på ærligheten». Listen over sceneshow er lang – og har vært innbringende.

Er det lett å bli revet vekk fra de viktige verdiene i livet når pengene strømmer inn?

– Nei, for jeg har samtidig hatt denne øyesykdommen som jeg har måttet leve med i 20 år. Det har vært viktig for meg å tjene penger så jeg har kunnet reise, og få sett så mye 
som mulig fordi jeg ikke vet når alt blir borte for meg.

Det er ikke bare øyesykdommen. Anne-Kat. Hærland har et sinn som tidvis går i svart. Samtaleterapi har etter hvert erstattet antidepressiva i kamp mot depresjonen. Men uten troen vet hun ikke hva som ville skjedd.

– Det er en bønn som er så fin. Den handler om en mann som får se livet sitt som fotspor i sanden. Gud går hele tiden ved siden av, men i de mest smertefulle periodene i livet hans er det bare ett par fotspor. Han spør «Hvordan kunne du forlate meg da jeg trengte deg mest?». Da ser Gud på han og sier «De gangene du bare kan se ett spor i sanden, det var de gangene jeg bar deg i armene mine». Det synes jeg er så vakkert.

Anne-Kat. Hærland har tårer i øynene. Snart skal hun tørke dem bort og konsentrere seg om å treffe hånden min for å si farvel. Bevege seg forsiktig opp trappene til garderoben på «Latter» noen timer senere. Entre scenen med et smil. Hun kan ikke se sitt publikum så tydelig som før. Men hun håper de åpner programmet. Der har hun skrevet: «Det kan hende du som leser dette har perfekt syn, og bra er det, men ingen er så blind som den som ikke lytter, tenker, reflekterer og analyserer».

Drømmehimmel

– Hva tenker du skjer etter døden, Anne-Kat. Hærland?

– Jeg vet ikke, men jeg gleder meg veldig. Nå ­høres det ut som det er nummeret før jeg finner meg et tau. Haha. Nei, jeg skal la klokka tikke ut sånn som det var meningen. For meg er himmelen et stort bibliotek som gir meg svaret på alt jeg har lurt på. Foreldrene mine var veldig flinke til å lese for meg da jeg var liten. De leste mye historie,­ og jeg husker det var noen matematiske greier rundt ­pyramidene i Egypt som vi ikke hadde­ funnet­ svaret­ på. Jeg skjønte ikke hvorfor man skulle stresse sånn med det, for det får vi jo vite når vi dør. Jeg gleder meg til å gå inn i det arkivet og titte på alt. Det er min drømmehimmel.

ANNONSE

Anne-Kat. Hærland

  • 44 år.
  • Komiker og programleder, debuterte med NRK-serien Direkte lykke i 1996, siden mest kjent for Nytt på nytt og sine mange enmanns-forestillinger på scenen. I 2015 seilte hun til Antarktis med blant andre Jarle 
Andhøy. Seilasen ble filmatisert og sendt på TVNorge under tittelen Berserk – 
i pionerenes farvann.
  • Har blant annet vunnet Gullruten og Komiprisen.
  • Spiller for tiden enmannsforestillingen Gud bedre på Latter i Oslo.
image

Stjernekikkeren

ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE

ANBEFALINGENE