Min tro

Det er sommerferien 2004. Mina Finstad Berg sitter halvsovende i baksetet sammen med lillebroren på vei fra Norway Cup til ferie i Kristiansand. Hun har skåret mål, og er lykkelig. Familiens grønne Passat suser sørover på E18, klokka nærmer seg midnatt.

Da ser hun plutselig lysene som kommer rett mot. Den andre sjåføren har sovnet bak rattet og kommer over i deres kjørefelt. Nå dør jeg, tenker Mina.

– Jeg var ikke i tvil. Jeg var helt sikker på at nå, nå er livet slutt: Jeg blir bare 14 år.

Så smalt det, front i front med den andre bilen. Foreldrene skrek, det luktet brent, og broren satt stiv og stille ved siden av henne, i sjokk. Det gikk bra med alle fire, utrolig nok.