Min tro

Telefonen ringer hjemme på soverommet i København. 07.00 viser vekkeklokka. Det er lørdag.

Morgentrøtt strekker Sherin Khankan seg etter den ringende lyden og trykker på det grønne røret. I den andre enden høres hun stemmen til en ung gutt som spør om han er kommet til «den kvinnelige imamaen».

«Ja» sier hun, og gutten begynner å fortelle: Om denne jenta han så gjerne vil, men ikke får, gifte seg med. Hva skal han gjøre?

Sånn kan det være ofte. Fritid er blitt et fremmedord­. Å være imam er ingen ni til fire-jobb.