ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE

Som abonnent på Vårt Land får du:

Läs mer

Stjernekikkeren

Når Sigrid Bonde Tusvik har sagt noe skikkelig dumt, retter hun blikket mot himmelen.

ANNONSE
ANNONSE

BILDER

I familien Bonde Tusvik leses juleevangeliet tre ganger eter hverandre på julaften.

Foto: Evelyn Pecori
Vis bildetekst
Min tro

Hva tenker du når jeg sier ordet «tro»?

– Jeg tenker at jeg har troa på meg selv.

Hun tar en bit av kringla foran seg og tygger samtidig litt på svaret.

– Og så har jeg troa på det gode i mennesket.

I selskap med ett og annet trøtt fjes på kafeen øst i Oslo, skiller hun seg ut. For Tusvik kan tirsdagsmorgener godt kles med paljettskjørt og en stor gullring på fingeren.

– Du skjønner, jeg er vokst opp i en familie der vi ikke har noen tro. Foreldrene mine kommer heller ikke fra noen spesielt kristne hjem, så det er ikke sånn at noen har tatt et oppgjør med noe. Det har vært ganske enkelt å ikke tro.

Vokst opp med rektormor og forleggerfar, nyttet det ikke å slå seg til ro med hedenske konklusjoner. Foreldrene var opptatt av at hun skulle lære seg de religiøse referansene. «Bibelen i bilder» ble lånt på biblioteket, og som den pliktoppfyllende datter hun var ble det pugging av både salmer og sitater.

– Jeg var lenge veldig fornuftig, litt sånn elevrådsrepresentant med gode karakterer. Også var jeg med i Suttung-bevegelsen. Det er en bevegelse som dyrker norske diktere som Henrik Wergeland og Ibsen. Og Wergeland skrev jo mange dikt om Gud og tro. Jeg har egentlig hatt kristendommen rundt meg gjennom hele barndommen, fastslår Tusvik.


– Jeg tenker at jeg har troa på meg selv. Og så har jeg troa på det gode i mennesket.

Sigrid Bonde Tusvik


Liberal

Hun er blitt voksen nå, revylivet og studentiden på Westerdal tekstforfatterlinje er historie, TV-debuten likeså. Hjemme står komipriser som «Årets morsomste», mens samfunnsengasjementet får sitt utløp som avisspaltist. Sigrid Bonde Tusvik har mange strenger å spille på, også bokstavelig talt. Som bratsjspiller i Nordstrand skole- og ungdomsorkester, var kirken en mye brukt konsertarena. Her opplevde hun en menighet som var sterkt til stede. De fleste av vennene der var kristne og på orkesterturer kunne gjerne krangler om Adam og Eva finne sted mellom busseteradene.

– Jeg husker det var mange gøyale diskusjoner om sånne ting i 13-14-årsalderen.

Følte du deg likevel som en del av flokken?

– Ja, Nordstrand menighet er en veldig kul og avslappa gjeng som ikke gjorde noe forsøk på å misjonere. Men jeg husker jeg syntes det var rart å møte gutter som ikke ville ha sex før ekteskapet. Jeg tror den dag i dag at kristne ungdommer er spesielt hyggelige og snille mennesker. At foreldrene dine ikke bryr seg noe om at du er mye i kirken, selv om de har en sterk mening om at de ikke tror, gjør at du også blir liberal overfor meningsforskjellene.

Tusvik nipper til kaffen og skynder seg å legge til.

– Når det er sagt synes jeg det er ganske sykt å tro. Jeg mener det holder å være menneske, lagd på en klode. Jeg skjønner ikke hvorfor man må ha noe ekstra i tillegg.

Forstår du at man kan finne en trøst i troen?

– Jeg skjønner det hvis du vokser opp i et forferdelig fattig land. Jeg forstår at religion står sterkt der man må ha noe å klamre seg til, som er høyere enn deg selv fordi du er fanget i ekstrem ulykke.

Skamløshet

Å bli mamma har nesten gjort henne like kjent som teften for komikk. I programmet «Sigrid blir mamma» ble fødselen av vesle Jennys festet til TV-kamera. Siste tilskudd til familien, åtte måneder gamle Jens, har allerede rukket å gi tekstmateriale til en rekke podkaster og komikeroppdrag. Tusvik har på ingen måte lagt skjul på at hun revnet kraftig under fødselen.

– Først og fremst synes jeg det er utrolig morsomt å snakke om at jeg har fått et nytt rompehull av staten. For det ble delt i to, og det synes jeg er kjempeviktig å si. I gamle dager ville man sikkert holdt det hemmelig til og med for mannen sin. Og sittet og skammet seg på do i mange måneder og hatt det veldig vondt.

Misjonerer du et slags skamløshetsprosjekt?

– Jeg vil i hvert fall skape rom for å være skamløs. Derfor har jeg også valgt det yrket jeg har. Du må selvfølgelig ha en teft for å treffe, ellers hadde du ikke overlevd i humorhimmelen. Men det viktigste for meg er å få frem at ting ikke er så nøye, at man kan tulle med og snakke om alt. Det har alltid vært en narr i maktkorridorene. Narren må til for å få en balanse i systemet.

LES OGSÅ: Deeyah Khan (39) har brøytet vei for de skamløse muslimske jentene

Spøkelser

Klokketroen på logiske forklaringer er god å klamre seg til, spesielt om natten.

Jeg går mye i søvne og ser mennesker helt klart for meg. Da jeg bodde alene, så jeg alltid en liten gutt i gangen. Og i mange år så jeg en mann med et sølvfat i hånden i døråpningen til soverommet. Men jeg tror ikke på spøkelser, jeg tror det er hjernen din som tuller med deg. At noen av oss drømmer med åpne øyne. Jeg synes ikke det henger på greip at det finnes et sjelsliv.

Opplever du det som skremmende?

– Ja, hvert fall for de som er rundt meg. Jeg har korset veggen i søvne, lett etter mennesker under senga og frest til de som har forsøkt å vekke meg, litt eksorsistenaktig. Jeg har tatt ned alle bildene fra veggen i stua og satt frem vann til en imaginær hund. Da våkner jeg og er helt utslitt. Jeg kan også gå inn i rom og få frysninger på ryggen, men jeg ser ikke på «Åndenes makt». Og hadde jeg trodd på noe sånt, ville jeg ikke ha videreutviklet evnene.

LES OGSÅ: Danske Sherin Khankan er imam – og kvinne

 

 

Universet

Fra toppen av huset stirrer Sigrid inn i kikkerten, opp mot himmelen. Hun kan bare ane solen som en gnist i det fjerne, melkeveiens milliarder av stjerner, summen av lysår, Saturns ringer av støv.

– Da Jens ble født fikk jeg stjernekikkert i fødegave, forteller hun.

For der den bibelske tro aldri har klart å hekte henne, har fascinasjonen for verdensrommet vært desto mer tilstedeværende.

 

– Det fascinerer meg at vi bor på en klode i et solsystem blant milliarder av solsystemer, i et univers som er evig og hele tiden utvider seg. Jeg takler fint å tenke at dette livet bare finnes akkurat nå, i hele dette store systemet. Da synes jeg det er vanskeligere å forestille seg at det finnes en parallell verden. Med tanke på at dinosaurene regjerte på jorda i 30 millioner år, tenker jeg at der må det i tilfelle være fullt av dinosaurer. Vi har jo bare levd et sekund i forhold. Å se på stjernene er noe av det nærmeste jeg kommer en hellig opplevelse.

– Er dette det nærmeste du kommer noe «større» enn deg selv?

– Nei! Alt føles større enn meg selv. Det er noe jeg øver meg på å kjenne etter hele tiden, og som jeg prøver å lære andre. Når du begynner å hisse deg opp over ting, skammer deg eller gruer deg til noe, må du rette blikket ut og tenke: Hvor bor jeg? Jo, i en bitteliten by. Dessuten bor jeg i Europa som er et lite fisested i forhold til resten av verden. Drar man blikket videre, bor jeg på en jordklode, og allerede der er det jeg gjør veldig lite viktig. Så må du ut i verdensrommet og se på den lille kloden. Jeg tenker alltid sånn, spesielt hvis jeg har sagt noe dumt. Foreldrene mine er veldig opptatt av at man ikke skal si dumme ting, men jeg synes det er en plikt som komiker å tulle med alt.

– Er det lett å tulle med kristne?

– Ja, jeg vil gi ros til kristne for at de tør å høre vitser om seg selv og Gud, at man kan fleipe med at de hater homofile. Det er en religion man kan tulle så mye man vil med, fordi man ikke føler seg truet på samme måte som med muslimene. Men i Norge tenker jeg at muslimene har rett til å føle seg krenket, fordi de er så få.

Hun jafser i seg en ny kringlebit, retter litt på paljettskjørtet.

– Det er så vakkert når taxisjåfører snakker om Abraham. Det opplever jeg ofte. Og da tenker jeg at det er en urfortelling som egentlig ikke har noe med islam eller kristendommen å gjøre, men om mennesket som har sittet rundt bålet og fortalt om Abraham. At vi har en felles historie er vakkert, men så har vi knotet det til med religioner, sukker Tusvik.

Her og nå

Hun liker mye av tankegodset, det er selve utøvelsen av religionen Sigrid Bonde Tusvik opplever som rar. Å måtte gå i moskeen eller kirken, å be eller skrifte,

– Det skjønner jeg ikke noe av. Jeg blir stadig overrasket over at oppegående, moderne mennesker som Jonas Gahr Støre og Barack Obama trenger å ha en tro. Politikere som skal styre et land og helst bare ha trua på menneskene.

– Men er det en motsetning i å tro på mennesket og tro på Gud?

– Jeg synes bare det burde holde å tro på mennesket. I det du føder et barn, skjønner du at dette er det mest religiøse du gjør. Det er noe veldig guddommelig over det at du har klart å lage et menneske. Jeg skjønner ikke hvorfor man må ha en skapelseshistorie når skapelsen er her og nå. Når jeg hører om kvinner som føder på båt over Middelhavet, tenker jeg at det er noe guddommelig der. At barn overlever selv om de fødes overalt i kriker og kroker.

Hjemmekjær

Venner mener hun aldri ble helt løsrevet fra navlestrengen. Sigrid Bonde Tusvik bodde hjemme til hun var 24 år gammel, og flyttet tilbake i barndomshjemmet etter ti år. Nå bor hun i toppetasjen.

– Mamma og pappa har alltid vært min klippe i livet. De er mine guder. Og det er nok litt vanskelig for Martin, som jeg bor sammen med, for han får ikke lov å kritisere dem for noen ting. Når det kommer til dyrkelsen av foreldrene mine, er jeg ekstremt religiøs.

Har du ikke en gang hatt et lite ungdomsopprør?

Nei, men vi har alltid kjeftet og kranglet mye i familien. I dag idylliserer søsteren min og jeg frokostene da vi var små, men egentlig tror jeg vi ofte skrek og raste ut av døra. Mamma og pappa har vært gode på at man kan være i dårlig humør i det ene sekundet og ha latterkrampe i neste. Vi er litt som en italiensk storfamilie. At man tåler alles humør, og tåler at det smeller. Når du kan være deg selv fullt og helt hjemme, trenger du heller ikke å gjøre et opprør ute.


4 raske

Gud er: en svart kvinne. Det lærte jeg av pappa da jeg var liten!

Jeg klarer meg ikke uten: Krangling

På min gravstein skal det stå: Her «hviler» Sigrid Bonde Tusvik, i anførselstegn for å speile livet jeg levde!

Boka alle bør lese: «Aller kjæreste søster» av Astrid Lindgren


Sterke tradisjoner. Julen hører med til høydepunktene hos familien Bonde Tusvik. Den er fylt med tradisjoner og regler, og kan skremme vettet av selv den mest hardbarka svigersønn.

– Vi leser juleevangeliet tre ganger etter hverandre, først på gammelnorsk i en utgave pappa har fra 1800-tallet. Så leser vi den på nynorsk, fordi pappa er vestlending og så leser vi i den nyeste versjonen av Bibelen. Vi diskuterer hva slags ord som brukes og hva som utelates i de ulike versjonene. Vi synger alle julesangene og går rundt juletreet, og så er pappa julenisse. Han deler ikke ut gaver, men danser riverdance mens han tar en stokk rundt halsen vår og drar oss rundt juletreet. Akkurat det et ikke er så religiøst da. Haha.

Sigrid Bonde Tusvik har en latter på lur bak det meste hun sier, en utvei for alvoret hvis humoren banker på, men også rom for å la komikken ligge.

Treffer budskapet i juleevangeliet deg?

Jeg synes det er veldig, veldig fint. Spesielt i disse tider når du vet det går mennesker gjennom Europa, at så mange forflytter seg fra Midtøsten og Afrika. Da er juleevangeliet sterkere enn noensinne. Men på julaften leser vi også «Maria Bånsull», et dikt av Ingeborg Refling Hagen om da jesusbarnet ble født. Og det er nesten det sterkeste av alt.

Hva er det som treffer deg?

– At Jesus blir så menneskelig. Her er han plutselig en baby, og det er jo noe man sjelden tenker over selv på julaften. Diktet gjør det så nært. Hun skriver om tankens tornekrans, om det livet Jesus skal leve. Det er sterkt.

Fyrverkeri

Sigrid fisker opp en Filofax fra veska, sjekker timeplanen. Den er tett. Intervju i Nitimen, innlesing av reklamespotter, barnehagehenting og podcastinnspilling med humorkollega Lisa Tønne. Med mål om å være en motpol til generasjon perfeksjon, snakker de helt uten filter. Gjerne så drøyt at Sigrid må jobbe med ikke å skamme seg i lang tid etterpå.

 

LES OGSÅ: Min tro med Petter Dass-vinner Rut Helen Gjævert

Er du noen ganger bekymret for hva du kommer til å bli husket for?

– Det er veldig rart at mennesket har lyst til å bli husket for noe. Jeg er del av en stor, stor verden og vet at jeg ikke har gjort noe på lik linje med de som fant opp Penicillin.

Sigrid Bonde Tusvik smiler.

– Men jeg vil at barna mine skal huske meg som et fyrverkeri av et menneske!

Hun synes nemlig barn skal digge foreldrene sine litt. Derfor må de innvies i de voksnes verden, være en naturlig del av familien, ikke prinsessen i midten som hele familien kretser rundt.

– Jeg har en venninne som jobber på sykehjem, som sier at alle roper på mamma i det de dør. Hun synes det er så forferdelig. Så hardt å se et gammelt menneske rope på mamma. Men jeg synes egentlig det er ganske vakkert.



LES OGSÅ: Anne Kat. Hærland føler seg trygg på at hun kommer til himmelen

ANNONSE

BILDER

I familien Bonde Tusvik leses juleevangeliet tre ganger eter hverandre på julaften.

Foto: Evelyn Pecori
Vis bildetekst
Min tro

Hva tenker du når jeg sier ordet «tro»?

– Jeg tenker at jeg har troa på meg selv.

Hun tar en bit av kringla foran seg og tygger samtidig litt på svaret.

– Og så har jeg troa på det gode i mennesket.

I selskap med ett og annet trøtt fjes på kafeen øst i Oslo, skiller hun seg ut. For Tusvik kan tirsdagsmorgener godt kles med paljettskjørt og en stor gullring på fingeren.

– Du skjønner, jeg er vokst opp i en familie der vi ikke har noen tro. Foreldrene mine kommer heller ikke fra noen spesielt kristne hjem, så det er ikke sånn at noen har tatt et oppgjør med noe. Det har vært ganske enkelt å ikke tro.

Vokst opp med rektormor og forleggerfar, nyttet det ikke å slå seg til ro med hedenske konklusjoner. Foreldrene var opptatt av at hun skulle lære seg de religiøse referansene. «Bibelen i bilder» ble lånt på biblioteket, og som den pliktoppfyllende datter hun var ble det pugging av både salmer og sitater.

– Jeg var lenge veldig fornuftig, litt sånn elevrådsrepresentant med gode karakterer. Også var jeg med i Suttung-bevegelsen. Det er en bevegelse som dyrker norske diktere som Henrik Wergeland og Ibsen. Og Wergeland skrev jo mange dikt om Gud og tro. Jeg har egentlig hatt kristendommen rundt meg gjennom hele barndommen, fastslår Tusvik.


– Jeg tenker at jeg har troa på meg selv. Og så har jeg troa på det gode i mennesket.

Sigrid Bonde Tusvik


Liberal

Hun er blitt voksen nå, revylivet og studentiden på Westerdal tekstforfatterlinje er historie, TV-debuten likeså. Hjemme står komipriser som «Årets morsomste», mens samfunnsengasjementet får sitt utløp som avisspaltist. Sigrid Bonde Tusvik har mange strenger å spille på, også bokstavelig talt. Som bratsjspiller i Nordstrand skole- og ungdomsorkester, var kirken en mye brukt konsertarena. Her opplevde hun en menighet som var sterkt til stede. De fleste av vennene der var kristne og på orkesterturer kunne gjerne krangler om Adam og Eva finne sted mellom busseteradene.

– Jeg husker det var mange gøyale diskusjoner om sånne ting i 13-14-årsalderen.

Følte du deg likevel som en del av flokken?

– Ja, Nordstrand menighet er en veldig kul og avslappa gjeng som ikke gjorde noe forsøk på å misjonere. Men jeg husker jeg syntes det var rart å møte gutter som ikke ville ha sex før ekteskapet. Jeg tror den dag i dag at kristne ungdommer er spesielt hyggelige og snille mennesker. At foreldrene dine ikke bryr seg noe om at du er mye i kirken, selv om de har en sterk mening om at de ikke tror, gjør at du også blir liberal overfor meningsforskjellene.

Tusvik nipper til kaffen og skynder seg å legge til.

– Når det er sagt synes jeg det er ganske sykt å tro. Jeg mener det holder å være menneske, lagd på en klode. Jeg skjønner ikke hvorfor man må ha noe ekstra i tillegg.

Forstår du at man kan finne en trøst i troen?

– Jeg skjønner det hvis du vokser opp i et forferdelig fattig land. Jeg forstår at religion står sterkt der man må ha noe å klamre seg til, som er høyere enn deg selv fordi du er fanget i ekstrem ulykke.

Skamløshet

Å bli mamma har nesten gjort henne like kjent som teften for komikk. I programmet «Sigrid blir mamma» ble fødselen av vesle Jennys festet til TV-kamera. Siste tilskudd til familien, åtte måneder gamle Jens, har allerede rukket å gi tekstmateriale til en rekke podkaster og komikeroppdrag. Tusvik har på ingen måte lagt skjul på at hun revnet kraftig under fødselen.

– Først og fremst synes jeg det er utrolig morsomt å snakke om at jeg har fått et nytt rompehull av staten. For det ble delt i to, og det synes jeg er kjempeviktig å si. I gamle dager ville man sikkert holdt det hemmelig til og med for mannen sin. Og sittet og skammet seg på do i mange måneder og hatt det veldig vondt.

Misjonerer du et slags skamløshetsprosjekt?

– Jeg vil i hvert fall skape rom for å være skamløs. Derfor har jeg også valgt det yrket jeg har. Du må selvfølgelig ha en teft for å treffe, ellers hadde du ikke overlevd i humorhimmelen. Men det viktigste for meg er å få frem at ting ikke er så nøye, at man kan tulle med og snakke om alt. Det har alltid vært en narr i maktkorridorene. Narren må til for å få en balanse i systemet.

LES OGSÅ: Deeyah Khan (39) har brøytet vei for de skamløse muslimske jentene

Spøkelser

Klokketroen på logiske forklaringer er god å klamre seg til, spesielt om natten.

Jeg går mye i søvne og ser mennesker helt klart for meg. Da jeg bodde alene, så jeg alltid en liten gutt i gangen. Og i mange år så jeg en mann med et sølvfat i hånden i døråpningen til soverommet. Men jeg tror ikke på spøkelser, jeg tror det er hjernen din som tuller med deg. At noen av oss drømmer med åpne øyne. Jeg synes ikke det henger på greip at det finnes et sjelsliv.

Opplever du det som skremmende?

– Ja, hvert fall for de som er rundt meg. Jeg har korset veggen i søvne, lett etter mennesker under senga og frest til de som har forsøkt å vekke meg, litt eksorsistenaktig. Jeg har tatt ned alle bildene fra veggen i stua og satt frem vann til en imaginær hund. Da våkner jeg og er helt utslitt. Jeg kan også gå inn i rom og få frysninger på ryggen, men jeg ser ikke på «Åndenes makt». Og hadde jeg trodd på noe sånt, ville jeg ikke ha videreutviklet evnene.

LES OGSÅ: Danske Sherin Khankan er imam – og kvinne

 

 

Universet

Fra toppen av huset stirrer Sigrid inn i kikkerten, opp mot himmelen. Hun kan bare ane solen som en gnist i det fjerne, melkeveiens milliarder av stjerner, summen av lysår, Saturns ringer av støv.

– Da Jens ble født fikk jeg stjernekikkert i fødegave, forteller hun.

For der den bibelske tro aldri har klart å hekte henne, har fascinasjonen for verdensrommet vært desto mer tilstedeværende.

 

– Det fascinerer meg at vi bor på en klode i et solsystem blant milliarder av solsystemer, i et univers som er evig og hele tiden utvider seg. Jeg takler fint å tenke at dette livet bare finnes akkurat nå, i hele dette store systemet. Da synes jeg det er vanskeligere å forestille seg at det finnes en parallell verden. Med tanke på at dinosaurene regjerte på jorda i 30 millioner år, tenker jeg at der må det i tilfelle være fullt av dinosaurer. Vi har jo bare levd et sekund i forhold. Å se på stjernene er noe av det nærmeste jeg kommer en hellig opplevelse.

– Er dette det nærmeste du kommer noe «større» enn deg selv?

– Nei! Alt føles større enn meg selv. Det er noe jeg øver meg på å kjenne etter hele tiden, og som jeg prøver å lære andre. Når du begynner å hisse deg opp over ting, skammer deg eller gruer deg til noe, må du rette blikket ut og tenke: Hvor bor jeg? Jo, i en bitteliten by. Dessuten bor jeg i Europa som er et lite fisested i forhold til resten av verden. Drar man blikket videre, bor jeg på en jordklode, og allerede der er det jeg gjør veldig lite viktig. Så må du ut i verdensrommet og se på den lille kloden. Jeg tenker alltid sånn, spesielt hvis jeg har sagt noe dumt. Foreldrene mine er veldig opptatt av at man ikke skal si dumme ting, men jeg synes det er en plikt som komiker å tulle med alt.

– Er det lett å tulle med kristne?

– Ja, jeg vil gi ros til kristne for at de tør å høre vitser om seg selv og Gud, at man kan fleipe med at de hater homofile. Det er en religion man kan tulle så mye man vil med, fordi man ikke føler seg truet på samme måte som med muslimene. Men i Norge tenker jeg at muslimene har rett til å føle seg krenket, fordi de er så få.

Hun jafser i seg en ny kringlebit, retter litt på paljettskjørtet.

– Det er så vakkert når taxisjåfører snakker om Abraham. Det opplever jeg ofte. Og da tenker jeg at det er en urfortelling som egentlig ikke har noe med islam eller kristendommen å gjøre, men om mennesket som har sittet rundt bålet og fortalt om Abraham. At vi har en felles historie er vakkert, men så har vi knotet det til med religioner, sukker Tusvik.

Her og nå

Hun liker mye av tankegodset, det er selve utøvelsen av religionen Sigrid Bonde Tusvik opplever som rar. Å måtte gå i moskeen eller kirken, å be eller skrifte,

– Det skjønner jeg ikke noe av. Jeg blir stadig overrasket over at oppegående, moderne mennesker som Jonas Gahr Støre og Barack Obama trenger å ha en tro. Politikere som skal styre et land og helst bare ha trua på menneskene.

– Men er det en motsetning i å tro på mennesket og tro på Gud?

– Jeg synes bare det burde holde å tro på mennesket. I det du føder et barn, skjønner du at dette er det mest religiøse du gjør. Det er noe veldig guddommelig over det at du har klart å lage et menneske. Jeg skjønner ikke hvorfor man må ha en skapelseshistorie når skapelsen er her og nå. Når jeg hører om kvinner som føder på båt over Middelhavet, tenker jeg at det er noe guddommelig der. At barn overlever selv om de fødes overalt i kriker og kroker.

Hjemmekjær

Venner mener hun aldri ble helt løsrevet fra navlestrengen. Sigrid Bonde Tusvik bodde hjemme til hun var 24 år gammel, og flyttet tilbake i barndomshjemmet etter ti år. Nå bor hun i toppetasjen.

– Mamma og pappa har alltid vært min klippe i livet. De er mine guder. Og det er nok litt vanskelig for Martin, som jeg bor sammen med, for han får ikke lov å kritisere dem for noen ting. Når det kommer til dyrkelsen av foreldrene mine, er jeg ekstremt religiøs.

Har du ikke en gang hatt et lite ungdomsopprør?

Nei, men vi har alltid kjeftet og kranglet mye i familien. I dag idylliserer søsteren min og jeg frokostene da vi var små, men egentlig tror jeg vi ofte skrek og raste ut av døra. Mamma og pappa har vært gode på at man kan være i dårlig humør i det ene sekundet og ha latterkrampe i neste. Vi er litt som en italiensk storfamilie. At man tåler alles humør, og tåler at det smeller. Når du kan være deg selv fullt og helt hjemme, trenger du heller ikke å gjøre et opprør ute.


4 raske

Gud er: en svart kvinne. Det lærte jeg av pappa da jeg var liten!

Jeg klarer meg ikke uten: Krangling

På min gravstein skal det stå: Her «hviler» Sigrid Bonde Tusvik, i anførselstegn for å speile livet jeg levde!

Boka alle bør lese: «Aller kjæreste søster» av Astrid Lindgren


Sterke tradisjoner. Julen hører med til høydepunktene hos familien Bonde Tusvik. Den er fylt med tradisjoner og regler, og kan skremme vettet av selv den mest hardbarka svigersønn.

– Vi leser juleevangeliet tre ganger etter hverandre, først på gammelnorsk i en utgave pappa har fra 1800-tallet. Så leser vi den på nynorsk, fordi pappa er vestlending og så leser vi i den nyeste versjonen av Bibelen. Vi diskuterer hva slags ord som brukes og hva som utelates i de ulike versjonene. Vi synger alle julesangene og går rundt juletreet, og så er pappa julenisse. Han deler ikke ut gaver, men danser riverdance mens han tar en stokk rundt halsen vår og drar oss rundt juletreet. Akkurat det et ikke er så religiøst da. Haha.

Sigrid Bonde Tusvik har en latter på lur bak det meste hun sier, en utvei for alvoret hvis humoren banker på, men også rom for å la komikken ligge.

Treffer budskapet i juleevangeliet deg?

Jeg synes det er veldig, veldig fint. Spesielt i disse tider når du vet det går mennesker gjennom Europa, at så mange forflytter seg fra Midtøsten og Afrika. Da er juleevangeliet sterkere enn noensinne. Men på julaften leser vi også «Maria Bånsull», et dikt av Ingeborg Refling Hagen om da jesusbarnet ble født. Og det er nesten det sterkeste av alt.

Hva er det som treffer deg?

– At Jesus blir så menneskelig. Her er han plutselig en baby, og det er jo noe man sjelden tenker over selv på julaften. Diktet gjør det så nært. Hun skriver om tankens tornekrans, om det livet Jesus skal leve. Det er sterkt.

Fyrverkeri

Sigrid fisker opp en Filofax fra veska, sjekker timeplanen. Den er tett. Intervju i Nitimen, innlesing av reklamespotter, barnehagehenting og podcastinnspilling med humorkollega Lisa Tønne. Med mål om å være en motpol til generasjon perfeksjon, snakker de helt uten filter. Gjerne så drøyt at Sigrid må jobbe med ikke å skamme seg i lang tid etterpå.

 

LES OGSÅ: Min tro med Petter Dass-vinner Rut Helen Gjævert

Er du noen ganger bekymret for hva du kommer til å bli husket for?

– Det er veldig rart at mennesket har lyst til å bli husket for noe. Jeg er del av en stor, stor verden og vet at jeg ikke har gjort noe på lik linje med de som fant opp Penicillin.

Sigrid Bonde Tusvik smiler.

– Men jeg vil at barna mine skal huske meg som et fyrverkeri av et menneske!

Hun synes nemlig barn skal digge foreldrene sine litt. Derfor må de innvies i de voksnes verden, være en naturlig del av familien, ikke prinsessen i midten som hele familien kretser rundt.

– Jeg har en venninne som jobber på sykehjem, som sier at alle roper på mamma i det de dør. Hun synes det er så forferdelig. Så hardt å se et gammelt menneske rope på mamma. Men jeg synes egentlig det er ganske vakkert.



LES OGSÅ: Anne Kat. Hærland føler seg trygg på at hun kommer til himmelen

ANNONSE
378363_NP.jpg

Per Fugelli lærer deg å knyte sløyfe

ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE

ANBEFALINGENE