ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE

Som abonnent på Vårt Land får du:

Läs mer

Stifinneren

Selv kaller Harald Olsen seg for løsgjenger. Men mange følger etter når han finner stiene som leder tilbake til gamle trospraksiser.

ANNONSE
ANNONSE

Harald Olsen

  • 70 år, pensjonert forsker og underviser ved Universitetet i Agder.
  • Bosatt i Arendal. Gift, to barn og sju barnebarn.
  • Har skrevet mange ­bøker om pilegrimsvandring, ­åndelighet og miljø. Ørkenvind kom ut i 2008 på ­Verbum, Bønn ved havet ble gitt ut av Ustein kloster i 2009.
Min tro

Utstein kloster, tidlig på 1950-tallet: Klosteret er fortsatt en ruin, men de hvite murene står der ute på øya ytterst i Ryfylkefjorden. Inne i klostergården står en åtte år gammel gutt som er der på søndagstur med familien. Han opplever noe helt annerledes, noe som ikke er slik han har møtt det på bedehuset.

Sollyset faller ned mellom de hvite veggene. ­Harald Olsen løfter blikket oppover. Kontrasten til de umbrabrune bedehusbenkene han til da hadde forholdt seg til, er slående. Han opplever en ny åpenhet, noe som peker oppover og utover.

– Denne opplevelsen av annerledeshet, den tror jeg har sittet i meg siden. Dette ble tidlig mitt hellige sted, forteller den pensjonerte forskeren, som er mest kjent for sine mange bøker om pilegrims­tradisjonen, keltisk og russisk åndelighet, ørkenfedrene og om ærefrykt for skaperverket.

Grunnplanke

Å uttrykke troen med kroppen gjennom for eksempel pilegrimsvandring og meditasjon, er blitt en ny trend, meldte Vårt Land i sommer. Men lenge før det ble en trend, lot Harald Olsen seg engasjere av dette. Og 70-åringen har vært en av dem som har gjort mest for å inspirere andre til en mer kroppslig tro.

LES OGSÅ: Det har vært storm i forholdet mellom Ingrid Rosendorf Joys og kirken

Å være pionér for en mindre rasjonell tilnærming til troen, er ikke akkurat hva man venter av en naturvitenskapsmann. Og at en med universitets­eksamen i realfag, ender opp som kultursjef og lærer i religionsvitenskap, tyder på et liv som har utviklet seg i uventede retninger.

Men det som har vært fast hele tiden, er guds­troen. Olsen sier han ikke har hatt noen store troskriser. Troen på Gud har vært der som en grunnplanke­ helt fra hans barndom på Rogalands bedehus.

Den store omveltningen i hans trosliv skjedde da han leste en artikkel i et misjonstidsskrift. Underlig nok husker han ikke når det var eller hvor det var – men han husker innholdet i artikkelen godt. Den skal vi komme tilbake til.

Radikalisering

Vi sitter i et lyst hus i en hage i utkanten av Arendal. Gjennom stuevinduet har et rådyr nettopp tittet inn på oss, vinden og sollyset rusker om kapp i blodbøken utenfor.

På bordet står det fyrstekake på en damaskduk – innkjøpt i basaren i Damaskus. På veggene er det ikoner og kors. Olsen har nettopp vist oss arbeidshulen sin i kjelleren. Han har fortsatt mye ugjort som pensjonist.

Inntil i fjor var han forsker og seniorrådgiver ved Universitetet i Agder, der han også underviste i religionsvitenskap. Tidligere har han blant annet vært direktør ved Kunsthøgskolen i Oslo, kultursjef i Froland kommune og amanuensis i kulturarbeid ved Telemark distriktshøgskole.

LES OGSÅ: Synd er ein av dei beste ideane i kristendomen, meiner ateisten Bjørn Stærk.

Men det var altså i realfagene det begynte. Først naturfaglinja på gymnaset, så Universitetet i Oslo. Dit kom han i 1967, samtidig med studentopp­røret, og ble en av dem som formidlet det inn i kristne­ miljøer. Han var en av kristensosialistene som spredte forferdelse i Rogalands bedehusmiljø og skapte diskusjon i Vårt Lands spalter – der han var sommervikar.

392877_NP.jpg

Harald Olsen trodde de rasjonelle­ argumentene skulle nå fram i miljøkampen. Nå tror han vi må bruke hjerte­språket. Det gjør han i bønne­boken Bønn ved ­havet. Foto: Evelyn Pecori

– Det kunne gå varmt for seg når studenten kom hjem og diskuterte sine nye tanker med familien som hadde tilhørighet på bedehuset. Fra andre fikk jeg høre at jeg førte folk på åndelige avveier.­ Noe var ubehagelig, men jeg kom fra det uten ­varige men.

Frihetssangen

Bondestudenten fra bede­huset opplevde det ikke som noe brudd med troen å komme inn i det radikale studentmiljøet. Tvert om, han opplevde det som en berikelse og utvidelse av troen.

– Jeg hadde en sterk opplevelse av en bevissthetsutvidelse som styrket min kristne identitet, sier han.

Det var likevel ikke bare populært hos ledelsen for Norges Kristelige Studentlag. Olsen var med på å drive noe som het Lagets Akademi. Da de inviterte professor Jacob Jervell som taler, oppløste ledelsen akademiet. Og Olsen forlot Laget – til fordel for menighetsarbeid i Den norske kirke.

Men det var ikke bare studier og politikk. Olsen­ dannet sammen med andre venner Freedom Quartet som sang spirituals. Kvartetten – med fem medlemmer – spilte inn en rekke plater og holdt konserter i inn- og utland gjennom mange år.

Olsen husker særlig godt turneen de hadde i Kina i 1991, der de som en av de første vestlige gruppene sang i kirker rundt i det store landet. Det endte med at Olsen samarbeidet med den kinesiske Tre Selv-kirkens liturgikommisjon om hvordan lokal og folkelig musikk kunne innpasses i gudstjenesten. Det resulterte blant annet i en stor pilegrimsmesse med både hardingfele og tradisjonelle kinesiske instrumenter framført i Beijing i 1997.

Troens dybder

Og der er vi ved pilegrimsmotivet som ble så sentralt i livet hans. Da må vi vende tilbake til den dagen – det må ha vært på 1970-tallet – han leste Notto R. Thelles artikkel om den norske misjonspioneren Karl Ludvig Reichelt.

LES OGSÅ: Imama Sherin Khankan kjemper for moderne islam

Som misjonær i Kina oppsøkte Reichelt en rekke buddhistiske templer og klostre, og ble kjent med den kinesiske pilegrimstradisjonen, der munker og andre vandret fra kloster til kloster. Han bygde opp et pilegrimssenter i Hongkong, der han tok imot pilegrimer og drev religionsdialog.

– Hva var det med den artikkelen som traff deg?

Det var det han skrev om troens dybdedimensjon. Jeg var vokst opp i en tradisjon som la veldig vekt på det verbale, på forkynnelsen. Her møtte jeg noe som ikke først og fremst handlet om hodet, men om resten av kroppen.

– Hva er troens dybdedimensjon?

Thelle trakk fram det kontemplative som i Vesten har vært båret av den kristne klostertradisjonen. Nå hentet han den ut som en utfordring ikke bare til munker og nonner, men til vanlige kristne.

– Hva betyr det i praksis?

Det er slikt som stillhet, ettertanke, refleksjon og meditasjon. Det er dimensjoner som sprenger det rasjonelle virkelighetsbildet.

Meditasjon

Olsen nøyde seg ikke med å lese om dette nye. Han ble med i et meditasjonfellesskap i Oslo, det som etter hvert ble kjent som Emmaus-fellesskapet. Der hadde de kveldssamlinger med enkel liturgi og skriftlesning, der den felles stillheten var det sentrale elementet.


Jeg var vokst opp i en tradisjon som la veldig vekt på det verbale, på forkynnelsen. Så møtte jeg noe som ikke først og fremst handlet om hodet, men om resten av kroppen.
– Harald Olsen


Senere har han bygd opp et tilsvarende fellesskap i Arendal under vignetten «Pusterom». Det er også tittelen på en bok han har skrevet med veiledning for de som vil drive slike fellesskap.

– Hva er det dette gir deg?

Det er en berikelse som ikke er så lett å beskrive med ord. For eksempel når du ligger flatt på gulvet i et kirkerom og opplever dette rommets spesielle kvaliteter. Hvilen når kroppen slapper av og blir til bønn.

– Hva gjør det med ditt gudsbilde?

Det blir rikere og større. Jeg opplever en Gud som sprenger rammene. En Gud som vi må møte «utenfor leiren», som det heter i Hebreerbrevet. Han er også virksom utenfor det vi definerer som kristelig. Reichelt snakket om spor av Guds skapende­ handling som ligger som frø i hele skaperverket. Vi kan finne ham også i andre kulturer enn vår.

LES OGSÅ: Per Fugelli har ingen Gud eller himmel

Gullgraver

Olsen kaller seg en åndelig gull­graver. Han graver på nye steder for å finne åndelige skatter. Og han har funnet dem blant annet i den keltiske tradisjonen.

– Her møter jeg en naturfromhet som fikk den gamle naturelskeren i meg til å blomstre på nytt. Det var jo dette som opprinnelig fikk meg til å studere naturfag. Så fikk jeg se naturopplevelsen uttrykt i en religiøs naturpoesi, der man leser Guds skapervilje i blomster og dyr, sier Olsen.

Han har lent seg fram i stolen og gestikulert ivrig. Nå lener han seg bakover og slapper av – som om han har kommet fram til noe. Han forteller om sitt engasjement for miljøet helt fra studiedagene. Om den politiske aktivismen, som blant annet slo ut i at han redigerte en bok om likevektsamfunnet med bidrag fra Arne Næss.


4 raske
Gud er: 
Skaper, opprettholder og kjærlighetens kilde.
Jeg klarer meg ikke uten: 
Boksamlingen og ­musikkanlegget.
På min gravstein 
skal det stå: 
Det må mine etterkommere­ bestemme. Men jeg vet hvilke­ salmer jeg vil ha i ­begravelsen: «Tårnhøye bølger går», «Når engang mine øyne skal» og «Deg å få skode».
Boken alle må lese: 
Brødrene Karamasov av ­Fjodor M. Dostojevskij.


– Jeg trodde argumentene ville skape forandring. Men slik har det ikke gått. Argumentene har ikke ført til tilstrekkelig handling. Hvis vi skal greie å møte vår tids utfordringer, må vi ta i bruk hjertespråket. Der er det mye å hente i tradisjonen fra de keltiske klostrene, sier han.

Han har skrevet en bønnebok inspirert av naturen­ på Utstein kloster. Den heter Bønn ved havet. Slik lyder en av bønnene:

«La oss få høre dine hjerteslag, Herre, i bølgene som ruller mot stranda, i vinden som suser i tre­toppene, i bienes summing under blomsterkronene, i ternenes stup under himmelvelvingen, i bekkens stillferdige risling mellom steinene, i tidevannets evige veksling mellom flo og fjære og i løvsanger­ens morgentoner fra rosebusken».

Pilegrimsstav

Nå vil han ta oss med til yttersida av Tromøya, der havlyset får skumsprøyten til så skinne over svarte svaberg. Han tar med seg pilegrimsstaven, som han selv har skåret ut fra en kjepp han fant utenfor klosteret i Iona i Skottland.

Siden har staven blitt med langt østover, til den ortodokse tradisjonen fra Kvitsjøen i nord til den egyptiske ørkenen.

– I den ortodokse tradisjonen har jeg særlig oppdaget skjønnheten som en religiøs dimensjon. Først og fremst gjennom sangen. Fra barndommen husker jeg det veldige inntrykket det gjorde på meg da det russiske koret Donkosakkene framførte russisk liturgi i Stavanger Domkirke. Musikken er nok det som først og fremst har talt til meg. Men også det visuelle gjennom ikonene. Og så finner jeg noe av den samme naturforankringen i den russiske klostertradisjonen som hos kelterne, sier han.

Syria

Også i Syria fikk han mange impulser, særlig gjennom Mar Musa-klosteret som jesuittpresten Fader Paolo drev i ørkenen nord for Damaskus. Olsen har lenge drevet en støttegruppe for dette klosterfellesskapet, som satset på både økologi og dialog med muslimer. Nå er det tre år siden Fader Paolo ble tatt av IS, og klosteret er ødelagt.

LES OGSÅ: Det skjedde noe med Linda Hofstad Helleland da lillesøsteren var dødssyk

Han har også vært i Aleppo en rekke ganger, og det er ikke mulig å la være å komme inn på hva som akkurat nå utspiller seg der.

– Når du tenker på det som som skjer i Aleppo, og det som har skjedd med de syriske kristne, kan du da beholde troen på at bønn nytter?

– Det som skjer der, er jo helt forferdelig. Men de som er midt oppe i det, tror på bønn og ber hele tiden. Når de sier at bønn nytter, kan ikke jeg mene noe annet, sier Harald Olsen.

ANNONSE
Min tro

Utstein kloster, tidlig på 1950-tallet: Klosteret er fortsatt en ruin, men de hvite murene står der ute på øya ytterst i Ryfylkefjorden. Inne i klostergården står en åtte år gammel gutt som er der på søndagstur med familien. Han opplever noe helt annerledes, noe som ikke er slik han har møtt det på bedehuset.

Sollyset faller ned mellom de hvite veggene. ­Harald Olsen løfter blikket oppover. Kontrasten til de umbrabrune bedehusbenkene han til da hadde forholdt seg til, er slående. Han opplever en ny åpenhet, noe som peker oppover og utover.

– Denne opplevelsen av annerledeshet, den tror jeg har sittet i meg siden. Dette ble tidlig mitt hellige sted, forteller den pensjonerte forskeren, som er mest kjent for sine mange bøker om pilegrims­tradisjonen, keltisk og russisk åndelighet, ørkenfedrene og om ærefrykt for skaperverket.

Grunnplanke

Å uttrykke troen med kroppen gjennom for eksempel pilegrimsvandring og meditasjon, er blitt en ny trend, meldte Vårt Land i sommer. Men lenge før det ble en trend, lot Harald Olsen seg engasjere av dette. Og 70-åringen har vært en av dem som har gjort mest for å inspirere andre til en mer kroppslig tro.

LES OGSÅ: Det har vært storm i forholdet mellom Ingrid Rosendorf Joys og kirken

Å være pionér for en mindre rasjonell tilnærming til troen, er ikke akkurat hva man venter av en naturvitenskapsmann. Og at en med universitets­eksamen i realfag, ender opp som kultursjef og lærer i religionsvitenskap, tyder på et liv som har utviklet seg i uventede retninger.

Men det som har vært fast hele tiden, er guds­troen. Olsen sier han ikke har hatt noen store troskriser. Troen på Gud har vært der som en grunnplanke­ helt fra hans barndom på Rogalands bedehus.

Den store omveltningen i hans trosliv skjedde da han leste en artikkel i et misjonstidsskrift. Underlig nok husker han ikke når det var eller hvor det var – men han husker innholdet i artikkelen godt. Den skal vi komme tilbake til.

Radikalisering

Vi sitter i et lyst hus i en hage i utkanten av Arendal. Gjennom stuevinduet har et rådyr nettopp tittet inn på oss, vinden og sollyset rusker om kapp i blodbøken utenfor.

På bordet står det fyrstekake på en damaskduk – innkjøpt i basaren i Damaskus. På veggene er det ikoner og kors. Olsen har nettopp vist oss arbeidshulen sin i kjelleren. Han har fortsatt mye ugjort som pensjonist.

Inntil i fjor var han forsker og seniorrådgiver ved Universitetet i Agder, der han også underviste i religionsvitenskap. Tidligere har han blant annet vært direktør ved Kunsthøgskolen i Oslo, kultursjef i Froland kommune og amanuensis i kulturarbeid ved Telemark distriktshøgskole.

LES OGSÅ: Synd er ein av dei beste ideane i kristendomen, meiner ateisten Bjørn Stærk.

Men det var altså i realfagene det begynte. Først naturfaglinja på gymnaset, så Universitetet i Oslo. Dit kom han i 1967, samtidig med studentopp­røret, og ble en av dem som formidlet det inn i kristne­ miljøer. Han var en av kristensosialistene som spredte forferdelse i Rogalands bedehusmiljø og skapte diskusjon i Vårt Lands spalter – der han var sommervikar.

392877_NP.jpg

Harald Olsen trodde de rasjonelle­ argumentene skulle nå fram i miljøkampen. Nå tror han vi må bruke hjerte­språket. Det gjør han i bønne­boken Bønn ved ­havet. Foto: Evelyn Pecori

– Det kunne gå varmt for seg når studenten kom hjem og diskuterte sine nye tanker med familien som hadde tilhørighet på bedehuset. Fra andre fikk jeg høre at jeg førte folk på åndelige avveier.­ Noe var ubehagelig, men jeg kom fra det uten ­varige men.

Frihetssangen

Bondestudenten fra bede­huset opplevde det ikke som noe brudd med troen å komme inn i det radikale studentmiljøet. Tvert om, han opplevde det som en berikelse og utvidelse av troen.

– Jeg hadde en sterk opplevelse av en bevissthetsutvidelse som styrket min kristne identitet, sier han.

Det var likevel ikke bare populært hos ledelsen for Norges Kristelige Studentlag. Olsen var med på å drive noe som het Lagets Akademi. Da de inviterte professor Jacob Jervell som taler, oppløste ledelsen akademiet. Og Olsen forlot Laget – til fordel for menighetsarbeid i Den norske kirke.

Men det var ikke bare studier og politikk. Olsen­ dannet sammen med andre venner Freedom Quartet som sang spirituals. Kvartetten – med fem medlemmer – spilte inn en rekke plater og holdt konserter i inn- og utland gjennom mange år.

Olsen husker særlig godt turneen de hadde i Kina i 1991, der de som en av de første vestlige gruppene sang i kirker rundt i det store landet. Det endte med at Olsen samarbeidet med den kinesiske Tre Selv-kirkens liturgikommisjon om hvordan lokal og folkelig musikk kunne innpasses i gudstjenesten. Det resulterte blant annet i en stor pilegrimsmesse med både hardingfele og tradisjonelle kinesiske instrumenter framført i Beijing i 1997.

Troens dybder

Og der er vi ved pilegrimsmotivet som ble så sentralt i livet hans. Da må vi vende tilbake til den dagen – det må ha vært på 1970-tallet – han leste Notto R. Thelles artikkel om den norske misjonspioneren Karl Ludvig Reichelt.

LES OGSÅ: Imama Sherin Khankan kjemper for moderne islam

Som misjonær i Kina oppsøkte Reichelt en rekke buddhistiske templer og klostre, og ble kjent med den kinesiske pilegrimstradisjonen, der munker og andre vandret fra kloster til kloster. Han bygde opp et pilegrimssenter i Hongkong, der han tok imot pilegrimer og drev religionsdialog.

– Hva var det med den artikkelen som traff deg?

Det var det han skrev om troens dybdedimensjon. Jeg var vokst opp i en tradisjon som la veldig vekt på det verbale, på forkynnelsen. Her møtte jeg noe som ikke først og fremst handlet om hodet, men om resten av kroppen.

– Hva er troens dybdedimensjon?

Thelle trakk fram det kontemplative som i Vesten har vært båret av den kristne klostertradisjonen. Nå hentet han den ut som en utfordring ikke bare til munker og nonner, men til vanlige kristne.

– Hva betyr det i praksis?

Det er slikt som stillhet, ettertanke, refleksjon og meditasjon. Det er dimensjoner som sprenger det rasjonelle virkelighetsbildet.

Meditasjon

Olsen nøyde seg ikke med å lese om dette nye. Han ble med i et meditasjonfellesskap i Oslo, det som etter hvert ble kjent som Emmaus-fellesskapet. Der hadde de kveldssamlinger med enkel liturgi og skriftlesning, der den felles stillheten var det sentrale elementet.


Jeg var vokst opp i en tradisjon som la veldig vekt på det verbale, på forkynnelsen. Så møtte jeg noe som ikke først og fremst handlet om hodet, men om resten av kroppen.
– Harald Olsen


Senere har han bygd opp et tilsvarende fellesskap i Arendal under vignetten «Pusterom». Det er også tittelen på en bok han har skrevet med veiledning for de som vil drive slike fellesskap.

– Hva er det dette gir deg?

Det er en berikelse som ikke er så lett å beskrive med ord. For eksempel når du ligger flatt på gulvet i et kirkerom og opplever dette rommets spesielle kvaliteter. Hvilen når kroppen slapper av og blir til bønn.

– Hva gjør det med ditt gudsbilde?

Det blir rikere og større. Jeg opplever en Gud som sprenger rammene. En Gud som vi må møte «utenfor leiren», som det heter i Hebreerbrevet. Han er også virksom utenfor det vi definerer som kristelig. Reichelt snakket om spor av Guds skapende­ handling som ligger som frø i hele skaperverket. Vi kan finne ham også i andre kulturer enn vår.

LES OGSÅ: Per Fugelli har ingen Gud eller himmel

Gullgraver

Olsen kaller seg en åndelig gull­graver. Han graver på nye steder for å finne åndelige skatter. Og han har funnet dem blant annet i den keltiske tradisjonen.

– Her møter jeg en naturfromhet som fikk den gamle naturelskeren i meg til å blomstre på nytt. Det var jo dette som opprinnelig fikk meg til å studere naturfag. Så fikk jeg se naturopplevelsen uttrykt i en religiøs naturpoesi, der man leser Guds skapervilje i blomster og dyr, sier Olsen.

Han har lent seg fram i stolen og gestikulert ivrig. Nå lener han seg bakover og slapper av – som om han har kommet fram til noe. Han forteller om sitt engasjement for miljøet helt fra studiedagene. Om den politiske aktivismen, som blant annet slo ut i at han redigerte en bok om likevektsamfunnet med bidrag fra Arne Næss.


4 raske
Gud er: 
Skaper, opprettholder og kjærlighetens kilde.
Jeg klarer meg ikke uten: 
Boksamlingen og ­musikkanlegget.
På min gravstein 
skal det stå: 
Det må mine etterkommere­ bestemme. Men jeg vet hvilke­ salmer jeg vil ha i ­begravelsen: «Tårnhøye bølger går», «Når engang mine øyne skal» og «Deg å få skode».
Boken alle må lese: 
Brødrene Karamasov av ­Fjodor M. Dostojevskij.


– Jeg trodde argumentene ville skape forandring. Men slik har det ikke gått. Argumentene har ikke ført til tilstrekkelig handling. Hvis vi skal greie å møte vår tids utfordringer, må vi ta i bruk hjertespråket. Der er det mye å hente i tradisjonen fra de keltiske klostrene, sier han.

Han har skrevet en bønnebok inspirert av naturen­ på Utstein kloster. Den heter Bønn ved havet. Slik lyder en av bønnene:

«La oss få høre dine hjerteslag, Herre, i bølgene som ruller mot stranda, i vinden som suser i tre­toppene, i bienes summing under blomsterkronene, i ternenes stup under himmelvelvingen, i bekkens stillferdige risling mellom steinene, i tidevannets evige veksling mellom flo og fjære og i løvsanger­ens morgentoner fra rosebusken».

Pilegrimsstav

Nå vil han ta oss med til yttersida av Tromøya, der havlyset får skumsprøyten til så skinne over svarte svaberg. Han tar med seg pilegrimsstaven, som han selv har skåret ut fra en kjepp han fant utenfor klosteret i Iona i Skottland.

Siden har staven blitt med langt østover, til den ortodokse tradisjonen fra Kvitsjøen i nord til den egyptiske ørkenen.

– I den ortodokse tradisjonen har jeg særlig oppdaget skjønnheten som en religiøs dimensjon. Først og fremst gjennom sangen. Fra barndommen husker jeg det veldige inntrykket det gjorde på meg da det russiske koret Donkosakkene framførte russisk liturgi i Stavanger Domkirke. Musikken er nok det som først og fremst har talt til meg. Men også det visuelle gjennom ikonene. Og så finner jeg noe av den samme naturforankringen i den russiske klostertradisjonen som hos kelterne, sier han.

Syria

Også i Syria fikk han mange impulser, særlig gjennom Mar Musa-klosteret som jesuittpresten Fader Paolo drev i ørkenen nord for Damaskus. Olsen har lenge drevet en støttegruppe for dette klosterfellesskapet, som satset på både økologi og dialog med muslimer. Nå er det tre år siden Fader Paolo ble tatt av IS, og klosteret er ødelagt.

LES OGSÅ: Det skjedde noe med Linda Hofstad Helleland da lillesøsteren var dødssyk

Han har også vært i Aleppo en rekke ganger, og det er ikke mulig å la være å komme inn på hva som akkurat nå utspiller seg der.

– Når du tenker på det som som skjer i Aleppo, og det som har skjedd med de syriske kristne, kan du da beholde troen på at bønn nytter?

– Det som skjer der, er jo helt forferdelig. Men de som er midt oppe i det, tror på bønn og ber hele tiden. Når de sier at bønn nytter, kan ikke jeg mene noe annet, sier Harald Olsen.

ANNONSE

Harald Olsen

  • 70 år, pensjonert forsker og underviser ved Universitetet i Agder.
  • Bosatt i Arendal. Gift, to barn og sju barnebarn.
  • Har skrevet mange ­bøker om pilegrimsvandring, ­åndelighet og miljø. Ørkenvind kom ut i 2008 på ­Verbum, Bønn ved havet ble gitt ut av Ustein kloster i 2009.