ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE

Som abonnent på Vårt Land får du:

Läs mer

Sikker i sin sak

Ole Torp forstod tidlig at det er helt ålreit å ikke tro.

ANNONSE
ANNONSE

Ole Torp

  • Ole Nicolay Torp, 65 år.
  • Startet journalistkarrieren i Bergen Arbeiderblad og Dagbladet, ansatt i NRK ­siden 1991, der han blant ­annet har jobbet i Dags­revyen og vært utenriks­korrespondent i Washington DC og i Beijing.
  • Var programleder for ­debattprogrammet «­Aktuelt» fra 2010-2016,­ ­aktuell med intervju­programmet «Torp».
  • Har blant annet fått Skups sølvdiplom (1992) for å ha avslørt Statoils kart-
legging av homofili blant 
sine ­ansatte.
  • Gift med journalist Inger Bentzrud, har datteren Yuya (19).
Min tro

– Jeg er jo litt skeptisk til dette, for jeg har ikke noe særlig å varte opp med, sier Ole Torp.

Vi møter han i Las Vegas, der han sitter med cowboystøvlene lett vippende over bordkanten. Tilsynelatende tilbakelent. Revolverjournalisten kan hvile, i dag er det vi som må komme opp med spørsmålene. Men Torp virker ikke helt komfortabel.

– Jeg tror ikke jeg lever opp til forventningene hos Vårt Lands kjernelesere; min religionsutøvelse er mer enn fattigslig.

Torp gjør det klart at han er meldt ut av statskirken. Noen kritiske saker om religionsutøvelse har det også blitt i årenes løp. Tro er i det hele tatt ganske fjernt for mannen vi nå skal snakke med om nettopp det.

LES OGSÅ: Fire av ti sier Norge er et kristent land

Berrrgenser

Da debattprogrammet «Aktuelt» ble tatt av lufta i fjor, hadde han ledet over 600 sendinger med opp til 200.000 seere på sine beste dager. Han er vant til å levere. Kjent for å stille krasse spørsmål på finslipt bergensk.

– Men jeg blir ofte misforstått, folk tror jeg er ­arrogant. Det er fordi jeg er bergenser. Det er et kors vi bærer, vi som er fra Bergen, forklarer Torp, og skarrer litt ekstra på r-en mens han skuer utover Las Vegas. Sofa-korridoren bak resepsjonen i NRK, har fått sitt navn på grunn av kaffeautomatene som før stod på rekke og rad og lyste som enarmede banditter. Her hører han fortsatt hjemme. I «Torp» - et dyptpløyende intervjuprogram med én gjest hver uke - hadde han nylig Erling Pettersen, avtroppende biskop i Stavanger, som gjest.

– Jeg ble veldig grepet av hvordan han har brukt sin tro til å kjempe mot urettferdighet og fattigdom, til å være en ekte frigjøringsteolog. Tenk, han gikk rett fra en skrivebordstilling som kontorsjef i kirke­rådet, til å jobbe fem år i slummen i Brasil. Alle hans sognebarn var prostituerte, narkomane og alkoholikere. Det var sterkt å høre han snakke om dem med stor kjærlighet. Om hvor indignert han er over hvordan disse menneskene blir sett ned på.

LES OGSÅ: Elizabeth Hoff - stemmen fra Aleppo

Litt nedenfra

Ole Torp kan kjenne seg igjen. Ikke i troen, men i det å se verden litt nedenfra. Som tidligere utenrikskorrespondent i både USA og Kina har han skildret mange skjebner.

– Å stå opp mot urettferdighet og ha omtanke for svake mennesker er viktig for meg. Samtidig er jeg flink til å stenge ute følelsene når jeg er i feltet. Jeg har aldri brutt sammen eller snudd fra en jobb fordi jeg ikke maktet det. Jeg har dette journalistskallet, sier Torp og dunker seg på brystet.

– Men heldigvis er det sprekker i det. Jeg kan få etter-reaksjoner.

Selv i sprekkene finner ikke troen sin vei. I stedet betrakter Torp troende mennesker med distanse og fascinasjon.

– Jeg kjenner religiøse mennesker som henvender seg til Gud for å få ro i sjelen, for eksempel å rydde opp i kjærlighetssorg. Slik klarer de å stenge ute både dagligdagse og store problemer. Det synes jeg er imponerende og samtidig veldig fjernt. Jeg beundrer dem som finner en intellektuell kraft i troen, en litt større fantasi. Men jeg klarer ikke å forestille meg det selv.

– Hva gjør du selv for å få ro i sjelen?

Jeg finner min ro i kunst og litteratur. I vinterskogens stillhet og havets uendelighet. Og i min datters øyne.

Han ser på tro som en sjelelig tilstand, en søken etter noe større enn en selv. Et sted der du kan hvile deg i en verden hvor alt kan skje.

– Jeg tenker at mennesker som tror, har et sted de kan gå for å finne trøst. Hvor de på en eller annen måte kan finne frem til det indre i seg. Kanskje er troen en higen etter trygghet.

Du har aldri kjent på det selv?

– Jo, en stund da jeg var barn, påvirket av skolen. Jeg husker jeg hadde diskusjoner hjemme med foreldrene mine om hvorfor vi ikke ba aftenbønn. De lurte på om det var påkrevd, og det mente jeg det var. Så jeg ba aftenbønn, den handlet om at Gud skulle passe på mor og far. Jeg fikk raskt et fornuftsforhold til troen. Jeg ba blant annet til Gud om at jeg ikke måtte stryke i ­matematikk!

LES OGSÅ: Deeyah Khan drapstrues av islamister og høyrekstreme

Hoppet av

De større sjelekvalene meldte seg først under konfirmasjonsforberedelsene. I Storetveit kirke i Bergen møtte unge Ole en prest som inviterte til tvil og diskusjon.

– Han fikk meg til å forstå at det var helt ålreit å ikke tro. Konfirmasjonsforberedelsene var nesten som å gå gjennom en slags kur; enten blir du helbredet eller så hjelper det ikke. Jeg kom ut på andre siden og tenkte: «Nei, jeg klarer ikke å tro. Hvorfor skal vi tro på en barmhjertig Gud, når det finnes krig og urettferdighet i verden?»

Torp legger sine lange ben i kors, lener seg ­tilbake i hjørnet av sofaen og forteller at det var høyst uvanlig å ikke konfirmere seg på denne tiden. Men der tanter, nabofruer og klassekamerater reagerte med vantro, vakte det liten oppstandelse hos herr og fru Torp.

– Foreldrene mine var ikke personlig kristne, de var rause og liberale – men alminnelige og borgerlige på den måten at ungene ble sendt dit det var vanlig å sende dem. Å konfirmere seg var en del av oppdragelsen og allmenndanningen. Men mor og far var alltid veldig flinke til å akseptere mine valg. Da jeg ikke ville konfirmere meg, snudde de det i stedet til noe praktisk – det ble ingen fest, men jeg fikk mitt livs første dress – og fikk si nei til den konvensjonelle gaven: Paraply med et navneskilt i sølv. Det hørte med til dannelsen i Bergen, men det hørte med til opprøret å si nei til den slags.

LES OGSÅ: Gud vil meg vel, tenkte Anne-May Grasaas. Så åpnet avgrunnen seg.


4 raske

Gud er:
 Et mysterium.

Jeg klarer meg ikke uten: Familie og venner.

På min gravstein skal det stå: 
Han prøvde, i alle fall.

Boka alle bør lese: 
The White Hotel, en ­roman om Holocaust av D.M. ­Thomas.


LES OGSÅ: Menigheter gjør seg asyl-klare når Trump blir president

De svake

Noen trinn gjenstod riktignok på ­dannelsesstigen. Som 16-åring ble han utvist fra skolen: Med sprettert, tegnestift på stolen og nebbing mot lærerne på rullebladet. I stedet for skole ble han sendt til sjøs for å lære seg manerer.

– Far jobbet på cruisebåt og hadde fått det for seg at han skulle lære meg sånne bergenske manerer som man på hippietiden syntes var helt latterlige. Som å tenne sigaretten for damer, trekke ut stolen for dem, reise seg når det kom en dame til bordet.

Manerene sitter fortsatt. I dag behersker Ole Torp kunsten å stille sine intervjuobjekter til veggs på en dannet måte, i en særegen blanding av høflige fraser og hard skarring.

– For meg er journalistikken en forlengelse av å bli indignert over urettferdighet i verden. Jeg har alltid forsøkt å tale de svakes sak. Under borgerrettighetstiden i Amerika på slutten av 60-tallet, ble jeg svært opprørt over avis- og TV-bilder som viste hvordan svarte borgere ble behandlet. Det ble mitt endelige oppgjør med Gud, jeg fattet ikke at han kunne tillate det. Siden har jeg aldri sett meg tilbake.

– Og går ikke i kirken på julaften engang?

– Nei, men jeg synger gjerne salmer i begravelser. Jeg liker salmer som har en historie, som «Amazing Grace» som var knyttet til slaveriets opphevelse. Og «O bli hos meg» som ble sunget under et berømt krigsforlis en gang. Da får vi en litt større hvelving.

LES OGSÅ: Da Jarle Bernhoft strakte hendene i været i en amerikansk kirke, fikk det konsekvenser

Demonutdrivelser

Som journalist i Dagbladet på 70-tallet fikk han testet rettferdighetssansen også på trosfeltet. Dagbladet på denne tiden var trofast mot sitt eget prinsipp om å være liberal-radikal, en avis som «var imot kirken, men for kvinnelige prester», ifølge Torp. Vinteren 1977 fikk han nyss i noen rykter om at en ung kvinne var blitt utsatt for eksorsisme hjemme hos en prest i Os. Flere ordinerte prester i Den norske kirke skulle også ha vært til stede i huset under eksorsismen. Kvinnen opplevde det som et overgrep.

– Jeg slo opp i telefonkatalogen på Den norske kirke, så ringte jeg alle prester i Bjørgvin embete og spurte hva som hadde foregått. Noen svarte litt rart og jeg husker biskopen sa noe sånt som at «...i så fall var det sjelesorg». Det svaret ga meg bare blod på tann. Jeg jobbet lenge med saken, og fant endelig en som følte han ikke kunne tie lenger, smiler Torp.

Os-saken ble en stor belastning for statskirken da den ble kjent i media. Og da saken skulle opp på de kristelige organisasjonenes årlige «Geilo-møte», ba Torp om å få dekke det.

– Der diskuterte de ting jeg opplevde som helt sinnsyke. De snakket for eksempel i fullt alvor om jomfrufødsel. Jeg skrev på den måten man skrev i Dagbladet på den tiden – med «spit» og moro, og ble avisens religionsmedarbeider i noen år, en sånn stilling hadde Dagbladet aldri hatt før, ha-ha!

Hva tenkte du selv om kirken og kristne etter å ha jobbet med denne saken?

At det var en organisasjon som undertrykker kvinner, som har et forkastelig menneskesyn. Om prestene tenkte jeg at de var maktmennesker av den typen som tror bokstavelig talt på demoner og andre fantasifigurer, og som presser sine forkvaklete ideer på mennesker i nød. Og det hadde jeg jo rett i. Heldigvis ble det skandale.

LES OGSÅ: Susanna Wallumrød finner trøst i at vi alle skal dø

Utmattende lykke

Som nylig utkommandert Amerika-korrespondent noen år senere, kom Torp inn i en kultur der Gud var en del av dagligtalen for de fleste han møtte på sin vei.

– For amerikanerne er Gud mye mer tilstede i retorikken. De kan utbryte ting som «Ja, men det var derfor Gud ga oss dette landet!» Sånne ting norske politikere aldri ville funnet på å si, men som er betydningsfullt i amerikansk politisk retorikk.

Påvirket det deg på noen måte?

Nei, at Gud er en del av språket opplever jeg mer som fraser etter hvert, noe som er så ­alminneliggjort at man nesten ikke legger merke til det. Jeg har derimot latt meg påvirke av mye annet i Amerika. Jeg leser mye amerikansk litteratur og poesi. Og hjemme i gangen står 22 par cowboystøvler, smiler Torp.

Han befinner seg i Amerika når et lite fotografi tikker inn på faksen hans. Ole Torp er 45 år gammel og har akkurat startet i jobben som NRK-korrespondent med base i Washington. På fotografiet skimter han en hvit flekk mot en mørk bakgrunn, og han kjenner hvordan hjertet begynner å dundre mot brystet. Tårene­ presser på. Det er ansiktet til ­datteren han snart skal få, så vidt synlig i alt blekket fra skriveren.

– Jeg snakker egentlig ikke så gjerne om dette, men jeg kan si at det var et stort lykkeøyeblikk. Å siden dra til Kina for endelig å få møte henne, var en slags ­utmattende lykkefølelse. Det 
har nok også gjort meg litt mykere og mer reflektert som journalist.

LES OGSÅ: Komiker Rune Andersen ba så han fikk vondt i hendene

Tett på

I 2008 rammes Sichuan-provinsen i Kina av jordskjelv. 87.0000 mennesker omkommer, svært mange av dem er barn. Det er blitt jukset med armeringsjernene som holder skolebygningene oppe. Ole Torp er på plass for å dekke tragedien.

– Ungene var allerede blitt advart om at de ikke måtte løpe i trappene. Da skjelvet kom, klappet skolene sammen som korthus. Og de som befant seg inne ble klemt flate. Jeg husker hjelpearbeiderne som kom løpende ut fra ruinene med døde barn liggende på dørblad, mens foreldrene ventet for å se om det var sine. Fotografen var helt knekt etterpå, forteller Torp.

Selv har han journalistskallet på, evnen til å la følelsene ligge, for best mulig å få tragedien formidlet til seerne der hjemme. Han har et case som kan egne seg bra. I skjelvet er det en elleve år gammel jente som overlever.

– Store betongklosser hadde falt over foten og røket den tvert av ved ankelen, den hang bare i en hudfille. Over henne hang det bygningsrester som kunne falle når som helst. Jenta fant et stykke brukket betong som hun skar over resten av ­foten med. Jeg ble siden fortalt at traumet gjør at du ikke blør i hjel med en gang, fordi alt snurper seg i kroppen. Vi fant henne igjen på sykehuset og jeg fikk lov å intervjue henne der. Saken ble sendt i Dagsrevyen, forteller Torp.

Han vrir på seg i sofaen, tar av seg brillene og ser med ett litt avkledd ut, der han sitter uten sitt bebrillede blikk.

– Siden kom jenta til et spesialsykehus i Beijing, der vi besøkte henne.

På sykehuset ble TV-kamera på nytt tunet inn – her var Torp så tett på elendigheten, og midt i hjertet av hva han ønsket å dokumentere som journalist. Verden sett nedenfra. Grusomhetene som hadde gjort det så vanskelig for han å tro på noen Gud. Fra sykesenga ser den lille jenta på Ole Torp, og forteller at det var litt dumt med den foten, for hun hadde hatt så lyst til å bli danser.

– Da knakk jeg.

Les flere Min tro-intervju

ANNONSE
Min tro

– Jeg er jo litt skeptisk til dette, for jeg har ikke noe særlig å varte opp med, sier Ole Torp.

Vi møter han i Las Vegas, der han sitter med cowboystøvlene lett vippende over bordkanten. Tilsynelatende tilbakelent. Revolverjournalisten kan hvile, i dag er det vi som må komme opp med spørsmålene. Men Torp virker ikke helt komfortabel.

– Jeg tror ikke jeg lever opp til forventningene hos Vårt Lands kjernelesere; min religionsutøvelse er mer enn fattigslig.

Torp gjør det klart at han er meldt ut av statskirken. Noen kritiske saker om religionsutøvelse har det også blitt i årenes løp. Tro er i det hele tatt ganske fjernt for mannen vi nå skal snakke med om nettopp det.

LES OGSÅ: Fire av ti sier Norge er et kristent land

Berrrgenser

Da debattprogrammet «Aktuelt» ble tatt av lufta i fjor, hadde han ledet over 600 sendinger med opp til 200.000 seere på sine beste dager. Han er vant til å levere. Kjent for å stille krasse spørsmål på finslipt bergensk.

– Men jeg blir ofte misforstått, folk tror jeg er ­arrogant. Det er fordi jeg er bergenser. Det er et kors vi bærer, vi som er fra Bergen, forklarer Torp, og skarrer litt ekstra på r-en mens han skuer utover Las Vegas. Sofa-korridoren bak resepsjonen i NRK, har fått sitt navn på grunn av kaffeautomatene som før stod på rekke og rad og lyste som enarmede banditter. Her hører han fortsatt hjemme. I «Torp» - et dyptpløyende intervjuprogram med én gjest hver uke - hadde han nylig Erling Pettersen, avtroppende biskop i Stavanger, som gjest.

– Jeg ble veldig grepet av hvordan han har brukt sin tro til å kjempe mot urettferdighet og fattigdom, til å være en ekte frigjøringsteolog. Tenk, han gikk rett fra en skrivebordstilling som kontorsjef i kirke­rådet, til å jobbe fem år i slummen i Brasil. Alle hans sognebarn var prostituerte, narkomane og alkoholikere. Det var sterkt å høre han snakke om dem med stor kjærlighet. Om hvor indignert han er over hvordan disse menneskene blir sett ned på.

LES OGSÅ: Elizabeth Hoff - stemmen fra Aleppo

Litt nedenfra

Ole Torp kan kjenne seg igjen. Ikke i troen, men i det å se verden litt nedenfra. Som tidligere utenrikskorrespondent i både USA og Kina har han skildret mange skjebner.

– Å stå opp mot urettferdighet og ha omtanke for svake mennesker er viktig for meg. Samtidig er jeg flink til å stenge ute følelsene når jeg er i feltet. Jeg har aldri brutt sammen eller snudd fra en jobb fordi jeg ikke maktet det. Jeg har dette journalistskallet, sier Torp og dunker seg på brystet.

– Men heldigvis er det sprekker i det. Jeg kan få etter-reaksjoner.

Selv i sprekkene finner ikke troen sin vei. I stedet betrakter Torp troende mennesker med distanse og fascinasjon.

– Jeg kjenner religiøse mennesker som henvender seg til Gud for å få ro i sjelen, for eksempel å rydde opp i kjærlighetssorg. Slik klarer de å stenge ute både dagligdagse og store problemer. Det synes jeg er imponerende og samtidig veldig fjernt. Jeg beundrer dem som finner en intellektuell kraft i troen, en litt større fantasi. Men jeg klarer ikke å forestille meg det selv.

– Hva gjør du selv for å få ro i sjelen?

Jeg finner min ro i kunst og litteratur. I vinterskogens stillhet og havets uendelighet. Og i min datters øyne.

Han ser på tro som en sjelelig tilstand, en søken etter noe større enn en selv. Et sted der du kan hvile deg i en verden hvor alt kan skje.

– Jeg tenker at mennesker som tror, har et sted de kan gå for å finne trøst. Hvor de på en eller annen måte kan finne frem til det indre i seg. Kanskje er troen en higen etter trygghet.

Du har aldri kjent på det selv?

– Jo, en stund da jeg var barn, påvirket av skolen. Jeg husker jeg hadde diskusjoner hjemme med foreldrene mine om hvorfor vi ikke ba aftenbønn. De lurte på om det var påkrevd, og det mente jeg det var. Så jeg ba aftenbønn, den handlet om at Gud skulle passe på mor og far. Jeg fikk raskt et fornuftsforhold til troen. Jeg ba blant annet til Gud om at jeg ikke måtte stryke i ­matematikk!

LES OGSÅ: Deeyah Khan drapstrues av islamister og høyrekstreme

Hoppet av

De større sjelekvalene meldte seg først under konfirmasjonsforberedelsene. I Storetveit kirke i Bergen møtte unge Ole en prest som inviterte til tvil og diskusjon.

– Han fikk meg til å forstå at det var helt ålreit å ikke tro. Konfirmasjonsforberedelsene var nesten som å gå gjennom en slags kur; enten blir du helbredet eller så hjelper det ikke. Jeg kom ut på andre siden og tenkte: «Nei, jeg klarer ikke å tro. Hvorfor skal vi tro på en barmhjertig Gud, når det finnes krig og urettferdighet i verden?»

Torp legger sine lange ben i kors, lener seg ­tilbake i hjørnet av sofaen og forteller at det var høyst uvanlig å ikke konfirmere seg på denne tiden. Men der tanter, nabofruer og klassekamerater reagerte med vantro, vakte det liten oppstandelse hos herr og fru Torp.

– Foreldrene mine var ikke personlig kristne, de var rause og liberale – men alminnelige og borgerlige på den måten at ungene ble sendt dit det var vanlig å sende dem. Å konfirmere seg var en del av oppdragelsen og allmenndanningen. Men mor og far var alltid veldig flinke til å akseptere mine valg. Da jeg ikke ville konfirmere meg, snudde de det i stedet til noe praktisk – det ble ingen fest, men jeg fikk mitt livs første dress – og fikk si nei til den konvensjonelle gaven: Paraply med et navneskilt i sølv. Det hørte med til dannelsen i Bergen, men det hørte med til opprøret å si nei til den slags.

LES OGSÅ: Gud vil meg vel, tenkte Anne-May Grasaas. Så åpnet avgrunnen seg.


4 raske

Gud er:
 Et mysterium.

Jeg klarer meg ikke uten: Familie og venner.

På min gravstein skal det stå: 
Han prøvde, i alle fall.

Boka alle bør lese: 
The White Hotel, en ­roman om Holocaust av D.M. ­Thomas.


LES OGSÅ: Menigheter gjør seg asyl-klare når Trump blir president

De svake

Noen trinn gjenstod riktignok på ­dannelsesstigen. Som 16-åring ble han utvist fra skolen: Med sprettert, tegnestift på stolen og nebbing mot lærerne på rullebladet. I stedet for skole ble han sendt til sjøs for å lære seg manerer.

– Far jobbet på cruisebåt og hadde fått det for seg at han skulle lære meg sånne bergenske manerer som man på hippietiden syntes var helt latterlige. Som å tenne sigaretten for damer, trekke ut stolen for dem, reise seg når det kom en dame til bordet.

Manerene sitter fortsatt. I dag behersker Ole Torp kunsten å stille sine intervjuobjekter til veggs på en dannet måte, i en særegen blanding av høflige fraser og hard skarring.

– For meg er journalistikken en forlengelse av å bli indignert over urettferdighet i verden. Jeg har alltid forsøkt å tale de svakes sak. Under borgerrettighetstiden i Amerika på slutten av 60-tallet, ble jeg svært opprørt over avis- og TV-bilder som viste hvordan svarte borgere ble behandlet. Det ble mitt endelige oppgjør med Gud, jeg fattet ikke at han kunne tillate det. Siden har jeg aldri sett meg tilbake.

– Og går ikke i kirken på julaften engang?

– Nei, men jeg synger gjerne salmer i begravelser. Jeg liker salmer som har en historie, som «Amazing Grace» som var knyttet til slaveriets opphevelse. Og «O bli hos meg» som ble sunget under et berømt krigsforlis en gang. Da får vi en litt større hvelving.

LES OGSÅ: Da Jarle Bernhoft strakte hendene i været i en amerikansk kirke, fikk det konsekvenser

Demonutdrivelser

Som journalist i Dagbladet på 70-tallet fikk han testet rettferdighetssansen også på trosfeltet. Dagbladet på denne tiden var trofast mot sitt eget prinsipp om å være liberal-radikal, en avis som «var imot kirken, men for kvinnelige prester», ifølge Torp. Vinteren 1977 fikk han nyss i noen rykter om at en ung kvinne var blitt utsatt for eksorsisme hjemme hos en prest i Os. Flere ordinerte prester i Den norske kirke skulle også ha vært til stede i huset under eksorsismen. Kvinnen opplevde det som et overgrep.

– Jeg slo opp i telefonkatalogen på Den norske kirke, så ringte jeg alle prester i Bjørgvin embete og spurte hva som hadde foregått. Noen svarte litt rart og jeg husker biskopen sa noe sånt som at «...i så fall var det sjelesorg». Det svaret ga meg bare blod på tann. Jeg jobbet lenge med saken, og fant endelig en som følte han ikke kunne tie lenger, smiler Torp.

Os-saken ble en stor belastning for statskirken da den ble kjent i media. Og da saken skulle opp på de kristelige organisasjonenes årlige «Geilo-møte», ba Torp om å få dekke det.

– Der diskuterte de ting jeg opplevde som helt sinnsyke. De snakket for eksempel i fullt alvor om jomfrufødsel. Jeg skrev på den måten man skrev i Dagbladet på den tiden – med «spit» og moro, og ble avisens religionsmedarbeider i noen år, en sånn stilling hadde Dagbladet aldri hatt før, ha-ha!

Hva tenkte du selv om kirken og kristne etter å ha jobbet med denne saken?

At det var en organisasjon som undertrykker kvinner, som har et forkastelig menneskesyn. Om prestene tenkte jeg at de var maktmennesker av den typen som tror bokstavelig talt på demoner og andre fantasifigurer, og som presser sine forkvaklete ideer på mennesker i nød. Og det hadde jeg jo rett i. Heldigvis ble det skandale.

LES OGSÅ: Susanna Wallumrød finner trøst i at vi alle skal dø

Utmattende lykke

Som nylig utkommandert Amerika-korrespondent noen år senere, kom Torp inn i en kultur der Gud var en del av dagligtalen for de fleste han møtte på sin vei.

– For amerikanerne er Gud mye mer tilstede i retorikken. De kan utbryte ting som «Ja, men det var derfor Gud ga oss dette landet!» Sånne ting norske politikere aldri ville funnet på å si, men som er betydningsfullt i amerikansk politisk retorikk.

Påvirket det deg på noen måte?

Nei, at Gud er en del av språket opplever jeg mer som fraser etter hvert, noe som er så ­alminneliggjort at man nesten ikke legger merke til det. Jeg har derimot latt meg påvirke av mye annet i Amerika. Jeg leser mye amerikansk litteratur og poesi. Og hjemme i gangen står 22 par cowboystøvler, smiler Torp.

Han befinner seg i Amerika når et lite fotografi tikker inn på faksen hans. Ole Torp er 45 år gammel og har akkurat startet i jobben som NRK-korrespondent med base i Washington. På fotografiet skimter han en hvit flekk mot en mørk bakgrunn, og han kjenner hvordan hjertet begynner å dundre mot brystet. Tårene­ presser på. Det er ansiktet til ­datteren han snart skal få, så vidt synlig i alt blekket fra skriveren.

– Jeg snakker egentlig ikke så gjerne om dette, men jeg kan si at det var et stort lykkeøyeblikk. Å siden dra til Kina for endelig å få møte henne, var en slags ­utmattende lykkefølelse. Det 
har nok også gjort meg litt mykere og mer reflektert som journalist.

LES OGSÅ: Komiker Rune Andersen ba så han fikk vondt i hendene

Tett på

I 2008 rammes Sichuan-provinsen i Kina av jordskjelv. 87.0000 mennesker omkommer, svært mange av dem er barn. Det er blitt jukset med armeringsjernene som holder skolebygningene oppe. Ole Torp er på plass for å dekke tragedien.

– Ungene var allerede blitt advart om at de ikke måtte løpe i trappene. Da skjelvet kom, klappet skolene sammen som korthus. Og de som befant seg inne ble klemt flate. Jeg husker hjelpearbeiderne som kom løpende ut fra ruinene med døde barn liggende på dørblad, mens foreldrene ventet for å se om det var sine. Fotografen var helt knekt etterpå, forteller Torp.

Selv har han journalistskallet på, evnen til å la følelsene ligge, for best mulig å få tragedien formidlet til seerne der hjemme. Han har et case som kan egne seg bra. I skjelvet er det en elleve år gammel jente som overlever.

– Store betongklosser hadde falt over foten og røket den tvert av ved ankelen, den hang bare i en hudfille. Over henne hang det bygningsrester som kunne falle når som helst. Jenta fant et stykke brukket betong som hun skar over resten av ­foten med. Jeg ble siden fortalt at traumet gjør at du ikke blør i hjel med en gang, fordi alt snurper seg i kroppen. Vi fant henne igjen på sykehuset og jeg fikk lov å intervjue henne der. Saken ble sendt i Dagsrevyen, forteller Torp.

Han vrir på seg i sofaen, tar av seg brillene og ser med ett litt avkledd ut, der han sitter uten sitt bebrillede blikk.

– Siden kom jenta til et spesialsykehus i Beijing, der vi besøkte henne.

På sykehuset ble TV-kamera på nytt tunet inn – her var Torp så tett på elendigheten, og midt i hjertet av hva han ønsket å dokumentere som journalist. Verden sett nedenfra. Grusomhetene som hadde gjort det så vanskelig for han å tro på noen Gud. Fra sykesenga ser den lille jenta på Ole Torp, og forteller at det var litt dumt med den foten, for hun hadde hatt så lyst til å bli danser.

– Da knakk jeg.

Les flere Min tro-intervju

ANNONSE

Ole Torp

  • Ole Nicolay Torp, 65 år.
  • Startet journalistkarrieren i Bergen Arbeiderblad og Dagbladet, ansatt i NRK ­siden 1991, der han blant ­annet har jobbet i Dags­revyen og vært utenriks­korrespondent i Washington DC og i Beijing.
  • Var programleder for ­debattprogrammet «­Aktuelt» fra 2010-2016,­ ­aktuell med intervju­programmet «Torp».
  • Har blant annet fått Skups sølvdiplom (1992) for å ha avslørt Statoils kart-
legging av homofili blant 
sine ­ansatte.
  • Gift med journalist Inger Bentzrud, har datteren Yuya (19).