ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE

Som abonnent på Vårt Land får du:

Läs mer

Så vanlig som mulig

Pastor Per Eriksen har aldri hatt en religiøs opplevelse.

ANNONSE
ANNONSE
Min tro

– Av og til tenker jeg at Gud synes det er ganske kjedelig å høre på meg.

En ivrig og strukturløs latter lyder på pastorkontoret i Fredrikstad frikirke. Det er fristende å bruke klisjeen­ ­gutteaktig om 56 år gamle Per Eriksen. Kanskje er det bare håret. Selv om det roer seg litt år for år, framstår det fortsatt som en viltvoksende kreklingbusk.

Han er i ferd med å fortelle at han hver morgen setter seg i stua og ber i en halv time. Navn etter navn etter navn. De samme hver dag. Han mistenker at Vårherre må gå lei.

– Jeg er ingen stor mystiker og ikke noe retreat-menneske. Jeg hører på Springsteen som synger om «No retreat, baby, no surrender».

– Har du vært på retreat?

– Én dag.

– Én dag?

– Ja, det var i en kirke i Oslo, og det var helt greit. Retreat er ikke helt meg. Jeg er heller ikke en som reiser rundt på kristne stevner. Når sommeren kommer, synes jeg det er bedre å reise på en strand i Hellas enn på Oase.

Kjernen

6. september 1996 sto den første preken­tekstgjennomgangen til Per Eriksen på trykk i Vårt Land. I går sto den siste. I løpet av 20 år har han fått ry for å være et råskinn til å levere, og er første­valget hvis en annen skribent melder forfall. Men nå er det altså stopp i «Tekstverkstedet».

– Jeg har merket at det krever mer og mer motivasjon. Da tenker jeg at det er et tegn på at jeg skal slutte med det.

MIN TRO: Sharin Khankan er Nordens første kvinnelige imam

– Hva har vært kjernen i det du har skrevet om i 20 år?

– Jesus. Jeg er ikke så opptatt av hva folk mener om saker, men hva mener de om Jesus? Hvis folk er opptatt av alt annet enn det som er hjertet i det hele, tenker jeg at man er litt ute.

– Hvorfor er Jesus så viktig for deg?

– Han er alt. Jesus er frelseren, Guds sønn, medvandreren, det er han alt dreier seg om.

Blodsjukdom

På det tidligere sagbruks­tettstedet Gressvik utenfor Fredrikstad bodde Ranveig og Kjell Eriksen – to mennesker med over snittet stor kapasitet.

– De drev Gressvik søndagsskole hver helg, mora mi dreiv jenteklubb, faren min dreiv gutteklubb og sammen dreiv de ungdomsklubb.

– Når dreiv de familien?

– Ja, når gjorde de det? Begge var yrkesaktive. Mora mi jobbet med regnskap og sånt – jeg vet egentlig ikke helt hva hun gjorde. Faren min jobbet på e-verket og satt i herredstyret for Kristelig Folkeparti på Onsøy. De var vanlige folk som var veldig aktive. Samtidig opplevde både jeg og mine to brødre at de var nær­værende og at vi var de viktigste i hele verden.

– Du var et sykelig barn?

– Jeg hadde en blodsykdom som gjorde at jeg i løpet av barndommen var ekstremt mye på sykehus. Lenge var det fare for at den kunne utvikle seg til å bli livstruende, sier han.

MIN TRO: Båtflyktningene ringer Mussie Zerai når de holder på å drukne

Som tiåring hadde han tre lange­ opphold på Rikshospi­talet bak seg. Utallige innleggelser på lokalsykehuset. Flere år med skolegang på halvtid. Så kom han hjem med fra Fredrikstad sykehus med dårligere ­resul-
tater på prøvene enn på lenge. Det så mørkt ut. Foreldrene var redde for å miste ham. En uke seinere reiste han til Rikshospitalet. Der fikk de vite at prøvene aldri hadde sett bedre ut. Gutten var så å si frisk kort tid etterpå. Hva hadde skjedd?

Helbredet?

Det tok 30 år før Eriksen fikk vite detaljene. Da tok han fram familiens legebok, en grønn, tykk sak med beskrivelser av sykdommer og plass bakerst til å notere selv. Mora hadde nøye holdt oversikt over hele familiens sykehistorikk.

I boken stod det at den uken han var hjemme mellom sykehusoppholdene hadde han blitt tatt med til forbønn i Fredrikstad frikirke. Det var ikke på en urolig scene med musikk og oppjaget stemning i salen. Det var på et enkelt kontor, og det var pastoren og eldstebrødrene som ba for ham.

Han skynder seg å ta et for­behold når han snakker om hendelsen.

– Det er jo ikke lett å snakke om dette ... Helbredelse eller ikke – hvem vet? Foreldrene mine opplevde det nok som at Gud greip inn. Men de snakket aldri med meg om det. Det Gud gjør, skal man ikke utbasunere, tror jeg tanken var, sier han.

– Du sier ikke at du har blitt helbredet?

– Nei, det sier jeg ikke. Hvis jeg forteller om det, så sier jeg at det kanskje var Gud som gjorde det, eller at det kanskje var naturlig. Det er vanskelig å si, slik det alltid er når man skal avgjøre om Gud har vært inni bildet eller ikke. Jeg er alltid redd for å overfortolke opplevelser og hendelser.

– Handler det om frikirke-tradisjonen du står i?

– Ja, det er nok en tradisjon der man ikke er så avhengig av sånne ting. Troen hviler i noe som er mye dypere og ligger bortenfor det man opplever av godt eller vondt.

MIN TRO: Gud vil meg vel, tenkte Anne-May Grasaas. Så åpnet avgrunnen seg

Den stadige pendlingen mellom liv og død gjorde­ Eriksen til et alvorlig barn.

– Jeg har fortsatt å være en alvorlig voksen, sier han og ler – merkelig nok. Så legger han til:

– Det er ikke uten grunn at jeg ble pastor og teolog.

Opprørsk

Nå går Eriksen for fort fram. Det tok nemlig mange år og omveier før han ikledde seg snippen. For å finne et sted å begynne fortellingen, kan vi zoome inn på den vakre jenta i gangen på Betel, indremisjonens hvite vugge i plankebyen.

– Da jeg så henne i garderoben, vi var begge 15 år, en så utrolig vakker, nydelig liten skapning – that’s it, love at first sight.

Eriksen går over til engelsk når han skal forklare det som skjedde da han møtte Heidi. I 1982 giftet de seg i Fredrikstad frikirke, 22 år gamle.

– Var det da du gikk inn i Jesus-vekkelsen?

– Det var i årene før. Jeg er jo egentlig litt for ung for den, men var på noen møter som Guds Fred hadde i Trefoldighetskirken og i Nordby-gata. Jeg hang egentlig mest på broren min, som var eldre og mer engasjert, men fikk mange 
impulser derfra. Det var noe som svarte på ­behovet på den tiden.

– Hva slags behov?

– Det lå veldig i identiteten min å være ung og opprørsk og alternativ. Hele pakka med Framtiden i våre hender, Jesus-bevegelse, langt hår, slitte klær og ... ja, alt som var kult på den tiden. Det alternative appellerte til meg. Som voksen har jeg derimot orientert meg mot å være så vanlig som mulig.

MIN TRO: Gunleik Seierstad – mannen som misliker «Min tro»

– Hva var det du ville gjøre opprør mot?

– Menigheten. Det var en konservativ plass med menn i mørke dresser og krav om at man skulle se pen og pyntelig ut. Så feide vi inn her og skapte konflikter.

Sur

Da Eriksen studerte ved det som den gang het Luthersk Bibel og Menighetsseminar i Oslo, ble det snakk om at han skulle ha praksisplass i barndomsmenigheten. Han fikk klar beskjed om at det ikke var aktuelt. En langhåret slusk hadde ingen framtid i denne menigheten, var meldingen fra ledelsen.

– Det er klart jeg ble sur.

Han smiler matt. Munnen er en tynn, lang linje som understreker de sørgmodige øynene.

– Foreldrene mine tok det nok tyngre. Jeg var uansett på vei ut og bort fra Fredrikstad. Det var verre for dem som opplevde at ungen deres ble behandlet dårlig.

Eriksen gikk videre på teologistudiene i Oslo. Men jo mer han studerte, jo sikrere var han på at han ikke skulle bli pastor. Han begynte som ­bibelskolelærer, ble deretter redaktør for Fri­-
kirkens blad Budbæreren i ni år, før han ble kirke­journalist i Vårt Land.

Bortkommen sønn

En dag fortalte et vennepar at de skulle flytte tilbake til Fredrikstad for å ­engasjere seg i menigheten. Per og Heidi tenkte seg om, og valgte å flytte de også. De ble pendlere til Oslo på dagtid, og arbeidet for å forandre menigheten på kveldstid. Åtte år senere dukket det opp et nytt veikryss i Eriksens liv: Menigheten måtte ha ny pastor.

– Da sa jeg: Jeg synes jeg skal bli pastor. Kan jeg prøve?

Eriksen sa opp journalistjobben i Vårt Land i 2006. Etter mange omveier var den bortkomne sønnen tilbake i sin Fars hus. Nå kan han ikke tenke seg en annen jobb.

MIN TRO: Rettsmedisiner Torleiv Rognum: Utøya utfordret troen hans

– Alt jeg har gjort i livet har vært en forberedelse til å bli pastor i Fredrikstad frikirke. Det er her jeg har funnet mitt kall, sier han.

Religiøse opplevelser

– Hvordan har gudsbildet ditt endret seg gjennom livet?

– Jeg vet ikke om selve gudsbildet har endret seg, for jeg har aldri hatt noe problematisk gudsbilde. For meg var Gud en helt naturlig del av livet i oppveksten, og det har aldri forandret seg. Gud er noe jeg i veldig liten grad problematiserer, han er alltid helt naturlig til stede.

– Betyr det at troen på Gud alltid er der, eller at du alltid kjenner et gudsnærvær?

– Å beskrive en erfaring eller opplevelse er nesten like vanskelig som å beskrive en farge. Det er ikke sånn at jeg går rundt og kjenner nærværet til Gud, men jeg har en naturlig erkjennelse av at sånn er det bare. Jeg har vanskelig for å tenke meg Gud som fraværende.

Samme dag som Eriksen blir intervjuet, uttaler MF-rektor Vidar Leif Haanes til Vårt Land: «Jeg har ikke religiøse opplevelser. Jeg har en tro.» Det slutter Eriksen seg til.

– Jeg har aldri hatt en religiøs opplevelse. For det ligger på et annet plan. Alle erfaringer kan like gjerne være det ene som det andre. Det er helt umulig å si noe om. Som forbønnen for meg da var jeg syk: Var det Gud eller var det noe annet? Hvem vet? Alle mine opplevelser av varme følelser i kirken: Er det Gud eller er det bare fordi det er fin musikk og god stemning? Jeg synes det er helt umulig å definere en religiøs erfaring.

– Hvorfor holder du på med det da?

– Fordi jeg opplever hele tilværelsen som religiøs. Det er min tro. Jeg er veldig lite komplisert sånn.

– Du har ikke kjempet deg gjennom en troskrise?

– Nei. Jeg tror sånne erfaringer handler mer om hva slags personlighet du har, enn om hvilket forhold du har til Gud. Noen mennesker har et trøblete følelsesliv, og da drar man det med seg inn i forholdet til Gud. Noen er enkle sjeler fra Fredrikstad som aldri trøbler så mye med ting. Der er jeg, da.

– Hvordan klarer du da å være pastor for de som trøbler det til?

– Det kan hende jeg tar helt feil, men fordi jeg er relativt ukomplisert, er det mye lettere for meg å forholde meg til kompliserte folk. Jeg blander det ikke sammen med meg selv, på en måte. Dess­uten tror jeg det er overvurdert at man må ha opplevd alt mulig i livet for å kunne skjønne ting. Jeg tror vi skjønner det meste ved den innlevelsen og empatien som ligger i oss som mennesker.

Økumenisk

Per Eriksen er ikke en mann for de store­ tanke­brytningene og aha-opplevelsene.­ Men livet ruller stadig videre, tankene modnes, innsikten blir større.

– Det er mye jeg tenker ­annerledes om i dag enn jeg gjorde­ for 20 eller 40 år siden. Som ungdom var jeg mer opptatt av å markere hvor jeg mente at andre tok feil.

MIN TRO: Rut Helen Gjævert var misjonær i Jesus Revolution Army. Hun jobber fortsatt med å tilgi seg selv.

– Har det med alder eller tidsånden å gjøre?

– Jeg tror det har med begge deler å gjøre. Min vei, fra tiden i Budbæreren og Vårt Land, var at jeg ble mer involvert i økumenisk arbeid, og fikk mye mer innsyn i hvordan folk tenkte i ulike tradi­sjoner. Det fine med å være journalist, er at du kan sette deg ned med hvem som helst, skru på båndopptageren og spørre om alt mulig. Etter hvert begynte jeg å innse at det var kanskje ikke bare den gruppa med folk jeg tilhørte som hadde funnet sannheten.

– Pastorer og prester burde­ kanskje ha et obligatorisk praksis­år som journalist?

– Ja, det burde de. Også fordi­ de da kanskje ville lært seg å ­gjøre prekenene kortere.

Salme 23

En av Eriksens ­største trosprestasjoner er at han tror det engelske fotball-laget­ West Bromwich Albion skal vinne kamper.

– Det er helt sant. Jeg satt og så på TV Sumo i går, som jeg har ene og alene for å se kampene til West Bromwich, og så de spille mot Middlesbrough. Det var en 0-0-kamp som var usedvanlig kjedelig. Men jeg har faktisk takket Gud for West Bromwich, sier han.

MIN TRO: Komiker Rune Andersen skulle ønske at faren hadde sagt «unnskyld»

Han var ti år gammel. Kiosken på Gressvik hadde­ fått inn en bunke fotballplakater, og alle gutta skulle­ ned og kjøpe en med Manchester United. Eriksen tuslet også ned, men var for sein. Alle de røde djevlene var plukket ut. Han måtte bla seg igjennom de andre lagene uten annet holdepunkt enn hvem som hadde finest drakter. Til slutt falt han for laget fra West-Midlands som hadde hvite drakter med loddrette blå striper.

– Det ble mitt lag. Tenk så kjedelig det hadde vært om jeg fant en plakat med Manchester United og ble en i den store hopen som følger dette laget? I stedet har jeg et lag som bare er mitt eget, og som har den samme målsettingen hvert år: Å overleve.

Årlig drar han til hjemmebanen The Hawthorns i Birmingham, midt i den gamle kull- og stålregion kjent for den tykke, giftige røyken som veltet ut av tusenvis av fabrikkpiper. Der står han på tribunen og synger klubbsangen, som er Salme 23, Herren er min hyrde.

– Ingen religiøse opplevelser der heller?

– Nei, det er sant. Jeg finner en viss tilfreds-stillelse i å holde med et lag som antakelig spiller den kjedeligste fotballen i hele Premier League. Det er noe trygt og jordnært ved det.

Gammelgruing

– Hei, hei!

Eriksen hilser på et par rullatorer som ruller over dørstokken og ned i kjelleren. De skal ned for å be. Eriksen prøver å være med så ofte han har anledning. Hverdagen er ganske annerledes enn da han beveget seg blant biskoper og generalsekretærer som kirkejournalist.

– Sånne store sammenhenger betyr veldig lite for meg nå. Det som betyr noe er det helt nære. Jeg bruker spesielt mye tid på gamle mennesker. De er en relativt liten andel av menigheten, og desto viktigere å la dem føle at de er en del av den.

MIN TRO: Per Fugelli forsvarer den gudløse troen

Han har vært pastor i ti år. Om ti nye blir han pensjonist. Leddiggangen er han ikke redd for. Men han gruer seg til å bli gammel.

– Jeg ser at når man kommer i en viss alder, er det mye plager og fortredeligheter. Alderdommen er ikke akkurat ... lystelig.

– Hva med døden?

– Den har jeg aldri vært redd for. Jeg har hatt 
et forhold til døden helt siden jeg var syk som 
barn, og tenker at den kommer når den kommer. Jeg har aldri tenkt på den med noen form for ­
redsel.

ANNONSE
Min tro

– Av og til tenker jeg at Gud synes det er ganske kjedelig å høre på meg.

En ivrig og strukturløs latter lyder på pastorkontoret i Fredrikstad frikirke. Det er fristende å bruke klisjeen­ ­gutteaktig om 56 år gamle Per Eriksen. Kanskje er det bare håret. Selv om det roer seg litt år for år, framstår det fortsatt som en viltvoksende kreklingbusk.

Han er i ferd med å fortelle at han hver morgen setter seg i stua og ber i en halv time. Navn etter navn etter navn. De samme hver dag. Han mistenker at Vårherre må gå lei.

– Jeg er ingen stor mystiker og ikke noe retreat-menneske. Jeg hører på Springsteen som synger om «No retreat, baby, no surrender».

– Har du vært på retreat?

– Én dag.

– Én dag?

– Ja, det var i en kirke i Oslo, og det var helt greit. Retreat er ikke helt meg. Jeg er heller ikke en som reiser rundt på kristne stevner. Når sommeren kommer, synes jeg det er bedre å reise på en strand i Hellas enn på Oase.

Kjernen

6. september 1996 sto den første preken­tekstgjennomgangen til Per Eriksen på trykk i Vårt Land. I går sto den siste. I løpet av 20 år har han fått ry for å være et råskinn til å levere, og er første­valget hvis en annen skribent melder forfall. Men nå er det altså stopp i «Tekstverkstedet».

– Jeg har merket at det krever mer og mer motivasjon. Da tenker jeg at det er et tegn på at jeg skal slutte med det.

MIN TRO: Sharin Khankan er Nordens første kvinnelige imam

– Hva har vært kjernen i det du har skrevet om i 20 år?

– Jesus. Jeg er ikke så opptatt av hva folk mener om saker, men hva mener de om Jesus? Hvis folk er opptatt av alt annet enn det som er hjertet i det hele, tenker jeg at man er litt ute.

– Hvorfor er Jesus så viktig for deg?

– Han er alt. Jesus er frelseren, Guds sønn, medvandreren, det er han alt dreier seg om.

Blodsjukdom

På det tidligere sagbruks­tettstedet Gressvik utenfor Fredrikstad bodde Ranveig og Kjell Eriksen – to mennesker med over snittet stor kapasitet.

– De drev Gressvik søndagsskole hver helg, mora mi dreiv jenteklubb, faren min dreiv gutteklubb og sammen dreiv de ungdomsklubb.

– Når dreiv de familien?

– Ja, når gjorde de det? Begge var yrkesaktive. Mora mi jobbet med regnskap og sånt – jeg vet egentlig ikke helt hva hun gjorde. Faren min jobbet på e-verket og satt i herredstyret for Kristelig Folkeparti på Onsøy. De var vanlige folk som var veldig aktive. Samtidig opplevde både jeg og mine to brødre at de var nær­værende og at vi var de viktigste i hele verden.

– Du var et sykelig barn?

– Jeg hadde en blodsykdom som gjorde at jeg i løpet av barndommen var ekstremt mye på sykehus. Lenge var det fare for at den kunne utvikle seg til å bli livstruende, sier han.

MIN TRO: Båtflyktningene ringer Mussie Zerai når de holder på å drukne

Som tiåring hadde han tre lange­ opphold på Rikshospi­talet bak seg. Utallige innleggelser på lokalsykehuset. Flere år med skolegang på halvtid. Så kom han hjem med fra Fredrikstad sykehus med dårligere ­resul-
tater på prøvene enn på lenge. Det så mørkt ut. Foreldrene var redde for å miste ham. En uke seinere reiste han til Rikshospitalet. Der fikk de vite at prøvene aldri hadde sett bedre ut. Gutten var så å si frisk kort tid etterpå. Hva hadde skjedd?

Helbredet?

Det tok 30 år før Eriksen fikk vite detaljene. Da tok han fram familiens legebok, en grønn, tykk sak med beskrivelser av sykdommer og plass bakerst til å notere selv. Mora hadde nøye holdt oversikt over hele familiens sykehistorikk.

I boken stod det at den uken han var hjemme mellom sykehusoppholdene hadde han blitt tatt med til forbønn i Fredrikstad frikirke. Det var ikke på en urolig scene med musikk og oppjaget stemning i salen. Det var på et enkelt kontor, og det var pastoren og eldstebrødrene som ba for ham.

Han skynder seg å ta et for­behold når han snakker om hendelsen.

– Det er jo ikke lett å snakke om dette ... Helbredelse eller ikke – hvem vet? Foreldrene mine opplevde det nok som at Gud greip inn. Men de snakket aldri med meg om det. Det Gud gjør, skal man ikke utbasunere, tror jeg tanken var, sier han.

– Du sier ikke at du har blitt helbredet?

– Nei, det sier jeg ikke. Hvis jeg forteller om det, så sier jeg at det kanskje var Gud som gjorde det, eller at det kanskje var naturlig. Det er vanskelig å si, slik det alltid er når man skal avgjøre om Gud har vært inni bildet eller ikke. Jeg er alltid redd for å overfortolke opplevelser og hendelser.

– Handler det om frikirke-tradisjonen du står i?

– Ja, det er nok en tradisjon der man ikke er så avhengig av sånne ting. Troen hviler i noe som er mye dypere og ligger bortenfor det man opplever av godt eller vondt.

MIN TRO: Gud vil meg vel, tenkte Anne-May Grasaas. Så åpnet avgrunnen seg

Den stadige pendlingen mellom liv og død gjorde­ Eriksen til et alvorlig barn.

– Jeg har fortsatt å være en alvorlig voksen, sier han og ler – merkelig nok. Så legger han til:

– Det er ikke uten grunn at jeg ble pastor og teolog.

Opprørsk

Nå går Eriksen for fort fram. Det tok nemlig mange år og omveier før han ikledde seg snippen. For å finne et sted å begynne fortellingen, kan vi zoome inn på den vakre jenta i gangen på Betel, indremisjonens hvite vugge i plankebyen.

– Da jeg så henne i garderoben, vi var begge 15 år, en så utrolig vakker, nydelig liten skapning – that’s it, love at first sight.

Eriksen går over til engelsk når han skal forklare det som skjedde da han møtte Heidi. I 1982 giftet de seg i Fredrikstad frikirke, 22 år gamle.

– Var det da du gikk inn i Jesus-vekkelsen?

– Det var i årene før. Jeg er jo egentlig litt for ung for den, men var på noen møter som Guds Fred hadde i Trefoldighetskirken og i Nordby-gata. Jeg hang egentlig mest på broren min, som var eldre og mer engasjert, men fikk mange 
impulser derfra. Det var noe som svarte på ­behovet på den tiden.

– Hva slags behov?

– Det lå veldig i identiteten min å være ung og opprørsk og alternativ. Hele pakka med Framtiden i våre hender, Jesus-bevegelse, langt hår, slitte klær og ... ja, alt som var kult på den tiden. Det alternative appellerte til meg. Som voksen har jeg derimot orientert meg mot å være så vanlig som mulig.

MIN TRO: Gunleik Seierstad – mannen som misliker «Min tro»

– Hva var det du ville gjøre opprør mot?

– Menigheten. Det var en konservativ plass med menn i mørke dresser og krav om at man skulle se pen og pyntelig ut. Så feide vi inn her og skapte konflikter.

Sur

Da Eriksen studerte ved det som den gang het Luthersk Bibel og Menighetsseminar i Oslo, ble det snakk om at han skulle ha praksisplass i barndomsmenigheten. Han fikk klar beskjed om at det ikke var aktuelt. En langhåret slusk hadde ingen framtid i denne menigheten, var meldingen fra ledelsen.

– Det er klart jeg ble sur.

Han smiler matt. Munnen er en tynn, lang linje som understreker de sørgmodige øynene.

– Foreldrene mine tok det nok tyngre. Jeg var uansett på vei ut og bort fra Fredrikstad. Det var verre for dem som opplevde at ungen deres ble behandlet dårlig.

Eriksen gikk videre på teologistudiene i Oslo. Men jo mer han studerte, jo sikrere var han på at han ikke skulle bli pastor. Han begynte som ­bibelskolelærer, ble deretter redaktør for Fri­-
kirkens blad Budbæreren i ni år, før han ble kirke­journalist i Vårt Land.

Bortkommen sønn

En dag fortalte et vennepar at de skulle flytte tilbake til Fredrikstad for å ­engasjere seg i menigheten. Per og Heidi tenkte seg om, og valgte å flytte de også. De ble pendlere til Oslo på dagtid, og arbeidet for å forandre menigheten på kveldstid. Åtte år senere dukket det opp et nytt veikryss i Eriksens liv: Menigheten måtte ha ny pastor.

– Da sa jeg: Jeg synes jeg skal bli pastor. Kan jeg prøve?

Eriksen sa opp journalistjobben i Vårt Land i 2006. Etter mange omveier var den bortkomne sønnen tilbake i sin Fars hus. Nå kan han ikke tenke seg en annen jobb.

MIN TRO: Rettsmedisiner Torleiv Rognum: Utøya utfordret troen hans

– Alt jeg har gjort i livet har vært en forberedelse til å bli pastor i Fredrikstad frikirke. Det er her jeg har funnet mitt kall, sier han.

Religiøse opplevelser

– Hvordan har gudsbildet ditt endret seg gjennom livet?

– Jeg vet ikke om selve gudsbildet har endret seg, for jeg har aldri hatt noe problematisk gudsbilde. For meg var Gud en helt naturlig del av livet i oppveksten, og det har aldri forandret seg. Gud er noe jeg i veldig liten grad problematiserer, han er alltid helt naturlig til stede.

– Betyr det at troen på Gud alltid er der, eller at du alltid kjenner et gudsnærvær?

– Å beskrive en erfaring eller opplevelse er nesten like vanskelig som å beskrive en farge. Det er ikke sånn at jeg går rundt og kjenner nærværet til Gud, men jeg har en naturlig erkjennelse av at sånn er det bare. Jeg har vanskelig for å tenke meg Gud som fraværende.

Samme dag som Eriksen blir intervjuet, uttaler MF-rektor Vidar Leif Haanes til Vårt Land: «Jeg har ikke religiøse opplevelser. Jeg har en tro.» Det slutter Eriksen seg til.

– Jeg har aldri hatt en religiøs opplevelse. For det ligger på et annet plan. Alle erfaringer kan like gjerne være det ene som det andre. Det er helt umulig å si noe om. Som forbønnen for meg da var jeg syk: Var det Gud eller var det noe annet? Hvem vet? Alle mine opplevelser av varme følelser i kirken: Er det Gud eller er det bare fordi det er fin musikk og god stemning? Jeg synes det er helt umulig å definere en religiøs erfaring.

– Hvorfor holder du på med det da?

– Fordi jeg opplever hele tilværelsen som religiøs. Det er min tro. Jeg er veldig lite komplisert sånn.

– Du har ikke kjempet deg gjennom en troskrise?

– Nei. Jeg tror sånne erfaringer handler mer om hva slags personlighet du har, enn om hvilket forhold du har til Gud. Noen mennesker har et trøblete følelsesliv, og da drar man det med seg inn i forholdet til Gud. Noen er enkle sjeler fra Fredrikstad som aldri trøbler så mye med ting. Der er jeg, da.

– Hvordan klarer du da å være pastor for de som trøbler det til?

– Det kan hende jeg tar helt feil, men fordi jeg er relativt ukomplisert, er det mye lettere for meg å forholde meg til kompliserte folk. Jeg blander det ikke sammen med meg selv, på en måte. Dess­uten tror jeg det er overvurdert at man må ha opplevd alt mulig i livet for å kunne skjønne ting. Jeg tror vi skjønner det meste ved den innlevelsen og empatien som ligger i oss som mennesker.

Økumenisk

Per Eriksen er ikke en mann for de store­ tanke­brytningene og aha-opplevelsene.­ Men livet ruller stadig videre, tankene modnes, innsikten blir større.

– Det er mye jeg tenker ­annerledes om i dag enn jeg gjorde­ for 20 eller 40 år siden. Som ungdom var jeg mer opptatt av å markere hvor jeg mente at andre tok feil.

MIN TRO: Rut Helen Gjævert var misjonær i Jesus Revolution Army. Hun jobber fortsatt med å tilgi seg selv.

– Har det med alder eller tidsånden å gjøre?

– Jeg tror det har med begge deler å gjøre. Min vei, fra tiden i Budbæreren og Vårt Land, var at jeg ble mer involvert i økumenisk arbeid, og fikk mye mer innsyn i hvordan folk tenkte i ulike tradi­sjoner. Det fine med å være journalist, er at du kan sette deg ned med hvem som helst, skru på båndopptageren og spørre om alt mulig. Etter hvert begynte jeg å innse at det var kanskje ikke bare den gruppa med folk jeg tilhørte som hadde funnet sannheten.

– Pastorer og prester burde­ kanskje ha et obligatorisk praksis­år som journalist?

– Ja, det burde de. Også fordi­ de da kanskje ville lært seg å ­gjøre prekenene kortere.

Salme 23

En av Eriksens ­største trosprestasjoner er at han tror det engelske fotball-laget­ West Bromwich Albion skal vinne kamper.

– Det er helt sant. Jeg satt og så på TV Sumo i går, som jeg har ene og alene for å se kampene til West Bromwich, og så de spille mot Middlesbrough. Det var en 0-0-kamp som var usedvanlig kjedelig. Men jeg har faktisk takket Gud for West Bromwich, sier han.

MIN TRO: Komiker Rune Andersen skulle ønske at faren hadde sagt «unnskyld»

Han var ti år gammel. Kiosken på Gressvik hadde­ fått inn en bunke fotballplakater, og alle gutta skulle­ ned og kjøpe en med Manchester United. Eriksen tuslet også ned, men var for sein. Alle de røde djevlene var plukket ut. Han måtte bla seg igjennom de andre lagene uten annet holdepunkt enn hvem som hadde finest drakter. Til slutt falt han for laget fra West-Midlands som hadde hvite drakter med loddrette blå striper.

– Det ble mitt lag. Tenk så kjedelig det hadde vært om jeg fant en plakat med Manchester United og ble en i den store hopen som følger dette laget? I stedet har jeg et lag som bare er mitt eget, og som har den samme målsettingen hvert år: Å overleve.

Årlig drar han til hjemmebanen The Hawthorns i Birmingham, midt i den gamle kull- og stålregion kjent for den tykke, giftige røyken som veltet ut av tusenvis av fabrikkpiper. Der står han på tribunen og synger klubbsangen, som er Salme 23, Herren er min hyrde.

– Ingen religiøse opplevelser der heller?

– Nei, det er sant. Jeg finner en viss tilfreds-stillelse i å holde med et lag som antakelig spiller den kjedeligste fotballen i hele Premier League. Det er noe trygt og jordnært ved det.

Gammelgruing

– Hei, hei!

Eriksen hilser på et par rullatorer som ruller over dørstokken og ned i kjelleren. De skal ned for å be. Eriksen prøver å være med så ofte han har anledning. Hverdagen er ganske annerledes enn da han beveget seg blant biskoper og generalsekretærer som kirkejournalist.

– Sånne store sammenhenger betyr veldig lite for meg nå. Det som betyr noe er det helt nære. Jeg bruker spesielt mye tid på gamle mennesker. De er en relativt liten andel av menigheten, og desto viktigere å la dem føle at de er en del av den.

MIN TRO: Per Fugelli forsvarer den gudløse troen

Han har vært pastor i ti år. Om ti nye blir han pensjonist. Leddiggangen er han ikke redd for. Men han gruer seg til å bli gammel.

– Jeg ser at når man kommer i en viss alder, er det mye plager og fortredeligheter. Alderdommen er ikke akkurat ... lystelig.

– Hva med døden?

– Den har jeg aldri vært redd for. Jeg har hatt 
et forhold til døden helt siden jeg var syk som 
barn, og tenker at den kommer når den kommer. Jeg har aldri tenkt på den med noen form for ­
redsel.

ANNONSE
401215_NP.jpg

Én av tre ikke-troende over 60

ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE

ANBEFALINGENE