ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE

Som abonnent på Vårt Land får du:

Läs mer

Naturtro

Det nye testamentet har vært med Erling Kagge på hans største ekspedisjoner. Om han tror på ordene vet han ikke, men ateist blir han aldri.

ANNONSE
ANNONSE

Erling Kagge

  • 53 år, bor i Oslo
  • Har i høst kommet med boken Stillhet i støyens tid.
  • Er norsk eventyrer, forfatter, advokat, forlegger og kunstsamler.  
  • Er far til tre døtre på 14, 17 og 20 år. 
  • Ble i 1994 verdens første til å nå jordas «tre poler»: Nordpolen, Sørpolen og Mount Everest. 
  • I 1993 var han den første som gikk til Sydpolen alene. I mer enn 50 dager i is og snø uten kommunikasjon med omverdenen. 
  • Driver i dag Kagge forlag.  
Min tro

En gaupelignende stor katt smyger seg inn forbi de slitte skinntøflene i det Erling Kagge åpner døren til sin funkisvilla på Blindern. På den andre siden av hagegjerdet farer t-banen forbi, stappfull av studenter. Lydene forsvinner i trærne og lar hagen og huset ligge i stillhet, et begrep som har oppslukt eventyreren lenge. 

– Jeg ble nesten besatt av å finne ut av hva stillhet er, hvor den er og hvorfor den er så viktig i vår tid, sier Kagge. 

Nå er boken ferdig, utgitt på hans eget forlag. 

 

Stillheten

Forfatteren lener seg bredbeint tilbake i skinnsofaen i den store stuen. Katten tasler over gulvet.

– Stillhet behøver ikke være spirituelt. Det er blitt populært å bruke stillheten i meditasjon eller andre teknikker for å oppnå en slags religiøs opplevelse. Jeg synes stillheten bør være nok i seg selv. Den trenger ikke være et middel for å oppnå noe annet. Men det er klart at stillheten har en spirituell dimensjon. 

– Hvordan? 

– I de store religionene finnes Gud i stillheten. De store filosofene var opptatt av stillheten, det er der man finner svar. For de fleste som har vært mye ute i naturen i sitt liv, er det vanskelig å være ateist. Det betyr ikke at jeg tror på en allmektig gud. Men det er krefter der ute som er langt utenfor vår fatteevne og som er med på å styre hva som skjer med en og verden forøvrig, sier Kagge. 

LES OGSÅ: Anne Kat. Hærland føler seg trygg på at hun kommer til himmelen

 

Bibel i pulk

I barndomshjemmet på Nordstrand var ikke religion noe tema. Men Kagge gikk fast på ungdomsklubben i menighetshuset.

– De hadde kule ledere der, og den gangen gikk alle dit. Jeg også. Det varte vel til jeg var en sånn tolv, tretten år, kanskje. Da mistet jeg interessen.

Det var siste gang eventyreren oppsøkte religiøse miljøer. Spørsmålene han hadde om Guds eksistens ble likevel ikke borte.

20 år gammel dro Kagge på sin første ekspedisjon. Sammen med fire kamerater skulle han krysse Atlanteren med seilbåt. I sekken pakket han ned Det nye testamentet. Ikke for å få en religiøs opplevelse, men av nysgjerrighet, presiserer han. 

– Jeg har hatt med mye annen litteratur på disse ekspedisjonene også, både buddhistiske skrifter og populærlitteratur. Det hadde jeg også stor glede av, jeg leste ikke bare i Bibelen. Men jeg liker å lese i Det nye testamentet, selv om det er lenge siden jeg har gjort det. Jeg kan lese bare litt, noe Jesus sa eller noe Paulus skrev, så kan jeg sitte å fundere på det lenge etter på. Det er veldig morsomt. Samtidig er det viktig kunnskap å ta med seg videre i livet, for det er viktig for å kunne orientere seg i Norge. 

– Tror du på det som står der?

– På at Jesus sa og gjorde alt det som står der? Nei, jeg synes ikke det er så viktig.

LES OGSÅ: Per Fugelli forsvarer den gudløse troen

 

Gudsbegrepet

Kagge fant en slags Gud. Men ikke nødvendigvis i Bibelen. I sin bok På eventyr fra 1994, skriver han om innsikten han fikk ute på Atlanterhavet som 20-åring:

«Gud er overalt. Samme hvor jeg ser. Her er naturen evangeliet, og været gir oss den daglige teksten. Naturen står for sannheten. Den bløffer aldri. Gud representerer alt som er godt på en slik reise: det vakre, det å være varm og tørr, fordelaktig vind, metthetsfølelse, hvilen. Det motsatte, det onde, består av sult, uvær, søvnløshet, sykdom og usikkerhet. Det gode og det onde, to motstridende krefter sammenføyet i en helhet. Sammen utgjør de hverdagen min». 

– Skrev jeg det? Ja, jeg mente det helt sikkert, sier Kagge og tenker seg om.

– Det er vanskelig å snakke om gudsforståelse, for det glir så lett ut. Det er bedre å skrive om det, sier han.

– Hvorfor?

– Det er så personlig. Jeg har et slags gudsbegrep, men det er veldig annerledes enn det som forvaltes av Vårt Land.

Han gnir seg i håret og tenker før han fortsetter:

– Mitt gudsbegrep er unikt, det er en opplevelse, en følelse, noe helt personlig. Jeg tenker ikke på meg selv som religiøs, men alternativet, en totalt materialistisk verden, tror jeg i hvert fall ikke på. Det er krefter der ute, krefter som fysikere ennå ikke kan forstå.

LES OGSÅ: Rut Helen Gjævert var misjonær i Jesus Revolution Army. Hun jobber fortsatt med å tilgi seg selv.

 

Farmors bønn

Det nye testamentet lå også i pulken på ekspedisjonen til Nordpolen og senere til Sørpolen. 

– Først og fremst er det er mye stoff per gram. Men jeg har aldri brukt sidene fra den som dopapir etterpå, slik jeg har gjort med mye annen litteratur jeg har hatt med meg på tur, sier Kagge og ler. 

Kristendommen har Kagge lagt på hylla. Han synes for mange sier de er kristne samtidig som de har problemer med Gud.

– Det går ikke for meg. Skal du være kristen, må du tro det på ordentlig. Ellers får man la det være. 

Polfareren glemmer aldri farmorens bønner.

– Hver kveld takket hun Gud for at hun kunne gå mett til sengs. Det har jeg tatt med meg videre i livet. Farmor var født rundt 1906, og var en del av den siste generasjonen nordmenn som har opplevd at det å gå sulten til sengs slettes ikke var uvanlig. Hun glemte det aldri og takket hver kveld for maten og alt annet. Det viser en ydmykhet for livet, som alle kan lære noe av, sier Kagge.

 

Fosse og hypnose

Mens han jobbet med boken om stillhet fikk han en diktsamling av Jon Fosse i gave fra kusinen sin. Om kvelden, etter at hun var gått, ble han liggende å bla i boken på sengekanten. Like før han skulle slå av lyset dukket ordene opp: «det finst ein kjærleik ingen hugsar», skrev Fosse. 

Skrev han om stillhet? undret Kagge og bestemte seg for å skrive en e-post til forfatteren.

Raskt fikk han svar: 

«Det er på en måte stilla som skal tala» skrev Fosse i e-posten og sammenlignet stillheten med et hav eller en endeløs snøvidde. «Ein som ikkje undrar seg over dette veldet, han vert redd for det», fortsatte han.

– Jeg tolket det slik at Jon snakker om at stillheten også kan gjøre en redd, redd fordi i stillheten møter man seg selv. Det er verre å føle enn å tenke på mange måter, selv om det er to ting som henger sammen. I stillheten får man tid til å finne ut hvem man egentlig er og hva som driver deg. Jeg kan også bli redd for det, skru på musikk for å slippe å tenke på det. 

LES OGSÅ: Rettsmedisiner Torleiv Rognum – Utøya utfordret troen hans

 


 

Se video

Se hva Erling Kagge svarer på spørsmålet «hva er meningen med livet?»

 

 


 

Koper

Det er lenge siden han var på en stor ekspedisjon nå. Han har ikke funnet noen god nok idé ennå. Det må være noe nytt. Å gjøre ting om igjen er uaktuelt. Men Kagge trenger ikke lenger reise vekk for å finne stillhet og ro til å tenke. Han har lært seg å stenge verden ute, blant annet med meditasjon, yoga og hypnose. Hver ettermiddag ligger han og «svever» over sengen, som han kaller det, i 20 minutter, for å hente energi. 

– Det er veldig bra å koble av. Jeg synes det er smart at statsministeren spiller Pokemon Go, for alle må ha noen stunder i løpet av dagen der de kobler av og ikke forholder seg til verden rundt seg.

Stillheten har aldri blitt så ekstrem siden som da han vandret i isødet på vei mot Sydpolen alene i mer enn femti dager for over 20 år siden. Men for å få energi holder det ikke bare med meditasjon på terrassen eller i stua. Han må på fjellet. Ofte er planen å lese noen gode bøker, drikke god vin. Men når han kommer frem, ender det ofte med at han går noen turer og ellers bare stirrer ut i luften. 

– Jeg sitter ofte mest stille og bare koper, tømmer hodet for tanker. Kanskje dukker det opp noe interessant eller en idé. Da skriver jeg dem ned, så slipper jeg å tenke mer på det. Så koper jeg bare videre. Sånn stillhet er det vanskelig å finne tid til i dagliglivet. Man ikke har tid til det, sier Kagge. 

LES OGSÅ: Gud vil meg vel, tenkte Anne-May Grasaas. Så åpnet avgrunnen seg.

 

Familiemann

Han har mange hatter: eventyrer, advokat, forfatter, forlegger og kunstsamler. Men også far. Den siste store ekspedisjonen var i 2011. Erling Kagge krysset New Yorks undergrunn- og kloakksystemer sammen med den amerikanske urbaneventyreren Steve Duncan. Det var ikke ufarlig. I New Yorks underverden kan man drukne når tidevannet kommer inn, skades av de giftige gassene som siver opp av kloakken, eller man kan være uheldig å møte togene eller t-banene som jevnlig raser forbi.

Hjemme hadde han tre døtre.

– Det er ikke så farlig for meg, sier Kagge kjapt. 

– Jeg er forberedt, turvant og forsiktig. Barna mine har heller aldri tenkt så mye på sånt. Da jeg dro på ekspedisjon i undergrunnen, sa jeg bare at jeg skulle en tur til New York, ned i noen tunneler kanskje. 

 


 

4 raske

Gud er: I stillheten.

Jeg kan ikke leve uten: Tja, mangt.

På min gravstein skal det stå: Jeg tenker ikke på slikt.

Boken alle må lese er: Vi ingenting, men det er svært mye vi bør lese.

 


LES OGSÅ: Sharin Khankan er Nordens første kvinnelige imam

 

Dødsstille

I sin nye bok forteller Kagge blant annet at han har venner som ligger nedfryst på Mount Everest. Venner som gikk mot toppen, men som aldri kom hjem. I det kalde klimaet over 8000 meter ligger de der ennå, omtrent slik de så ut da Kagge møtte dem for 22 år siden. 

– Å tenke på egen død er bortkastet tid. Da blir man fanget i et mørke og man blir mer ufri som menneske. Men døden som fenomen er interessant, så klart. Jeg har et bevisst forhold til at jeg skal dø på et tidspunkt. Det tar slutt, sier Kagge, og fortsetter: 

– Alle burde ha i bakhodet at livet skal ta slutt. Da er man mer til stede i sitt eget liv enn om man innbiller seg at man skal leve evig. Om vi stadig lever lenger, i fremtiden kanskje 150 til 200 år, da kan man tenke seg at selvmord blir den vanligste dødsårsaken. Fordi livet slutter å gi mening. Mange lever sånn i dag.

– Tror du det finnes noe liv etter døden?

– Nei, jeg har ikke tenkt så mye på det. Jeg har ikke behov for det. 

– Men hva vil du gi videre til dine barn?

– Eh, jeg har jo noen erfaringer som andre kan få noe ut av. Det er delvis derfor jeg skriver bøker. Nå leser ikke alle døtrene mine bøkene mine, men en av dem gjør. Kanskje de andre gjør det med tiden.  Jeg håper det, men jeg har aldri hatt noe mål om at jentene mine skal bli som meg. 

ANNONSE
Min tro

En gaupelignende stor katt smyger seg inn forbi de slitte skinntøflene i det Erling Kagge åpner døren til sin funkisvilla på Blindern. På den andre siden av hagegjerdet farer t-banen forbi, stappfull av studenter. Lydene forsvinner i trærne og lar hagen og huset ligge i stillhet, et begrep som har oppslukt eventyreren lenge. 

– Jeg ble nesten besatt av å finne ut av hva stillhet er, hvor den er og hvorfor den er så viktig i vår tid, sier Kagge. 

Nå er boken ferdig, utgitt på hans eget forlag. 

 

Stillheten

Forfatteren lener seg bredbeint tilbake i skinnsofaen i den store stuen. Katten tasler over gulvet.

– Stillhet behøver ikke være spirituelt. Det er blitt populært å bruke stillheten i meditasjon eller andre teknikker for å oppnå en slags religiøs opplevelse. Jeg synes stillheten bør være nok i seg selv. Den trenger ikke være et middel for å oppnå noe annet. Men det er klart at stillheten har en spirituell dimensjon. 

– Hvordan? 

– I de store religionene finnes Gud i stillheten. De store filosofene var opptatt av stillheten, det er der man finner svar. For de fleste som har vært mye ute i naturen i sitt liv, er det vanskelig å være ateist. Det betyr ikke at jeg tror på en allmektig gud. Men det er krefter der ute som er langt utenfor vår fatteevne og som er med på å styre hva som skjer med en og verden forøvrig, sier Kagge. 

LES OGSÅ: Anne Kat. Hærland føler seg trygg på at hun kommer til himmelen

 

Bibel i pulk

I barndomshjemmet på Nordstrand var ikke religion noe tema. Men Kagge gikk fast på ungdomsklubben i menighetshuset.

– De hadde kule ledere der, og den gangen gikk alle dit. Jeg også. Det varte vel til jeg var en sånn tolv, tretten år, kanskje. Da mistet jeg interessen.

Det var siste gang eventyreren oppsøkte religiøse miljøer. Spørsmålene han hadde om Guds eksistens ble likevel ikke borte.

20 år gammel dro Kagge på sin første ekspedisjon. Sammen med fire kamerater skulle han krysse Atlanteren med seilbåt. I sekken pakket han ned Det nye testamentet. Ikke for å få en religiøs opplevelse, men av nysgjerrighet, presiserer han. 

– Jeg har hatt med mye annen litteratur på disse ekspedisjonene også, både buddhistiske skrifter og populærlitteratur. Det hadde jeg også stor glede av, jeg leste ikke bare i Bibelen. Men jeg liker å lese i Det nye testamentet, selv om det er lenge siden jeg har gjort det. Jeg kan lese bare litt, noe Jesus sa eller noe Paulus skrev, så kan jeg sitte å fundere på det lenge etter på. Det er veldig morsomt. Samtidig er det viktig kunnskap å ta med seg videre i livet, for det er viktig for å kunne orientere seg i Norge. 

– Tror du på det som står der?

– På at Jesus sa og gjorde alt det som står der? Nei, jeg synes ikke det er så viktig.

LES OGSÅ: Per Fugelli forsvarer den gudløse troen

 

Gudsbegrepet

Kagge fant en slags Gud. Men ikke nødvendigvis i Bibelen. I sin bok På eventyr fra 1994, skriver han om innsikten han fikk ute på Atlanterhavet som 20-åring:

«Gud er overalt. Samme hvor jeg ser. Her er naturen evangeliet, og været gir oss den daglige teksten. Naturen står for sannheten. Den bløffer aldri. Gud representerer alt som er godt på en slik reise: det vakre, det å være varm og tørr, fordelaktig vind, metthetsfølelse, hvilen. Det motsatte, det onde, består av sult, uvær, søvnløshet, sykdom og usikkerhet. Det gode og det onde, to motstridende krefter sammenføyet i en helhet. Sammen utgjør de hverdagen min». 

– Skrev jeg det? Ja, jeg mente det helt sikkert, sier Kagge og tenker seg om.

– Det er vanskelig å snakke om gudsforståelse, for det glir så lett ut. Det er bedre å skrive om det, sier han.

– Hvorfor?

– Det er så personlig. Jeg har et slags gudsbegrep, men det er veldig annerledes enn det som forvaltes av Vårt Land.

Han gnir seg i håret og tenker før han fortsetter:

– Mitt gudsbegrep er unikt, det er en opplevelse, en følelse, noe helt personlig. Jeg tenker ikke på meg selv som religiøs, men alternativet, en totalt materialistisk verden, tror jeg i hvert fall ikke på. Det er krefter der ute, krefter som fysikere ennå ikke kan forstå.

LES OGSÅ: Rut Helen Gjævert var misjonær i Jesus Revolution Army. Hun jobber fortsatt med å tilgi seg selv.

 

Farmors bønn

Det nye testamentet lå også i pulken på ekspedisjonen til Nordpolen og senere til Sørpolen. 

– Først og fremst er det er mye stoff per gram. Men jeg har aldri brukt sidene fra den som dopapir etterpå, slik jeg har gjort med mye annen litteratur jeg har hatt med meg på tur, sier Kagge og ler. 

Kristendommen har Kagge lagt på hylla. Han synes for mange sier de er kristne samtidig som de har problemer med Gud.

– Det går ikke for meg. Skal du være kristen, må du tro det på ordentlig. Ellers får man la det være. 

Polfareren glemmer aldri farmorens bønner.

– Hver kveld takket hun Gud for at hun kunne gå mett til sengs. Det har jeg tatt med meg videre i livet. Farmor var født rundt 1906, og var en del av den siste generasjonen nordmenn som har opplevd at det å gå sulten til sengs slettes ikke var uvanlig. Hun glemte det aldri og takket hver kveld for maten og alt annet. Det viser en ydmykhet for livet, som alle kan lære noe av, sier Kagge.

 

Fosse og hypnose

Mens han jobbet med boken om stillhet fikk han en diktsamling av Jon Fosse i gave fra kusinen sin. Om kvelden, etter at hun var gått, ble han liggende å bla i boken på sengekanten. Like før han skulle slå av lyset dukket ordene opp: «det finst ein kjærleik ingen hugsar», skrev Fosse. 

Skrev han om stillhet? undret Kagge og bestemte seg for å skrive en e-post til forfatteren.

Raskt fikk han svar: 

«Det er på en måte stilla som skal tala» skrev Fosse i e-posten og sammenlignet stillheten med et hav eller en endeløs snøvidde. «Ein som ikkje undrar seg over dette veldet, han vert redd for det», fortsatte han.

– Jeg tolket det slik at Jon snakker om at stillheten også kan gjøre en redd, redd fordi i stillheten møter man seg selv. Det er verre å føle enn å tenke på mange måter, selv om det er to ting som henger sammen. I stillheten får man tid til å finne ut hvem man egentlig er og hva som driver deg. Jeg kan også bli redd for det, skru på musikk for å slippe å tenke på det. 

LES OGSÅ: Rettsmedisiner Torleiv Rognum – Utøya utfordret troen hans

 


 

Se video

Se hva Erling Kagge svarer på spørsmålet «hva er meningen med livet?»

 

 


 

Koper

Det er lenge siden han var på en stor ekspedisjon nå. Han har ikke funnet noen god nok idé ennå. Det må være noe nytt. Å gjøre ting om igjen er uaktuelt. Men Kagge trenger ikke lenger reise vekk for å finne stillhet og ro til å tenke. Han har lært seg å stenge verden ute, blant annet med meditasjon, yoga og hypnose. Hver ettermiddag ligger han og «svever» over sengen, som han kaller det, i 20 minutter, for å hente energi. 

– Det er veldig bra å koble av. Jeg synes det er smart at statsministeren spiller Pokemon Go, for alle må ha noen stunder i løpet av dagen der de kobler av og ikke forholder seg til verden rundt seg.

Stillheten har aldri blitt så ekstrem siden som da han vandret i isødet på vei mot Sydpolen alene i mer enn femti dager for over 20 år siden. Men for å få energi holder det ikke bare med meditasjon på terrassen eller i stua. Han må på fjellet. Ofte er planen å lese noen gode bøker, drikke god vin. Men når han kommer frem, ender det ofte med at han går noen turer og ellers bare stirrer ut i luften. 

– Jeg sitter ofte mest stille og bare koper, tømmer hodet for tanker. Kanskje dukker det opp noe interessant eller en idé. Da skriver jeg dem ned, så slipper jeg å tenke mer på det. Så koper jeg bare videre. Sånn stillhet er det vanskelig å finne tid til i dagliglivet. Man ikke har tid til det, sier Kagge. 

LES OGSÅ: Gud vil meg vel, tenkte Anne-May Grasaas. Så åpnet avgrunnen seg.

 

Familiemann

Han har mange hatter: eventyrer, advokat, forfatter, forlegger og kunstsamler. Men også far. Den siste store ekspedisjonen var i 2011. Erling Kagge krysset New Yorks undergrunn- og kloakksystemer sammen med den amerikanske urbaneventyreren Steve Duncan. Det var ikke ufarlig. I New Yorks underverden kan man drukne når tidevannet kommer inn, skades av de giftige gassene som siver opp av kloakken, eller man kan være uheldig å møte togene eller t-banene som jevnlig raser forbi.

Hjemme hadde han tre døtre.

– Det er ikke så farlig for meg, sier Kagge kjapt. 

– Jeg er forberedt, turvant og forsiktig. Barna mine har heller aldri tenkt så mye på sånt. Da jeg dro på ekspedisjon i undergrunnen, sa jeg bare at jeg skulle en tur til New York, ned i noen tunneler kanskje. 

 


 

4 raske

Gud er: I stillheten.

Jeg kan ikke leve uten: Tja, mangt.

På min gravstein skal det stå: Jeg tenker ikke på slikt.

Boken alle må lese er: Vi ingenting, men det er svært mye vi bør lese.

 


LES OGSÅ: Sharin Khankan er Nordens første kvinnelige imam

 

Dødsstille

I sin nye bok forteller Kagge blant annet at han har venner som ligger nedfryst på Mount Everest. Venner som gikk mot toppen, men som aldri kom hjem. I det kalde klimaet over 8000 meter ligger de der ennå, omtrent slik de så ut da Kagge møtte dem for 22 år siden. 

– Å tenke på egen død er bortkastet tid. Da blir man fanget i et mørke og man blir mer ufri som menneske. Men døden som fenomen er interessant, så klart. Jeg har et bevisst forhold til at jeg skal dø på et tidspunkt. Det tar slutt, sier Kagge, og fortsetter: 

– Alle burde ha i bakhodet at livet skal ta slutt. Da er man mer til stede i sitt eget liv enn om man innbiller seg at man skal leve evig. Om vi stadig lever lenger, i fremtiden kanskje 150 til 200 år, da kan man tenke seg at selvmord blir den vanligste dødsårsaken. Fordi livet slutter å gi mening. Mange lever sånn i dag.

– Tror du det finnes noe liv etter døden?

– Nei, jeg har ikke tenkt så mye på det. Jeg har ikke behov for det. 

– Men hva vil du gi videre til dine barn?

– Eh, jeg har jo noen erfaringer som andre kan få noe ut av. Det er delvis derfor jeg skriver bøker. Nå leser ikke alle døtrene mine bøkene mine, men en av dem gjør. Kanskje de andre gjør det med tiden.  Jeg håper det, men jeg har aldri hatt noe mål om at jentene mine skal bli som meg. 

ANNONSE

Erling Kagge

  • 53 år, bor i Oslo
  • Har i høst kommet med boken Stillhet i støyens tid.
  • Er norsk eventyrer, forfatter, advokat, forlegger og kunstsamler.  
  • Er far til tre døtre på 14, 17 og 20 år. 
  • Ble i 1994 verdens første til å nå jordas «tre poler»: Nordpolen, Sørpolen og Mount Everest. 
  • I 1993 var han den første som gikk til Sydpolen alene. I mer enn 50 dager i is og snø uten kommunikasjon med omverdenen. 
  • Driver i dag Kagge forlag.  
Elizabeth Hoff

Elizabeth Hoff – stemmen fra Aleppo

ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE

ANBEFALINGENE