Min tro

– Jeg og min bror var de eneste katolikkene på skolen. Vi var litt sånn rare på mange måter.

På søndager gikk broren og hun i kirken. Var de ikke der, fikk de ikke lov til å ringe på i kirketiden hos lekekamerater i nabolaget på Hjellestad utenfor Bergen. Ingrid Rosendorf Joys syntes det var urimelig. Oppdragelsen hadde et kontinentalt preg. Kom mormor og morfar inn i rommet, reiste de seg. Og morfaren kunne si «De» til venninnene hennes.

Noen lørdager var det intensivundervisning i den katolske kirken i Bergen. En fordel med det var at byens beste snopebutikk lå rett ved. En dag fortalte læreren, søster Angelina, at det hendte at noen fikk kall til å bli prest eller nonne. Det skremte vannet av Rosendorf Joys. Hun kunne ikke tenke seg noe verre. Hvis Gud hadde sagt det, måtte det jo bli slik.

– Jeg hadde det som et fast ledd i aftenbønnen min i mange år at jeg ikke måtte bli kalt til å bli nonne. Jeg har blitt bønnhørt der.