ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE

Som abonnent på Vårt Land får du:

Läs mer

Katolikk i all slags vær

Det har vært storm i forholdet mellom Ingrid Rosendorf Joys og kirken, mer enn mellom henne og Gud.

ANNONSE
ANNONSE

Ingrid Rosendorf Joys

  • 45 år, gift med Jorge Jensen, har tre barn.
  • Utdannet sosiolog.
  • Arbeidende styreleder for Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn. Er i permisjon fra vervet som medlem av ledergruppen i Oslo katolske bispedømme.
  • Har tidligere vært kommunikasjons- og programsjef i Det europeiske religionslederrådet, jobbet i den katolske bistandsorganisasjonen Caritas og i Utlendingsdirektoratet.
Min tro

– Jeg og min bror var de eneste katolikkene på skolen. Vi var litt sånn rare på mange måter.

På søndager gikk broren og hun i kirken. Var de ikke der, fikk de ikke lov til å ringe på i kirketiden hos lekekamerater i nabolaget på Hjellestad utenfor Bergen. Ingrid Rosendorf Joys syntes det var urimelig. Oppdragelsen hadde et kontinentalt preg. Kom mormor og morfar inn i rommet, reiste de seg. Og morfaren kunne si «De» til venninnene hennes.

Noen lørdager var det intensivundervisning i den katolske kirken i Bergen. En fordel med det var at byens beste snopebutikk lå rett ved. En dag fortalte læreren, søster Angelina, at det hendte at noen fikk kall til å bli prest eller nonne. Det skremte vannet av Rosendorf Joys. Hun kunne ikke tenke seg noe verre. Hvis Gud hadde sagt det, måtte det jo bli slik.

– Jeg hadde det som et fast ledd i aftenbønnen min i mange år at jeg ikke måtte bli kalt til å bli nonne. Jeg har blitt bønnhørt der.

LES MER: Pastoren som ikke har hatt noen religiøs opplevelse

Varsel

Det knirker i tregulvet i leiligheten som ligger sentralt i Oslo, noen steinkast fra den katolske domkirken St. Olav. Sola titter inn på et raust kjøkkenbord.

– Jeg er en kjøkkenperson, sier Rosendorf Joys mens hun koker litt kaffe og setter fram vann og kjeks.

Katolikken er nå styreleder for en av de viktigste arenaene for dialog mellom religioner, Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn. Hun har hatt jobber og verv innen religionsdialog i mange år.

Hun begynte å studere i Bergen, men flyttet til Oslo som 22-åring. Kjæresten skulle gjøre ferdig studier i Trondheim. Derfor ble det et par år i Trondheim også. Men etter det har de bodd i Oslo.

– Bergen er en fin studentby. Det er bare forferdelig dårlig vær der. Det er ikke tull. Det er skikkelig ræva. Det er blitt dårligere vær i Oslo også de siste ti årene, men i Bergen er det helt håpløst.

Det har ikke vært helt godvær i Oslo katolske bispedømme heller. Rosendorf Joys var samfunnskontakt der, og en av flere ansatte som i desember 2014 ba om et møte med biskopen. De varslet at de var bekymret for hvordan kirken håndterte saken både internt og i offentligheten. Saken ble først omtalt av Dagbladet i november 2014.

I oktober 2015 ble Rosendorf Joys med i lederrådet i Oslo katolske bispedømme. Men hun trakk seg etter få måneder, og har nå permisjon.

I januar i år skrev hun et innlegg i Aftenposten. Der sa hun at medarbeidere i bispedømmet ble dårlig behandlet, og at det var en av grunnene til at hun trakk seg fra ledelsen. I innlegget og et intervju med Aftenposten fortalte hun om en fryktkultur med represalier og utskvising. Rosendorf Joys understreket at det ikke er illojalt å varsle internt. «Det å late som alt er såre vel, gavner ikke kirken», skrev hun.

– Jeg tror jeg har sagt det meste av det jeg ønsker å si i det intervjuet og innlegget. Jeg kan si så mye at det har vært en veldig, veldig vanskelig sak for alle involverte. Dette har vart over flere år. Vi får bare håpe at det kan komme en eller annen konklusjon, sier hun.

– Men det har ikke gitt deg noen troskrise?

– Nei. Jeg vil ikke si det.

LES MER: Da sykdommen herjet klarte ikke Kristin Roset å be til Gud

Født katolikk

Flere som kjenner henne, trekker fram at troen er tydelig i det livet hun lever. Selv har hun tenkt at det å snakke om sin tro i et intervju, føles litt kleint.

– Det er et spennende tema, men det hadde kanskje vært lettere hvis jeg var mye frommere.

Rosendorf Joys er født katolikk. Begge foreldrene er også katolikker født i Norge, noe som ikke er så vanlig blant norske katolikker. Ofte er minst én av foreldrene konvertitter eller innvandrere.

– Men du hører på mine etternavn at ingen av dem er hundre prosent norske. Tre av fire besteforeldre er født i Norge. Etter det ryker det til Frankrike, Østerrike og Irland. Jeg føler meg litt som en europeisk cocktail.

Som barn syntes hun ikke det var vanskelig å være kristen, for det var på et vis alle. Hun fikk noen bemerkninger til at hun var katolikk, om nonner, munker, døde barnelik og underjordiske ganger. Latin var også en sak. Hun kunne Fader vår, trosbekjennelsen og flere messeledd på latin. Hennes far var opptatt av språk, og datteren kunne hele talen den greske kongen Odyssevs skal ha holdt før den trojanske hesten ble sluppet inn i kampen mot Troja.

– Det var en lang tale på latin som jeg kunne bruke til å stoppe munnen på lærerne som skulle være morsomme på min bekostning. Jeg kan i alle fall ikke huske at det med latin var noe problem etter det, ler hun.

I ungdommen hadde hun det hun kaller et klassisk opprør mot alt av autoriteter. Men hun ble i den katolske troen.

– Jeg tror at det å være født inn i det og leve i en katolsk familie fra barnsben av, gjør det til en tydelig del av identiteten. Man kan være mer eller mindre praktiserende, mer eller mindre lunken, tvilende, troende. Men å tenke at jeg skulle ta det helt vekk fra ligningen, ville være veldig rart.

I konfirmasjonsalderen hadde hun en periode da hun tenkte nøye gjennom hva hun ville tro. Senere har det vært noen runder i rykk og napp, men mer rettet mot kirken enn mot Gud.

– Det har vært perioder hvor jeg synes kirken går i feil retning, og tenker: Er det dette den skal være?

LES MER: Aksel Braanen Sterri vil mestre alt. Også døden.

Et bredt fellesskap

Men Rosendorf Joys har som en bunnplanke at kirken er større enn henne, og at Gud igjen er større enn kirken. Det katolske tiltaler henne.

– Du er del av det større fellesskapet, både med folk som ikke er født ennå, folk som har levd tidligere og alle som lever i dag. Det gjør at du ikke alltid trenger å være den som drar, men kan hvile litt i fellesskapet, gå i messen og være en del av det uten at du nødvendigvis har en sånn intens følelse av at du tror. Kanskje er det en større følelse av håp enn tro.

For henne er det å tro på Gud fornuftig.

– Jeg ser på naturen og ser barn bli født, og synes det er mer sannsynlig at det står en høyere kraft bak, enn at det var tilfeldig. Jeg kaller den kraften Gud. Jeg synes det er noe rasjonelt ved å tenke sånn.

Stillhet og alenetid synes hun ikke er lett, og tidebønner og retrett er ikke noe hun aktivt oppsøker. Det sosiale engasjementet er sterkere.

– Meningen med livet er å gjøre verden til et bedre sted å være, ikke bare for noen få, men for alle. Eller for å si det med litt religiøse ord: Å skape Guds rike på jord, og bli stadig mer det man er skapt til å være.

Hun mener at læren om at mennesket blir rettferdig ved tro også gir noen forpliktelser for livet man lever. 45-åringen understreker at når hun har jobber innen bistand, fredsarbeid og religiøs dialog, er ikke det noe hun gjør for å utslette seg selv.

– Jeg har et enormt utbytte av det. Det er jo kjempegøy!

– Noen sier at katolikker er mer pragmatiske enn lutheranere, og at det er mer innafor å gjøre noen feil, for man kan jo skrifte og bli ferdig med det?

– Det går an å ha et ønske om å leve slik og sånn, og så gjøre feil. Da trenger man ikke nødvendigvis gå bort fra idealet. Men jeg er ikke enig hvis man sier at det er så enkelt, og at du bare kan skrifte. Det å skrifte er en ganske møysommelig prosess. Du skal tenke gjennom hva du har gjort, og si det høyt til et annet menneske. Og så skal du faktisk angre og ha til hensikt å ikke gjøre det igjen. Ellers gjelder ikke skriftemålet. Jeg synes ikke det er så veldig enkelt. Men jeg opplever det som veldig fint etterpå.

 


Det har vært…perioder hvor jeg synes kirken går i feil retning,…og tenker: Er det dette den skal være?


 

Oppfinneren

I 2008 døde faren hennes, etter en kort periode med kreftsykdom. Han jobbet ved Ingeniørhøgskolen i Bergen til han i midten av femtiårene sluttet for å arbeide med oppfinnelser på heltid. Han prøvde blant annet å utvikle et hus som kunne utnytte søppel i slumområder, og jobbet også med bølgekraftprosjekter. Før han døde ba han om et møte med biskopen. På hjertet hadde han to ting: Det ene var at han mente kirken måtte ta et større ansvar i klimaarbeidet. Det andre var at han var bekymret for utviklingen i kirken. Den tidligere paven, Johannes Paul II, hadde sagt at kirken var ferdig med diskusjonen om kvinnelige prester.

– Jeg vet ikke om han hadde tatt noen stilling i det spørsmålet, men det at Johannes Paul hadde sagt at vi ikke skulle diskutere det, syntes han var så utrolig ukatolsk. For du skal kunne diskutere alt alltid. Det er en forpliktelse du har, å stille spørsmål, sier Rosendorf Joys.

Hun tror faren ville digget klimabrevet fra pave Frans i fjor sommer.

– Henger ditt engasjement sammen med at faren din var opptatt av klimaet?

– Ja, jeg har lurt litt på det. Jeg tror ikke jeg den gangen i 2008 skjønte hvor utrolig viktig det han sa var. Jeg var i Paris under klimatoppmøtet og så hvordan paven var den enkeltpersonen som hadde størst gjennomslagskraft. Han fikk gjort noe med samtalen. Den dreide over til at vi har en forpliktelse å gjøre noe, at det er flaut hvis vi ikke tar noen ordentlige grep.

MIN TRO: Anne-Kat. Hærland føler seg trygg på at hun kommer til himmelen

 


4 raske

Gud er: Heldigvis barmhjertig.

Jeg kan ikke leve uten: Kaffe, familie og den langsomme samtalen, gjerne i kombinasjon.

På min gravstein skal det stå: Det hadde vært hyggelig om det stod: Hun stod løpet ut.

Boken alle må lese:…Laudato Si' (Lovet være du) – Pavens klimaencyklika.


 

Tøft

Selv frykter hun ikke egentlig døden. Hun ser på den som en overgang til det evige liv, og synes det er mer logisk enn at det ikke er noe etterpå. Men hun syntes farens død var vanskelig.

– Han var 73 år, og litt for ung. Jeg hadde egentlig trodd at vi skulle ha mange gode samtaler om døden, men det hadde vi ikke. Det ble for vanskelig, i hvert fall for meg.

Hun blir blank i øynene.

– Vi har alltid hatt et sånt ..., vi har bare snakket om ordentlige ting. Med min mor kan jeg snakke om alt fra de dypeste samtaler til praktiske ting som hvilke strømpebukser vi skal kjøpe til jentene. Med min far var det alltid sånn fra vi kom inn døren, at vi gikk rett på politikk eller et samfunnsproblem, teologi, vitenskap eller litteratur. Med oppfinnelsene ville han redde verden. Det gikk sånn delvis bra.

– Det var ikke fordi han ble for syk at det ble vanskelig?

– Han ble det etter hvert. Jeg husker jeg trodde at døden skulle være en dypere eller finere opplevelse på et eller annet vis, men det ble ikke det. Jeg synes det ble en tøff ting, egentlig.

LES MER: Synd er ein av de beste ideane i kristendommen, mener ateist Bjørn Stærk.

I vinden

Nå er Rosendorf Joys arbeidende styreleder for Samarbeidsrådet for tros- og livssyn. Hun har vært med i arbeidsutvalget i rådet i flere år. Før jobbet hun i Det europeiske religionslederrådet, der Gunnar Stålsett var leder. I år hadde Samarbeidsrådet 20-årsjubileum.

– Vi opplever at vi er veldig i vinden, fordi plutselig snakker alle om disse tingene her.

Da hun begynte å jobbe i Det europeiske religionslederrådet for snart ti år siden, ble mange glassaktige i blikket da hun sa at hun jobbet med samtaler mellom religionene.

– Noen skjønte ikke hva jeg sa, og hvis de skjønte det, syntes de det var u-tro-lig kjedelig. Hvis jeg sier det samme nå, sier folk: «Så interessant». «Så spennende». Det er også mange som sier: «Det er viktig, det trenger vi».

Hun dunker i bordet.

– Utfordrer det troen din å ha mye kontakt med mennesker som tror annerledes?

– Nei, det jeg opplever er at jeg blir stadig mer glad i min egen religiøse bakgrunn, tro og tilhørighet. Jeg må tenke gjennom en del ting. Jeg opplever det mer som en styrke og klargjøring av min egen tradisjon og tro enn som en trussel.

– Er det viktig for deg at barna dine velger det samme?

– At de velger å forbli katolikker? Det er et litt teoretisk spørsmål, fordi det å være katolikk er en så integrert del av livet. Det er litt som å spørre: «Hva tenker du om at dine barn skal slutte å være norske?» Det er en del av den de er. Men så kan de selvfølgelig slutte å tro på en Gud. De kan ta avstand fra Den katolske kirke, melde seg ut og si at de ikke tror på Gud, at de tror på en annen Gud eller at de blir humanetikere eller ateister.

Rosendorf Joys understreker at barna må følge sin overbevisning.

– Vi vet ikke helt hva hele sannheten er. Vi tror jo bare. Jeg tror at det er mulig å finne veien til sannheten andre steder. Det er ikke sånn at det eneste saliggjørende er Den katolske kirke, for å si det sånn. Det er nok andre steder det er mulig å finne det gode liv. Men for meg passer Den katolske kirke fint. Så jeg ville synes det er hyggelig om de ble.

Publisert: 24. september 2016
ANNONSE
Min tro

– Jeg og min bror var de eneste katolikkene på skolen. Vi var litt sånn rare på mange måter.

På søndager gikk broren og hun i kirken. Var de ikke der, fikk de ikke lov til å ringe på i kirketiden hos lekekamerater i nabolaget på Hjellestad utenfor Bergen. Ingrid Rosendorf Joys syntes det var urimelig. Oppdragelsen hadde et kontinentalt preg. Kom mormor og morfar inn i rommet, reiste de seg. Og morfaren kunne si «De» til venninnene hennes.

Noen lørdager var det intensivundervisning i den katolske kirken i Bergen. En fordel med det var at byens beste snopebutikk lå rett ved. En dag fortalte læreren, søster Angelina, at det hendte at noen fikk kall til å bli prest eller nonne. Det skremte vannet av Rosendorf Joys. Hun kunne ikke tenke seg noe verre. Hvis Gud hadde sagt det, måtte det jo bli slik.

– Jeg hadde det som et fast ledd i aftenbønnen min i mange år at jeg ikke måtte bli kalt til å bli nonne. Jeg har blitt bønnhørt der.

LES MER: Pastoren som ikke har hatt noen religiøs opplevelse

Varsel

Det knirker i tregulvet i leiligheten som ligger sentralt i Oslo, noen steinkast fra den katolske domkirken St. Olav. Sola titter inn på et raust kjøkkenbord.

– Jeg er en kjøkkenperson, sier Rosendorf Joys mens hun koker litt kaffe og setter fram vann og kjeks.

Katolikken er nå styreleder for en av de viktigste arenaene for dialog mellom religioner, Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn. Hun har hatt jobber og verv innen religionsdialog i mange år.

Hun begynte å studere i Bergen, men flyttet til Oslo som 22-åring. Kjæresten skulle gjøre ferdig studier i Trondheim. Derfor ble det et par år i Trondheim også. Men etter det har de bodd i Oslo.

– Bergen er en fin studentby. Det er bare forferdelig dårlig vær der. Det er ikke tull. Det er skikkelig ræva. Det er blitt dårligere vær i Oslo også de siste ti årene, men i Bergen er det helt håpløst.

Det har ikke vært helt godvær i Oslo katolske bispedømme heller. Rosendorf Joys var samfunnskontakt der, og en av flere ansatte som i desember 2014 ba om et møte med biskopen. De varslet at de var bekymret for hvordan kirken håndterte saken både internt og i offentligheten. Saken ble først omtalt av Dagbladet i november 2014.

I oktober 2015 ble Rosendorf Joys med i lederrådet i Oslo katolske bispedømme. Men hun trakk seg etter få måneder, og har nå permisjon.

I januar i år skrev hun et innlegg i Aftenposten. Der sa hun at medarbeidere i bispedømmet ble dårlig behandlet, og at det var en av grunnene til at hun trakk seg fra ledelsen. I innlegget og et intervju med Aftenposten fortalte hun om en fryktkultur med represalier og utskvising. Rosendorf Joys understreket at det ikke er illojalt å varsle internt. «Det å late som alt er såre vel, gavner ikke kirken», skrev hun.

– Jeg tror jeg har sagt det meste av det jeg ønsker å si i det intervjuet og innlegget. Jeg kan si så mye at det har vært en veldig, veldig vanskelig sak for alle involverte. Dette har vart over flere år. Vi får bare håpe at det kan komme en eller annen konklusjon, sier hun.

– Men det har ikke gitt deg noen troskrise?

– Nei. Jeg vil ikke si det.

LES MER: Da sykdommen herjet klarte ikke Kristin Roset å be til Gud

Født katolikk

Flere som kjenner henne, trekker fram at troen er tydelig i det livet hun lever. Selv har hun tenkt at det å snakke om sin tro i et intervju, føles litt kleint.

– Det er et spennende tema, men det hadde kanskje vært lettere hvis jeg var mye frommere.

Rosendorf Joys er født katolikk. Begge foreldrene er også katolikker født i Norge, noe som ikke er så vanlig blant norske katolikker. Ofte er minst én av foreldrene konvertitter eller innvandrere.

– Men du hører på mine etternavn at ingen av dem er hundre prosent norske. Tre av fire besteforeldre er født i Norge. Etter det ryker det til Frankrike, Østerrike og Irland. Jeg føler meg litt som en europeisk cocktail.

Som barn syntes hun ikke det var vanskelig å være kristen, for det var på et vis alle. Hun fikk noen bemerkninger til at hun var katolikk, om nonner, munker, døde barnelik og underjordiske ganger. Latin var også en sak. Hun kunne Fader vår, trosbekjennelsen og flere messeledd på latin. Hennes far var opptatt av språk, og datteren kunne hele talen den greske kongen Odyssevs skal ha holdt før den trojanske hesten ble sluppet inn i kampen mot Troja.

– Det var en lang tale på latin som jeg kunne bruke til å stoppe munnen på lærerne som skulle være morsomme på min bekostning. Jeg kan i alle fall ikke huske at det med latin var noe problem etter det, ler hun.

I ungdommen hadde hun det hun kaller et klassisk opprør mot alt av autoriteter. Men hun ble i den katolske troen.

– Jeg tror at det å være født inn i det og leve i en katolsk familie fra barnsben av, gjør det til en tydelig del av identiteten. Man kan være mer eller mindre praktiserende, mer eller mindre lunken, tvilende, troende. Men å tenke at jeg skulle ta det helt vekk fra ligningen, ville være veldig rart.

I konfirmasjonsalderen hadde hun en periode da hun tenkte nøye gjennom hva hun ville tro. Senere har det vært noen runder i rykk og napp, men mer rettet mot kirken enn mot Gud.

– Det har vært perioder hvor jeg synes kirken går i feil retning, og tenker: Er det dette den skal være?

LES MER: Aksel Braanen Sterri vil mestre alt. Også døden.

Et bredt fellesskap

Men Rosendorf Joys har som en bunnplanke at kirken er større enn henne, og at Gud igjen er større enn kirken. Det katolske tiltaler henne.

– Du er del av det større fellesskapet, både med folk som ikke er født ennå, folk som har levd tidligere og alle som lever i dag. Det gjør at du ikke alltid trenger å være den som drar, men kan hvile litt i fellesskapet, gå i messen og være en del av det uten at du nødvendigvis har en sånn intens følelse av at du tror. Kanskje er det en større følelse av håp enn tro.

For henne er det å tro på Gud fornuftig.

– Jeg ser på naturen og ser barn bli født, og synes det er mer sannsynlig at det står en høyere kraft bak, enn at det var tilfeldig. Jeg kaller den kraften Gud. Jeg synes det er noe rasjonelt ved å tenke sånn.

Stillhet og alenetid synes hun ikke er lett, og tidebønner og retrett er ikke noe hun aktivt oppsøker. Det sosiale engasjementet er sterkere.

– Meningen med livet er å gjøre verden til et bedre sted å være, ikke bare for noen få, men for alle. Eller for å si det med litt religiøse ord: Å skape Guds rike på jord, og bli stadig mer det man er skapt til å være.

Hun mener at læren om at mennesket blir rettferdig ved tro også gir noen forpliktelser for livet man lever. 45-åringen understreker at når hun har jobber innen bistand, fredsarbeid og religiøs dialog, er ikke det noe hun gjør for å utslette seg selv.

– Jeg har et enormt utbytte av det. Det er jo kjempegøy!

– Noen sier at katolikker er mer pragmatiske enn lutheranere, og at det er mer innafor å gjøre noen feil, for man kan jo skrifte og bli ferdig med det?

– Det går an å ha et ønske om å leve slik og sånn, og så gjøre feil. Da trenger man ikke nødvendigvis gå bort fra idealet. Men jeg er ikke enig hvis man sier at det er så enkelt, og at du bare kan skrifte. Det å skrifte er en ganske møysommelig prosess. Du skal tenke gjennom hva du har gjort, og si det høyt til et annet menneske. Og så skal du faktisk angre og ha til hensikt å ikke gjøre det igjen. Ellers gjelder ikke skriftemålet. Jeg synes ikke det er så veldig enkelt. Men jeg opplever det som veldig fint etterpå.

 


Det har vært…perioder hvor jeg synes kirken går i feil retning,…og tenker: Er det dette den skal være?


 

Oppfinneren

I 2008 døde faren hennes, etter en kort periode med kreftsykdom. Han jobbet ved Ingeniørhøgskolen i Bergen til han i midten av femtiårene sluttet for å arbeide med oppfinnelser på heltid. Han prøvde blant annet å utvikle et hus som kunne utnytte søppel i slumområder, og jobbet også med bølgekraftprosjekter. Før han døde ba han om et møte med biskopen. På hjertet hadde han to ting: Det ene var at han mente kirken måtte ta et større ansvar i klimaarbeidet. Det andre var at han var bekymret for utviklingen i kirken. Den tidligere paven, Johannes Paul II, hadde sagt at kirken var ferdig med diskusjonen om kvinnelige prester.

– Jeg vet ikke om han hadde tatt noen stilling i det spørsmålet, men det at Johannes Paul hadde sagt at vi ikke skulle diskutere det, syntes han var så utrolig ukatolsk. For du skal kunne diskutere alt alltid. Det er en forpliktelse du har, å stille spørsmål, sier Rosendorf Joys.

Hun tror faren ville digget klimabrevet fra pave Frans i fjor sommer.

– Henger ditt engasjement sammen med at faren din var opptatt av klimaet?

– Ja, jeg har lurt litt på det. Jeg tror ikke jeg den gangen i 2008 skjønte hvor utrolig viktig det han sa var. Jeg var i Paris under klimatoppmøtet og så hvordan paven var den enkeltpersonen som hadde størst gjennomslagskraft. Han fikk gjort noe med samtalen. Den dreide over til at vi har en forpliktelse å gjøre noe, at det er flaut hvis vi ikke tar noen ordentlige grep.

MIN TRO: Anne-Kat. Hærland føler seg trygg på at hun kommer til himmelen

 


4 raske

Gud er: Heldigvis barmhjertig.

Jeg kan ikke leve uten: Kaffe, familie og den langsomme samtalen, gjerne i kombinasjon.

På min gravstein skal det stå: Det hadde vært hyggelig om det stod: Hun stod løpet ut.

Boken alle må lese:…Laudato Si' (Lovet være du) – Pavens klimaencyklika.


 

Tøft

Selv frykter hun ikke egentlig døden. Hun ser på den som en overgang til det evige liv, og synes det er mer logisk enn at det ikke er noe etterpå. Men hun syntes farens død var vanskelig.

– Han var 73 år, og litt for ung. Jeg hadde egentlig trodd at vi skulle ha mange gode samtaler om døden, men det hadde vi ikke. Det ble for vanskelig, i hvert fall for meg.

Hun blir blank i øynene.

– Vi har alltid hatt et sånt ..., vi har bare snakket om ordentlige ting. Med min mor kan jeg snakke om alt fra de dypeste samtaler til praktiske ting som hvilke strømpebukser vi skal kjøpe til jentene. Med min far var det alltid sånn fra vi kom inn døren, at vi gikk rett på politikk eller et samfunnsproblem, teologi, vitenskap eller litteratur. Med oppfinnelsene ville han redde verden. Det gikk sånn delvis bra.

– Det var ikke fordi han ble for syk at det ble vanskelig?

– Han ble det etter hvert. Jeg husker jeg trodde at døden skulle være en dypere eller finere opplevelse på et eller annet vis, men det ble ikke det. Jeg synes det ble en tøff ting, egentlig.

LES MER: Synd er ein av de beste ideane i kristendommen, mener ateist Bjørn Stærk.

I vinden

Nå er Rosendorf Joys arbeidende styreleder for Samarbeidsrådet for tros- og livssyn. Hun har vært med i arbeidsutvalget i rådet i flere år. Før jobbet hun i Det europeiske religionslederrådet, der Gunnar Stålsett var leder. I år hadde Samarbeidsrådet 20-årsjubileum.

– Vi opplever at vi er veldig i vinden, fordi plutselig snakker alle om disse tingene her.

Da hun begynte å jobbe i Det europeiske religionslederrådet for snart ti år siden, ble mange glassaktige i blikket da hun sa at hun jobbet med samtaler mellom religionene.

– Noen skjønte ikke hva jeg sa, og hvis de skjønte det, syntes de det var u-tro-lig kjedelig. Hvis jeg sier det samme nå, sier folk: «Så interessant». «Så spennende». Det er også mange som sier: «Det er viktig, det trenger vi».

Hun dunker i bordet.

– Utfordrer det troen din å ha mye kontakt med mennesker som tror annerledes?

– Nei, det jeg opplever er at jeg blir stadig mer glad i min egen religiøse bakgrunn, tro og tilhørighet. Jeg må tenke gjennom en del ting. Jeg opplever det mer som en styrke og klargjøring av min egen tradisjon og tro enn som en trussel.

– Er det viktig for deg at barna dine velger det samme?

– At de velger å forbli katolikker? Det er et litt teoretisk spørsmål, fordi det å være katolikk er en så integrert del av livet. Det er litt som å spørre: «Hva tenker du om at dine barn skal slutte å være norske?» Det er en del av den de er. Men så kan de selvfølgelig slutte å tro på en Gud. De kan ta avstand fra Den katolske kirke, melde seg ut og si at de ikke tror på Gud, at de tror på en annen Gud eller at de blir humanetikere eller ateister.

Rosendorf Joys understreker at barna må følge sin overbevisning.

– Vi vet ikke helt hva hele sannheten er. Vi tror jo bare. Jeg tror at det er mulig å finne veien til sannheten andre steder. Det er ikke sånn at det eneste saliggjørende er Den katolske kirke, for å si det sånn. Det er nok andre steder det er mulig å finne det gode liv. Men for meg passer Den katolske kirke fint. Så jeg ville synes det er hyggelig om de ble.

Publisert: 24. september 2016
ANNONSE

Ingrid Rosendorf Joys

  • 45 år, gift med Jorge Jensen, har tre barn.
  • Utdannet sosiolog.
  • Arbeidende styreleder for Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn. Er i permisjon fra vervet som medlem av ledergruppen i Oslo katolske bispedømme.
  • Har tidligere vært kommunikasjons- og programsjef i Det europeiske religionslederrådet, jobbet i den katolske bistandsorganisasjonen Caritas og i Utlendingsdirektoratet.