ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE

Som abonnent på Vårt Land får du:

Läs mer

Jiwan Subedi trengte et mirakel

I Nepal er det forbudt å snakke om troen sin. Jiwan Subedi gjør det likevel.

ANNONSE
ANNONSE

Jiwan Subedi

  • 38 år. Gift. Sønn på 16 måneder. Bor i Katmandu i Nepal.
  • Statsviter. Arbeider som politisk rådgiver ved EUs delegasjon i Nepal. Han har tidligere jobbet for FNs høykommisær for menneskerettigheter, og forskjellige institusjoner for demokrati og menneskerettigheter i Sør-Asia.
  • Medlem og forkynner i Emmanuel Ecclesia Church, en uavhengig menighet i Katmandu.
  • Jiwan Subedi er gjest på Misjonsuka, arrangert av Samarbeid menighet og misjon i Oslo og HimalPartner, til inspirasjon, refleksjon og kompetanseutveksling.
  • Avslutter norgesoppholdet ved å delta under gudstjenesten i Asker kirke søndag.
Min tro

Nepaleren Jiwan Subedi er utdannet statsviter, og arbeider som politisk rådgiver ved EUs delegasjon i Nepal. Han har tidligere jobbet for FNs høykommisær for menneskerettigheter. På fritiden er han kristen leder og forkynner i en liten menighet i Katmandu. 38-åringen er årets internasjonale gjest under den årlige Misjonsuka, invitert av Oslos biskop, hvor temaet i år er Entreprenørskap og misjon. Bakgrunnen for invitasjonen er blant annet den utfordrende situasjonen etter jordskjelvet i Nepal. Som privilegert kristen i et land som lider, synes Subedi det er hans soleklare plikt å starte arbeidet med seg selv.

– Jeg formidler legehjelp og annen medisinsk bistand til lidende i Nepal. Jeg fikk også medlemmer fra kirken min til å bygge hus for flere av de som mistet hjemmene sine under jordskjelvet for to år siden. Hvis jeg lukker øynene for dette, eller nøyer meg med bare å delegere jobben til andre, svikter jeg mine landsmenn, Gud og meg selv.

LES MER: Dette er Nepal

 

Lider med oss

Nepaleren som er på sitt første norgesbesøk, vil ikke påstå at hans kristne tro har gjort ham til et bedre menneske.

– Selv om jeg er født syndig og egoistisk, og fremdeles er det, kan jeg likevel be om at Gud skal endre tankesettet mitt. Det kan vi alle be om, for jeg tror det hjelper. En god far hører når barna ber. Prøver vi å elske vår neste som oss selv, forbereder vi oss også på et evig liv med vår himmelske Far. Evigheten starter her. Og her har vi en jobb å gjøre, sier han innimellom et travelt program under Misjonsuka.

– Er det vanskelig å se en barmhjertig Gud i all lidelsen?

– Ja, det er det. Det er mye jeg som kristen ikke forstår. Men vi må huske at Jesus også led, og at han fremdeles lider med oss - i hjertene våre. Gud forlater ikke den lidende. Han blir hos ham, og trøster ham.

 

Imponert av misjonærene

Jiwan Subedi er en av lederne i Emmanuel Ecclesia Church, en uavhengig menighet i Nepals hovedstad Katmandu. Kirken ledes av nepalere og har aldri vært styrt av misjonsorganisasjoner. Ifølge Subedi vokser den til tross for motstand i samfunnet. Han tror kristne nepalere har de beste forutsetningene for å drive kirke- og menighetsvekst der de bor, samtidig som han har stor respekt for arbeidet som vestlige misjonærer fra for eksempel Norge har lagt ned i Nepal.

– Man trenger ikke å reise utenlands for å være misjonær; det kan man like godt være i sitt eget hjemland. Likevel har folk i Nepal ofte hatt utenlandske misjonærer som et forbilde. Misjonærene har lagt ned hele livet sitt i arbeidet for folket mitt. I motsetning til flere nødhjelpsarbeidere, har de aldri vært motivert av lønn. De har gjort det ut fra et kristent og menneskelig ønske om å hjelpe folk som lider. Sykehus i Nepal som tidligere var misjonshospital, har sunket både i standard og omdømme etter at vår egen regjering har overtatt driften. De ansattes motivasjon har dalt betraktelig.

Beskyldningen om at vestlige misjonærer i fattige land ofte har vært mer opptatt av å frelse folk enn å hjelpe dem sosialt og medisinsk, kjenner ikke Jiwan Subedi seg igjen i når det gjelder Nepal.

– Mitt inntrykk er at misjonærene har hjulpet folket mitt betingelsesløst. Fordi de selv har opplevd hvor livsforandrende og meningsfullt det er å være kristen, ville det vært merkelig hvis de ikke også ville ønsket å dele den opplevelsen. Det er ikke forbudt å være kristen i Nepal, men det er forbudt å snakke om troen sin. Det er en viss risiko ved å gjøre det.

 

Bryter loven

Jiwan Subedi sier han ikke greier å la være å fortelle andre om gudstroen. Uten at han virker særlig bekymret for eventuelle konsekvenser.

– Jeg er aldri blitt arrestert for det. Det kommer ofte an på hva slags holdning politiet har til kristendommen.

– Kan det også ha å gjøre med din posisjon som velstående politisk rådgiver for EU i Nepal?

– Sikkert. Men jeg har også sett at fattige har sluppet å bli straffet, fordi et sterkt kristent fellesskap i menigheten de tilhører, har stått opp for dem. Et slikt samhold er sterkere i vanskelige tider.

 

Tjener for mye

Nesten to år etter det kraftigste jordskjelvet i Nepal på 80 år, som tok livet av 8.500 mennesker, bor fortsatt fire millioner av landets innbyggere uten ordentlig tak over hodet. Hundretusener mangler tilgang på rent vann og sanitære løsninger. Jiwan Subedi trenger ikke reise langt fra bostedet sitt for å se konsekvensene av tragedien med egne øyne.

– Hva tenker du om at du selv lever i velstand med en god inntekt, mens så mange landsmenn av deg lider - uten å tjene noe som helst?

– Jeg tjener for mye, det er helt klart. Derfor må jeg hele tiden stille meg spørsmålet hva jeg bruker pengene til: Om de skaper verdier for andre enn meg selv? Jeg diskuterer det stadig med kona mi, og jeg ber over det.

Statsviteren og kristenlederen fra Nepal tar en tenkepause. Sier etter en stund at han ikke ønsker å fremstå som en from kristen, men som en bevisst.

– Altfor mange kristne lar det bli med gode intensjoner. Andre kristne lukker rett og slett øynene for andres lidelse. Det holder ikke. Jeg prøver i det minste å la mine egne økonomiske og yrkesmessige ressurser også komme andre til gode.

 

Et verktøy

Under tirsdagens Misjonsuka-seminar på Menighetsfakultetet, Entreprenørskap; veldedighet eller verdighet?, ble det reist spørsmål om det ut fra et kristent ståsted er riktig at mennesker som allerede tjener bra, gjennom entreprenørvirksomhet i for eksempel Nepal, skal tjene enda bedre på bekostning av noen som ikke har penger i det hele tatt.

– Jeg ser på det slik jeg ser på bruken av mine egne penger; at det har med hvordan man forvalter midlene man har til rådighet. Penger kan være ødeleggende, men de kan også skape gode verdier; for eksempel ved at entreprenørvirksomhet kan gi nepalere et verktøy så de kan få muligheten til å reise seg og nå sine mål. Når dét er sagt, må vi ikke glemme at det er Gud som er den største entreprenøren. Alt må måles og veies i forhold til det. Det gjelder forvaltningen av penger, men også korrupsjon, som er et utbredt problem i Nepal.

LES OGSÅ: Saudi-Arabias oljeeventyr gjorde teologi til en global fare

 

4 raske

Gud er?

Han som står bak alt, og som gir mening til alt rundt meg.

 

Jeg kan ikke leve uten?

Familie og nære venner rundt meg.

 

På min gravstein skal det stå?

Levde et meningsfullt liv.

 

Boken alle bør lese?

Bibelen.

 

 

Må stå sammen

Som tidligere ansatt hos FNs høykommisær for menneskerettigheter, men også gjennom sin nåværende jobb som EU-representant i Nepal, ser Jiwan Subedi med bekymring på flere av de holdningene USAs nye president, Donald Trump, har lagt for dagen. Han lar seg ikke berolige av at seks pastorer og forkynnere ba for ham under innsettelsen.

– Trumps verdier er ikke representative for Bibelens verdier. USA fortjener noe bedre enn ham. De som er overrasket over at han lyktes med å overbevise en så stor andel amerikanske kristne om at han var rett mann, må ikke glemme alle svarte og latinamerikanske kristne som ikke stemte på ham. Det kristne USA er mer enn hvite, republikanske evangelikale. Slik verden er blitt, er det viktigere enn noen gang at kristne både i USA og i resten av verden står sammen om verdier som stimulerer menneskeverdet og ikke egoismen.

 

Faren viste veg

Jiwan Subedi bor sammen med kona og deres 16 måneder gamle sønn i Katmandu. Også foreldrene bor i huset. Subedi legger ikke skjul på at særlig faren har vært en viktig årsak til hans eget engasjement for kristen tro, misjon og bistand. Etter å ha drevet med import og salg av medisiner i Nepal i en årrekke, fikk faren et stadig sterkere ønske om også å tilby åndelig hjelp.

– Far fikk et forkynner- og misjonskall allerede da han ble kristen midt i 1920-årene. Da han tok konsekvensen av det, startet han en kirke hvor han ble pastor. Fremdeles preker han i 15 forskjellige menigheter i Nepal. Den kristne iveren hans har preget både menigheter og familien vår.

Han tror farens omvendelse har satt så dype spor fordi den var så skjellsettende, og ble så livsforandrende for ham. Sønnen kaller det en Paulus-lignende omvendelse.

– Under et besøk i India ble han nærmest overrumplet av hva en mann på gata leste fra Bibelen. Teksten slo direkte ned i ham, og fikk han til å ransake sitt eget liv: Han hadde aldri sett på seg selv som syndig, men det var han jo, fant han ut. Dét var den dårlige nyheten. Den gode nyheten var at Jesus hadde dødd for syndene hans. Er det noe rart oppveksten min var fylt med bibellesning, bønn og kirkegang, smiler Subedi.

LES MIN TRO: Henning Hagerup: – Meningen med livet? Det må du spørre Gud om

 

Stolt av troen

Det var særlig historiene fra Bibelen som gjorde et sterkt inntrykk på ham da han var liten. Det samme gjorde også farens mot som kristen.

– Han brydde seg ikke om at det var forbudt å fortelle andre om troen sin. En gang skrev han et bibelvers på en vegg, og ble tatt på fersk gjerning av politiet. Etter å ha blitt avhørt, slapp han fri – sannsynligvis fordi han var en kjent forretningsmann i distriktet vårt. Det som gjorde sterkest inntrykk på meg, var at han hadde vitnet om Gud for politifolkene som arresterte ham. Dét kunne gått riktig ille.

Jiwan Subedi smiler. Lener seg litt lenger fram på stolen i kantina ved Menighetsfakultetet. Han sier han har en sterk historie å fortelle.

– For en stund siden møtte jeg en eldre mann som ville snakke med meg. Han hadde vært kristen lenge, takket være at far hadde fortalt ham om Gud. Det viste seg å være en av politimennene som hadde pågrepet far. Da ble jeg stolt, både av far og troen min.

 

Ba om et tegn

I barneårene snakket aldri Jiwan Subedi om kristendom utenfor hjemmets fire vegger. Ikke bare fordi det ikke var lov.

– Ingen av skolekameratene eller de andre vennene mine var kristne. Jeg var redd for hva de ville si. Kanskje ville de mobbe meg? Da jeg ble ti-elleve år, begynte jeg selv å tvile stadig mer på bibelhistorien. Gud virket så fjern og uvirkelig. Hvorfor kunne ikke Jesus vise meg i hvert fall litt av alt det utrolige som historiene i Bibelen forteller om? Jeg ba Gud om et tegn, ellers kunne det være det samme med hele kristendommen.

– Fikk du noe tegn?

– Ja, men det tok tre år. En kveld i 1992, i kirken vi tilhørte, ba predikanten for en som ikke kunne gå. Plutselig begynte han å gå frem og tilbake der fremme. Det var uvirkelig, men jeg skjønte at det var tegnet jeg hadde ventet på. Det var ikke vanskelig å tro på en Gud som kunne utrette noe slikt.

– Jesus sier i Bibelen at salige er de som ikke ser slike undere, men likevel tror?

– Det har Jesus rett i. For meg, en 13-åring på vei vekk fra troen, var et slikt mirakel avgjørende. Jeg har sett undere skje siden også. Jeg har også selv bedt for syke som er blitt friske. Men langt oftere bedt for syke som ikke er blitt friske. Vi kan ikke kreve helbredelser av Gud, men vi kan ikke avvise at det kan skje heller. Slik jeg har inntrykk av mange kristne i Vesten gjør.

– Hvorfor tror du vestlige kristne er skeptiske til undere og mirakler?

– Jeg tror de stoler så blindt på legene at de ikke engang tenker på å gå direkte til Gud. Fornuften overskygger troen på at det kan skje.

– Hva synes du om de som hevder at helbredelse er et trosspørsmål?

– Å sette likhetstegn mellom tro og helbredelse, eller tro og helse og tro og velstand, blir helt feil. Det er forholdet til Gud som er avgjørende. Men ved å nærmest utelukke at en allmektig Gud utrette ting som strider mot fornuften vår, gjør vi Gud liten. Gud kan også utføre mentale og psykososiale helbredelser som ikke synes. Vi kan likevel ikke overlate alt til Gud. Vi har en jobb å gjøre for det han har skapt.

LES FLERE MIN TRO-INTERVJUER

ANNONSE
Min tro

Nepaleren Jiwan Subedi er utdannet statsviter, og arbeider som politisk rådgiver ved EUs delegasjon i Nepal. Han har tidligere jobbet for FNs høykommisær for menneskerettigheter. På fritiden er han kristen leder og forkynner i en liten menighet i Katmandu. 38-åringen er årets internasjonale gjest under den årlige Misjonsuka, invitert av Oslos biskop, hvor temaet i år er Entreprenørskap og misjon. Bakgrunnen for invitasjonen er blant annet den utfordrende situasjonen etter jordskjelvet i Nepal. Som privilegert kristen i et land som lider, synes Subedi det er hans soleklare plikt å starte arbeidet med seg selv.

– Jeg formidler legehjelp og annen medisinsk bistand til lidende i Nepal. Jeg fikk også medlemmer fra kirken min til å bygge hus for flere av de som mistet hjemmene sine under jordskjelvet for to år siden. Hvis jeg lukker øynene for dette, eller nøyer meg med bare å delegere jobben til andre, svikter jeg mine landsmenn, Gud og meg selv.

LES MER: Dette er Nepal

 

Lider med oss

Nepaleren som er på sitt første norgesbesøk, vil ikke påstå at hans kristne tro har gjort ham til et bedre menneske.

– Selv om jeg er født syndig og egoistisk, og fremdeles er det, kan jeg likevel be om at Gud skal endre tankesettet mitt. Det kan vi alle be om, for jeg tror det hjelper. En god far hører når barna ber. Prøver vi å elske vår neste som oss selv, forbereder vi oss også på et evig liv med vår himmelske Far. Evigheten starter her. Og her har vi en jobb å gjøre, sier han innimellom et travelt program under Misjonsuka.

– Er det vanskelig å se en barmhjertig Gud i all lidelsen?

– Ja, det er det. Det er mye jeg som kristen ikke forstår. Men vi må huske at Jesus også led, og at han fremdeles lider med oss - i hjertene våre. Gud forlater ikke den lidende. Han blir hos ham, og trøster ham.

 

Imponert av misjonærene

Jiwan Subedi er en av lederne i Emmanuel Ecclesia Church, en uavhengig menighet i Nepals hovedstad Katmandu. Kirken ledes av nepalere og har aldri vært styrt av misjonsorganisasjoner. Ifølge Subedi vokser den til tross for motstand i samfunnet. Han tror kristne nepalere har de beste forutsetningene for å drive kirke- og menighetsvekst der de bor, samtidig som han har stor respekt for arbeidet som vestlige misjonærer fra for eksempel Norge har lagt ned i Nepal.

– Man trenger ikke å reise utenlands for å være misjonær; det kan man like godt være i sitt eget hjemland. Likevel har folk i Nepal ofte hatt utenlandske misjonærer som et forbilde. Misjonærene har lagt ned hele livet sitt i arbeidet for folket mitt. I motsetning til flere nødhjelpsarbeidere, har de aldri vært motivert av lønn. De har gjort det ut fra et kristent og menneskelig ønske om å hjelpe folk som lider. Sykehus i Nepal som tidligere var misjonshospital, har sunket både i standard og omdømme etter at vår egen regjering har overtatt driften. De ansattes motivasjon har dalt betraktelig.

Beskyldningen om at vestlige misjonærer i fattige land ofte har vært mer opptatt av å frelse folk enn å hjelpe dem sosialt og medisinsk, kjenner ikke Jiwan Subedi seg igjen i når det gjelder Nepal.

– Mitt inntrykk er at misjonærene har hjulpet folket mitt betingelsesløst. Fordi de selv har opplevd hvor livsforandrende og meningsfullt det er å være kristen, ville det vært merkelig hvis de ikke også ville ønsket å dele den opplevelsen. Det er ikke forbudt å være kristen i Nepal, men det er forbudt å snakke om troen sin. Det er en viss risiko ved å gjøre det.

 

Bryter loven

Jiwan Subedi sier han ikke greier å la være å fortelle andre om gudstroen. Uten at han virker særlig bekymret for eventuelle konsekvenser.

– Jeg er aldri blitt arrestert for det. Det kommer ofte an på hva slags holdning politiet har til kristendommen.

– Kan det også ha å gjøre med din posisjon som velstående politisk rådgiver for EU i Nepal?

– Sikkert. Men jeg har også sett at fattige har sluppet å bli straffet, fordi et sterkt kristent fellesskap i menigheten de tilhører, har stått opp for dem. Et slikt samhold er sterkere i vanskelige tider.

 

Tjener for mye

Nesten to år etter det kraftigste jordskjelvet i Nepal på 80 år, som tok livet av 8.500 mennesker, bor fortsatt fire millioner av landets innbyggere uten ordentlig tak over hodet. Hundretusener mangler tilgang på rent vann og sanitære løsninger. Jiwan Subedi trenger ikke reise langt fra bostedet sitt for å se konsekvensene av tragedien med egne øyne.

– Hva tenker du om at du selv lever i velstand med en god inntekt, mens så mange landsmenn av deg lider - uten å tjene noe som helst?

– Jeg tjener for mye, det er helt klart. Derfor må jeg hele tiden stille meg spørsmålet hva jeg bruker pengene til: Om de skaper verdier for andre enn meg selv? Jeg diskuterer det stadig med kona mi, og jeg ber over det.

Statsviteren og kristenlederen fra Nepal tar en tenkepause. Sier etter en stund at han ikke ønsker å fremstå som en from kristen, men som en bevisst.

– Altfor mange kristne lar det bli med gode intensjoner. Andre kristne lukker rett og slett øynene for andres lidelse. Det holder ikke. Jeg prøver i det minste å la mine egne økonomiske og yrkesmessige ressurser også komme andre til gode.

 

Et verktøy

Under tirsdagens Misjonsuka-seminar på Menighetsfakultetet, Entreprenørskap; veldedighet eller verdighet?, ble det reist spørsmål om det ut fra et kristent ståsted er riktig at mennesker som allerede tjener bra, gjennom entreprenørvirksomhet i for eksempel Nepal, skal tjene enda bedre på bekostning av noen som ikke har penger i det hele tatt.

– Jeg ser på det slik jeg ser på bruken av mine egne penger; at det har med hvordan man forvalter midlene man har til rådighet. Penger kan være ødeleggende, men de kan også skape gode verdier; for eksempel ved at entreprenørvirksomhet kan gi nepalere et verktøy så de kan få muligheten til å reise seg og nå sine mål. Når dét er sagt, må vi ikke glemme at det er Gud som er den største entreprenøren. Alt må måles og veies i forhold til det. Det gjelder forvaltningen av penger, men også korrupsjon, som er et utbredt problem i Nepal.

LES OGSÅ: Saudi-Arabias oljeeventyr gjorde teologi til en global fare

 

4 raske

Gud er?

Han som står bak alt, og som gir mening til alt rundt meg.

 

Jeg kan ikke leve uten?

Familie og nære venner rundt meg.

 

På min gravstein skal det stå?

Levde et meningsfullt liv.

 

Boken alle bør lese?

Bibelen.

 

 

Må stå sammen

Som tidligere ansatt hos FNs høykommisær for menneskerettigheter, men også gjennom sin nåværende jobb som EU-representant i Nepal, ser Jiwan Subedi med bekymring på flere av de holdningene USAs nye president, Donald Trump, har lagt for dagen. Han lar seg ikke berolige av at seks pastorer og forkynnere ba for ham under innsettelsen.

– Trumps verdier er ikke representative for Bibelens verdier. USA fortjener noe bedre enn ham. De som er overrasket over at han lyktes med å overbevise en så stor andel amerikanske kristne om at han var rett mann, må ikke glemme alle svarte og latinamerikanske kristne som ikke stemte på ham. Det kristne USA er mer enn hvite, republikanske evangelikale. Slik verden er blitt, er det viktigere enn noen gang at kristne både i USA og i resten av verden står sammen om verdier som stimulerer menneskeverdet og ikke egoismen.

 

Faren viste veg

Jiwan Subedi bor sammen med kona og deres 16 måneder gamle sønn i Katmandu. Også foreldrene bor i huset. Subedi legger ikke skjul på at særlig faren har vært en viktig årsak til hans eget engasjement for kristen tro, misjon og bistand. Etter å ha drevet med import og salg av medisiner i Nepal i en årrekke, fikk faren et stadig sterkere ønske om også å tilby åndelig hjelp.

– Far fikk et forkynner- og misjonskall allerede da han ble kristen midt i 1920-årene. Da han tok konsekvensen av det, startet han en kirke hvor han ble pastor. Fremdeles preker han i 15 forskjellige menigheter i Nepal. Den kristne iveren hans har preget både menigheter og familien vår.

Han tror farens omvendelse har satt så dype spor fordi den var så skjellsettende, og ble så livsforandrende for ham. Sønnen kaller det en Paulus-lignende omvendelse.

– Under et besøk i India ble han nærmest overrumplet av hva en mann på gata leste fra Bibelen. Teksten slo direkte ned i ham, og fikk han til å ransake sitt eget liv: Han hadde aldri sett på seg selv som syndig, men det var han jo, fant han ut. Dét var den dårlige nyheten. Den gode nyheten var at Jesus hadde dødd for syndene hans. Er det noe rart oppveksten min var fylt med bibellesning, bønn og kirkegang, smiler Subedi.

LES MIN TRO: Henning Hagerup: – Meningen med livet? Det må du spørre Gud om

 

Stolt av troen

Det var særlig historiene fra Bibelen som gjorde et sterkt inntrykk på ham da han var liten. Det samme gjorde også farens mot som kristen.

– Han brydde seg ikke om at det var forbudt å fortelle andre om troen sin. En gang skrev han et bibelvers på en vegg, og ble tatt på fersk gjerning av politiet. Etter å ha blitt avhørt, slapp han fri – sannsynligvis fordi han var en kjent forretningsmann i distriktet vårt. Det som gjorde sterkest inntrykk på meg, var at han hadde vitnet om Gud for politifolkene som arresterte ham. Dét kunne gått riktig ille.

Jiwan Subedi smiler. Lener seg litt lenger fram på stolen i kantina ved Menighetsfakultetet. Han sier han har en sterk historie å fortelle.

– For en stund siden møtte jeg en eldre mann som ville snakke med meg. Han hadde vært kristen lenge, takket være at far hadde fortalt ham om Gud. Det viste seg å være en av politimennene som hadde pågrepet far. Da ble jeg stolt, både av far og troen min.

 

Ba om et tegn

I barneårene snakket aldri Jiwan Subedi om kristendom utenfor hjemmets fire vegger. Ikke bare fordi det ikke var lov.

– Ingen av skolekameratene eller de andre vennene mine var kristne. Jeg var redd for hva de ville si. Kanskje ville de mobbe meg? Da jeg ble ti-elleve år, begynte jeg selv å tvile stadig mer på bibelhistorien. Gud virket så fjern og uvirkelig. Hvorfor kunne ikke Jesus vise meg i hvert fall litt av alt det utrolige som historiene i Bibelen forteller om? Jeg ba Gud om et tegn, ellers kunne det være det samme med hele kristendommen.

– Fikk du noe tegn?

– Ja, men det tok tre år. En kveld i 1992, i kirken vi tilhørte, ba predikanten for en som ikke kunne gå. Plutselig begynte han å gå frem og tilbake der fremme. Det var uvirkelig, men jeg skjønte at det var tegnet jeg hadde ventet på. Det var ikke vanskelig å tro på en Gud som kunne utrette noe slikt.

– Jesus sier i Bibelen at salige er de som ikke ser slike undere, men likevel tror?

– Det har Jesus rett i. For meg, en 13-åring på vei vekk fra troen, var et slikt mirakel avgjørende. Jeg har sett undere skje siden også. Jeg har også selv bedt for syke som er blitt friske. Men langt oftere bedt for syke som ikke er blitt friske. Vi kan ikke kreve helbredelser av Gud, men vi kan ikke avvise at det kan skje heller. Slik jeg har inntrykk av mange kristne i Vesten gjør.

– Hvorfor tror du vestlige kristne er skeptiske til undere og mirakler?

– Jeg tror de stoler så blindt på legene at de ikke engang tenker på å gå direkte til Gud. Fornuften overskygger troen på at det kan skje.

– Hva synes du om de som hevder at helbredelse er et trosspørsmål?

– Å sette likhetstegn mellom tro og helbredelse, eller tro og helse og tro og velstand, blir helt feil. Det er forholdet til Gud som er avgjørende. Men ved å nærmest utelukke at en allmektig Gud utrette ting som strider mot fornuften vår, gjør vi Gud liten. Gud kan også utføre mentale og psykososiale helbredelser som ikke synes. Vi kan likevel ikke overlate alt til Gud. Vi har en jobb å gjøre for det han har skapt.

LES FLERE MIN TRO-INTERVJUER

ANNONSE

Jiwan Subedi

  • 38 år. Gift. Sønn på 16 måneder. Bor i Katmandu i Nepal.
  • Statsviter. Arbeider som politisk rådgiver ved EUs delegasjon i Nepal. Han har tidligere jobbet for FNs høykommisær for menneskerettigheter, og forskjellige institusjoner for demokrati og menneskerettigheter i Sør-Asia.
  • Medlem og forkynner i Emmanuel Ecclesia Church, en uavhengig menighet i Katmandu.
  • Jiwan Subedi er gjest på Misjonsuka, arrangert av Samarbeid menighet og misjon i Oslo og HimalPartner, til inspirasjon, refleksjon og kompetanseutveksling.
  • Avslutter norgesoppholdet ved å delta under gudstjenesten i Asker kirke søndag.