En grønn eminense

Engasjementet for klima og Kristus har sendt Tom Sverre Tomren fra Kyoto til Kamerun. Likevel mener han redningen ligger i et mer lokalt og langsomt liv.

Reportasje

Om man forsøker å få oversikt over hva Tom Sverre Tomren har holdt på med de siste tyve årene, begynner man å lure på om døgnet har like mange timer for alle oss dødelige. Han er sokneprest på Osterøy i Hordaland, hvor han også er fylkestingrepresentant for Miljøpartiet De Grønne. Dessuten er han førsteamanuensis på Høgskolen i Østfold. Han har vært misjonær i Kamerun, hvor han i tillegg var med på å starte en skole for døve – mens han skrev en anerkjent doktorgrad i økoteologi. Han har vært med på å starte nasjonale og internasjonale nettverk for klima og kirke, og var både i Kyoto og Paris da viktige klimaavtaler ble undertegnet. Legg til at han har fem barn og spør deg selv hvordan han har tid til å diskutere omskjæringsspørsmål på Facebook og i media de seneste ukene, da det ble kjent at noen i hans eget parti ville fremme et forbud på landsmøtet denne helga.

– Jeg tviler ikke på de gode hensiktene, men omskjæringsdebatten er mye mer enn et spørsmål om eventuelle medisinske fordeler og ulemper. Det handler om trosfrihet og den jødiske, norske minoriteten sin situasjon, sier Tomren

Han har funnet tid til et møte på Litteraturhuset i Oslo, før han tar toget til Halden og neste dag reiser tilbake til Haus for å holde 17. maipreken. Slaget om omskjæring ble vunnet for denne gang, og forslaget ble trukket. Men lite tyder på at Tomren vil hvile på laurbærene.

Skogsvandringer

Den rolige oppveksten tegner sånn sett en kontrast til Tomrens aktive voksne liv. Etter de første barndomsårene i Bergen by, flyttet familien til Frekhaug. Han beskriver «en vanlig folkekirkefamilie» i et arbeiderklassehjem.

– Vi sang ikke for maten hos oss. På søndager gikk vi på fjellet, og ikke i kirka. Innerst i skjenken i stua, bak all nipsen, lå en bitteliten utgave av Det nye testamentet, fra mors konfirmasjonstid. Det var det synlige religiøse elementet i huset.

At Tomren etter hvert kjente et misjonskall, kan med andre ord ikke forklares ut fra familiebakgrunnen. Først da han fikk Godt Nytt i konfirmasjonstida og begynte å lese om Jesus, var det noe som traff ham.

– Jeg har alltid vært mye i naturen fra jeg var liten og var en grubler fra ung alder. Hele lørdagen kunne jeg være alene i skogen, mens faren min lurte på hvor jeg var blitt av. Da enset jeg ikke at tida gikk, jeg bare grublet og så meg rundt, iblant med fiskestang. Det var ikke for å rømme fra noe, jeg syntes bare det var fint – og så begynte jeg å be.

– Hvem ba du til?

– Jeg ba til Gud, etter hvert ble det en Jesus-bønn. Jeg har noen bønneplasser i skogen fra disse årene.

Tomrens bilde av Gud vokste ut av naturopplevelsene og følelsen av sammenheng. Han beskriver det som «ærefrykten», at det finnes noe mye større.

– Det suget du kjenner fra kosmos når du ser på stjernene, kjente jeg allerede som barn. Det skapte en religiøs undring. Og siden vi nå engang lever i Norge, så er det ikke noe annet sted å vende bønnene enn til Jesus.

– Sier du at du ville bedt til noe annet om du vokste opp et annet sted?

– Det er klart vi formes av den konteksten vi lever i. Så når du kjenner dette suget, bruker du det språket og de bildene du kjenner. Jeg tror at alle mennesker søker Gud, og jeg har dyp respekt for alles menneskers religiøsitet. Men jeg tror det bare finnes én Gud, som har åpenbart seg i Jesus Kristus.

---

Tom Sverre Tomren

  • 50 år. Oppvokst i Bergen og på Frekhaug.
  • Gift. Har fem barn, ett av dem fra et tidligere forhold.
  • Prest, teolog, førsteamanuensis ved Høgskolen i Østfold og politiker for Miljøpartiet De Grønne.
  • Har skrevet en rekke artikler om økoteologi og spilt en viktig rolle for Den norske kirkes miljøengasjement.

---

Jesus lever

En vinterferie da Tom Sverre var hjemme på ferie fra lærerstudiene i Levanger, oppdaget han at noen hadde tagget «noe anti-religiøst» på en synlig murvegg ved bilveien. Da tok han affære og skrev «JESUS LEVER». Dette var på midten av 1980-tallet før tagging var utbredt i Norge.

– Ungene mine mobber meg stadig for den historien. Jeg var rett og slett så full av entusiasme for Jesus at det boblet over. Egentlig skulle det være hemmelig, men søsteren min fortalte det videre og plutselig kunngjorde presten fra prekestolen at jeg stod bak.

Lærerskolen ble etter hvert erstattet med teologistudier. Tomren sier han også fort kunne endt opp som biolog, som var det han leste på gymnaset. Troen og miljøinteressen var vevet sammen hele veien.

– Da jeg gikk i 9. klasse ble jeg spurt om å sitte i styret til Skolelaget, Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag (NKSS), som var ganske store på den tida. Inntil da ville ingen ha tenkt tanken på jeg var en av de kristne, så da visste jeg at jeg stod fram som kristen.

Etter bare to uker skulle han holde sin første andakt for medelevene. Ryktene gikk om at Tom Sverre skulle preke, og dårlig vær sørget for stinn brakke.

– Jeg snakket om undringen over Guds skaperverk.

– Tenkte du da at det var modig å stå fram som kristen?

– Jeg har aldri sett det på den måten. Når jeg må noe, gjør jeg det bare. Jeg har aldri reflektert over hva det koster. Det er et dypt moralsk imperativ, og da handler jeg etter det. Da kan du ikke kalkulere inn karriererisiko og sånne ting.

Kamerun

Det er ingen overdrivelse å si at Tomren har vært en av de viktigste strategene for å få klima høyt på agendaen til Den norske kirke de seneste tiårene. Han ble sendt som den eneste observatøren fra Mellomkirkelig råd til Kyoto i 1997 – en opplevelse han beskriver som «enorm». Her fikk han nye kontakter og inspirasjon og traff likesinnede kristne fra hele kloden. Året etter var han med på å etablere European Christian Environmental Network (ECEM).

– Som ung hadde jeg følt meg veldig alene med miljøengasjementet i kirken, men nå var tiden moden. Sakte, men sikkert ble klimasaken en integrert del av kirkestrukturen. Vi aktivister kunne ta et steg tilbake, og la Den norske kirke få større eieransvar.

I 2015 ble han nok en gang sendt ut som observatør, denne gangen til Paris og begynnelsen på en ny, forpliktende klimaavtale.

I mellomtiden hadde han og kona Trude endelig fått realisert misjonærdrømmen de begge hadde hatt lenge, da de i 2007 tok med sine fire felles barn på et fireårig oppdrag for Det Norske Misjonsselskap (NMS) i Kamerun. Tomrens oppdrag var å utdanne prester.

– Før jeg reiste ble jeg kalt inn til NMS for en siste peptalk. De visste at jeg var en entreprenørtype, så de formanet meg om ikke å sette i gang flere prosjekter i Kamerun. Det godtok jeg, med ett forbehold: Hvis jeg møtte noen døve.

Da han hadde etablert seg i Kamerun, kom det ganske fort døve barn på døra hans, og de begynte å «tegne» med hverandre etter beste evne, siden Tomren har fortid som døveprest. Døvetilbud var begrenset til en koranskole hvor de kun skrev arabiske bokstaver. Etter litt detektivarbeid i hovedstaden, hadde Tomren kartlagt institusjoner og nettverk, og snart så en døveskole dagens lys. I dag har de tre utdannede lærere og over 30 elever – halvparten muslimer – og går fremst i skoleopptoget i byen.

Men dette var bare et sideprosjekt – presteutdanningen var Tomrens hovedoppdrag i Kamerun, og han forstod fort at han måtte bli kjent med de lokale menighetene. Ofte innebar det å kjøre dit veien sluttet, for deretter å gå til fots.

– Noen fortalte meg at du var så kjent for å danse dårlig at folk kom til gudstjenester for å se denne hvite mannen danse rart.

– Haha, det har jeg ikke hørt før, men jeg lot ikke hemningene stoppe meg! Det var stinn brakke, men jeg har aldri tenkt på at det var på grunn av dansingen de kom. Nå forstår jeg hvorfor dansen er viktig i kirken!

Resten av historien sier at de frammøtte ble grepet av den uanstrengte, men dype prekenen den hvite danseren holdt. Tomren blir mer alvorlig når han snakker om behovet for å møte andre på like fot.

– Jeg var ikke kommet for å være turist fra Norge og leve i et misjonærfellesskap. Jeg skulle jo utdanne kamerunske prester, ikke norske. For meg var det avgjørende å komme tett på folk, snakke med dem, leve med dem, lære av dem.

– Hva lærte de deg?

– Alt. De har utfordret meg på impulsiviteten min. I Norge er vi mye mer beregnende, vi viser ikke våre følelser og uttrykk før vi har tenkt gjennom om det lønner seg. Kamerun-oppholdet har fått meg til å tørre mer, stole på intuisjonen.

– Sånn sett er vel bergensere Norges afrikanere?

– Jo, det vil man sikkert hevde i Oslo. I Kamerun lever de med hjertet på utsiden, og jeg har litt av det i meg. Afrika er dessuten et gjennomreligiøst kontinent. Det er selvsagt å tro på Gud, så du kan leve fritt og åpent med troen din. Jeg ble invitert inn til en muslimsk landsbyhøvding, og da vi satt i ring ble jeg bedt om å be for høvdingen. Han var utrolig glad for at jeg som kristen prest ville be for ham. Sånn er den afrikanske religiøsiteten, like naturlig som mat og drikke. Derfor er det lettere for meg å finne forståelse hos en muslimsk høvding enn i det sekulære Norge – vi er på samme planet, selv om vi har forskjellige religioner.

---

4 raske

  • Gud er: Verdt et studium!
  • Jeg kan ikke leve uten: Fuglekvitter, bølgeskvulp og kaffe; retten til å tro fritt og retten til å tale fritt.
  • På min gravstein skal det stå: Det tenker jeg de som skal bestille steinen får bestemme. For meg handler det om å leve, elske og virke mens det er pust i meg. Monument er ikke så viktig.
  • Boken alle bør lese: Skriftsamlingen som vi kaller for Det nye testamentet: Særlig Lukasevangeliet, Apostlenes gjerninger, Johannesevangeliet og Romerbrevet.

---

Utålmodigheten

Folk som kjenner Tom Sverre Tomren, beskriver ham som en saksorientert og utålmodig person, som ønsker at tanker skal omsettes i handling.

– Hvis man skal tegne en akse fra sak til relasjon, så er jeg nok på den saksorienterte siden. Og det kan være en utfordring. Jeg tar meg selv i å tenke at jeg må være flinkere til å feire folks bursdager, ha mer kake, klappe folk på skuldrene og så videre.

Utålmodigheten kommer tydeligst fram i miljøsaker, og trolig er det grunnen til at Tomren også har vært aktiv i politikken. Han meldte seg inn i KrF i sympati med Bondevik under gasskraftsaken i 2000. Siden meldte han seg ut fordi klima ikke ble høyt nok prioritert. I dag sitter han i Fylkestinget i Hordaland for Miljøpartiet de Grønne.

– Hvorfor er det naturlig for deg å se klima og tro i sammenheng?

– Fordi Gud har skapt hele denne grønne planeten. Og når det forrykkes, er vi på kollisjonskurs med Guds vilje for skaperverket.

Korsfestet til jorden

Tomren snakker om det økologiske kretsløpet som binder artsmangfoldet sammen, og hvordan menneskets eksistens hviler på dette.

– For meg er det dypest sett dette inkarnasjonen handler om. Ikke at Gud blir Homo Sapiens, men at Han veves inn i hele skaperverket. Kjøttpåkledelsen betyr at Gud selv har latt sin kropp bli bygget opp av vann som fordamper, regner ned, tas opp i druer og blir til vin. Jesus drakk av vinen, og bygde sin kropp av jordens materialer. Det er Guds solidaritet, ikke bare med mennesket, men med alt han har skapt.

– Her er vi kanskje inne i noe av det mest egenartede ved din økoteologi?

– Ja, i norsk sammenheng er det nok det. Tanken er at frelseshistorien bærer et helt annet grønt stempel enn hva det har gjort i klassisk forkynnelse. Mange har sett Jesus på korset som en representant for menneskeheten, men jeg vil heller si at Jesus er et barn av jorden.

For meg handler ikke inkarnasjonen om at Gud blir Homo Sapiens, men at han veves inn i skaperverket.

—   Tom Sverre Tomren

Tomren forteller om da daværende biskop i Nidaros, Finn Wagle, i en preken pekte på korset og sa: «vi er korsfestet til jorden».

– For meg er dette helt bokstavelig, og ikke bare en metafor. Og dermed er oppstandelseshåpet knyttet til hele jorden, i Guds absolutte solidaritet med alt som lever.

Klima- og miljøproblemene lar seg ikke løse gjennom teknologiske nyvinninger alene, mener Tomren.

– Vi kan ikke basere oss på at vi skal oppfinne oss ut av dette problemet. Mange kirker har en lang tradisjon for å vise alternative livsstiler på individnivå, enten da var å være avholds eller å gi overskuddet til misjon. I dag blir mange av de pietistiske idealene omtalt negativt som moralisme. Men det ligger en positiv sosial endringskraft i kirken og i pietismen, og dette ønsker jeg å revitalisere i en grønn retning.

Det kan innebære «å bygge det gode liv der du lever», sier Tomren.

– Vi må sette noen reise- og shoppingbegrensninger, bygge en politikk med andre verdier enn bare økonomisk fortjeneste. Vi må leve mer lokalt, basere oss mindre på å kjøpe nye produkter. Det handler om å se gleden av naturen, av andre, av å skape noe sammen med de rundt deg. Jeg tror det gode liv er et langsomt liv – med andre ord ikke sånn som jeg lever nå!

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Reportasje