ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE

Som abonnent på Vårt Land får du:

Läs mer

Føtter på fjell

Jon Kvalbein sammenligner Dommens dag med en dopingsak: 
Den kan bli ubehagelig for den som har valgt å høre på feil ekspert.

ANNONSE
ANNONSE

Jon Kvalbein

  • Alder: 76.
  • Familie: Gift med 
Ingebjørg.
  • Stilling: Pensjonist.
  • Hobbyer: Leser, går tur 
i marka, fisker, elgjakt
  • Utdannelse: Fysikk hoved­fag (radioaktiv stråling), 
pedagogikk.
  • Yrkesløp: Lektor Oslo ­Lærerhøgskole i 20 år, rektor Kvitsund gymnas 15 år. ­Redaksjonsekretær og ­redaktør i Fast Grunn i 40 år.
  • Verv: Medlem i hoved­styret i Misjonssambandet i 18 år og Kringkastingsrådet i åtte år.
Min tro

Vi er midt i intervjuet. Jon Kvalbein har snakket lenge om sin tro. Nå har jeg spurt ham om det er noe han tviler på.

Han blir stille. Tenker. Så erkjenner han at det er noe som plager ham. Han siterer Bjørnstjerne Bjørnsons ord om at dersom vi kristne virkelig tror på det vi sier, så er vår ro uforklarlig. Hvordan kan vi være så rolige når vi vet at mange går fortapt?

Kvalbein følger opp med en metafor som de fleste­ nordmenn kan kjenne seg igjen i denne høsten:

– En utøver er tatt for doping fordi hun hørte på en rådgiver. Dette kan bli situasjonen for oss alle på Dommens dag. Da nytter det ikke å si at biskopen sa det ene eller andre. Dette viser oss også hvilket enormt ansvar det fører med seg å være hyrde.

– Ser du deg selv som en hyrde?

– Det enkleste og mest beskyttende ville nok vært å svare nei. Men jeg har jo sittet 18 år i styret i Misjonssambandet, som faktisk er et organ som har lære- og hyrdeansvar. Det må man jo ta på alvor.

– Med så lang fartstid som hyrde, hvor ofte får du tilbakemelding fra sauer du har funnet?

Jon smiler.

– Ja det kan du si. Jeg tror vel det er litt for ambisiøst å tenke at man står alene. Jeg kjenner mange som er kommet til tro på Kvitsund Gymnas, men der var det et stort kollegium med et spekter av nådegaver som virket.

Smale stier

Jeg minner meg selv om et par ting på vei til intervjuet med Jon Kvalbein: At alle er mer enn det vi ser. Og i hvert fall mye mer enn det vi ser i avisspaltene.

Mange forbinder Kvalbein med hans 40 år som teologisk tåkelur i tidsskriftet Fast Grunn. Tydelig og tålmodig har han sendt ut sine varselsignaler til dem han mener er på feil kurs. Anvisningene inneholder gjerne formuleringen av typen ­«Bibelens klare ord».

Nå skal jeg selv få sjansen til å høre hva som gjør ham så sikker i troen. Før jeg er kommet så langt som til selve intervjuet, har Kvalbein sendt meg fire sider om kjernen i sin tro. Etter intervjuet får jeg ytterligere fem sider med utfyllende forklaringer.

Mellom mottagelsen av disse to mailene har vi en lang og god prat i hans lyse og luftige leilighet i Oslo. Vi snakker om gleden over å gå på de smale ­stiene. Dette selv om det også der kan gå galt.

– Det var en sen høstdag med rim på bakken. Jeg gikk med staver nokså langt inne i marka. Plutselig gled beina vekk under meg og jeg falt på ryggen. Beinet ble liggende slik at jeg ikke klarte­ å reise meg. I tillegg hadde­ jeg falt oppå mobiltelefonen, slik at den var ubrukbar. Jeg lå der og ropte om hjelp. Det begynte å bli mørkt, så det var litt skummelt. Men etter et par timer var det en kvinne som hørte meg. Hun fikk ringt og jeg ble hentet med Sea King. På sykehuset viste det seg at jeg hadde revet av en muskel. Det tok et halvt år før jeg kunne gå igjen. Men dette er vel ikke noe å skrive om i Min Tro?

Ufortjent

Jon Kvalbein er ikke begeistret for vignetten på denne spalten. Han mener­ navnet kan gi inntrykk av at troen er noe privat, noe man kan komponere etter eget forgodtbefinnende­. Selv er han klar på at troen har et objektivt innhold. Den er knyttet til ­historiske kjennsgjerninger.

– For min del har jeg ingen original tro jeg har funnet fram til på egen hånd. Jeg vokste opp i et kristent hjem og jeg møtte vekkende forkynnelse i min tid i skolelaget. Jeg tok imot troen som en gave. Jesus hadde frelst meg slik jeg var, slik at jeg kunne bli forsonet med Gud.

– Hvordan skjer det?

– Vi er alle preget av syndefallet. Ja, så til de grader at vi ikke kan tro av oss selv. Troen er ikke som en eske der jeg selv kan bestemme innholdet. Vi kan ikke velge ut det vi liker og forkaste det vi ikke liker. Nei, det handler om å ta imot evangeliet om Jesus Kristus, som døde for mine synder. Ved å tro på det, får jeg del i den nåden som jeg ut fra mine gjerninger ikke har gjort meg fortjent til. Jeg kan være en synder og rettferdig for Gud samtidig. For meg er det et herlig budskap, som samtidig forplikter.

REPORTASJE: Birgitte og Jacob Vestergaard valgte å ta den døde datteren med hjem for å si farvel, i stedet for å legge henne i et kjølerom.

Sorte hull

Kvalbein trekker også fram begrepet gudsfrykt. Han siterer Jesu ord om å frykte ham som kan kaste både legeme og sjel i helvete. Han syns dette evighetsalvoret er blitt borte fra ­dagens forkynnelse.

– Vår trøst er at Jesus brukte disipler og apostler som sviktet. De var slett ikke fullkomne. Det trenger heller ikke vi å være. Det vi trenger er nåde. For når vi møter Gud som dommer, er det bare nåden som kan hjelpe oss. Det finnes to ­utganger på den dommen. Jeg forstår godt at mange reagerer på dette, men skal vi tro at Gud har åpenbart sin vilje for oss gjennom Bibelen, blir det umulig å ignorere.

– Hvordan ser du for deg det evige livet?

– Jeg tror vi er bundet av våre visuelle erfaringer. Derfor tror jeg at det evige liv bare kan beskrives med metaforer. Når det står om gater av gull, så tar jeg det ikke bokstavelig, men som et tegn på at himmelen er grensesprengende. Som realist står jeg overfor det samme problemet når jeg skal beskrive både det minste og det største i verden. Når vi ser på elementærpartikler eller på sorte hull, så møter fornuften vår gåter som unndrar seg de begrepene vi bruker i vår synlige verden.

LES OGSÅ: Gunleik Seierstad – mannen som misliker «Min tro»

Brødrene

Jon Kvalbein vokste opp i et hjem der ingen av foreldrene var akademikere. Men de ønsket at barna skulle få en god utdannelse. Og det fikk de.

Brødrene Kvalbein studerte og drev det langt. Hans Kvalbein ble professor ved Menighets­fakultetet, Asbjørn Kvalbein ble rektor ved Gimle­kollen Mediesenter, Aage Kvalbein ble professor i cello og Agnar Kvalbein ble rektor ved Gjennestad gartnerskole.

Selv tok Jon Kvalbein hovedfag i fysikk, med vekt på radioaktiv stråling. Kolleger beskriver ham som en meget lovende forsker og vitenskapsmann. Men Kvalbein valgte å svitsje fra fysikk til pedagogikk.

– Hvis jeg var ung igjen, ville jeg kanskje valgt å skaffe meg en bredere utdanning. Jeg innser at det ville vært nyttig å kunne mer om idéhistorie og teologi.

– Har utdannelsen påvirket troen din?

– Ja, på den måten at innsiktene i naturlovene styrket min erkjennelse av at livet er skapt av Gud og at han holder oss i sin hånd. Men også jeg sliter med å forene tanken på Guds allmakt med alt det vonde som skjer i verden, både av ulykker og sykdommer.

Dødsulykke

Dette er ikke bare tankeøvelser og teori for Jon Kvalbein. 21 år gammel opplevde han noe som fortsatt preger ham:

– Jeg skulle være med på å forberede en lagsleir ved Songavatnet i Telemark. Men like før avreise ble jeg innlagt på revmatismesykehuset i Oslo med store smerter. Jeg fikk ikke reise og var veldig lei meg. Fortsatt husker jeg da noen lagsvenner kom innom sykehuset noen dager senere og fortalte at generalsekretær i Laget, Arthur With, og to unge studenter var druknet da båten deres hadde kantret ute på vannet. Jeg kunne ikke unngå å tenke at der kunne jeg vært med.

– Hva gjorde den tanken med deg?

– Flere ting. Jeg forsto at det ikke er noen selvfølge at man får et langt liv og at det er viktig å bruke tiden mens man har den. Så var det en ­påminnelse om at det ikke var sikkert jeg ville fått et bedre liv uten de kroniske smertene som min revmatiske sykdom gir.

LES OGSÅ: Rettsmedisiner Torleiv Rognum – Utøya utfordret troen hans

På jakt

Tross denne sykdommen og en alder på 76 er Jon Kvalbein fortsatt en sprek mann. Han er ute på elgjakt første gang jeg tar kontakt for å spørre om intervju. Ikke som skytter, men som jager. Han er bikkja i laget, som han sier. En av dem som går for å styre viltet inn mot jegeren.

Det ble en hjortebukk, en hind og en kalv på jaktlaget den helgen han var med. Etter deling ble det åtte kilo rent hjortekjøtt med hjem til fryseren. Det blir ganske mange gode middager.

Når Jon og kona Ingebjørg ikke er hjemme, er de ofte i ­naturen, hos familie eller de driver frivillig arbeid for eldre. Jon bruker også en del tid på å skrive leserinnlegg, blant annet her i Vårt Land. De kan stundom tyde på at skribenten mener at mye var bedre før.

– Er Norge avkristnet?

– Det er nok litt for dramatisk å si det. Kristne høytider, skikker og begreper preger fortsatt samfunnet. Mange deltar også i dåp, konfirmasjon og begravelse i kirken. Samtidig er stadig flere mennesker likegyldige til sentrale kristne trossannheter. Flere og flere setter sammen sin egen tro etter koldtbord-­prinsippet. Derfor er jeg ikke i tvil om at vi befinner oss i en avkristningsprosess.

Kvalbein legger til at han mener­ at den karismatiske ­beveg-
elsen har bidratt til avkristningen. Når lederne legger stor vekt på ekstreme fenomener og spenner buen veldig høyt for hva kristne skal utrette, vil mange føle at de faller gjennom. De gir opp.

LES OGSÅ: Rut Helen Gjævert var misjonær i Jesus Revolution Army. Hun jobber fortsatt med å tilgi seg selv.

Utmeldt

Men også Jon Kvalbein har gitt opp. På sin måte. Han har nylig meldt seg ut av Den norske kirke.

– Ekteskap mellom to av samme kjønn var dråpen som fikk begeret til å renne over. Når kirken velsigner det som Bibelen sier er synd, så har kirken gått ut over den fullmakten den har fra Gud.

– Hvorfor har du ikke meldt deg ut før?

– Jeg har vært med på mye frivillig arbeid i ­bibeltro organisasjoner som har hatt arbeidsrom innenfor Dnk. Men når det skjer så radikale veivalg som det som nå har skjedd, er jeg redd for å bli som mannen som skrev i skademeldingen at «veien svingte, men det gjorde ikke jeg».

– Tror du Jesus så for seg at etterfølgerne skulle danne en kirke som den vi har i dag?

– Kirkene i vår tid er så forskjellige at ikke alle kan være etter Jesu intensjon. Strukturene er menneskelige byggverk, så det er mange menneskelige svakheter ute og går. Men skal vi være Kristi etterfølgere, må alt kunne prøves mot hans ord. Han advarte i sterke ordlag mot forførere som ville føre folk vill.

– Ligger det en selvbekreftelse i å få motstand som kristen?

– Vel. Man må alltid tenke over om det kan være noe i det når man får motreaksjoner. Det handler både om hva man sier og hvordan man sier det. Da kan korrektiv være bra. Selv når man kjemper for noe man er overbevist om er sant.

LES OGSÅ: Per Fugelli forsvarer den gudløse troen

Publisert: 5. november 2016
ANNONSE
Min tro

Vi er midt i intervjuet. Jon Kvalbein har snakket lenge om sin tro. Nå har jeg spurt ham om det er noe han tviler på.

Han blir stille. Tenker. Så erkjenner han at det er noe som plager ham. Han siterer Bjørnstjerne Bjørnsons ord om at dersom vi kristne virkelig tror på det vi sier, så er vår ro uforklarlig. Hvordan kan vi være så rolige når vi vet at mange går fortapt?

Kvalbein følger opp med en metafor som de fleste­ nordmenn kan kjenne seg igjen i denne høsten:

– En utøver er tatt for doping fordi hun hørte på en rådgiver. Dette kan bli situasjonen for oss alle på Dommens dag. Da nytter det ikke å si at biskopen sa det ene eller andre. Dette viser oss også hvilket enormt ansvar det fører med seg å være hyrde.

– Ser du deg selv som en hyrde?

– Det enkleste og mest beskyttende ville nok vært å svare nei. Men jeg har jo sittet 18 år i styret i Misjonssambandet, som faktisk er et organ som har lære- og hyrdeansvar. Det må man jo ta på alvor.

– Med så lang fartstid som hyrde, hvor ofte får du tilbakemelding fra sauer du har funnet?

Jon smiler.

– Ja det kan du si. Jeg tror vel det er litt for ambisiøst å tenke at man står alene. Jeg kjenner mange som er kommet til tro på Kvitsund Gymnas, men der var det et stort kollegium med et spekter av nådegaver som virket.

Smale stier

Jeg minner meg selv om et par ting på vei til intervjuet med Jon Kvalbein: At alle er mer enn det vi ser. Og i hvert fall mye mer enn det vi ser i avisspaltene.

Mange forbinder Kvalbein med hans 40 år som teologisk tåkelur i tidsskriftet Fast Grunn. Tydelig og tålmodig har han sendt ut sine varselsignaler til dem han mener er på feil kurs. Anvisningene inneholder gjerne formuleringen av typen ­«Bibelens klare ord».

Nå skal jeg selv få sjansen til å høre hva som gjør ham så sikker i troen. Før jeg er kommet så langt som til selve intervjuet, har Kvalbein sendt meg fire sider om kjernen i sin tro. Etter intervjuet får jeg ytterligere fem sider med utfyllende forklaringer.

Mellom mottagelsen av disse to mailene har vi en lang og god prat i hans lyse og luftige leilighet i Oslo. Vi snakker om gleden over å gå på de smale ­stiene. Dette selv om det også der kan gå galt.

– Det var en sen høstdag med rim på bakken. Jeg gikk med staver nokså langt inne i marka. Plutselig gled beina vekk under meg og jeg falt på ryggen. Beinet ble liggende slik at jeg ikke klarte­ å reise meg. I tillegg hadde­ jeg falt oppå mobiltelefonen, slik at den var ubrukbar. Jeg lå der og ropte om hjelp. Det begynte å bli mørkt, så det var litt skummelt. Men etter et par timer var det en kvinne som hørte meg. Hun fikk ringt og jeg ble hentet med Sea King. På sykehuset viste det seg at jeg hadde revet av en muskel. Det tok et halvt år før jeg kunne gå igjen. Men dette er vel ikke noe å skrive om i Min Tro?

Ufortjent

Jon Kvalbein er ikke begeistret for vignetten på denne spalten. Han mener­ navnet kan gi inntrykk av at troen er noe privat, noe man kan komponere etter eget forgodtbefinnende­. Selv er han klar på at troen har et objektivt innhold. Den er knyttet til ­historiske kjennsgjerninger.

– For min del har jeg ingen original tro jeg har funnet fram til på egen hånd. Jeg vokste opp i et kristent hjem og jeg møtte vekkende forkynnelse i min tid i skolelaget. Jeg tok imot troen som en gave. Jesus hadde frelst meg slik jeg var, slik at jeg kunne bli forsonet med Gud.

– Hvordan skjer det?

– Vi er alle preget av syndefallet. Ja, så til de grader at vi ikke kan tro av oss selv. Troen er ikke som en eske der jeg selv kan bestemme innholdet. Vi kan ikke velge ut det vi liker og forkaste det vi ikke liker. Nei, det handler om å ta imot evangeliet om Jesus Kristus, som døde for mine synder. Ved å tro på det, får jeg del i den nåden som jeg ut fra mine gjerninger ikke har gjort meg fortjent til. Jeg kan være en synder og rettferdig for Gud samtidig. For meg er det et herlig budskap, som samtidig forplikter.

REPORTASJE: Birgitte og Jacob Vestergaard valgte å ta den døde datteren med hjem for å si farvel, i stedet for å legge henne i et kjølerom.

Sorte hull

Kvalbein trekker også fram begrepet gudsfrykt. Han siterer Jesu ord om å frykte ham som kan kaste både legeme og sjel i helvete. Han syns dette evighetsalvoret er blitt borte fra ­dagens forkynnelse.

– Vår trøst er at Jesus brukte disipler og apostler som sviktet. De var slett ikke fullkomne. Det trenger heller ikke vi å være. Det vi trenger er nåde. For når vi møter Gud som dommer, er det bare nåden som kan hjelpe oss. Det finnes to ­utganger på den dommen. Jeg forstår godt at mange reagerer på dette, men skal vi tro at Gud har åpenbart sin vilje for oss gjennom Bibelen, blir det umulig å ignorere.

– Hvordan ser du for deg det evige livet?

– Jeg tror vi er bundet av våre visuelle erfaringer. Derfor tror jeg at det evige liv bare kan beskrives med metaforer. Når det står om gater av gull, så tar jeg det ikke bokstavelig, men som et tegn på at himmelen er grensesprengende. Som realist står jeg overfor det samme problemet når jeg skal beskrive både det minste og det største i verden. Når vi ser på elementærpartikler eller på sorte hull, så møter fornuften vår gåter som unndrar seg de begrepene vi bruker i vår synlige verden.

LES OGSÅ: Gunleik Seierstad – mannen som misliker «Min tro»

Brødrene

Jon Kvalbein vokste opp i et hjem der ingen av foreldrene var akademikere. Men de ønsket at barna skulle få en god utdannelse. Og det fikk de.

Brødrene Kvalbein studerte og drev det langt. Hans Kvalbein ble professor ved Menighets­fakultetet, Asbjørn Kvalbein ble rektor ved Gimle­kollen Mediesenter, Aage Kvalbein ble professor i cello og Agnar Kvalbein ble rektor ved Gjennestad gartnerskole.

Selv tok Jon Kvalbein hovedfag i fysikk, med vekt på radioaktiv stråling. Kolleger beskriver ham som en meget lovende forsker og vitenskapsmann. Men Kvalbein valgte å svitsje fra fysikk til pedagogikk.

– Hvis jeg var ung igjen, ville jeg kanskje valgt å skaffe meg en bredere utdanning. Jeg innser at det ville vært nyttig å kunne mer om idéhistorie og teologi.

– Har utdannelsen påvirket troen din?

– Ja, på den måten at innsiktene i naturlovene styrket min erkjennelse av at livet er skapt av Gud og at han holder oss i sin hånd. Men også jeg sliter med å forene tanken på Guds allmakt med alt det vonde som skjer i verden, både av ulykker og sykdommer.

Dødsulykke

Dette er ikke bare tankeøvelser og teori for Jon Kvalbein. 21 år gammel opplevde han noe som fortsatt preger ham:

– Jeg skulle være med på å forberede en lagsleir ved Songavatnet i Telemark. Men like før avreise ble jeg innlagt på revmatismesykehuset i Oslo med store smerter. Jeg fikk ikke reise og var veldig lei meg. Fortsatt husker jeg da noen lagsvenner kom innom sykehuset noen dager senere og fortalte at generalsekretær i Laget, Arthur With, og to unge studenter var druknet da båten deres hadde kantret ute på vannet. Jeg kunne ikke unngå å tenke at der kunne jeg vært med.

– Hva gjorde den tanken med deg?

– Flere ting. Jeg forsto at det ikke er noen selvfølge at man får et langt liv og at det er viktig å bruke tiden mens man har den. Så var det en ­påminnelse om at det ikke var sikkert jeg ville fått et bedre liv uten de kroniske smertene som min revmatiske sykdom gir.

LES OGSÅ: Rettsmedisiner Torleiv Rognum – Utøya utfordret troen hans

På jakt

Tross denne sykdommen og en alder på 76 er Jon Kvalbein fortsatt en sprek mann. Han er ute på elgjakt første gang jeg tar kontakt for å spørre om intervju. Ikke som skytter, men som jager. Han er bikkja i laget, som han sier. En av dem som går for å styre viltet inn mot jegeren.

Det ble en hjortebukk, en hind og en kalv på jaktlaget den helgen han var med. Etter deling ble det åtte kilo rent hjortekjøtt med hjem til fryseren. Det blir ganske mange gode middager.

Når Jon og kona Ingebjørg ikke er hjemme, er de ofte i ­naturen, hos familie eller de driver frivillig arbeid for eldre. Jon bruker også en del tid på å skrive leserinnlegg, blant annet her i Vårt Land. De kan stundom tyde på at skribenten mener at mye var bedre før.

– Er Norge avkristnet?

– Det er nok litt for dramatisk å si det. Kristne høytider, skikker og begreper preger fortsatt samfunnet. Mange deltar også i dåp, konfirmasjon og begravelse i kirken. Samtidig er stadig flere mennesker likegyldige til sentrale kristne trossannheter. Flere og flere setter sammen sin egen tro etter koldtbord-­prinsippet. Derfor er jeg ikke i tvil om at vi befinner oss i en avkristningsprosess.

Kvalbein legger til at han mener­ at den karismatiske ­beveg-
elsen har bidratt til avkristningen. Når lederne legger stor vekt på ekstreme fenomener og spenner buen veldig høyt for hva kristne skal utrette, vil mange føle at de faller gjennom. De gir opp.

LES OGSÅ: Rut Helen Gjævert var misjonær i Jesus Revolution Army. Hun jobber fortsatt med å tilgi seg selv.

Utmeldt

Men også Jon Kvalbein har gitt opp. På sin måte. Han har nylig meldt seg ut av Den norske kirke.

– Ekteskap mellom to av samme kjønn var dråpen som fikk begeret til å renne over. Når kirken velsigner det som Bibelen sier er synd, så har kirken gått ut over den fullmakten den har fra Gud.

– Hvorfor har du ikke meldt deg ut før?

– Jeg har vært med på mye frivillig arbeid i ­bibeltro organisasjoner som har hatt arbeidsrom innenfor Dnk. Men når det skjer så radikale veivalg som det som nå har skjedd, er jeg redd for å bli som mannen som skrev i skademeldingen at «veien svingte, men det gjorde ikke jeg».

– Tror du Jesus så for seg at etterfølgerne skulle danne en kirke som den vi har i dag?

– Kirkene i vår tid er så forskjellige at ikke alle kan være etter Jesu intensjon. Strukturene er menneskelige byggverk, så det er mange menneskelige svakheter ute og går. Men skal vi være Kristi etterfølgere, må alt kunne prøves mot hans ord. Han advarte i sterke ordlag mot forførere som ville føre folk vill.

– Ligger det en selvbekreftelse i å få motstand som kristen?

– Vel. Man må alltid tenke over om det kan være noe i det når man får motreaksjoner. Det handler både om hva man sier og hvordan man sier det. Da kan korrektiv være bra. Selv når man kjemper for noe man er overbevist om er sant.

LES OGSÅ: Per Fugelli forsvarer den gudløse troen

Publisert: 5. november 2016
ANNONSE

Jon Kvalbein

  • Alder: 76.
  • Familie: Gift med 
Ingebjørg.
  • Stilling: Pensjonist.
  • Hobbyer: Leser, går tur 
i marka, fisker, elgjakt
  • Utdannelse: Fysikk hoved­fag (radioaktiv stråling), 
pedagogikk.
  • Yrkesløp: Lektor Oslo ­Lærerhøgskole i 20 år, rektor Kvitsund gymnas 15 år. ­Redaksjonsekretær og ­redaktør i Fast Grunn i 40 år.
  • Verv: Medlem i hoved­styret i Misjonssambandet i 18 år og Kringkastingsrådet i åtte år.