ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE

Som abonnent på Vårt Land får du:

Läs mer

Bare apestreker?

Thomas Knarvik ble hovedperson i årets utgave av karikaturdebatten. Fornyer han en satiretradisjon eller er han en platt islamofob?

ANNONSE
ANNONSE
Reportasjer

2005: Finn Graff tegner politikeren Erna som gris. En samlet presse støtter tegneren.

2016: Thomas Knarvik tegner Ali Esbati som ape. En samlet presse fordømmer tegneren.

Slik åpner presseskrivet forlaget Trolltekst har lagt ved sin nye bok, In your Face. Den samler karikaturer fra billedkunstner Thomas Knarvik og utdrag fra den såkalte «apefeiden» som brøt ut i sosiale og vanlige medier i våres.

Hva har skjedd med ytringsklimaet?

Knarvik hadde tegnet samfunnsdebattant Ali Esbati som en ape som monomant stempler alle som rasister. En karikatur av Trond Giske og Haddy N’jie med en apebaby, vakte også bråk.

«Hva har skjedd i det norske ytringsklimaet det siste året?» spør Trolltekst i presseskrivet.

Med andre ord: Forlaget mener noe har skjedd i ytringsklimaet. Boka ble sluppet mandag denne uka, med tilhørende «apedebatt» på Litteraturhuset i Oslo for å belyse temaet.

Debatten ble strømmet av Nettavisen og tirsdag postet folk igjen i sosiale medier om hvorvidt apetegningene var rasistiske, og om at Knarvik skal ha uttalt at han «vil ha et land med muslimer uten islam».

ALF GJØSUND: «Før karikaturstriden gikk Vebjørn Selbekk sterkt ut mot tegninger som rammet kristne»

Islam, islam, islam

Men der forlaget forsøker å vise fram flere sider i en debatt om hva en karikatur kan og skal være, der ord som «ytringsfrihetens grenser» og «ytringsansvar» svirrer rundt, har Knarvik langt tydeligere meninger om hva som har hendt med «ytringsklimaet».

– Å ja, det har skjedd noe siden Finn Graffs grisetegning. Ytringsfriheten er i krise så lenge vi har islam, som er på kollisjonskurs med ytringsfrihet og vestlige verdier, og så lenge politikere gjør knefall for islam, sier kunstneren, og legger til:

– Når blasfemiparagrafen endelig er fjernet, brukes rasismebegrepet som et spøkelse for upopulære ytringer.

Kjente toner, vil noen tenke. Mange har fremmet ideen om at en politisk korrekt og naiv elite knebler upopulære ytringer og ikke ser at vi gjennom innvandring importerer islam, som bak skalkeskjulet «fredens religion» skjuler en totalitær, politisk ideologi.

Hvorfor havnet da Thomas Knarvik, med tegninger og snakk rundt disse kjente motivene, i sentrum for årets utgave av karikatur- og ytringsfrihetsdebatten? Da apetegningene vakte oppsikt, hadde han allerede postet satiriske tegninger på Facebook-siden «Thomas Hebdo» i lang tid.

LES OGSÅ: Nordmenn krenker heller kristne enn muslimer

– Bare fornærmethet

Dét skjønner heller ikke Rune Berglund Steen. Den daglige lederen i Antirasistisk senter er blant dem Knarvik har tegnet i vulgære situasjoner og som han mener «brunbeiser» innvandrings- og islamkritikere.

– Knarvik bidrar ikke til at vi kommer videre i den komplekse debatten om ytringsfrihet og ytringsansvar, innvandring og integrering, sier Steen.

Han mener Knarvik ikke sier noe som andre ikke andre har sagt bedre, være det seg om ytringsfrihet eller islam, og tror Knarvik har hatt sitt øyeblikk i rampelyset.

– Alt som står igjen er fornærmethet og opprør. Om noe, så er han et symptom på avskyen som finnes for mennesker som er uenig med deg. I Facebook-diskusjonene på siden hans finner man ofte et totalt fravær av respekt for meningsmotstandere, det blir personlig og sjikanøst, sier Steen.

JOHANNES MORKEN: «Dolkeskikk på nettet»

– Paradoksal kamp

Knarvik har uttalt at han verken er rasist eller islamofob, og at antirastister som stempler folk som rasister driver folk i armene på ytre høyre.

Boka In your Face siterer en post fra Facebook-siden hans:

«Mitt utgangspunkt er ytringsfrihet, og jeg er nokså total i mitt syn på viktigheten av et slikt privilegium». Knarvik understreker der at han ikke «forfekter fremmedfrykt eller mobbing» når han ikke redigererer Facebook-siden sin. «Grensene er likevel hårfine, og det gjør siden både progressiv og spennende», legger han til.

Den beskrivelsen deler ikke Runde Berglund Steen.

– Han har lov til å dyrke fram en slik debatt, men det er et ekkokammer som lukter ganske ille av fordommer og hat mot meningsmotstandere. Og det finnes ikke den debatten i verden som blir bedre av å fremstille en liten jente som en apekatt. Tvert imot kan det føre til at folk ikke deltar i ordskiftet. Så da blir det en litt paradoksal kamp for ytringsfrihet, sier Steen.

Forlagsredaktør i Trolltekst, Nils Horvei, skriver i boka at det var forskjellige reaksjoner på apetegningene. De ble kalt rasistiske, dårlig dokunst og provokasjon for oppmerksomhetens skyld. Og det ble påpekt at de ble misforstått uten lange forklaringer, samt at Knarviks Facebook-side drev mobbing som skremte folk fra debatt.

Knarvik ble flere ganger utestengt fra Facebook, etter å ha blitt rapportert av andre brukere. Samtidig forsøker In your Face å vise at han ble møtt både med avsky- og støtteerklæringer.

LES OGSÅ: Minoriteter våger ikke debatt – frykter hets

«Konfronterende satire»

I forordet til In your Face får han for eksempel støtte fra den danske satireforskeren Dennis Meyhoff Brink, som også gir den norske tegneren en intellektuell overbygning ved å plassere ham i en stolt satirisk tradisjon som han kaller for «konfronterende satire».

Denne kjennetegnes av en grotesk realisme, som fremhever autoriteters grusomheter og alt det uflatterende som forener oss med dyrene. Den moderne utgaven av denne tradisjonen er en protesterer mot moralsk idealisme, et moralpoliti som ser ned på alle som bryter med deres definisjon av god smak. For eksempel ved å kalle Knarviks groteske avsløring blottstilling av religiøs intoleranse og misogyni for rasisme, hevder Brink. Ali Esbati vil være en slik moralsk idealist, etter denne definisjonen.

Brink ser «tallrike» tolkninger som apetegningen kan gis:

• At Esbatis «repetitive rasismeanklager» utgjør et «primitivt» debattnivå.

• At politiker og samfunnsdebattant Esbati gjør seg uangripelig ved å hevde seg utsatt for rasisme – «iføre seg apedrakten».

• At aggressive rasismeanklager skaper fremmedfiendtlighet og og skubber folk mot ytre høyre politisk.

Bakteppet for apetegningen av Esbati, var en NRK-reportasje fra den svenske forstaden Rinkeby om høy kriminalitet og mange innvandrere. Ali Esbati mente NRK ga sosiale problemer en etnisk forklaring og kalte reportasjen for rasistisk. Knarvik svarte med apetegningen, som Esbati også kalte rasistisk.

– Da har toleransen gått så langt at de som brunbeiser må latterliggjøres og tauses. Å bli kalt rasist med én gang man påpeker noe om innvandrere fordummer ordskriftet, sier Knarvik, som også er kritisk til at man kan dømmes for hatefulle ytringer i Norge, sier han.

LES OGSÅ: Islam dominerer religionsdebatten

Ytringsfrihetskrise

En slik aksept for at noe kan være krenkende, mener Knarvik er et symptom på en krise for ytringsfriheten, som islam er en helt sentral årsak til. Islam er da også gjengangertema i tegningene hans.

– Så lenge man begynner å godta at ting kan være krenkende, så er ytringsfriheten i krise. I Sverige brenner de Dan Park sin kunst på grunn av press fra muslimske grupper som Organisation of Islamic Cooperation (OIC).

Han mener OICs medlemsland motarbeider menneskerettigheter som ytringsfrihet til fordel for Sharia-lovgivning. Kunstneren mener OIC forstår angrep på islam som angrep på muslimer, og anser satiretegnere som ekstremsiter.

– Med islams inntog i Norge, så importeres dette, sier han.

– Muslimene i Norge er vel ikke synonymt med Koranen eller OIC?

– Det er et typisk norsk narrativ, som det er veldig delte meninger om. Islam kommer ferdig tygget fra Gud og skal ikke kritiseres.

MIN TRO: Drapstrues av islamister og høyreekstreme

To andre kriser

Også idéhistoriker Kjetil Jakobsen mener å se en ytringsfrihetskrise. I begynnelsen av november kom han med boka Etter Charlie Hebdo: Ytringsfrihetens krise i historisk lys. Han er enig i at den røffe karikaturtradisjonen etter Finn Graff er på vikende front i Sverige og at en del samfunnsdebattanter har blitt mer tynnhudede.

Men hovedårsaken er ikke islam, hevder Jakobsen. Det er snarere snakk om globalisering som har rystet «helt ulike tradisjoner for ytringsfrihet sammen» mens den «digitale revolusjonens nye ytringsplattformer ennå «savner institusjoner og innarbeidede normer for selvregulering», som han skriver i boka.

Jakobsen skiller mellom:

• Juridisk ytringsfrihet,

• Ytringskultur (sosiale normverk)

• Ytringsansvar (den enkeltes moralske ansvar).

Ytringsfrihetens krise er vel så mye en ytringskulturenes krise, mener professoren ved Nord Universitet. Knarviks tegninger ble alle publisert på en av disse nye plattformene, Facebook. Og boktittelen In your Face henspiller nok ikke bare på den konfronterende stilen, men også på publiseringsplattformen.

Jakobsens bok er et oppgjør med en forestilling om ytringsfriheten som en uforanderlig rettighet i Vesten. I motsetning til hva Knarvik synes å mene, hevder Jakobsen at ytringsfriheten er et resultat av «kulturelle forhandlinger» gjennom århundrer, mener han.

Digitalisering og globalisering har ført til at vi nå er «mellom normverk». Men ved tidligere teknologiske skifter har nye ytringskulturer vokst fram, blitt fremforhandlet, påpeker en forsiktig optimistisk Jakobsen i boka.

Av mange av de samme årsakene er satiren i krise, påpeker Jakobsen, som har viet et lite kapittel i Etter Charlie Hebdo til sjangeren. Digitaliseringen og globaliseringen gjør at karikatursjangerens spill med fordommer og stereotypier kan bli farlig. En karikatur med kompliserte kulturelle referanser kan fort rykkes ut av sin kontekst og ende på en «koranskole i Pakistan», som Jakobsen påpeker.

Dette var for eksempel tilfellet med Lars Wilks karikatur av Profeten Muhammed, mener han. Men også på en mer flerkulturell hjemmebane kan karikaturer og satire lettere fremmedgjøre og skape konflikt. Den kan misforstås fullstendig fordi man ikke skjønner referanser, og den kan ekskludere fordi humor skaper fellesskap – og dermed også utenforskap.

De sterke reaksjonene på Knarviks tegninger tyder derimot på at han ikke nødvendigvis er rammet av denne satirekrisen. Kanskje kan Jakobsens beskrivelse av satire og karikatur si oss noe om spørsmålet?

LES OGSÅ: – Minoriteter vinner fram på bekostning av folket

– Sokrates lo med

Mens det offentlige ordskifte har dialog gjennom forståelige og ryddige utsagn, er ikke karikaturen «dialogisk», skriver idéhistorikeren. Tvert imot ser du tåpelig ut om du forsøker å besvare satire. Franskmennene kaller dem som faller for fristelsen for en pære, «en sidrumpet person uten vidd og humor».

 

399060_NP.jpg

ERNA: Svært mange av Thomas Knarviks tegninger er mildt sagt kritiske til islam. Kritikere mener han er monomant opptatt av islam. Selv hevder han gjerne at bildene har flere lag.

 

I stedet minner satiren oss om avstanden mellom idé og virkelighet, gjerne gjennom grov humor og ved å rykke driftene, interessene, kroppene – alt det som gjør oss til hele mennesker, og som forsvinner i ordskiftet – inn i sentrum.

Satiren kler av makten «dens lånte guddommelige klær», skriver Jakobsen, og får slik en demokratisk funksjon. Den bidrar til «maktskiftets mirakel» og lar oss både leve i fellesskap og smake på frihet.

Dette var kjennetegn ved antikkens Athens satiriske mester, Aristofanes, som gjenfinnes hos senere satirikere, mener Jakobsen.

I Aristofanes komedier førte han «samtidas små og store autoriteter, fra statsmannen Kleon til tenkeren Sokrates», fram på scenen for å «høre hånlatteren». Professoren beskriver tekstene som preget av «munter letthet og frimodighet».

Satiren kan dessuten fungere «selvkritisk og bevisstgjørende overfor egne verdier», fortsetter han. Dessuten er selvironi viktig i god karikatur.

Jakobsen viser til at athenerne lo av seg selv i den aristofanske komedien. Sokrates representerte de utenbys sofistene i stykket Skyene, for «atherne ville neppe sittet en hel kveld og le av noen utenbys lærde. Sokrates kjente jo alle, og ham kunne man drive gjøn med. Og Sokrates lo trolig med. Kildene tyder på at Sokrates og Aristofanes var venner ...».

Også et blad som Charlie Hebdo, der «død og sex er gjennomgangstemaer, og ingenting er hellig», preges av mangetydighet, selvironi og selvrefleksjon, mener Jakobsen.

LES OGSÅ: Charlie Hebdo markerer ettårsdagen for terroren ved å karikere Gud

«Rumpetafseren» Aylan

Både den danske satireforskeren Brink og Knarvik selv plasserer ham i en slags grov og konfronterende tradisjon etter Charlie Hebdo. I den grad Kjetil Jakobsen skal være en fasit kan man spørre: preges Knarviks arbeid av mangetydighet, selvironi og selvrefleksjon?

Kanskje kan Knarviks og Jakobsens helt ulike lesninger av en svært omstridt Charlie Hebdo-karikatur svare på spørsmålet som stilles i ingressen: Fornyer Thomas Knarvik en 
satiretradisjon eller er han en platt islamofob?

Tegningen viser med Jakobsens ord menn som løper etter kvinner med grafsende hender, med det ikoniske bildet av den druknede flyktninggutten Aylan innfelt i tegningen. «Mennene er framstilt som «svin» (sexsvin) og med et klart preg av rasistiske klisjeer», skriver idéhistorikeren. Teksten lyder: «Hva ville Aylan blitt om han vokste opp? En rumpetafser i Tyskland».

I Jakobsens øyne tematiserer den mediekrigen om flyktningene, «som spenner fra bildene av druknede barn ved Middelahvet til beretninger om flyktninger som begår seksuelle overgrep. Det brutale med Charlie Hebdos tegning består i at den fører de to settene med klisjeer sammen og viser hvor selvmotsigende medieklisjeene er», skriver han.

– Den ene uka er Europa i sorg over Aylan og vil ta inn flere flyktninger, den neste er alles sympati hos kvinner i Køln, sier Jakobsen til Vårt Land.

I boka skriver han videre: «Tegningen minner oss om at flyktningene ikke kommer som ferdigsydde medieklisjeer, men som mennesker, i alle former og varianter. Tegningen er et eksempel på hvordan karikatursjangerens forkortede og ekstremt effektive kommunikasjonsmåte også kan oppmuntre til kritsk tenkning og nye innsikter ved at den etablerer sammenhenger som man ikke før har sett, og som ikke lar seg kommunisere så klart og overbevisende i noen annen form»

LES OGSÅ: Boken som endret kirken, Ap og KrF

Knarviks lesning

Thomas Knarvik leser derimot tegningen slik:

– Jeg leser den helt klart sånn at de fleste som ser på muslimer nå tenker at her er en potensiell voldtektsmann. Charlie Hebdo tar tak i hvilke oppfatninger vi har, men ikke tør å prate om selv. Da blir folk forbannet, for slik vil man i hvert fall ikke være. Det store problemet i dag er at man tenker: mennesket er godt, kulturer er like og så videre. Det er en ønsketenking. I stedet har vi plutselig fått en religion som går imot alt det her. Så skal vi beskytte religionen, plutselig er det greit.

399049_NP.jpg

VENTIL: Thomas Knarvik henter inspirasjon fra kommentarfelt og medier. – Jeg er jo egentlig billedkunstner, men dette blir min ventil, sier han om tegningene sine. FOTO: Evelyn Pecori

 

– Er det ikke dét ytringsfrihet handler om: friheten til å fremme upopulære meninger?

– Islam er ikke upopulære meninger, men et fascistoid system. Selvsagt skal vi ha illiberale meninger. Jeg ønsker å likestille overgrepsmentaliteter i et hvert rådende system. Vise det frem, ikke forby. Jeg forbeholder meg retten til å si islam er som nazismen. Noen begår overgrep i systemets mandat, majoriteten ikke. Men den underliggende konsensus er hva som gjør at ambassader brenner når en føler seg krenket. Da er med ett alle krenket, sier Thomas Knarvik.

Publisert: 9. desember 2016
ANNONSE
Reportasjer

2005: Finn Graff tegner politikeren Erna som gris. En samlet presse støtter tegneren.

2016: Thomas Knarvik tegner Ali Esbati som ape. En samlet presse fordømmer tegneren.

Slik åpner presseskrivet forlaget Trolltekst har lagt ved sin nye bok, In your Face. Den samler karikaturer fra billedkunstner Thomas Knarvik og utdrag fra den såkalte «apefeiden» som brøt ut i sosiale og vanlige medier i våres.

Hva har skjedd med ytringsklimaet?

Knarvik hadde tegnet samfunnsdebattant Ali Esbati som en ape som monomant stempler alle som rasister. En karikatur av Trond Giske og Haddy N’jie med en apebaby, vakte også bråk.

«Hva har skjedd i det norske ytringsklimaet det siste året?» spør Trolltekst i presseskrivet.

Med andre ord: Forlaget mener noe har skjedd i ytringsklimaet. Boka ble sluppet mandag denne uka, med tilhørende «apedebatt» på Litteraturhuset i Oslo for å belyse temaet.

Debatten ble strømmet av Nettavisen og tirsdag postet folk igjen i sosiale medier om hvorvidt apetegningene var rasistiske, og om at Knarvik skal ha uttalt at han «vil ha et land med muslimer uten islam».

ALF GJØSUND: «Før karikaturstriden gikk Vebjørn Selbekk sterkt ut mot tegninger som rammet kristne»

Islam, islam, islam

Men der forlaget forsøker å vise fram flere sider i en debatt om hva en karikatur kan og skal være, der ord som «ytringsfrihetens grenser» og «ytringsansvar» svirrer rundt, har Knarvik langt tydeligere meninger om hva som har hendt med «ytringsklimaet».

– Å ja, det har skjedd noe siden Finn Graffs grisetegning. Ytringsfriheten er i krise så lenge vi har islam, som er på kollisjonskurs med ytringsfrihet og vestlige verdier, og så lenge politikere gjør knefall for islam, sier kunstneren, og legger til:

– Når blasfemiparagrafen endelig er fjernet, brukes rasismebegrepet som et spøkelse for upopulære ytringer.

Kjente toner, vil noen tenke. Mange har fremmet ideen om at en politisk korrekt og naiv elite knebler upopulære ytringer og ikke ser at vi gjennom innvandring importerer islam, som bak skalkeskjulet «fredens religion» skjuler en totalitær, politisk ideologi.

Hvorfor havnet da Thomas Knarvik, med tegninger og snakk rundt disse kjente motivene, i sentrum for årets utgave av karikatur- og ytringsfrihetsdebatten? Da apetegningene vakte oppsikt, hadde han allerede postet satiriske tegninger på Facebook-siden «Thomas Hebdo» i lang tid.

LES OGSÅ: Nordmenn krenker heller kristne enn muslimer

– Bare fornærmethet

Dét skjønner heller ikke Rune Berglund Steen. Den daglige lederen i Antirasistisk senter er blant dem Knarvik har tegnet i vulgære situasjoner og som han mener «brunbeiser» innvandrings- og islamkritikere.

– Knarvik bidrar ikke til at vi kommer videre i den komplekse debatten om ytringsfrihet og ytringsansvar, innvandring og integrering, sier Steen.

Han mener Knarvik ikke sier noe som andre ikke andre har sagt bedre, være det seg om ytringsfrihet eller islam, og tror Knarvik har hatt sitt øyeblikk i rampelyset.

– Alt som står igjen er fornærmethet og opprør. Om noe, så er han et symptom på avskyen som finnes for mennesker som er uenig med deg. I Facebook-diskusjonene på siden hans finner man ofte et totalt fravær av respekt for meningsmotstandere, det blir personlig og sjikanøst, sier Steen.

JOHANNES MORKEN: «Dolkeskikk på nettet»

– Paradoksal kamp

Knarvik har uttalt at han verken er rasist eller islamofob, og at antirastister som stempler folk som rasister driver folk i armene på ytre høyre.

Boka In your Face siterer en post fra Facebook-siden hans:

«Mitt utgangspunkt er ytringsfrihet, og jeg er nokså total i mitt syn på viktigheten av et slikt privilegium». Knarvik understreker der at han ikke «forfekter fremmedfrykt eller mobbing» når han ikke redigererer Facebook-siden sin. «Grensene er likevel hårfine, og det gjør siden både progressiv og spennende», legger han til.

Den beskrivelsen deler ikke Runde Berglund Steen.

– Han har lov til å dyrke fram en slik debatt, men det er et ekkokammer som lukter ganske ille av fordommer og hat mot meningsmotstandere. Og det finnes ikke den debatten i verden som blir bedre av å fremstille en liten jente som en apekatt. Tvert imot kan det føre til at folk ikke deltar i ordskiftet. Så da blir det en litt paradoksal kamp for ytringsfrihet, sier Steen.

Forlagsredaktør i Trolltekst, Nils Horvei, skriver i boka at det var forskjellige reaksjoner på apetegningene. De ble kalt rasistiske, dårlig dokunst og provokasjon for oppmerksomhetens skyld. Og det ble påpekt at de ble misforstått uten lange forklaringer, samt at Knarviks Facebook-side drev mobbing som skremte folk fra debatt.

Knarvik ble flere ganger utestengt fra Facebook, etter å ha blitt rapportert av andre brukere. Samtidig forsøker In your Face å vise at han ble møtt både med avsky- og støtteerklæringer.

LES OGSÅ: Minoriteter våger ikke debatt – frykter hets

«Konfronterende satire»

I forordet til In your Face får han for eksempel støtte fra den danske satireforskeren Dennis Meyhoff Brink, som også gir den norske tegneren en intellektuell overbygning ved å plassere ham i en stolt satirisk tradisjon som han kaller for «konfronterende satire».

Denne kjennetegnes av en grotesk realisme, som fremhever autoriteters grusomheter og alt det uflatterende som forener oss med dyrene. Den moderne utgaven av denne tradisjonen er en protesterer mot moralsk idealisme, et moralpoliti som ser ned på alle som bryter med deres definisjon av god smak. For eksempel ved å kalle Knarviks groteske avsløring blottstilling av religiøs intoleranse og misogyni for rasisme, hevder Brink. Ali Esbati vil være en slik moralsk idealist, etter denne definisjonen.

Brink ser «tallrike» tolkninger som apetegningen kan gis:

• At Esbatis «repetitive rasismeanklager» utgjør et «primitivt» debattnivå.

• At politiker og samfunnsdebattant Esbati gjør seg uangripelig ved å hevde seg utsatt for rasisme – «iføre seg apedrakten».

• At aggressive rasismeanklager skaper fremmedfiendtlighet og og skubber folk mot ytre høyre politisk.

Bakteppet for apetegningen av Esbati, var en NRK-reportasje fra den svenske forstaden Rinkeby om høy kriminalitet og mange innvandrere. Ali Esbati mente NRK ga sosiale problemer en etnisk forklaring og kalte reportasjen for rasistisk. Knarvik svarte med apetegningen, som Esbati også kalte rasistisk.

– Da har toleransen gått så langt at de som brunbeiser må latterliggjøres og tauses. Å bli kalt rasist med én gang man påpeker noe om innvandrere fordummer ordskriftet, sier Knarvik, som også er kritisk til at man kan dømmes for hatefulle ytringer i Norge, sier han.

LES OGSÅ: Islam dominerer religionsdebatten

Ytringsfrihetskrise

En slik aksept for at noe kan være krenkende, mener Knarvik er et symptom på en krise for ytringsfriheten, som islam er en helt sentral årsak til. Islam er da også gjengangertema i tegningene hans.

– Så lenge man begynner å godta at ting kan være krenkende, så er ytringsfriheten i krise. I Sverige brenner de Dan Park sin kunst på grunn av press fra muslimske grupper som Organisation of Islamic Cooperation (OIC).

Han mener OICs medlemsland motarbeider menneskerettigheter som ytringsfrihet til fordel for Sharia-lovgivning. Kunstneren mener OIC forstår angrep på islam som angrep på muslimer, og anser satiretegnere som ekstremsiter.

– Med islams inntog i Norge, så importeres dette, sier han.

– Muslimene i Norge er vel ikke synonymt med Koranen eller OIC?

– Det er et typisk norsk narrativ, som det er veldig delte meninger om. Islam kommer ferdig tygget fra Gud og skal ikke kritiseres.

MIN TRO: Drapstrues av islamister og høyreekstreme

To andre kriser

Også idéhistoriker Kjetil Jakobsen mener å se en ytringsfrihetskrise. I begynnelsen av november kom han med boka Etter Charlie Hebdo: Ytringsfrihetens krise i historisk lys. Han er enig i at den røffe karikaturtradisjonen etter Finn Graff er på vikende front i Sverige og at en del samfunnsdebattanter har blitt mer tynnhudede.

Men hovedårsaken er ikke islam, hevder Jakobsen. Det er snarere snakk om globalisering som har rystet «helt ulike tradisjoner for ytringsfrihet sammen» mens den «digitale revolusjonens nye ytringsplattformer ennå «savner institusjoner og innarbeidede normer for selvregulering», som han skriver i boka.

Jakobsen skiller mellom:

• Juridisk ytringsfrihet,

• Ytringskultur (sosiale normverk)

• Ytringsansvar (den enkeltes moralske ansvar).

Ytringsfrihetens krise er vel så mye en ytringskulturenes krise, mener professoren ved Nord Universitet. Knarviks tegninger ble alle publisert på en av disse nye plattformene, Facebook. Og boktittelen In your Face henspiller nok ikke bare på den konfronterende stilen, men også på publiseringsplattformen.

Jakobsens bok er et oppgjør med en forestilling om ytringsfriheten som en uforanderlig rettighet i Vesten. I motsetning til hva Knarvik synes å mene, hevder Jakobsen at ytringsfriheten er et resultat av «kulturelle forhandlinger» gjennom århundrer, mener han.

Digitalisering og globalisering har ført til at vi nå er «mellom normverk». Men ved tidligere teknologiske skifter har nye ytringskulturer vokst fram, blitt fremforhandlet, påpeker en forsiktig optimistisk Jakobsen i boka.

Av mange av de samme årsakene er satiren i krise, påpeker Jakobsen, som har viet et lite kapittel i Etter Charlie Hebdo til sjangeren. Digitaliseringen og globaliseringen gjør at karikatursjangerens spill med fordommer og stereotypier kan bli farlig. En karikatur med kompliserte kulturelle referanser kan fort rykkes ut av sin kontekst og ende på en «koranskole i Pakistan», som Jakobsen påpeker.

Dette var for eksempel tilfellet med Lars Wilks karikatur av Profeten Muhammed, mener han. Men også på en mer flerkulturell hjemmebane kan karikaturer og satire lettere fremmedgjøre og skape konflikt. Den kan misforstås fullstendig fordi man ikke skjønner referanser, og den kan ekskludere fordi humor skaper fellesskap – og dermed også utenforskap.

De sterke reaksjonene på Knarviks tegninger tyder derimot på at han ikke nødvendigvis er rammet av denne satirekrisen. Kanskje kan Jakobsens beskrivelse av satire og karikatur si oss noe om spørsmålet?

LES OGSÅ: – Minoriteter vinner fram på bekostning av folket

– Sokrates lo med

Mens det offentlige ordskifte har dialog gjennom forståelige og ryddige utsagn, er ikke karikaturen «dialogisk», skriver idéhistorikeren. Tvert imot ser du tåpelig ut om du forsøker å besvare satire. Franskmennene kaller dem som faller for fristelsen for en pære, «en sidrumpet person uten vidd og humor».

 

399060_NP.jpg

ERNA: Svært mange av Thomas Knarviks tegninger er mildt sagt kritiske til islam. Kritikere mener han er monomant opptatt av islam. Selv hevder han gjerne at bildene har flere lag.

 

I stedet minner satiren oss om avstanden mellom idé og virkelighet, gjerne gjennom grov humor og ved å rykke driftene, interessene, kroppene – alt det som gjør oss til hele mennesker, og som forsvinner i ordskiftet – inn i sentrum.

Satiren kler av makten «dens lånte guddommelige klær», skriver Jakobsen, og får slik en demokratisk funksjon. Den bidrar til «maktskiftets mirakel» og lar oss både leve i fellesskap og smake på frihet.

Dette var kjennetegn ved antikkens Athens satiriske mester, Aristofanes, som gjenfinnes hos senere satirikere, mener Jakobsen.

I Aristofanes komedier førte han «samtidas små og store autoriteter, fra statsmannen Kleon til tenkeren Sokrates», fram på scenen for å «høre hånlatteren». Professoren beskriver tekstene som preget av «munter letthet og frimodighet».

Satiren kan dessuten fungere «selvkritisk og bevisstgjørende overfor egne verdier», fortsetter han. Dessuten er selvironi viktig i god karikatur.

Jakobsen viser til at athenerne lo av seg selv i den aristofanske komedien. Sokrates representerte de utenbys sofistene i stykket Skyene, for «atherne ville neppe sittet en hel kveld og le av noen utenbys lærde. Sokrates kjente jo alle, og ham kunne man drive gjøn med. Og Sokrates lo trolig med. Kildene tyder på at Sokrates og Aristofanes var venner ...».

Også et blad som Charlie Hebdo, der «død og sex er gjennomgangstemaer, og ingenting er hellig», preges av mangetydighet, selvironi og selvrefleksjon, mener Jakobsen.

LES OGSÅ: Charlie Hebdo markerer ettårsdagen for terroren ved å karikere Gud

«Rumpetafseren» Aylan

Både den danske satireforskeren Brink og Knarvik selv plasserer ham i en slags grov og konfronterende tradisjon etter Charlie Hebdo. I den grad Kjetil Jakobsen skal være en fasit kan man spørre: preges Knarviks arbeid av mangetydighet, selvironi og selvrefleksjon?

Kanskje kan Knarviks og Jakobsens helt ulike lesninger av en svært omstridt Charlie Hebdo-karikatur svare på spørsmålet som stilles i ingressen: Fornyer Thomas Knarvik en 
satiretradisjon eller er han en platt islamofob?

Tegningen viser med Jakobsens ord menn som løper etter kvinner med grafsende hender, med det ikoniske bildet av den druknede flyktninggutten Aylan innfelt i tegningen. «Mennene er framstilt som «svin» (sexsvin) og med et klart preg av rasistiske klisjeer», skriver idéhistorikeren. Teksten lyder: «Hva ville Aylan blitt om han vokste opp? En rumpetafser i Tyskland».

I Jakobsens øyne tematiserer den mediekrigen om flyktningene, «som spenner fra bildene av druknede barn ved Middelahvet til beretninger om flyktninger som begår seksuelle overgrep. Det brutale med Charlie Hebdos tegning består i at den fører de to settene med klisjeer sammen og viser hvor selvmotsigende medieklisjeene er», skriver han.

– Den ene uka er Europa i sorg over Aylan og vil ta inn flere flyktninger, den neste er alles sympati hos kvinner i Køln, sier Jakobsen til Vårt Land.

I boka skriver han videre: «Tegningen minner oss om at flyktningene ikke kommer som ferdigsydde medieklisjeer, men som mennesker, i alle former og varianter. Tegningen er et eksempel på hvordan karikatursjangerens forkortede og ekstremt effektive kommunikasjonsmåte også kan oppmuntre til kritsk tenkning og nye innsikter ved at den etablerer sammenhenger som man ikke før har sett, og som ikke lar seg kommunisere så klart og overbevisende i noen annen form»

LES OGSÅ: Boken som endret kirken, Ap og KrF

Knarviks lesning

Thomas Knarvik leser derimot tegningen slik:

– Jeg leser den helt klart sånn at de fleste som ser på muslimer nå tenker at her er en potensiell voldtektsmann. Charlie Hebdo tar tak i hvilke oppfatninger vi har, men ikke tør å prate om selv. Da blir folk forbannet, for slik vil man i hvert fall ikke være. Det store problemet i dag er at man tenker: mennesket er godt, kulturer er like og så videre. Det er en ønsketenking. I stedet har vi plutselig fått en religion som går imot alt det her. Så skal vi beskytte religionen, plutselig er det greit.

399049_NP.jpg

VENTIL: Thomas Knarvik henter inspirasjon fra kommentarfelt og medier. – Jeg er jo egentlig billedkunstner, men dette blir min ventil, sier han om tegningene sine. FOTO: Evelyn Pecori

 

– Er det ikke dét ytringsfrihet handler om: friheten til å fremme upopulære meninger?

– Islam er ikke upopulære meninger, men et fascistoid system. Selvsagt skal vi ha illiberale meninger. Jeg ønsker å likestille overgrepsmentaliteter i et hvert rådende system. Vise det frem, ikke forby. Jeg forbeholder meg retten til å si islam er som nazismen. Noen begår overgrep i systemets mandat, majoriteten ikke. Men den underliggende konsensus er hva som gjør at ambassader brenner når en føler seg krenket. Da er med ett alle krenket, sier Thomas Knarvik.

Publisert: 9. desember 2016
ANNONSE