I en seng i skyene

– Ja, du er min eneste favorittdisippel!

Lena Kristin Ellingsen sitter på kne, panne mot panne med en annen kvinne. Plutselig bøyer den andre seg fram og kysser henne. 35-åringen rygger bakover og blir til ei mitraljøse som slynger ut gammeltestamentlige bibelsitater. Det går i straff, svovel og syre på kvikt nordlandsk.

Det er prøver på teaterstykket Martyrer av den tyske dramatikeren Marius von Mayenburg. I øvingslokalet til Nationaltheatret sitter regissør, dramaturg og sufflør og finsliper på Ellingsens bevegelser, talemåter og blikk.

Om to uker skal hun overbevise som kristenfundamentalisten Benedicte, ei 15 år gammel jente som nekter å delta i svømmeundervisningen fordi det strider mot hennes religiøse overbevisning.

Tynn is

Lena Kristin Ellingsen er kanskje mest kjent som Karoline fra nærbutikken på Ylvingen i TV-serien Himmelblå. Hun har også dukket opp som manisk kvinne med østeuropeiske mafiakontakter i Dag og som Økokrim-etterforsker i Mammon. Nå skal hun altså være en nidkjær, bibeltro ungjente.

– Det er den karakteren jeg har spilt som har ligget lengst unna meg som person, sier hun.

Øvelsen er over for i dag, men Ellingsen klarer ikke helt å slutte å tenke på rollen. Ansiktet er smalt med tydelige kinnebein. Panneluggen skrår over mot høyre, men må stadig ha hjelp for å holde seg der.

I barndommen på Rognan i Nordland gikk de aldri i kirka. Selv ikke på julaften. Av og til ba en bestemor kveldsbønn med henne, men tro var ikke noe de snakket noe særlig om. Ellingsen er med andre ord på tynn is.

– Ofte finner jeg noe i meg selv som jeg kan bruke for å forstå rollen min, men med Benedicte er det en stor utfordring, sier hun.

En likhet er det likevel. Som tenåring hadde Ellingsen en kort karriere som kristen. Det skjedde like før hun skulle konfirmeres.

– Jeg var en veldig rettskaffen jente. Hvis jeg skulle konfirmere meg, måtte jeg tro. Så da overbeviste jeg meg selv om at jeg gjorde det.

Men det holdt ikke lenge. Etter hvert fislet alt ut. Hun kaller det «å komme på bedre tanker».

– Ungdomsskolealderen er en periode der man tenker mye på eksistensen og er altfor skråsikker. Man skjuler seg kanskje bak skråsikkerheten mens man leter etter sin plass og identitet. Det var i alle fall slik jeg hadde det, sier hun.

LES OGSÅ: Tynset kommune gav Asho familiegjenforening i gave

Langt til venstre

Dramatikeren Mayenburg har fått kritikk for å beskrive fundamentalistmiljøer som ingen kjenner seg igjen i. Benedicte går så langt at hun forsøker å drepe biologilæreren som hun har kommet på kant med. Ellingsen gjør likevel alt for at kristenrollen hennes skal være troverdig. For å forberede seg har hun oppsøkt gudstjenester og lest i Bibelen. Og hun nøyer seg ikke med å være observatør.

– Jeg har begynt å grave litt i dette, for å se om det er noe tro i meg. Om jeg kommer nærmere Gud, nærmere Jesus. Og noe har jo allerede skjedd siden jeg har åpnet litt opp for dette, sier hun.

Når du tror så sterkt på noe at du blir bombastisk, havner du lett i konflikt.

Fortsatt har Ellingsen mest tro på å tvile.

– Det er en slags stille kraft i å tvile. Man tillater seg selv å reflektere, og åpne for flere alternativer. Jeg tror vi blir et mer ydmykt samfunn av å tvile. Når du tror så sterkt på noe at du blir bombastisk, havner du lett i konflikt.

– Men er det ikke slitsomt å stadig tvile?

– Absolutt. Men man kan lande på at det er greit å ikke vite, og det har jeg gjort. Jeg må ikke lenger finne ut om det finnes en Gud eller ikke. Det jeg tror på, er at det finnes en kraft eller energi mellom mennesker.

– Kunne du blitt en fanatiker?

– Jeg er nok ganske moderat av meg. Det nærmeste jeg kommer fanatisme, er troa på sosialdemokratiet og likeverd. Jeg befinner meg ganske langt til venstre politisk, og regner meg som SV-er. For tiden skammer jeg veldig på vegne av Norge. Da tenker jeg på asylpolitikken, ikke sant. Det skjer grusomme ting i Syria, Tyrkia og Hellas, og samtidig er Sylvi Listhaug fornøyd med at vi aldri har hatt så lavt innslipp av flyktninger som nå. Jeg har ikke ord!

[ LES OGSÅ: Biskop Per Arne Dahl forteller om sin skjulte sorg. ]

Skritt på loftet

En gang i livet har Lena Kristin Ellingsen opplevd noe uforklarlig: Hun har hørt et spøkelse.

Det skjer mens hun går på ungdomsskolen. Hun låser seg inn i nabohuset, der besteforeldrene bor, og sitter snart alene i sofaen og svitsjer mellom hundrevis av kanaler. Dette er mens parabolen går sin seiersgang over landet. Bare fjernsynet og en enslig lampe lyser i det vintermørke huset.

Plutselig hører hun skritt i andreetasjen. Høyhælte sko, tenker hun. Den lyden tar hun ikke feil av. Hun stivner, og får ikke til å reise seg. For å komme seg ut, må hun forbi gangen som lydene kommer fra. Til slutt tar hun mot til seg og smetter ut, før hun beinflyr rett hjem.

Ellingsen ler av barndomsminnet.

– Jeg tror altså på spøkelser, men jeg vet ikke om jeg tror på Gud i den forstand at det er en allmektig far som ser ned på oss eller er iblant oss og som skal dømme eller frelse oss. Å personifisere Gud er vanskelig, synes jeg. Men kraften og kjærligheten mellom mennesker, det kan jeg kalle Gud.

– Har du noen gang henvendt deg til en høyere makt?

– Da jeg var yngre, ba jeg flere ganger om hjelp. Jeg har gjort det i voksen alder også, men det er så inkonsekvent. Det er mer et slags «kjære univers, send alle gode krefter denne veien».

– Det er like mye et sukk?

– Ja. Noen ganger tenker jeg også, selv om jeg ikke tror på det heller, at mine forfedre ser meg og hjelper meg på veien. Men det er jo helt selvmotsigende, for jeg har ikke noe følelse av at de er her. Det er kanskje mer det de har tilført meg og lært meg i livet som er med meg.

Savn av kjøtt og blod

Denne bagasjen med livsvisdom er lettere enn den burde ha vært. Hun har nemlig ikke lært mye av sin far. Han døde av kreft da Ellingsen var tre år gammel.

– I lang tid tenkte jeg at jeg aldri ble kjent med ham. Men det ble jeg nok, for jeg vet at min sønn Ivan på to år og åtte måneder kjenner meg godt. Det er mer det at jeg ikke husker pappa, og det har skapt et tomrom i livet mitt.

Min kristne periode hadde ikke så mye med Jesus og Gud å gjøre.

Da hun var fire, kom det en stefar inn i livet hennes. Hun har bare gode ord å si om ham.

– Men det vil aldri fylle savnet av en far av mitt eget kjøtt og blod. Det handler om biologi, hvor lik jeg er ham og hvilke egenskaper jeg har arvet av ham. Det er et sår der som aldri gror, selv om det ikke er noe jeg tenker på hver eneste dag. Men han er liksom alltid med meg.

Hun trekker igjen fram karakteren Benedicte fra Martyrer. Heller ikke den kristenfundamentalistiske 15-åringen har en nærværende far.

[ LES OGSÅ: Legen Washim Zahid vendte islam ryggen. ]

– Det kan være at Gud blir en erstatning for henne, sier Ellingsen.

– Tenkte du på det samme da du ble kristen som tenåring?

– Tja, kanskje. Jeg vet ikke. Det var et ønske om en himmel og en gjenforening. Jeg tenkte mye som barn på at pappa lå i en seng oppe i skyene, og i blaff kunne jeg ønske at jeg var der sammen med ham – uten at jeg ønsket å dø, altså. Jeg lengtet til dit han var, og fant trøst i at han fantes et sted, en plass. Min kristne periode hadde ikke så mye med Jesus og Gud å gjøre.

(Saken fortsetter under)

SE VIDEO: Hva er meningen med livet?

Følte seg ensom

I barndommen hadde Ellingsen familie på alle kanter. Dermed spiste hun middag to ganger om dagen. Først hos besteforeldrene etter skoletid, så hjemme når mora og stefaren kom fra jobb. Da hun fikk barn selv, gjenoppdaget hun verdien av å ha familien tett på.

– Jeg ser hva tantene og onklene betyr for sønnen min, og oppdager hva mine har betydd for meg. Det var et vendepunkt for hvordan jeg forholdt meg til familien min på, sier hun.

Det er ikke lenge siden hun oppdaget det på nytt nok en gang. Ellingsen er gift med skuespilleren Trond Fausa Aurvåg, som har en agent i USA. Nylig var de der noen måneder for å teste arbeidsmarkedet. Der kjente de hvordan det opplevdes å være utafor.

– Både jobbkulturen og måten man forholder seg til hverandre i hverdagen er så annerledes og overfladisk. Det tok ikke lang tid før vi følte oss skikkelig ensomme, og innså at vi er heldige som har det nettverket vi har hjemme. Her har vi kolleger som vi kan snakke ordentlig med, som vi kan lene oss på og som unner oss alt godt, sier hun.

Jeg hadde til og med en sjaman hjemme i stua i et forsøk på å bli frisk.

Det norske nettverket har vokst seg stort med årene. Siden hun gikk ut av teaterhøgskolen i 2004 har Ellingsen vært innom blant annet Riksteatret, Oslo Nye Teater, Det norske teatret og Teatret Vårt i Molde – før hun senere ble ansatt ved Nationaltheatret. Hun har spilt i fem TV-serier og to filmer. De som kjenner henne beskriver henne som hardtarbeidende.

I 2009 toppet det seg – på flere måter.

Flatt batteri

For sju år siden gikk suksessen Himmelblå gikk på norske TV-skjermer, Ellingsen fikk Gullruten for beste kvinnelige skuespiller for sin rolle i serien, på kveldstid spilte hun en av hovedrollene i musikalen Spring Awakening og på dagtid øvde hun med den eksperimentelle dansegruppa Jo Strømgren Kompani.

Samtidig sleit hun med en virusinfeksjon, og gikk runde etter runde på antibiotika. Til slutt var batteriet flatt. Diagnosen: Postviralt utmattelsessyndrom. Årsaken: Stress og press.

[ LES OGSÅ: Slik ble homofiles plass i kirken hans kampsak ]

Hun brukte den lille energien hun hadde på å søke i alle retninger. For å bli frisk gikk hun blant annet til akupunktur og healing.

– Når du ikke har det bra, er du lett å rekruttere. Jeg kjente ikke meg selv igjen. Hva skjedde med kroppen min? Når jeg ikke fant feilen, var jeg redd for aldri å finne tilbake til meg selv. Jeg hadde til og med en sjaman hjemme i stua i et forsøk på å bli frisk.

– Hvordan var det?

– Det var et veldig spesielt møte. Hun var så full av kraft, så overbevisende, empatisk og forståelsesfull.

– Hjalp det?

– Vet ikke helt. Nei, ikke direkte. Men jeg er nok ganske fascinert av det overnaturlige. Jeg har også prøvd regresjon, som handler om at sinnet blir satt tilbake i tid. Jeg gjorde det for å finne en relasjon til pappaen min som gikk utover det jeg husker.

Hun begynner å snakke om «apofenia», altså menneskets tendens til å finne meningsfulle mønstre i tilfeldigheter.

– Det er vel en måte for oss å bevare kontrollen på, sier hun.

LES OGSÅ: Bjørn Eidsvåg angrer på at han sviktet sin døende far

Teoretisk redd for å dø

Det som fikk henne ut av utmattelsen, var det britiske tredagerskurset The Lightning Process, som handler om å snu tankemønstre. Selv om flere pasienter melder om rask forbedring, er behandlingen omstridt på grunn av mangel på ekstern dokumentasjon. Ellingsen mener hun også i dag har nytte av det hun lærte.

Jeg har også prøvd regresjon, som handler om at sinnet blir satt tilbake i tid.

– Jeg kjenner fortsatt på symptomene. Når det blir mye å ta inn, har jeg bare lyst til å gå i dvale. Men nå har jeg redskaper som gjør at jeg kan takle det, sier hun.

– Tenker du på døden?

– Jeg er ikke redd for å dø selv. Da er jeg mer redd for at de jeg elsker skal dø. Men jeg har jo allerede opplevd noe av det verste som kan skje. At pappa døde da jeg var liten, har nok herdet meg.

En sjelden stillhet oppstår.

– Du kan si at i teorien er jeg redd for å dø, for jeg har ikke lyst til at Ivan skal vokse opp uten mammaen sin. Samtidig ser jeg jo at det har gått bra med meg. Jeg tilpasset meg og ble sterkere av det. Det var ikke noe positivt i at pappa døde, selvfølgelig, men jeg prøver å bruke sorgen og smerten til noe konstruktivt.

[ LES FLERE MIN TRO-INTERVJU ]