Uten Maria

Det er tidlig morgen, og datteren Josefine er på vinterferie hos besteforeldrene i Horten. Samme­ natt har pappa Morgan og lillesøster Mika (3) kommet til besteforeldrene. Men ikke mamma, Maria Svaland.

Kvelden før var Maria på vei til venninnekveld. Hun kom aldri fram. På veien ble hun påkjørt av en brøytetraktor i Sand­akerkrysset, antageligvis mens hun ventet på grønt lys.

17 år etter at hun møtte Morgan på kafé på Grünerløkka, og 17 langturer til alle verdens hjørner senere, døde Maria på sykkel en vinterkveld kun få kilometer fra leiligheten der familien bor.

Bølgedal

– Vi hadde aldri snakket om at noe sånt kunne skje. Jeg har aldri vært bekymret, selv ikke da Maria og jeg var på reise i Pakistan og Kashmir. Vi hadde ikke engang livsforsikring, sier Morgan.

Det har gått åtte måneder siden ulykken. Vårt Land møter Morgan på Tranen på Alexander Kiellands plass, like ved familiens hjem. Han har ­begynt å jobbe igjen, og Josefine har begynt å klare skolen bedre. Etter at Maria døde, ble skolen vanskelig for Josefine. Hun gråt i timene, og måtte hentes av helsesøster for å klare å komme seg til skolen noen av dagene. Da hun nylig fylte åtte år, kom en ny bølgedal.

– Hun sa det aldri direkte, men jeg tror at bursdagen minnet så mye om mamma at det ble ekstra vondt. Det var alltid Maria som ordnet med gaver, med innpakning og med kaker. Dette var Josefines første bursdag uten mamma, sier Morgan.

Loop

Utpå kvelden den dagen sent i februar fikk Morgan en telefon fra venninnene, som lurte på om hun var på vei. De hadde sett 21-nyhetenes dekning av ulykken på Sandaker.

– Jeg ringte politiet, og spurte om de hadde fått inn noe på navnet hennes. Det hadde de ikke. Ti ­minutter senere ringte det på døren. Det var ­presten. Da kjente jeg det falt et blylodd ned i ­magen på meg, sier Morgan.

Han gikk ut i trappeoppgangen. Fortsatt husker han lyden av skrittene som kom oppover trappen.

– Presten kom inn, og ba meg om å sette meg. Så fortalte han hva som hadde skjedd. Jeg bannet og bar meg, og gikk rundt i sirkel inne i stuen, sier Morgan.

Han hadde vært i begravelse tidligere samme dag. Nå måtte han ringe kameraten som hadde kjørt ham tilbake til Oslo, og be ham om å kjøre dem til Morgans foreldre i Horten, der Josefine lå og sov.

– Det har blitt som en film som går i loop inni ­hodet mitt, om igjen og om igjen. Presten som ringer på, skrittene opp trappen, beskjeden om at Maria var død, sier Morgan.

Morgan fikk etter hvert mange sånne bilder og filmer, om ulykken, om alt som skjedde. De første månedene gikk filmene uten stans når han ­lukket øynene.

– Jeg burde kanskje aldri latt politiet lese ­obduksjonsrapporten på telefon for meg. Bildene bak øyelokkene ble grusomme, sier Morgan.

Tid

På impuls og i desperasjon kjøpte Morgan en tomt i hjembyen, orket ikke tanken på å bo alene i Oslo med jentene. Han ble sykemeldt. Josefine ville ikke på skolen. Flere ganger ringte de fra skolen om at han måtte komme og hente Josefine, fordi hun hadde sittet og grått i timen, eller vært hos helsesøster og vært lei seg hele dagen.

Han søkte på en stilling som medielærer i Horten, men selv om han hadde over tjue års erfaring fra NRK kom han ikke til intervju: Morgan hadde ikke studert pedagogikk. Han begynte å planlegge en frilanstilværelse med base i Vestfold – i nærheten av barnas besteforeldre.

– Til slutt bestemte jeg meg for at vi skulle reise til Mallorca i påsken, bare vi tre. For første gang i livet mitt bestilte jeg et femstjerners hotell med all inclusive, sier Morgan.

Helsesøster på skolen spurte om Morgan hadde tenkt seg godt nok om. «Tenk om Josefine får sammenbrudd på flyplassen, orker du det?», spurte hun.

– Men jeg kjente at dette var noe vi bare måtte gjøre. Jeg ville vekk fra snø, is, leiligheten og alt annet som minnet om ulykken, sier Morgan.

Den turen ble et vendepunkt, både for Morgan og barna. Tid til å gjøre morsomme ting, være på stranden, i bassenget. Egentlig skulle de reise alle fire.

– Jeg har et bilde fra den turen der barna sitter og spiser is. Bak solbrillene mine trillet tårene. Det var nok da det sank inn, at nå var vi bare tre, sier Morgan.

Sommer

Så lenge de var sammen hadde Morgan og Maria hatt en pakt seg imellom om at de ikke skulle kjøpe bil, men heller spare pengene og bruke dem på reiser. De syklet, gikk, og brukte offentlig transport. For pengene reiste de på lange reiser til fjerne strøk. Da Mika ble født, reiste hele familien sammen i syv måneder – til Thailand, Malaysia, Indonesia, Australia og New Zealand. De sparte 50.000 kroner på forhånd, og levde billig underveis, med foreldrepermisjon som inntekt. Men uten Maria ville det ikke bli flere slike reiser. Det var jo noe de hadde vært sammen om. Uten Maria, var det ikke lenger noen pakt.

Da Maria og jeg reiste var det alltid med en tanke om at reisingen bandt oss tettere sammen.

—   Morgan Stenmark

– Jeg kjøpte meg bil. To barn, ­bagasje og buss overalt ble for mye for meg. Med bilen kunne jeg kjøre til familien i Vestfold, og komme meg raskere rundt i byen. Det ble helt nødvendig, sier Morgan.

Etter påskeferien på Mallorca ble ting litt bedre. Josefine klarte seg bedre på skolen, Mika begynte å gå i barnehagen. Morgan var fortsatt sykemeldt og kunne følge opp døtrene tett. Sommerferien på Bali som de hadde bestilt før Maria døde, virket likevel umulig. Den lange reisen, å være så langt hjemmefra. Hva hvis noe skjedde?

– Men det virket jo ikke noe bedre bare å henge i Oslo hele ferien, heller. Hva skulle vi finne på her? Å gå rundt her å tråkke i den lille leiligheten i seks uker føltes altfor tungt, sier Morgan.

‘Zwei mädchen schlafen’

Svaret ble bilferie. I 38 dager kjørte Morgan med jentene i baksetet, telt og henge­køye i bagasjerommet gjennom Europa. De dro på tivoli­ i Køben­havn, var på gondoltur i ­Venezia, og badet i det glassklare vannet i Kroatia.

– Da Maria og jeg reiste var det alltid med en tanke om at reisingen bandt oss tettere sammen. At det å dele sterke opplevelser også skapte sterke bånd mellom oss. Denne bilferien håpet jeg skulle ­gjøre noe av det samme – at den skulle skape tette bånd i det som nå var en forandret familie, sier Morgan.

Morgan tok kontakt med venner og kjente fra tidligere reiser, som bodde forskjellige steder i Europa. På 23 av de 38 dagene var den lille familien sammen med gamle og nye venner. Underveis overnattet de på campingplasser, i hengekøye, på Airbnb, et og annet hotell, og hos venner. I København bodde de i en husbåt som Morgan hadde leid.

– Jeg hadde hele tiden i bakhodet at det kunne skjære seg. Jeg ante ikke hvordan barna ville respondere på så mange dager i bil. Derfor hadde jeg som plan B at jeg kunne sette igjen bilen, og ta første fly hjem med jentene, sier Morgan.

Det ble aldri nødvendig. Barna likte å kjøre bil. Turen ga jentene en pause fra livet i Oslo. De fikk tid mulighet bare å være sammen. Det var likevel ikke ­enkelt hele tiden. Da de skulle ta fergen fra Tyskland tilbake til Danmark våknet Josefine mens de kjørte om kvelden, og insisterte på at de måtte finne et hotell. Syvåringen orket ikke å kjøre til langt på natt.

– Jeg svingte inn til nærmeste landsby. Det var fem hoteller der, men alle var fullbooket, sier Morgan.

Det var blitt sent, over midnatt. Morgan fant en parkeringsplass, og visste ikke annen råd enn at de måtte overnatte i bilen.

– Plutselig kom politiet. De trodde jeg skulle stjele bilen da jeg romsterte for å skape plass til at vi kunne få sove i bilen. Jeg kunne ikke tysk, de kunne ikke engelsk. Til slutt sa jeg bare «Zwei mädchen schlafen. Keine hotel. I don’t know what to do», sier Morgan.

Morgan forteller leende at han håpet politiet ville tilby dem et sted å sove. Riktig så godt gikk det ikke, men de fikk lov til å sove der de var parkert.

Neste dag kjørte de til stranden for å slå i hjel litt tid før fergen gikk. Da de skulle dra fra stranden, ville ikke Mika la Morgan børste av henne sand og sjøgress som hadde festet seg over hele den tre-årige kroppen.

---

Reiseruten til Morgan, Josefine og Mika

• Oslo-København, København-Åhus i Sverige, Åhus-Trelleborg-Rostock-Berlin, Berlin-Goslar, Goslar-Rothenburg ob der Tauber, Rothenburg ob der Tauber-Esslingen (utenfor Stuttgart), Esslingen-Ulm, Ulm-Hopfen, Hopfen-Bolzano, Bolzano-Gardasjøen, Gardasjøen-Venezia, Venezia-Kroatia (forskjellige steder på Istra-halvøya, og øya Cres), Så på vei hjemover, via Ljubjana og Praha til København, Tivoli og danskebåten hjem.

---

– Jeg prøvde og prøvde, men hun nektet. Mika ville bare at Josefine skulle børste henne,­ fordi hun hadde brukt ­Josefine litt som en reserve­mamma. Med alt hun ikke ville at jeg skulle gjøre, som Maria gjorde før, sier Morgan.
Men Josefine på syv var lei av å være «mamma», og nektet å børste søsteren. Morgan prøvde, men Mika gråt mer og mer. Morgan ble høyrøstet og sint.

Han merket at folk på stranden så på dem.

– Til slutt sa Josefine: «Men pappa – Mika er jo sånn på grunn av det som skjedde med mamma. Jeg skal børste henne jeg», sier Morgan.

Åpen

De rakk fergen. Nå er Cecilie Gajardo og hennes datter Annelie (8) på besøk fra Tyskland i høstferien. Josefine og Annelie ble venner i sommer, og har gledet seg til gjenforeningen.

– Annelie ble utrolig omsorgsfull da hun hørte at Josefine ikke har en mamma, og ga henne mange leker. Før har hun syntes det har vært vanskelig å dele, men hun ble så grepet av Josefines tap. Det satte henne i kontakt med en helt ny medfølelse, sier Cecilie Gajardo om datteren.

I dag deler Josefine og Annelie på de rosa rulleskøytene som Josefine fikk til bursdagen, av pappa Morgan. Lillesøster Mika ville ikke kle på seg, og sitter i vognen med en hestebok, og nynner for seg selv.

– Alle erfaringene fra de lange reisene har vært en enorm ressurs for Morgan i det som har skjedd. Når man reiser, må man hele tiden forholde seg til det ukjente, og det uplanlagte. Man må finne veien mens man reiser, og improvisere. Det er alltid noe som ikke går helt etter planen, sier Cecilie, som jobber som psykolog i Tyskland.

---

Morgan om Maria

• «Maria var den mammaen på andre-trinnet på skolen som flest visste hvem var. Hun brydde seg så sterkt om andre. Alle jentene i klassen til Josefine har vært hjemme hos oss, fordi Maria var så opptatt av at alle skulle inkluderes. På gravstøtten står det 'Størst er kjærligheten'. Det er de tre ­ordene som oppsummerer Maria aller best.»

---

– Å få venner på besøk og å bli invitert til å være sammen med venner har vært helt avgjørende etter ulykken. Vi har nesten ikke fått vært alene, for det er hele tiden noen som inviterer oss. Den første tiden hang det mat på døren hver dag. Jeg føler meg utrolig heldig, sånn sett, sier Morgan.

Han har valgt å snakke åpent om hvordan det har vært underveis.

– Jeg tror det hjelper å snakke om det. Å ha mennesker rundt meg som orker å lytte har vært godt. Men egentlig er bare det å være sammen med ­andre kanskje det viktigste, sier Morgan.

Naboene og vennene gjorde at han til slutt valgte å bli værende i Oslo. Den dagen det var visning på leiligheten og alt var klart til salg, skjønte Morgan at han ikke kunne flytte til Horten likevel – vekk fra alt det som var kjent og nært. Både for ham, og for jentene. Nå er det nybygde huset i Horten solgt. Neste år har han planlagt en ny langtur med døtrene, til USA.

Bli værende

– Alt dette har tvunget meg til å finne ut på nytt hva jeg vil og hvem jeg vil være. Det var kanskje nødvendig å gå så langt som å skulle selge, før jeg kjente hva jeg egentlig ville, sier han.

Denne fredagen skal han hente en paprikaplante hos Erlend Dahlbo, som driver pølseboden «Syverkiosken» på Kiellands plass. Maria og Morgan ble kjent med Erlend gjennom småprat ved boden kun kort tid før ulykken. Paprikaplanten er en gave fra Erlend. Den ble plantet samme dag som Maria døde. Nå, åtte måneder senere, er paprikaene modne.

– Nå må jeg være både mamma og pappa. Det hadde jeg ikke klart alene, sier Morgan, mens han bærer planten hjem til leiligheten.