‘Den som dyrker mat, kaster den ikke’

Da Barbro Raen Thomassen var 11 år, hadde hun sin første sommerjobb. På landbruksskolen i Søgne, der hun vokste opp, krøyp hun på knærne gjennom rader av grønnsaker og lukte ugress. I sommersola ble hun stekt på ryggen og var kritthvit på magen.

Det beste var å tjene egne penger. Selv om det å luke ikke var spesielt gøy, fikk hun et basisgrunnlag i livet; det ga henne en forståelse av hva det å dyrke jorda handler om.

– I ettertid er jeg glad for den lukinga.

Utsikt

Kunstneren Barbro Raen Thomassen bor sammen med ektefellen Tore i et hus bygd oppi skogen, noen kilometer fra Birkeland, nær Kristiansand. Det var bare skog før de fikk bygge. Nedenfor huset står verkstedet de begge bruker. Foran verkstedet ligger kjøkkenhagen, hvor Raen Thomassen ikke bare dyrker maten de spiser. Det er utsikten til verden som er det viktigste: Den truede kloden.

I den nye boka Jord og himmel om du vil, skriver hun om det som opprører og gleder, alt sett fra kjøkkenhagen, jorda, plantene, insektene og fuglene.

Og om at alt ikke bare er enkelt eller morsomt. Å luke i en kjøkkenhage er ikke gøy, men det gir glede. Fordi det er nyttig, og gir deg noe tilbake. Det er en forskjell.

– Hvorfor snakker man om en lettstelt hage som et ideal? Vi snakker da ikke om lettstelte mennesker, sier hun.

Hagen, som mennesker, trenger omsorg og stell. Hun kaller sjelslivet den «indre hagen» som må få tilførsel av næring, så den ikke tørker ut.

Julisalaten

Hun har bakt brød og laget salat til lunsj. Alt er fra hagen, også blomstene som pynter opp på toppen. Plankerester fra husbyggingen er blitt til tråkk mellom bønner, salatsorter, purre, jordbær, kryddertagetes («som holder enkelte skadeinsekter borte»), rødbeter, løk, kål, Madonnaliljer fra barndomshjemmet. Utenfor gjerdet som rammer inn hagen, planta de frukttrær i skogen.

– Royal Oakleaf er en eikebladsalat, her er den sammen med Muriel, eller er det Merlot, jeg er ikke sikker. Sukkerertene i salaten er fra den lave sorten «Dwarf sweet green» der borte. Lenger bak ser du en høy, fransk type. Den har lilla blomster og store belger.

Barbro Raen Thomassen peker på ulike steder i kjøkkenhagen. Hun samplanter. Noen sorter bruker lang voksetid, som pastinakk, da planter hun noe annet som kan holde på mellom radene i mellomtiden. Sukkerertene vi spiser sår hun i tre omganger, og begynner tidlig; for de tåler nattekulden.

Forstår mer

Raen Thomassen er sikker på én ting: Å grave hendene dine ned i jorda, på stor plass eller liten, gir deg noe viktig.

– Når vi får en grunnleggende kjennskap til det å dyrke, så tror jeg man forstår mer av verden. Som solidaritet med fattige bønder i andre land, klimaet og matkasting, sier hun.

Selv kaster hun ikke mat. Det har hun fra moren sin; boka er tilegnet henne. Men maten skulle presenteres vakkert. Lag fest når det var fest, mente mor.

---

Barbro Raen Thomassen

• Vokste opp i Søgne. Hun har studert ved École des Beaux-Arts i Frankrike og ved Kunstakademiet i Bergen, i tillegg til kunsthistorie.
• Hun er gift med musiker og tekstforfatter Tore Thomassen. Forfatter av boken Som liljene på marken. Om å leve enklere.  (Avenir 2011)
• Arbeider med ulike media som skulptur, installasjon og landart, tegning og foto. En rekke av hennes arbeider kan finnes i offentlige rom.
• «Personal Structures». GAA Foundations biennale-utstilling i Venezia.
• Vandreutstillingen «Matter Matters. What do we care about?». Øko-utstilling med 21 kunstnere i Kina.
• Aktuell med boken Jord og himmel om du vil (Vårt Land forlag) Kilde: Wikipedia

---

År etter år

Barbro Raen Thomassen tar vare på egne frø og bruker dem år etter år, og foredler dem. Dermed kan hun rendyrke sortene etter hva hun liker best. Vil du ha tomatene som blir modne tidligst, eller de som er søtest eller størst? Det blir etter hvert din egen, stedstilpasset sort.

– Det var det unike med de gamle kornsortene, som vandret sakte opp fra Midtøsten. På veien tilpasset de seg miljøet, og kulden i nord og ble til nye sorter. Mye av kornet og belgfruktene våre begynte i området rundt Eufrat og Tigris.

Nederst i kjøkkenhagen er det en bålplass. Der lager de gjerne suppe om høsten. Bak den igjen et gjerde, der står hønsehuset, hvor tre høner i grønnsvarte fjær som skinner i sola, legger egg for føda. Den siste uka har de lagt ett egg hver om dagen.

LES OGSÅ: Dyrker nye matvaner

Sirkel

Det er den andre uka i juli, og de siste gulrøttene fra i fjor er nettopp spist opp. Dagen etter tok hun opp årets første nypoteter. Ennå er det noen rødbeter igjen, og bønner i fryseren. Sånn har de holdt på i over 30 år.

Da Barbro og Tore Thomassen var studenter i Bergen, forsto de raskt at kunst og musikk ikke ville gi mye penger i kassa. Det viktigste for dem var å ha nok penger til et sted å bo etter utdannelsen. Så de bestemte seg for ikke å ta opp studielån.

Men hvordan skulle de klare seg? En grunneier lånte dem et stykke hvor de kunne dyrke sin egen mat.

Siden har de fortsatt. De er så godt som selvberget. De kjøper nesten ikke grønnsaker i butikken, bare tomat og agurk tidlig i sesongen. Det meste får de fra kjøkkenhagen. De har jordkjeller, hvor grønnsaker og frukt holder seg gjennom vinteren. Det første året gjorde de en tabbe og la potetkassa rett på gulvet. Da frøys de og ble ødelagt. Bønner og bær ligger i fryseboksen.

Balkongkunnskap

Barbro Raen Thomassen vet godt at ikke alle kan, vil eller skal leve som henne. Ikke har folk jordkjellere heller, eller hager.

Men det handler om å forstå naturen, mener hun. Den forståelsen kan like gjerne komme fra en balkongkasse.

– Mye kunnskap kan komme derfra. Folk som dyrker sin egen mat, kaster ikke mat. For de vet alt arbeidet som ligger bak. Akkurat det tror jeg er viktig.

Du trenger ikke en stor kjøkkenhage for å forstå det, mye kan komme ut fra en liten kvadratmeter.

Selv om vi kaster mye mer mat nå enn før, er heldigvis bevisstheten om det voksende også, mener hun. Selv trodde hun at det var butikker og restauranter som kastet mest. Men det er husholdningene, deg og meg, som står for mesteparten. Barbro Raen Thomassen tror vi blir fristet til å kjøpe mer; «ta tre, betal for to». Så ligger maten i kjøleskapet og blir dårlig.

– Eller, det blir jo ofte ikke dårlig. Det er vi som har blitt dårligere på å smake og lukte. Det er lettvint å kaste en middagsrest eller brødskalk. Heldigvis er det en ny oppvåkning på akkurat dette nå. Bienes skjebne har bidratt mye. Det har fått folk til å våkne opp.

Bær året rundt

Hun mener det heller ikke er en menneskerett å ha friske bær hele året. Hvis du følger sesongen, blir det mer dyrebart og spesielt, synes hun.

– Vi venter med de ferske bærene til våre egne kommer.

Det er ikke så mange år siden du ikke fikk kjøpt friske bær i butikkene om vinteren. Og jo mer fersk mat som fraktes over kloden, jo mer bidrar man til flytrafikk og CO2.

– Det er miljøet, og så er det noe å sette mer pris på, når du ikke alltid har det. Å glede seg, og ha en forventing om noe, har stor verdi.

Hun underslår ikke alt arbeidet som ligger i kjøkkenhagen.

– Men det er sunt. Jeg bruker mine fysiske krefter i hagen, på noe som gir resultater, ikke på helsestudio.

Frøet

Hun ser det lille i det store. Også i det bittelille, nesten usynlige: Frøet, eller sommerfuglegget, som du må i et mikroskop for å finne ut hvordan de egentlig ser ut.

– Frøets nødvendighet og muligheter er overveldende, sier hun. Formene og utseende har hun forstørret og hogd i stein. I Grimstad står en skulptur av en ballastplante: Byvortemelk. Grimstad var en seilskuteby, og sjøfolka fylte rom i skuta med jord som ballast, for å balansere skipet.

Med jord kommer frø. Og da seilskutene vendte hjem igjen, var det med frø i lasten fra fjerne steder som kom til havna til Grimstad. Kanskje de hadde spiret på veien. Eller frøene begynte å spire når overskuddsjord ble losset i land. De ble kalt ballastplanter. Noen av dem lever den dag i dag, som byvortemelk, Euphorbia Peplus.

For Raen Thomassen er det ikke bare historien bak som er viktig, som kunstner må formen være interessant.

Frøet er opprinnelsen, begynnelsen på noe. Hun lærte i fjor at det arabiske ordet for frø skrives med de samme tegnene som kjærlighet.

LES OGSÅ: Erik og dattera Eira kan puste lettere. Nå er Oslo blitt europeisk miljøhovedstad

Dekket til

Jorda i kjøkkenhagen er alltid tildekket, av oppmalt kvist og kvast. Hadde hun bodd nærmere sjøen, kunne hun også brukt tang. Ingenting ligger i åpen jord, og da kan hun gå nesten en hel sommer uten å vanne.

– Naturen dekker seg alltid til, bare se i skogen, der er det aldri åpne felt. Hvis det er det, er det egentlig et sår.

Mikrobakterielivet, meitemarkene, alt som lever under jorda har det mye bedre. Det ser du når du løfter på en stein og ser alt som kravler fram. Når graset, tangen, aviser eller hva det skal være løser seg opp, gir det også overflatekompost – næring – til jorda.

– Og nok et viktig poeng er at det binder CO2. Karbonet blir liggende i jorda der det trengs i stedet for å gå opp i atmosfæren og binde seg med oksygen. Det voldsomme, industrielle landbruket, som pløyer jorda åpen, er en betydelig del av klimaproblematikken, sier hun. For vi har jo nok mat, vi produserer nok. Men vi tar ikke vare på det og vi fordeler det ikke godt nok. Det må vi i den rike verden virkelig ta inn over oss.

– Skal vi redde kloden, må vi ville det.

Boka er gitt ut på Vårt Land forlag, som er en del av Vårt Land og Mentor Medier